Tålmodighetens grenser
Hvorfor ser du så sur ut? Har du og Ingeborg kranglet igjen? småerte Stian vennen sin og løftet øyenbrynene mot det dystre ansiktet til Even. Ikke ta det så tungt, kvinner er sånn! I dag er de sinte, i morgen kan de ikke leve uten deg.
Vi har gjort det slutt, mumlet Even, tydelig irritert over temaet. Og kan vi bare la det ligge, Stian?
Stian sto målløs noen sekunder med munnen åpen. Gjort det slutt? Det kunne da ikke stemme! Han hadde kjent Even i årevis og sett hvordan han hadde behandlet Ingeborg. Det var ikke bare en forbigående forelskelse; Even hadde satt henne på en pidestall.
Han husket godt hvordan Even hadde vært det siste året. For å være helt ærlig, hadde han vært litt skeptisk til alt sammen å se Even stupe inn på Oslo S med et digert roseslør under armen etter jobb, vise frem dyre smykker han hadde kjøpt til Ingeborg, fortelle om kveldene deres på freshe restauranter med utsikt over byen. Hver fredag middag ute på et trendy sted, hver lørdag teater eller kunstutstilling. Før hatet Even sånt! Han var jo typen til å se fotball og fiske, ikke titte på malerier eller sitte i mørke saler. Men for Ingeborg var han villig til å legge om livsstilen sin totalt.
Du overgår deg selv, klarte Stian endelig å si, fremdeles i villrede. Hva kunne ha skjedd for at dette drømmeparret skulle ryke? Du brukte jo halve lønna på henne! Traakk deg unna gutta. Begynte å bygge hus! Og nå? Alt bortkastet?
Han ville ikke være fordømmende, men følelsene hans tok overhånd. Han synes oppriktig synd på Even, som hadde lagt om hele livet for kjærligheten og som nå så knust ut.
Alt er over, svarte Even kort og dyttet blikket ned i laptopskjermen. Han lot som han plutselig husket viktig jobb, men fingrene hans trykket vilkårlig på tastaturet. Han ville egentlig ikke såre Stian, men orket ikke snakke mer om det.
Inni ham raste en storm. Han visste at Stian bare brydde seg, men nå var det én ting han ønsket mest av alt bli alene. De kunne vel ikke engang ta en fredelig kaffe lenger? Han hadde ingen lyst å diskutere Ingeborg! Var det virkelig så vanskelig å forstå?
Dypest sett klarte Even fortsatt ikke å forsone seg med bruddet. Han hadde jo elsket Ingeborg, helhjertet uten tanke på penger eller alt han mistet. Derfor sved siste akt desto mer…
————–
De hadde truffet hverandre helt tilfeldig. Den dagen hadde Ingeborg stikket innom butikken etter jobb, hun trengte mat for en hel uke. Hun ruslet langsomt mellom hyllene, la grønnsaker, havregryn, melk og småting i handlekurven. Men idet hun stod i kassen, innså hun at kurven hadde blitt til tre store poser. Hun sukket, prøvde å se for seg hvordan hun skulle få dem hjem til Grünerløkka. Ikke var det langt med bussen, men med så mye å bære ville det vært et mareritt. Hun tok mobilen for å ringe taxi, men appen meldte Ingen biler i nærheten. Hun prøvde på nytt fortsatt ingenting.
Ingeborg satte posene ned, tørket bort litt svette og kikket rundt. Folk hastet forbi med vogner, andre valgte epler og bananer. Plutselig la hun merke til blikket fra en mann noen meter unna. Han stilte seg opp med en flaske Farris og en pakke kaffe i hendene. Blikket hans var vennlig og medfølende.
Skal jeg kjøre deg hjem? sa han plutselig.
Ingeborg rykket litt til, uvant med å be om hjelp.
Jeg klarer meg, tror jeg… begynte hun, men kjente hvor slitne armene var. Ok, men bare så du vet det blir ikke kaffe eller te etterpå!
Det kom ut som en spøk, Trønderen i henne slapp litt løs. Kanskje for å lette på stemningen.
