«Jeg spiser ikke rester fra i går, lag noe nytt hver dag.» Min 48 år gamle samboer kom med en liste over fem «kvinnelige plikter». Hva jeg gjorde
Da Eirik lørdag morgen åpner kjøleskapet, tar ut boksen med min hjemmelagde lapskaus fra i går og sier: «Ingrid, du vet jo at jeg ikke spiser mat fra i går. Kan du lage noe ferskt?» står jeg ved komfyren med kaffekoppen og stirrer på ham som om det står en romvesen foran meg. Ikke fordi han spør etter mat folk gjør det iblant. Men fordi det ikke er et spørsmål i stemmen hans, bare en konstatering. Som om det er en selvfølge at kvinnen i huset skal lage mat på bestilling, og at middagsrester plutselig er en forbrytelse mot komforten hans.
Jeg er førtifem og har full kontroll på livet mitt. Jeg har jobb, egen leilighet og en tilværelse jeg har bygget opp stein for stein etter skilsmissen. For en måned siden ba jeg Eirik flytte inn til meg, ikke for å få en «tjener», men fordi jeg trodde han var et voksent og oppegående menneske. Men mitt bilde av hva «voksen mann» betyr, viste seg å være rimelig naivt.
Han virket helt ok helt til han faktisk flyttet inn.
Vi traff hverandre på den vanligste måten via en datingapp. Eirik, 48, skilt, kjører lastebil, bodde i en liten ettroms. Han var høflig på melding og sjarmerende på date. Kom med blomster, fortalte morsomme historier, spurte aldri om hvor mye jeg tjente og skrøt ikke av egne bragder.
Vi holdt sammen i tre måneder, og alt gikk på skinner. Ingen røde flagg, ingen rare tendenser. Han kom til meg i helgene, vi lagde mat sammen, så på film, gikk turer. Han hjalp til med oppvasken, tilbød seg å handle, ga komplimenter. Jeg tenkte: Her er han, en voksen mann uten barnslige nykker.
Så sa han at han var lei av å betale leie, og at «det jo ville være logisk at jeg flyttet inn til deg når vi uansett tilbringer mesteparten av tiden sammen». Jeg var enig voksne folk kan bo sammen uten å gjøre for mye ut av det.
Første uka gikk knirkefritt. Han ryddet etter seg, lagde mat innimellom, spredte ikke klær overalt. Men allerede andre uke dukket det opp små ting som jeg først forsøkte å overse.
Men disse «småtingene» var slett ikke små.
Han lot kaffekoppen stå igjen på bordet med grut i. Da jeg lurte på hvorfor han ikke vasket den, svarte han: «Du vasker jo uansett om kvelden, det er jo dumt å gjøre det to ganger.» Så begynte skitne sokker å dukke opp foran sofaen. Da jeg ba ham legge dem i skittentøyskurven, lo han bare: «Ingrid, det er jo bagateller. Ikke stress med det.»
Hver dag ba han meg gjøre flere småting. «Ingrid, kan du sende fjernkontrollen?» «Ingrid, kan du hente litt vann?» «Kan du se om du finner laderen min?» Og dette mens jeg satt på hjemmekontor og han kom hjem fra jobben på kveldene. Gradvis begynte jeg å føle meg som en hushjelp i min egen leilighet, ikke som kjæresten.
Så kom den morgenen med lapskausen. Og kvelden da han dro opp listen.
Søndagskvelden satt Eirik overfor meg i sofaen, dro frem mobilen og sa alvorlig:
Du, jeg har tenkt litt, vi burde snakke om det praktiske hjemme, så vi slipper misforståelser. Jeg har laget en liste over hva som burde falle naturlig mellom oss.
Jeg spisset ørene. Tenkte han ville foreslå en slags ansvarsfordeling hvem som gjør hva.
Han åpnet notat-appen og begynte å lese
Punkt én: «Matlaging. Kvinnen skal lage mat hver dag, gjerne variert. Jeg spiser ikke rester, så det skal alltid være fersk mat.» Jeg blunket forbauset, men han leste rolig videre, helt uberørt.
Punkt to: «Vask og stryking. Det er kvinnen som tar det menn har ingen greie på sånt. Skjortene mine må være klare til mandag.» Inni meg ulmet både sinne og vantro.
