Synnøve så de brennende fyrstikkene i kvinnens hånd. Hun tente og slukket dem igjen og igjen, og med hver gnist gjentok hun alt Synnøve selv hadde lært om smerte, håpløshet og den evige lengselen etter å rope som en ulv. Til tross for den tunge, vedvarende smerten, bestemte hun seg for å besøke «heksen».
Hun hadde nettopp gått gjennom den tragedien hun trodde var hele livet hennes. Mannen, Knut, hadde forlatt henne og deres to barn. Fire måneder senere kom han tilbake, og alt virket som før. Men under overflaten lå en sprekk som vokste. Synnøve og Knut trakk seg fra hverandre, og hun gråt først fordi hun savnet den gamle omsorgen, de daglige meldingene «Hvordan går det? God natt», men så vokste en trang til hevn i henne. Hun ønsket at Knut skulle lide, så vondt at han kanskje ble truffet av en buss. Etter hvert ble det likegyldig hvem han var eller hvor han var. Hun mistet også interessen for barna.
En tett, grå tåke av smerte la seg over henne, og pustet ble vanskelig. Depresjonen kom som en tung storm; hun prøvde å flykte fra den, men den kom tilbake med ny kraft. En rekke uhell fulgte: en cyste under tannen måtte fjernes og erstattes med et dyrt implantat, synet ble kraftig svekket, og hun falt på en jevn asfalt i en park og brakk armen i tre steder. På dette tidspunktet bestemte hun seg for at noe måtte endres; hun ville ikke la seg dra inn i mørket før tiden var inne.
«Ingen har kastet en forbannelse over deg», sa den eldre kvinnen med de flammende fyrstikkene. «Det er ikke hun, det er Knut som er så innestengt i seg selv. Han ser kun seg selv. Alt som skjer er ditt eget valg, ditt eget begravelsesrit. Han lever kun i sin egen fortid, men han vil aldri slippe taket. Det er ingen vei tilbake for ham.»
Synnøve reiste seg med hodet tungt som smidd jern. «Leve», mumlet hun, men det var lett å si. Kvinnen rakte henne en eske med små lys og en liten flaske vann. «Ta dette. Tenn lysene, drikk vannet. Det vil lindre kvalmen.»
Ute i den kalde Osloluften knyttet en klump seg rundt halsen hennes. Setningen «Det er ikke hun, men din mann» gjentok seg i tankene. På kvelden satte Synnøve seg ned med en notatbok: «Leve mitt eget liv. Hva vil jeg? Hva vil jeg?». Pennen stoppet ved første spørsmålstegn. Hun hadde alltid ønsket det samme som barna: gå på stranden, besøke badelandet, leke i lekeområdet eller i det minste ta en tur til den lille lekeplassen ved huset. Hun hadde også drømt om å kjøpe leilighet, bil, besøke moren i nabobyen, pusse opp balkongen, se film til midnatt eller dra på tur med telt.
Men hva ønsket Synnøve selv? Hva fylte hun sine dager med utenfor Knuts og barnas interesser? De siste årene hadde hun forsvunnet i familien, og hun klarte ikke å finne sine egne mål. Etter en halvtime med notatboken, skrev hun ned noen konkrete mål:
Jeg vil løpe om morgenen. Finne tid og krefter til det.
Jeg vil bytte jobb, bli leder og tjene en anstendig lønn.
Jeg vil gå ned 7kg.
Jeg vil kjøpe en vinterkåpe.
Jeg vil eie mitt eget hus.
Jeg vil ha rolige, sunne forhold til barna.
Jeg vil finne en hobby som gir meg glede.
Hun pustet dypt, lukket notatboken og innså at det ikke var lett å formulere egne ønsker, men at alt måtte begynne et sted. Hun kastet et blikk på Knut, som satt likegyldig foran laptopen sin på sofaen. «Din mann er så», ekkoet stemmen i hodet hennes.
Synnøve satt i bilen og kjørte igjen til «heksens» hus. Hun trengte svar på mange ting: hvordan hun skulle organisere den nye jobben, hvordan hun kunne behandle den smertefulle nakken som ikke ville bli bedre med manuell terapi, om hun skulle la den eldste sønnen, Eirik, konkurrere i sport eller la ham male. Hun tenkte også på Knut, som syntes både tilstede og fraværende.