Mannen lo hjertelig og varmt.
Helt greit, jeg lover at jeg ikke ber meg inn på kaffe, smilte han.
Han tok lett posene hennes, og sammen gikk de ut mot parkeringsplassen. Bilen hans var en ny, grå sedan. Samtalen gikk av seg selv på kjøreturen hjemover. Even, som han het, var både vittig og lett å snakke med. Han fortalte små historier og fleipet med hverdagsting. Først smilte Ingeborg høflig, men så lo hun høyt.
Ti minutter tok turen. Men det føltes som om de hadde kjent hverandre lenge. Han var så åpen og jordnær at det kjentes trygt. Da de kom frem, nølte hun.
Tusen takk for hjelpen, sa hun og åpnet døren. Veldig hyggelig å prate!
I like måte, svarte Even og så på henne med varme øyne.
Stillheten trakk ut. Ingeborg fomlet med veskestroppen før hun trakk opp en notatblokk og skrev ned nummeret sitt.
Her. Du kan ringe hvis du har lyst, sa hun, nesten genertert.
Jeg ringer deg, smilte Even og dyttet lappen i skjortelommen.
Han ringte henne allerede neste dag. Han foreslo å spise middag på et hyggelig sted med levende musikk. Ingeborg sa ja, nesten uten å tenke seg om.
Og det gikk så fint. Forholdet deres utviklet seg rolig og naturlig, uten dramatiske svingninger, men med stadig voksende tilknytning. De møttes flere ganger i uken, gikk turer, ble sittende oppe til langt på natt og Even tenkte mer og mer på neste steg. Kanskje Ingeborg kunne flytte inn til ham? Leiligheten hans var romslig med utsikt over Oslofjorden. Han begynte å lengte etter å komme hjem til noen, ikke bare stillhet.
En kveld de satt på restauranten der de hadde vært på første date, virket Ingeborg fjern. Hun stakk rundt med skjeen i desserten, som om hun samlet mot.
Jeg har aldri fortalt deg det her… begynte hun forsiktig, uten å møte blikket hans. Jeg visste ikke om vi kom til å bli sammen. Men…
Even stivnet. Rakk å tenke: Har hun kjæreste allerede? Hjertet hoppet. Han klemte ubevisst til randen av bordet.
Jeg… Jeg har en sønn. Han er sju år. Jeg elsker ham. Jeg kommer aldri til å forlate ham.
Even pustet ut så det hørtes. Alt spenningsmoment forsvant, og han begynte faktisk å smile.
Gudskjelov, sa han med lettelse. Jeg trodde du skulle si at du hadde mann! En sønn det er bare hyggelig! Jeg har alltid drømt om barn. Kan jeg hjelpe dere med å pakke saker og flytte inn? Det er så god plass hos meg!
Det var ektefølt. Han så allerede for seg kvelder i stuen, lyden av barnelatter. Kanskje han en dag skulle bli kalt pappa?
Men Ingeborg delte ikke iveren helt. Hun skjøv fra seg tallerkenen og møtte blikket hans.
Andreas trenger tid til å vende seg til at det kommer en ny mann i livet hans. Faren hans forsvant bare ingen kontakt, snakker ikke med ham. Andreas var så liten da Han gikk rundt og spurte: Når kommer pappa hjem?
Stemmen hennes skalv. Even forstod hvor vondt det var. Han la hånden over hennes for å vise støtte.
Jeg vil bare at han ikke skal bli skuffet igjen, sa hun fastere. Hvis vi blir sammen, må det være på ordentlig. Andreas skal vite at du ikke forsvinner sånn som faren hans gjorde.
Even nikket og så henne rett inn i øynene.
Jeg forstår, svarte han lavt. Jeg har ingen planer om å forsvinne. La oss ta ting gradvis. Jeg vil gjerne være en del av livet deres begge to. Jeg skal klare å bryte gjennom til ham, bare vi er klare for det alle tre.
Nå smilte Ingeborg for første gang den kvelden. Det lå lettelse, takknemlighet og et lite håp der.