Punkt tre: «Rengjøring. Vask av leiligheten én gang i uka, støvtørking jevnlig. Jeg jobber hele dagen og har ikke tid.» Stemmen hans var monoton, som om han oppleste en stillingsbeskrivelse.
Punkt fire: «Intimitet. Minst to ganger i uka. Viktig for balansen i forholdet.» Jeg knyttet nevene, mens han bladet rolig videre på mobilen uten å se opp på meg.
Punkt fem: «Økonomi. Fellesutgifter deler vi, men mat betaler du, siden det er du som lager. Jeg tar bare mine egne personlige utgifter.» Da han var ferdig, smilte han fornøyd og sa: «Synes du ikke det er rettferdig?»
Jeg var stille noen sekunder, før jeg rolig spurte: «Eirik, hvor er egentlig dine plikter i denne listen?» Overrasket løftet han øyenbrynene: «Hva mener du? Jeg bidrar jo økonomisk til hjemmet. Er ikke det nok?» «Jeg jobber også,» svarte jeg. «Fra hjemmekontor riktignok, men jeg tjener ikke mindre enn deg.» «Jo, men det er jo ikke ordentlig jobb, du sitter jo hjemme i varmen. Jeg må ut og jobbe, treffe folk, slite.»
Jeg reiste meg fra sofaen: «Så du vil at jeg skal være gratis hushjelp for deg?» Han rynket pannen: «Hushjelp? Nei, dette er normal arbeidsfordeling i et forhold. Mannen jobber, kvinnen tar seg av hjemmet. Sånn har det alltid vært.» «Sånn var det på femtitallet,» svarte jeg. «Det er 2020-tallet nå.» Han sukker, som om han snakker til et barn: «Ingrid, menn er ikke laget for husarbeid. Vi er jegere, kvinner skal holde hjemmet varmt.»
Jeg sov ikke et sekund den natta. Lå og hørte på Eirik snorke fredelig, som om ingenting var skjedd, som om lista og min rolle i den var selvfølgeligheter.
Klokka fem bestemte jeg meg. Stillegående pakket jeg sakene hans i to bager, satte dem ved døra, la igjen en lapp: «Eirik, jeg har lest lista di. Her er min:
1) Finn deg en annen til å varme huset ditt.
2) Tingene dine står ved døra.
3) Legg nøkkelen i postkassen.
4) Ikke ring. Lykke til i jakten på en hushjelp som vil skape harmoni i forholdet.» Jeg dro før han sto opp, gikk til en venninne, drakk kaffe, fortalte alt. Hun bare ristet på hodet: «Ingrid, godt du så det nå. Tenk om du ventet et år til.»
Tre timer senere sender Eirik en melding: «Er du seriøs, du klikker for noen bagateller? Jeg trodde du var voksen.» Jeg svarte ikke, bare blokkerte nummeret hans.
Hva skjuler seg bak sånne lister?
To måneder har gått. Jeg har tenkt mye. For det første: Eirik lette ikke etter en partner, men en hushjelp med ekstratilbud mat, klesvask, rengjøring, tilgjengelighet, null krav tilbake. For det andre: For ham var det ren rutine kvinner over førti var ikke egne personer, men noen som måtte være takknemlige og gjøre alt hjemme. For det tredje: Det finnes flere slike menn enn man skulle tro de skjuler det godt i starten og lurer deg til du har sluppet dem inn.
Det viktigste jeg har lært: Det er bedre å være alene og fri enn sammen og ha rollen som hushjelp. Jeg er førtifem, og jeg har rett til å bestemme over livet mitt. Ingen lister, ikke bare mitt ansvar, ikke en mann som kun ser meg som en funksjon.
Om det betyr å være alene så får det være sånn. Ensomhet er bedre enn selskaper som behandler deg som en vaskehjelp.
Hva med deg? Ville du gått etter en slik liste, eller prøvd å kompromisse? Hvorfor begynner noen menn over førtifem å lete etter en hushjelp og ikke en kjæreste? Og har du opplevd at folk forandret seg etter å ha flyttet sammen og plutselig stilte nye krav?
