LIVIA
Sverre Vassli studerte buksene og skjorta nøye før han irritert slang dem tilbake i lenestolen. Hvordan går det an å gå ut sånn? Buksene er så krøllete at stripa bare er et vagt minne, bakenden skinner som en juletrepynt, og dessuten har han gått ned fem kilo og buksa henger som et telt. Skjorta er et kapittel for seg. Fra himmelblå til et slags møkkete musegrå, mansjettene frynsete og kragen slapp til skamme! Livia ville aldri sluppet han ut i nærbutikken en gang i den skjorta, og nå skal han undervise universitetskurs i den. Han har egentlig aldri brydd seg nevneverdig om klær, men før har han alltid sett ikke bare anstendig, men rett og slett stilig ut. I motsetning til nå!
Han merket jo knapt at skjorter og dresser og jakker og slips byttet plass og kom og gikk nok å strekke armen inn i skapet, evt. så sa han bare til Livia at i morgen bør han pynte seg litt… Så var det alltid i orden.
Å, Livia, Livia, hva har du funnet på nå? Hadde aldri ventet et sånt svik fra henne! Hun var tross alt nesten ti år yngre enn ham, hadde aldri vært alvorlig syk, og selv denne gangen virket det så uskyldig. Litt feber i tre dager, den teite hosten, ellers ingenting. Hun var sikkert ikke gått til legen en gang hvis hun ikke måtte ha helsekort til skolestart. Så gikk hun i samlet flokk med lærerne på helsestasjonen.
Alt var liksom rutine, og legerommet der på helsestasjonen var knapt verdt bryet. Men ut derfra ble Livia sendt rett til sykehuset, og så gikk det slag i slag som en vond drøm, og til nyttår var det hele overstått. Sverre skjønte det med hodet, men fikk likevel et sterkt hat til helsestasjonen, som om den hadde drept Livia selv om de egentlig var dem som tok affære! Som unger skylder på parketten når de snubler.
Han og Livia traff hverandre da han, som fersk stipendiat, hadde seminarer i integralregning for studenter, og førsteårsstudenten Livia satt på første benk. Rart, egentlig, at han la merke til henne! Han hadde alltid falt for de ekstravagante jentene markante, høylytte, selvsikre og så var Livia mer som et vinterbarn. Røde kinn av kulda, fregner selv i februar og tjukke små fingre, med negler som tydelig hadde sett bedre dager, flekkete av blekk. Og akkurat i de fingrene lå magien!
Det er rart å tenke på plutselig var han fortapt. Begynte å følge henne hjem, besøkte henne, sto der og trillet kjøttboller sammen med Livias bestemor, og etter det var det ingen vei tilbake: giftermål! Og selv om de førti årene etterpå innebar at Livia doblet seg i omfang, snauet fletter, røkte to pakker om dagen og endte som undervisningsinspektør, så så Sverre fortsatt på henne med samme ømhet for de små barnehendene med bitekanter. Hjertet verket, og ingen andre fristet.
Deres liv ble ellers ikke akkurat postkortidyll. Førti år er lang tid, og det hendte både det ene og det andre. Sverre har sine synder ovenfor Livia ti små og to skikkelig store, inklusive noen ganger han forlot hjemmet. Livia holdt ikke akkurat tilbake selv heller og løp i flere år på fortrolige møter med fabrikksjefen som støttet skolen hennes. Men de fikk to døtre, og disse ankerne holdt familie-skuta flytende i alle stormene.
Det er strengt talt litt urettferdig: Først var de blakke og bodde på hverandres hoder, så kom småjentene og alt handlet om å navigere mellom musikkskole, kunstskole, vanlig skole, kunstløp og eviglange barnefeber. Og nå, når de endelig hadde romslig leilighet, jentene hver for seg og bare dukket opp med barnebarna til høytider da valgte Livia å finne på dette… Uten bruksanvisning for livet etterpå!
Sverre var så totalt uforberedt på Livias forsvinning at han knapt skjønte hva som skjedde. Til og med i minnestunden oppførte han seg mer som i 70-årsdag enn på begravelse, noe flere venninner bemerket og de mente åpenbart at han ikke trengte så mye medfølelse. Men de tok feil. Det gikk ikke for alvor inn på Sverre før våren kom og da ble han skikkelig dårlig, slapp, mager og orket knapt å være hjemme.
Noe å flytte sammen med døtrene var uaktuelt: den ene fløy rundt og reddet niser og fugler med noen naturvernere verden rundt; den andre bodde med mannen sin og var helt opptatt av barn og familie, der farsfigur ikke hadde fått noen plass. Dermed begynte Sverre å gå på besøk til venner.
