En spøk
Ingrid! Ingrid! Kan jeg få se på svaret ditt?
Hviskingen til Lene runger gjennom hele klasserommet, og Marianne Vik, som fyller ut karakterboka, løfter blikket.
Titlestad! Kan du roe deg ned? Gjør det selv!
Marianne Vik, det er så vanskelig! Lene gir seg ikke, som vanlig.
Hvem har sagt at det skal være lett? Og dessuten, Lene, Ingrid har et annet sett med oppgaver. Det nytter ikke å spørre henne.
Hva? Men hun sitter jo på første rad!
Nettopp! smiler Marianne Vik, og hermer etter Lene. Jeg ga henne en egen prøve.
Åh, så urettferdig! Lene bøyer seg irritert over arbeidsboka, men begynner straks å lete etter andre «redningsplanker».
Ingen legger merke til at Ingrid sitter sammenkrøpet og nesten ikke tør løfte blikket.
Alle lærerne vet at Ingrid er den som alle kan stole på når det gjelder å «hjelpe til». Flinkisen i klassen, en gave til de late. Og sier hun nei, får hun straks fiender.
Men Ingrid er egentlig ikke vanskelig. Hun lar de andre se svaret, men etter mammas råd prøver hun å gjøre det på en måte så lærerne ikke får mistanke.
Ingrida, jeg vet at du er snill, men du må tenke på deg selv også. Hvis du skal komme inn der du vil, trenger du gode karakterer. Ikke rot det til på grunn av andres latskap, hørte du?
Ordene til mamma er fornuftige, men Ingrid sukker bare når hun hører dem. Hvis mamma bare visste hvor vanskelig det egentlig er å være flinkis i en klasse der de fleste ikke bryr seg.
Ingrid startet på denne skolen etter skilsmissen. Det var mange grunner til det, men viktigst var lillebroren. Han ble født i pappas nye familieliv, mens foreldrene fortsatt var gift.
Ingen hadde maktet eller ønsket å forklare henne alt dette. Voksne ordnet opp på sitt vis mens Ingrid satt på barnerommet med tegneblokka og fargestiftene farget flittig hele arket svart, nøysomt, ikke så mye som en lys stripe igjen.
Bestemor, som så tegningene først, fikk sjokk.
Hva driver dere på med?! Se hva ungen går gjennom!
Bestemoren var pappas mor, men likevel tok hun mammas parti denne gangen.
Akkurat som faren sin, han også dro av gårde støtt og stadig mens vi var sammen. Sånn er noen… Trist, men sant. Forskjellen var at han alltid kom tilbake uten barn fra noen andre.
Og du tilga ham?
Hva annet kunne jeg gjøre, Oline? Jeg elsket ham Jeg visste også at han elsket meg, ellers hadde han ikke kommet igjen hver gang.
Var det vanskelig å tilgi?
Så klart! Jeg vet ikke om jeg noen gang gjorde det helt. Mye av livet var å bare holde ut. Nå angrer jeg men får ikke gjort noe med det. På en måte er det en velsignelse at din mann fikk barn på si jeg ser jo hvem du er, Oline. Du ville tilgitt og tatt ham tilbake, ikke sant?
Jeg vet ikke Det gjør altfor vondt.
Det skjønner jeg, men tenk på Ingrid. Hun står midt mellom dere. Vær snill med henne! Min sønn hører ikke etter. Men du er klok. Gjør noe, så hun ikke får det verre. Hun er jo uten skyld
Du har rett. Bare vi voksne som har rota det til
Mamma gjorde noe ingen hadde forventet. Hun satte seg ned med seksåringen og forklarte absolutt alt.
Ingrid, pappa og jeg skal ikke bo sammen mer.
Hvorfor?
Vi skal skilles. Nå bor du og jeg sammen, og du møter pappa i helgene eller når det passer. Ikke vær lei deg! Se på meg! Pappa er alltid pappaen din, han forsvinner ikke! Jeg lover!
Hva med deg? Ingrid tørker vekk sinna tårer. Voksne er så dumme! Må alltid ha det på sin måte!
Jeg forlater deg aldri.
Først der skjønte Oline hva Ingrid egentlig var redd for, når hun fargela hele verden sin svart.