«Du ser helt annen ut», bemerket den gamle kvinnen.
«Hvorfor?» spurte Synnøve. Ingen store endringer hadde skjedd i livet hennes ennå; hun hadde byttet jobb, men det føltes ikke som et vendepunkt.
«Hva tar du med deg inn i dag?» spurte hun videre.
«Smerter i rygg og nakke, jobben, sønnen, og mannen», svarte Synnøve.
«Du har kommet med hele ditt liv», smilte heksen. «Sykdommen som har hengt over deg med mannen begynner sakte å forsvinne. Snart vil det ikke lenger bety noe hvor han er, hvem han er, eller om han møter sin gamle kjæreste. En dag vil du glemme spørsmålet om du er nødvendig for ham og hvordan du skal redde familien. Da vil du finne en ny vei, en vei som ikke krever at du holder fast i noe som ikke lenger tjener deg. Det tar tid, men ikke på en dag.»
Fyrstikkene brant igjen.
«La ham male,» sa heksen.
«Og arbeidet?» spurte Synnøve.
«Sett konkrete oppgaver, så får du konkrete løsninger. Du kan stille krav om det som ikke er gjort. Ingen kan lese tankene dine.»
«Mannen vil dra seg nærmere jo mer du lever ditt eget liv. Han blir bare en skygge så lenge solen skinner. Når solen forsvinner, forsvinner også skyggen. Jo sterkere lyset er, jo tydeligere blir skyggen. Forstår du?»
Synnøve nikket.
«Takk,» sa hun.
«Ikke glem å rulle en tennisball mellom veggen og ryggraden mens du gjør knebøy. Da blir alt i orden,» fortsatte heksen.
Synnøve lo for seg selv. En tennisball. Hvorfor måtte alt dette være så merkelig? Den manuelle terapeuten hadde kostet en formue, men kanskje en liten ball ville hjelpe. Hva annet valg hadde hun enn å leve sitt eget liv?
Årene gikk: vinter, vår, sommer og den gylne høsten kom igjen. Fra starten av skoleåret begynte hun å ta med Eirik til kunstskolen. Han begynte å male, og Synnøve følte en dyp skam over at hun ikke hadde sett hvor talentfull sønnen var. Hans bilder ble vist på lokale og fylkesvise barneutstillinger. Han la bort nettbrettet og telefonen, og brukte all fritiden på pensel og maling.
Hun kjøpte en tavle og markører til kontoret, skrev ned mål og frister hver morgen. Etter hvert ble møtene med kollegaer en naturlig del av hverdagen. Til tross for kritikk i bakgrunnen, fortsatte arbeidet og det var det viktigste.
Synnøve begynte å holde kurs i personalopplæring. Først som hobby, så som ekspert og foreleser. Kursene ga inntekter som matchet lønnen hun hadde drømt om. En uke mottok hun en bukett med røde roser uten kort. Hun tenkte umiddelbart på Knut, men han svarte aldri på hennes takknemlighet.
«Hva synes du?» spurte hun ham etter en time.
«Takk,» svarte hun i en kort melding.
Hun elsket krysantemumer, deres bitre, brennende duft, akkurat nå i sesong. Knut hadde aldri husket dette; i hans liv var alle kvinner foretrukket rose. Utenfor lå solen, et sterkt høstsol, og de røde og gule lønnbladene svevde i en allé ved kontorbygget. Synnøve trakk den friske luften inn med et dypt åndedrag gjennom det åpne vinduet, kastet bort tanken på at hun ikke kunne klare ting på egen hånd, og oppdaget endelig sin frihet. Og ja, tennisballen hjalp henne faktisk.
Gjennom alt har hun lært at ekte styrke kommer fra å ta ansvar for sitt eget liv, sette klare mål og følge dem, uansett hvilke skygger fortiden kaster. Når du lever ditt eget liv med ærlighet og mot, vil selv de mørkeste skyggene forsvinne i lyset av din egen sol. Dette er visdommen Synnøve tok med seg videre.
