Simen hadde tatt toget ut til bygda for å besøke tanta si, den eldste søsteren til moren hans. Før mora gikk bort, hadde hun bedt ham holde et ekstra øye med henne. Tante Ragnhild var lita og skrøpelig, og Simen hadde flere ganger forsøkt å overtale henne til å flytte inn til byen til dem. Han sa at hun kunne få sitt eget rom, gå tur i gården, der det bodde andre eldre damer hun kunne bli kjent med. Men tanten ville absolutt ikke forlate barndomshjemmet sitt for noen pris.
Så det ble til at Simen tok fem dager ulønnet fri fra jobben hver tredje måned for å reise ut til henne. To dager gikk med til reising, og tre dager ble brukt på å hjelpe Ragnhild med alt slags praktisk arbeid. Heldigvis var Simen avdelingsleder og kunne styre denne typen permisjoner selv. Dessuten var sjefen på jobben en nær venn, så det gikk greit. Denne våren hadde det derimot vært et voldsomt kjør på jobben. Han kom seg ikke ut i mars, men ankom først i slutten av april.
Tante Ragnhild hadde blitt svakere gjennom vinteren, og nabokona, tante Ingebjørg, kunne fortelle at hun hadde måtte ringe ambulansen to ganger.
Hvorfor sa dere ikke noe til meg? Jeg har da ringt flere ganger, og dere sa alltid at alt var i orden.
Hun ba meg spesifikt ikke si noe. Hun sa: «Si fra når jeg dør, ikke før, la ham få jobbe i fred.»
Simen tuslet bort på nærbutikken og handlet sukker og salt, slik tanta hadde sagt. Han kjøpte også ris, hermetikk, og søt kondensert melk. Da han kom tilbake til huset, stod det en unghund på trappa en slags schæfer, fem måneder gammel, med stort hode og langt snuteparti.
Ragnhild, hvor har du fått hund fra?
Den bare dukka opp her for en måned siden. Hadde døra åpen ut til tunet, og plutselig satt han der og skalv av kulde og sult. Jeg har gitt ham mat og lagt ham inn på kjøkkenet, så jeg får litt selskap.
Simen strøk hunden over hodet, og den la straks hodet i fanget hans, tillitsfullt. Simen har alltid vært glad i hunder og drømte om en slik venn som barn, men foreldrene nektet alltid. Nå, med sin kone Irene, har det heller ikke passet. Hun hadde engang skaffet seg en katt, men den forsvant etter tre år. Barn fikk de aldri. De levde livet for seg selv, reiste mye.
Hva kaller du hunden?
Sigurd det het katten min også.
Simen lo:
Kan man gi en hund samme navn som en katt da?
Ja, hvorfor ikke, han kommer når jeg roper i hvert fall.
Mens Simen var på besøk, fulgte Sigurd ham overalt. Da tiden kom for å dra hjem igjen, ba Simen tanten om å være ærlig om hun skulle trenge hjelp eller medisiner han skulle alltid komme.
Jeg har plaget deg lenge nok med all denne reisingen, sa hun utslitt. Det varer nok ikke så lenge nå.
Nå må du ikke snakke sånn, tante Ragnhild. Det er ikke tungt for meg. Lev så lenge du bare vil.
Simen, kan jeg be deg om én ting til? Hvis jeg faller fra Ikke forlat Sigurd. Han er et levende vesen.
Jeg lover å finne ham et godt hjem.
Nei, ta ham med deg, vær så snill. Jeg tror ikke det er tilfeldig at han kom hit.
Da dyttet Sigurd hodet inn mot kneet hans og løftet blikket. Simen klappet ham på siden.
Greit, tante Ragnhild. Om så skjer, tar jeg Sigurd med meg hjem.
En måned senere døde tanten. Simen ordnet begravelsen, holdt minnestund med naboene, og dro så sammen med Sigurd til kirkegården for å ta farvel.
Nå var det tid for å reise tilbake til byen. Simen hadde skaffet munnkurv og bånd, og tok med hunden til togstasjonen. Han kjøpte billetter på vogna der dyr var lov. Da de gikk inn i kupeen, reiste Sigurd bust og knurret mot en mann ved vinduet.
Mannen snudde seg og stirret på dem, oppgitt:
Nå har det gått for langt, folk reiser med ulv på toget!
Nå må du gi deg, det er bare hunden min, Sigurd.
Det der er ingen hund. Jeg er jeger, jeg kjenner en ulv når jeg ser en!
Sigurd flekket tennene igjen.
Få bort det udyret før jeg gjør det selv!
Hold heller kjeft om du vil komme deg trygt fram. Ingen plager deg.
Mannen kastet et blikk til og bestemte seg for å bli sittende i gangen de siste førti minuttene. Simen og Sigurd var alene i kupéen. Simen så på hunden og spurte, som om den kunne svare:
Sigurd, er du virkelig en ulv? Hunden la hodet i fanget og logret. Simen smilte.
Uansett, du er super.
Konduktøren tittet inn:
Unnskyld, har dere ulv eller schæfer i kupeen?
Eh, den dusten utenfor sa vel det. Spesiell schæfer, det her, søkshund.
Så bra, du har vel papirer på ham?
Selvsagt, øyeblikk
Simen lot som han lette i lommene og sukket så til både hunden og konduktøren:
Jeg glemte dokumentene da jeg kjøpte billetten, men det vet de i billettluka.
Ja, ja, svarte konduktøren, det går vel bra.
Faktisk var det datteren til naboen til tante Ingebjørg som satt i luken, så alt gikk knirkefritt. Neste morgen var de framme i byen, og Simen tok Sigurd rett til veterinæren.
Er du fra sirkus? spurte veterinæren.
Nei, hvorfor tror du det?
Det der er jo en ulv!
Simen sukket og forklarte situasjonen.
Veterinæren kom nærmere, gransket Sigurd og sa:
Dette er en blanding, ikke en rein ulv. En av foreldrene hans var schæfer. Ulvehunder kan være nesten tamme trofaste og rolige. Ingen grunn til bekymring. La oss registrere ham og gi nødvendige vaksiner.
Hjemme fant kona Irene fort tonen med Sigurd. Hun badet, matet og luftet ham hver dag. Det gikk ti måneder. En kveld i jula, da skumringen falt over byen, gikk Irene ut med Sigurd for å få litt frisk luft. De ruslet til parken ti minutter unna. Mens de gikk på de snødekte stiene, spisset Sigurd plutselig ørene og forsvant inn i mørket.
Irene ropte på ham uten svar, hun begynte å bli redd da han endelig kom løpende tilbake, draende et bylt i munnen. Irene løp ham i møte det var et spebarn, fremdeles i live!
Hun var selv lege og fikk ringt både ambulanse og politi med en gang. De kom overraskende fort. Med Sigurd fikk hun ikke blitt med i ambulansen, men etter å ha satt ham hjem, reiste hun og Simen til akuttmottaket for å få svar. Der fikk de vite at det var en jente, omtrent en måned gammel, helt frisk.
Det lå en lapp ved henne: Hun het Malene, og moren ba om at hun måtte få gode foresatte.
Da Irene fikk se den lille, knyttet hun seg straks til henne. Hun og Simen utvekslet et blikk han forstod med en gang. Irene forklarte nattevakta at hun selv var lege, og at de gjerne ville adoptere Malene. Slik ble det, og etter to måneder hadde de fått papirer i orden på «funnet» Malene, som Sigurd hadde reddet. Akkurat som tante Ragnhild hadde sagt: det var ikke tilfeldig at hunden kom til nettopp hennes dør.