Det tok tid før frykten forsvant. Men etter hvert gikk det bedre. Ingrid var hos pappa, ikke så mye, men nok til å skjønne at han hadde forlatt mamma ikke henne. Han fortsatte å dulle med henne, og ble enig med Oline så Ingrid ikke skulle lide. Ingrid fikk være med pappas nye familie på ferie, leke med lillebror og kom til og med overens med pappaens nye kone, Irina. Hun var grei, likte barn, og Ingrid var ingen trussel.
Likevel satte det spor. Ingrid grublet over hvorfor pappa orket et nytt familieliv, men ikke å oppdra henne. Var det noe feil med henne?
Både mamma og bestemor sa hun tok feil og at alle var glad i henne, men tvilen gnagde. Det stakk alltid ekstra når hun trengte selvtillit.
I starten var det ikke synlig. Litt nerver da hun som førsteklassing skulle fremføre dikt var vanlig. Hun hadde øvd utallige ganger foran speilet sammen med mamma; vært selvskreven i barnehagens skuespill. Nå stod hun plutselig der, så etter de kjente ansiktene i folkemengden og alt hun hadde lært forsvant.
Tårene trillet ukontrollert, og hun klarte ikke si et eneste ord.
Marianne Vik, som hadde gitt henne mikrofonen, satte seg på huk, strøk lette tårer bort og sa vennlig:
Du kan fortelle det til meg etterpå, går det bra?
Ingrid nikket bare.
Heldigvis glemte ikke Marianne Vik. Etter timene ventet hun på Ingrid utenfor skolens inngang.
Se der, Ingrid! Vil du si diktet for meg? Jeg har så lyst til å høre.
For Ingrid betydde det alt. Hun rettet ryggen, slapp mammahånden og fremsa diktet så klart at alle voksne begynte å klappe.
Flinke deg! Jeg visste du kunne det!
Men Jeg klarte det jo ikke
Klart du klarte det! Se hvor mange som hørte på! Om det var nå eller på oppstillinga betyr ingenting. Du er flink! Det lover jeg som inspektør på skolen!
Jeg tror jeg skjønner
Dette minnet bevarer Ingrid langt inn i ungdomsårene, og da Marianne Vik ble klasseforstander, ble hun oppriktig glad. Endelig en trygg voksen.
Marianne Vik holdt et ekstra øye med Ingrid.
Hun er så følsom, den jenta di! Skarp og flink, men sårbar. Har du vurdert å flytte henne til en skole med realfagsprofil? Hun har så tydelige ferdigheter i matematikk, men her vel, de fleste barna vil helst bare bli ferdig. Ingrid hadde hatt det bedre i et miljø der flere er som henne.
Oline forstod, men hadde ikke mulighet. Spesialskolen lå langt unna, og hun hadde ingen til å følge Ingrid. Pappas familie ventet enda et barn. Bestemoren var syk. Oline selv jobbet dobbelt for å spare til større bolig ettromsleiligheten etter skilsmissen ble for trang.
Ingrid, hold ut litt. Jeg lover å prøve å finne en løsning så du kan få en skoleplass du trives i, sier Oline sliten, og trekker datteren tett inntil seg på sofaen foran TV-en.
Mamma, ikke tenk på det. Jeg klarer meg
Hvordan går det på skolen?
Det går greit! Ingrid prøver å høres så optimistisk ut hun kan, men vet egentlig at det ikke stemmer.
Greit duger ikke! Oline kiler henne i siden. Nå skal du fortelle alt! I detalj!
De ler og tuller, og til slutt forteller Ingrid alt som det er.
Hun ble aldri mobbet, men bak ryggen hennes skjønte hun tonen:
Nå har Ingrid briljert ved tavla igjen. Etter det svaret får vi aldri femmer. Kunne hun ikke svart mindre perfekt da?
Slike beskyldninger fikk hun ikke opp i ansiktet før en dag da alt endret seg.
Ingrid! Ti minutter igjen! Jeg rekker ikke! Lenes desperate hvisking fikk Ingrid til å dytte kladden mot henne.
Marianne Vik var opptatt med mobilen og fikk ingenting med seg.
Vebjørn, som har sittet ved siden av Ingrid fra de var små, flytter stille arbeidsboka så hun kan se oppgaven.