Even forsøkte å virke selvsikker når han sa han skulle nå inn til Andreas. Han ville tro på det selv og at Ingeborg skulle tro det også. Men innerst inne var han usikker. Han hadde nesten ikke hatt med barn å gjøre før, bare bittesmå nieser ingen venner med egne unger. Hvordan var man mot en sjuåring?
Jeg skal nok komme overens med ham! sa han litt for lystig. Men hvordan skal han bli vant til meg om jeg aldri sover over hos dere?
Ingeborg bet seg i leppa og tenkte seg om. Hun visste han hadde rett, men var redd for å gå for fort frem. Andreas var fortsatt sårbar etter farens svik.
Hva hvis du overnatter hos oss en gang iblant? Til å begynne med? Så kan vi flytte til deg senere. Men mamma bor sammen med oss. Men hun kommer ikke til å blande seg, jeg lover!
Even undertrykket et smil. Nei, det sier alle mødre, tenkte han. Han så for seg arketypen på norsk svigermor: alltid i nærheten, kommer med pekefingeren, visker sånn gjør vi det her, aldri helt vennlig.
Men han tok feil. Astrid, Ingeborgs mor, var ikke sånn. Allerede første gang hilste hun ham velkommen. Hun var alltid imøtekommende, aldri nærgående. Hun kom med hyggelige bemerkninger, men blandet seg aldri inn. Og hun pleide å si til Ingeborg:
Ingeborg, du er heldig som har funnet deg en sånn mann. Stødig og snill.
Astrid var vennlig, men holdt avstand. Even slappet av det skulle nok gå.
Men utfordringen het Andreas. Guttungen så straks mistroisk på Even da han kom. Han lagde ingen scene, bare kikket med smale øyne og sa minst mulig.
Først ignorerte han alle forsøk på kontakt. Han slo dørene i, trakk seg unna, satt alene i rommet sitt. Etter hvert vokste motstanden: han begynte å sabotere. Malingssøl på Even sine skinnsko hvor fikk han malingen fra? Klippet opp skjorta hans. En dag helte han te på laptopen, så Even måtte skru fra hverandre hele maskinen og håpe på det beste.
Ingeborg prøvde å forsvare sønnen.
Han har det tøft. Han er bare et barn…
Even nikket og pustet dypt. Han skjønte at Andreas var redd, men tålmodigheten hans fikk seg en knekk for hver ny rampestrek. Han ville jo bare være en del av familien, men fikk kun sabotasje.
Det røyk for Even en sen kveld. Han skulle legge seg da Andreas spratt inn, ansiktet glødet av skadefryd, med en flaske Klorin i hånda. Uten et ord helte han hele flasken over senga til Even. Det rant klor over laken, puter og dyne. Lukten var giftig.
Even stivnet, kjente en ukjent vrede blusse opp. Han reiste seg sakte.
Hvorfor gjør du dette?
Andreas trakk på skuldrene.
Jeg vil sove med mamma. Her kan du ikke sove nå! Mamma skal ligge i mitt rom. Du drar ut herfra! Du hører ikke hjemme hos oss. Dra!
Ordene traff Even som et slag. Han så på de ødelagte tingene, kjente bitterheten balle seg opp. All tålmodighet hadde han brukt opp.
Han gikk mot stolen, tok av beltet fra buksene. Med hard stemme slo han beltet mot hånden, bare én gang, og lyden fylte rommet.
Even svelget tilbake raseriet. Han ville ikke skade gutten, men han klarte ikke holde maska lenger. Synet av Andreas fikk ham til å koke. Gutten begynte straks å hyle, løp til Ingeborg og klynget seg til henne.
Mamma! Han skal slå meg! Han er slem! Jeg sa det jo!
Ingeborg grep sønnen og sendte Even et sint blikk.
Even! Hvordan kan du? Han er et barn! Dette er bare litt barns rampestreker! Rører du ham, anmelder jeg deg!
Even rev seg i håret, prøvde å roe seg.
Rampestreker? Er det dét du kaller all ødeleggelsen, alle veskene og elektronikken han ødelegger?