Kall det gjerne besøk, men det lignet mest på å slå leir. Kom tidlig, spiste som et troll, døste i godstolen, drakk te med kaker ofte i skjorta full av smuler og satt stumt til det var så sent at fortsatt tilstedeværelse begynte å lukte av misbruk av gjestfrihet. Først da ruslet han hjem, for å vende tilbake dagen etter.
Hjemme spiste han nesten ikke. Alle de førti årene med Livia var han kokken, men å lage mat bare til seg selv? Uaktuelt. Han smuldret bort, så mer og mer skrøpelig ut; det ble så ille at vennene bestemte seg for at han måtte gifte seg igjen, snarest.
Nå var det altså nok en gang ut med en eller annen Anna Kristiansen på teateret. Det kom ikke til å bli noe, det visste han. Med Livia dro han forsiktig nok på teater for hennes skyld. Selv syns han det hele var kunstig og kjedelig og oftest pinlig dårlig. Men Livia skinte som ei primadonna i salen, samlet på programmer, kunne gjenfortelle forestillingen etterpå så mye at han selv trodde han hadde sett to. Å si nei til henne var aldri et alternativ.
Nå pøser vennene på med billetter, og han vralter ut i slaps og sørpe med ukjente damer for å lide seg gjennom tre timer på støvete seter, skviset ned i vonde sko, omgitt av lånte parfymer og tørre småkaker i pausen, mens han drømmer om å kaste seg på puta hjemme som fortsatt, eller bare i fantasien, lukter Livia. Avvisning av vennene er ikke et alternativ, og han skjønner selv at å leve alene er umulig. Hvorfor man skal holde på, det er han litt mer usikker på.
Dagens Anna Kristiansen viste seg å være ganske ungdommelig og overraskende hyggelig. Sverre innså at for ti år siden ville hun vært akkurat hans type, og han hadde sikkert gjort et forsøk. Hun var femten år yngre, snerten og pen, klar og tydelig i snakketøyet og pakket pent inn.
Ved siden av henne følte han seg dobbelt så gammel og sliten. Men hun la ikke skjul på at hun ønsket gjentakelse, og foreslo opptrinn for hele kommende helg. Stykket de så var faktisk levelig, kort og uten pause. Etterpå burde han vel invitert på kafé, men her slo skjebnen til.
Anna hevdet at hun bodde rett ved teatret, hadde laget gryte og kake og ville gjerne dele middag med ham. Det var så hjemmekoselig at Sverre ikke engang latet som han ville si nei, men takket ja på flekken.
Inne hos Anna Kristiansen var det som å ramle hodestups inn i et pepperkakehus: alt luktet kanel og vanilje, hun skiftet straks til joggedrakt og var enda yngre og freshere, kretset spenstig rundt kjøkkenet, serverte alle mulige hjemmelagde overraskelser og pratet lett. Sverre tenkte at det ikke hadde vært dumt å bli igjen akkurat her, i denne sukkersøte fortetningen av norsk husmorkos la fortiden bli igjen på dørmatta og starte på nytt.
Motvillig tuslet han hjem over midnatt. Neste dag skulle de møtes på Munch-museet og så finne ny garderobe til ham, så han ikke lenger skjemte ut følge, og på lørdag sto middagsinvitasjon hjemme hos Anna for tur. Egentlig ville hun vist ham hytta si, men måtte passe barnebarnet. Da fikk det bli lørdag med mat og søndag med hyttetur.
Lørdag morgen strøk Sverre til frisøren, så ti år yngre ut, tok på seg ny rutete skjorte og myk cordfløyelsbukse á la Fjellreven, kjøpte blomster og sjokolade til barnebarnet og dro av gårde.
Allerede i oppgangen luktet det ovnsbakt and og noe søtt, og Sverre tok seg i å nynne og blunke fornøyd til speilet i heisen. Anna mottok ham som om han nettopp kom hjem fra Grønlandsekspedisjon, og dro ham rett inn på kjøkkenet.
Hvor er barnebarnet da? spurte Sverre.
Skal hente henne. Hun sitter som en surpomp på soverommet, ville ikke komme ut, sa Anna.
Sverre satte blomstene i vase, åpnet vin og juice, skar opp brød og satte seg til bords.
Se her, Sverre Vassli! Dette er barnebarnet mitt, Livia!
Runde, klare øyne, rosa kinn, noen fregner på nesa. Livia så skeptisk på ham mens hun gnagde på neglen på tommelen.
Ja, bare så det ikke skjer midt oppi suppa her, tenkte Sverre, og gikk fort ut i gangen…