Takk, hvisker hun, peker bare diskret på feilen.
Ordene er overflødige; et par notater, et nikk, og Vebjørn retter stillferdig.
Kladdearket ender hos Lene, og resten av timen forløper fredelig.
Men etter klokka ringer, bryter kaoset løs.
Er du helt håpløs?! Sitter der som en statue! Det er slutten av terminen og du hjelper meg ikke engang! Kaller deg venn?
Lene, nå er du virkelig urimelig, stemmen er stille, men irritasjonen stiger i Ingrid.
Hvorfor er det alltid hun som må hjelpe?
Bestemor brukte «troll i ord» når hun var sint ville aldri la Ingrid banne. Du er en ung kvinne, ikke en lastebilsjåfør!
Men bestemor, du banner jo!
Hysj, jeg er jo pensjonist og har røykt noen sigaretter for mye. Men du er tenåring, det er ikke pent!
Men guttene banner.
Det er noe annet! Husk det det er urettferdig, men sånn er verden. Skal du være guttejente hele livet kanskje?
Hva er galt med det?
Slapp av, ingen gutter vil ha venninna si til kone! Det gjelder å ha litt mystikk.
Men mamma og pappa da?
Til en viss grad, men spør dem selv engang. Overlat det til deres generasjon.
Bestemor lo, og Ingrid måtte le med for selv gamle damer må minnes på at de var jenter en gang.
Nå kjenner Ingrid dragningen til å bruke samme sterke ord som Lene og de andre, men lar være det er ikke henne.
Slutt å mas, Lene! Vebjørn, sur, pakker ned fysikkboka. Det er ikke sånn vennskap funker!
Jo, for venner hjelper hverandre! Lene er krakilsk. Han får også hjelp!
Feil! Ingrid mister besinnelsen. Hvorfor dikter du? Vebjørn jobber selv og jeg hjelper bare om han har regnefeil. Jeg hjelper deg jo også! Hva vil du?!
Uten å se seg tilbake griper hun ranselen, skubber Lene fra seg, og stormer ut så hun ikke skal begynne å gråte foran hele klassen.
Lene roper ikke etter henne, men mumler lavt, nesten uhørlig:
Vi får se på det, Ingrid. Litt mer ydmykhet hadde ikke vært dumt
De snakker ikke sammen resten av dagen. Eller uka etter.
Klassen ser spent på. Lene kan gjøre livet surt for dem hun ikke liker, det har flere fått smake.
Ingrid lurer på hvordan dette ender men blir overrasket.
Ingrid, kan vi ikke bli venner igjen? To uker har du vært taus! Skal vi ikke bli venner nå? Lene smiler så åpent at Ingrid mykner litt.
Jeg er ikke sinna.
Slik høres det i hvert fall ut! Glem det, fortell heller hvordan du skal feire nyttår! Skal du være hjemme, eller dra bort?
Ingen antydning til krangel, og Ingrid tenker, tja folk kan jo overreagere.
Men det skulle hun aldri gjort. For Lene er ikke den som tilgir lett, selv påsatte fornærmelser.
Da Ingrid finner en lapp i sekken sin, kobler hun den ikke til Lene.
«Ingrid! Jeg liker deg. Hilsen Vebjørn.»
Skriften ligner Vebjørns. At Lene egentlig lurte til seg denne lappen fra en tilfeldig førsteklassing helt lik Vebjørns håndskrift aner ikke Ingrid. At Lene fikk hjelp av venninnene i parallellklassen og satte opp hele operationen, kan bare hun selv være stolt av.
Nå får du gråte litt, Ingrid! Nå er det ikke bare jeg som blir såret! smiler Lene skjevt, putter lappen i sekken hennes, og lukker den.
I garderoben ved gymsalen er det tomt. Ingrid trener på serves i volleyballhallen, og Lenes venninner holder henne opptatt.
Kom igjen, slapp av! Hardere! Du klarer bedre!
Ingen reagerer da Ingrid trekker opp lappen.
Hva er det der? Wow, Ingrid! For en stille mus du har vært! Jentene, se! Vebjørn har sendt kjærlighetsbrev! Lene vifter med arket og danser rundt i garderoben. Hva gjør vi nå?
Lene, gi meg lappen!