Du har gjort ham usikker, sa hun, trassig. Du må være tålmodig. Han vil bare ikke miste mammaen sin.
Den gutten trenger disiplin! brølte Even, opprørt.
Han angret straks, men det var for sent. Ingeborg rygget unna med tårer i blikket.
Uten flere ord begynte Even å pakke sakene. Han brydde seg ikke om organiseringen. Han skyndte seg.
Så nå er jeg syndebukken, sa han uten å se på henne. Når han heller klorin i kaffen din, ikke kom til meg.
Ingeborg sto lamslått. Hun hadde ikke ventet at han faktisk skulle dra.
Even skal du gå fra oss? Hva med oss?
Hun trådte nærmere, men han trakk seg unna.
Oss? Hvilket oss, Ingeborg? Ser du ikke hva som skjer? Sønnen din gjør alt for å hive meg ut, og du finner bare på unnskyldninger. Jeg har brukt opp alt jeg har av tålmodighet. Det nytter ikke mer.
Andreas sto bak henne og så stolt ut, ikke det minste angrende. Han følte at han hadde vunnet kampen.
Ingeborg prøvde å si noe, men stemmen sviktet. Hun skjønte hun var gått for langt, men kunne ikke gi slipp på morsrollen.
Jeg vil alltid ta sønnens parti, sa hun stolt. Du må vise mer varme og tålmodighet. Han er ikke slem, bare redd.
Han trenger ikke mer kos, han trenger grenser! svarte Even sint.
Ordene satt i henne, og Ingeborg holdt hardere rundt sønnen sin. Even tok veska si og presset seg forbi henne ut i gangen.
Da møtte han Astrid i døråpningen. Hun så sliten ut, men ikke sint.
Beklager, sa han kort. Dette går ikke.
Astrid trakk pusten dypt.
Jeg forstår. Jeg også har hatt mitt med det barnet. Nå får datteren min klare seg selv.
Så trakk hun seg inn på rommet sitt.
Even stanset et øyeblikk, ville si noe, men ombestemte seg. Han gikk ut, lukket døren bak seg og gikk ned til joggeskoskosene. Ute stakk den kjølige kveldsluften i kinnet, men han merket det knapt.
Hodet hans var fullt av kaos. Han visste avgjørelsen var riktig han kunne ikke holde ut med å ikke bli respektert i eget hjem. Men vondt gjorde det likevel.
Han forstod at Andreas bar på en stor sorg. Det er vanskelig for et barn når pappa forsvinner, og en ny mann forsøker å finne plass. Men hvor går grensen mellom å ha det vanskelig og å være direkte slem? Andreas gjorde ikke bare opprør han ville skade. Og fikk det til.
Han bestemte seg for å kvitte seg med meg og fikk det til, tenkte Even bittert. Han hadde prøvd. Prøvd alt. Men møtt en vegg på den ene siden et sta barn, og på andre siden en mor som aldri satte grenser.
Han stoppet bak St. Hanshaugen, så på det grønne lyset i krysset. Tenkte tilbake på butikken, første kyss, de fine kveldene da det fremdeles virket mulig å bygge noe sammen. Familie.
Men alt falt sammen. Ikke på grunn av noe stort bare fordi Ingeborg valgte sønnen fremfor forholdet, alltid. Hvis hun bare hadde satt en grense!
Tja, det var kanskje ikke meningen, sa Even til seg selv da han krysset veien.
Ordene ringte i hodet. Han prøvde å overbevise seg selv om at det ikke var verdt å klamre seg fast til noe hvor han ikke ble verdsatt. At riktig person vil møte ham der han er.
Men hjertet hans lyttet ikke. Det lengtet fortsatt etter Ingeborg, etter smilet og stemmen hennes, etter de rolige stundene uten Andreas intriger og bekymringer. Kjærligheten brant videre, og det gjorde vondt.
Han tok en omvei inn i parken, pustet inn vårluften under eikene, prøvde å dempe redselen, savnet. Livet måtte gå videre selv om det føltes umulig. Han tok frem mobilen. Kanskje ringe Stian. Kanskje ta en øl. La livet gå sakte videre.
