13. juni 2023
Etter lang tid alene meldte jeg meg på en gruppetur med en gjeng pensjonister til Italia uten de store forventningene. Egentlig var jeg bare ute etter noen rolige dager, ta noen bilder, kjøpe smågaver til barnebarna og få en pause fra rutinen. En slags flukt fra ensomheten som har vokst i meg de siste årene.
Jeg tenkte at Roma, Firenze og Venezia bare ville bli flere hakk på lista over steder jeg har sett, og ikke noe mer. Men i skyggen av Colosseum møtte jeg en mann som fikk meg til å føle meg ung igjen.
Jeg sto under de buede portene, og beundret størrelsen på amfiteateret. Guiden snakket om gladiatorer, men jeg lot tankene fly. Plutselig sa noen ved siden av meg: «Tror du gladiatorene klaget like mye på varmen som vi gjør?»
Jeg snudde meg og så ham høy, grånende, med et lunt smil som både var kjent og helt nytt. En enkel skjorte, solhatt, og blikket det var som om vi to var alene der.
Vi begynte å snakke sammen. Han het Einar, var enkemann og hadde vært pensjonist noen år. Han hadde reist alene, og som han sa det selv: «Orket ikke vente på den riktige anledningen for å se Roma lenger.»
Samtalen med Einar var lett, full av latter, som om vi hadde kjent hverandre i evigheter. Vi drakk kaffe sammen ved Colosseum, delte våre inntrykk, og det slo meg hvor lenge det var siden noen hadde hørt på meg med så stor interesse.
Dagene etter ble noe helt annet enn jeg hadde sett for meg. Vi satt ved siden av hverandre på bussen, spiste middag sammen, rotet oss bort blant turister og fant hverandres blikk i mengden. Det var uskyldig, men spennende.
Om kveldene, mens resten av gruppen spilte kort eller fulgte med på TV, sto vi ute på balkongen og så utover det opplyste, italienske bylandskapet. Vi pratet om barn, fortid, og hvordan det plutselig er å kjenne hjertet banke fortere igjen.
Jeg følte meg som en tenåring. Begynte å pynte meg mer, sminke meg og lo oftere. De andre damene smilte noen vennlig, andre med et snev av misunnelse. Men jeg kjente at jeg fant tilbake til en bit av meg selv jeg hadde mistet blant rutiner og ensomhet.
Men jo nærmere hjemreisen kom, desto mer presset spørsmålene seg på: Hva nå? Han bodde langt unna meg. Vi hadde våre egne liv. Felles hadde vi denne uka, et lite stykke ut av hverdagen. Er det nok til å tenke på noe mer?
Siste dagen ruslet vi rundt i Roma på egen hånd. Vi satt på Spansketrappen, delte en gelato og lot stillheten sige inn. Til slutt sa han: «Vet du det er lenge siden jeg har hatt det så bra som nå. Men jeg er redd for at alt forsvinner når vi kommer hjem igjen. Du har ditt, jeg mitt. Kanskje dette bare er en illusjon en feriedrøm?»
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Inni meg kjempet to krefter håpet om at det var starten på noe ekte, og frykten for at det bare var et flyktig eventyr som svinner hen med flyet hjem til Norge.
Vi tok farvel på flyplassen. En klem som varte litt for lenge, et blikk med både farvel og løfte i seg. Vi utvekslet telefonnummer, men ingen av oss våget å si: «La oss treffes igjen.»
Nå, når jeg tenker tilbake på turen, vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. Det føles nesten som en drøm intens, nydelig, men skjør. Kanskje Einar hadde rett, at det bare var en illusjon. Eller kanskje det er feigt å ikke tørre å finne ut om det virkelig er en ny sjanse livet tilbyr meg.
Noen ganger spør jeg meg selv: Er det verdt å risikere et trygt og ordnet liv for en følelse som kommer så uventet? Var det bare et eventyr under italiensk himmel, eller begynnelsen på en historie jeg ennå ikke kjenner til? Hjertet banker fort bare jeg tenker på ham, mens fornuften hvisker at det er galskap.
Kanskje derfor skriver jeg dette for å spørre andre: Har vi ikke lov til å åpne oss for noe nytt etter femti, seksti, eller kanskje enda senere? Bør man verne om minnene, trygge og fine, eller våge å finne ut hvor slike følelser kan lede oss?
Jeg har lært én ting: Uansett alder, er det aldri feil å åpne seg for livet igjen.