Neida! Eller jo kanskje du har rett. Vebjørn! Lene styrter ut og hamrer på guttegarderoben.
Ingrid blekner.
At hun liker Vebjørn, har bare dagboka og mamma fått vite.
Er det alvorlig, mamma?
Hvorfor?
For tidlig
Kjærlighet kan ikke komme for tidlig, vet du.
Er jeg forelsket?
Kanskje ikke ennå. Det er noe annet, kalles forelskelse. Det er fantastisk som å stå på dørstokken og titte inn i en verden av både glede og smerte.
Hvorfor smerte?
For kjærligheten er mektig og gir oss hele følelsesregisteret. Det vanskeligste er å stole på noen Men det er også vakkert. Selv på terskelen.
Ingrid bar på sin forelskelse som den skjøreste vase. Nå hadde hun mistet kontrollen.
Lene skjønte naturligvis alt. Ingrids hast med å skjule lappen, blikket mot døråpningen, og gjenkjente at Vebjørn ikke kunne ha lagt den ned de spilte jo sammen i hallen.
Guttene fosser ut, ler, mens Lene vifter med lappen og Ingrid står i hjørnet, hvit og livredd.
Hva foregår her?
Marianne Vik legger merke til dem, og alle blir stille.
Vi har nyheter, Marianne Vik! Lene holder lappen høyt, kysser den og synger: Ingrid har fått kjæreste!
Hva snakker du om? Marianne Vik myser. Hva er det du har der?
En lapp! Fra Vebjørn! Han sier han liker henne!
Latteren får ikke spredd seg før Marianne stopper det.
Nå holder dere! Ingrid? hun ser på henne med det samme milde blikket som første skoledag.
Lene tok lappen min. Jeg ville ikke vise den til noen.
Det skjønner jeg. Vebjørn? Marianne vender seg mot guttene.
Det ingen ventet hender:
Ja! Jeg skrev den!
Vebjørn river seg løs fra kameratene, går bort og henter lappen fra Lene.
Det er dårlig gjort å lese andres brev, Lene!
Du juger! skriker Lene, som forstår at «spøken» har feilet.
Det blir ingen mobbing, ingen latter. Ingrid fortsetter å gå stolt gjennom korridorene enda siden skyldes frykt.
Men nå, i akkurat dette øyeblikk, skjer det noe nytt. Plutselig retter Ingrid seg opp, og det kiler bak skulderbladene, som om hun får vinger.
Nei, folk får ikke vinger, det vet jo alle.
Men hvorfor føles det da så lett? Som om hun kan fly over den slitne parketten? Glemme alt det vonde.
Lene? Marianne Vik hever øyenbrynene.
Hva? Det var bare en spøk! Han lyver, lyver Lene er nær ved å gråte.
Gi meg den, Vebjørn tar lappen, bretter den og legger den i Ingrids hånd. Den er til deg, ikke sant? Ikke vis det til noen. Er det norsk stil i dag, Marianne Vik? Galina sa det, og jeg er ikke forberedt!
Du er ærlig i det minste. Skrivestund blir det! Men dere får en ny tema: dagens aktuelle sak.
Løp inn, dere har ikke skiftet ennå!
Klassen springer avgårde, uten å ense Lenes røde sinne, de to som smiler til hverandre, og den lille hvite lappen som Ingrid nå klemmer fast i neven.
Den lappen limer hun pent inn i dagboka. Der blir den liggende, helt til hun, på sin egen bryllupsdag, gir den gamle boka til Vebjørn.
Værsågod, ektemann.
Hva er dette, kona mi?
Det er starten på oss.
Du stoler så mye på meg at jeg får lese alt?
Du vet alt.
Ikke alt.
Hva er fortsatt hemmelig for deg? hun lener seg mot ham, ignorerer gjesters rop og brudeparet som feires.
Husker du hvordan du beskrev forelskelse? Dørstokken og døra?
Ja!
Gikk du over den stokken?
Ingrids øyne skinner, og selv i bråket hører han hviskingen klart:
Å ja da! Jeg lukket døra etter meg også! Jeg er ikke bare forelsket. Jeg elsker deg!
Hvordan da?
Rett og slett. Jeg elsker deg. Skål, Vebjørn!
Skål, Ingrid!
