Å være lykkelig er et valg
Pappa dro fra oss til en annen dame da Ingrid var bare fire år gammel. Han dro rett etter nyttår, sto i døra, så på meg og sa «unnskyld», før han lukket ytterdøra bak seg.
Mamma tok det hele med en rolig mine, nesten som om det var uunngåelig. I hennes familie hadde ingen av kvinnene hatt varige forhold. Men noen uker senere, midt på natta, tok hun alle tablettene hun fant hjemme og sovnet stille inn for godt.
Om morgenen prøvde jeg lenge og høyt å få vekket mamma. Etter hvert spiste jeg noe jeg fant i kjøleskapet, før jeg forsøkte igjen å vekke mamma. Da jeg ble sliten, krøp jeg sammen inntil henne og sovnet.
Januardagen forsvant fort, og det begynte å mørkne da jeg åpnet øynene. Jeg våknet av kulda, dro teppet tettere rundt meg og trykket meg nærmere mammas kropp, men da ble jeg bare enda kaldere. Det var da jeg forsto at det var fra mamma den dype, uutholdelige kulden kom. Tårene brant som ild mot ansiktet mitt.
I gangen hørte jeg ytterdøra gå opp. Jeg sprang ut i gangen. Det var tante Liv, mammas lillesøster.
Ingrid, er du hjemme. Hvor er mamma? Jeg har ringt henne hele dagen, hun tar ikke telefonen, jeg begynner å bli bekymret!
Jeg kastet meg rundt tantes kåpe og dro henne inn. Jeg så på henne med store, gråtkvalte øyne, pekte mot soverommet og prøvde å rope, men det kom ikke én lyd, bare åpnet munnen på vid gap, ansiktet forvridd i gråt, tårene og snørret rant, men ikke en eneste lyd kom.
Liv kunne aldri få egne barn, så mannen hennes gikk fra henne etter fem år sammen. Hun elsket meg, niesen sin, slik bare en som savner sitt eget barn kan. Da tragedien rammet, ble Liv min verge. Hun omfavnet meg med all sin omsorg, men hverken behandling eller tre år med opptrening ga meg tilbake stemmen.
Vinteren var hard det året, med bikkjekulde og knirkende snø i hele januar. Sammen med venninnene mine suste jeg på akebrett i Slottsparken, vi rullet snøballer og lagde en hel snøfamilie, kastet oss i snøfonner og lagde snøengler.
Nå er det på tide å dra hjem, sa tante Liv. Klærne dine er stive av snø, og vottene har frosset til is. Vi stikker innom Jokern etter melk og pasta på vei hjem.
Folk gikk inn og ut, dører slo i, men en rødstripete katt satt urokkelig på trappa utenfor Jokern. Han så ut som han ikke trengte noe, bare satt der med øynene lukket, mens han duppet litt på forlabbene for å holde varmen. Jeg gikk bort til ham, satte meg på huk og viste tante Liv at jeg ble der.
Greit. Jeg handler kjapt. Du rører deg ikke herfra.
Jeg strøk varsomt over pelsen hans. Han løftet seg, strakte seg og begynte å male. Jeg tok forsiktig rundt nakken hans, trakk hodet hans inntil kinnet mitt, og plutselig rant varme tårer nedover kinnene. Katten slikket dem iherdig, nøs av saltet og slikket igjen.
Usj, hva er det du gjør? Han er jo gatekatt, helt skitten.
Tante Liv dro meg bestemt bort til bilen. Jeg strittet imot og ville ikke bli med, men hun fikk meg inn i baksetet og satt seg bak rattet.
Katten kom nærmere bilen, så rett på meg og mjauet lavt.
Sånn kan jeg ikke. Nå har jeg funnet ham, men nå må jeg bare la ham være, hvisket jeg mens jeg gned tårene utover ruta.
Ingrid! NÅ snakker du! Si det igjen, vær så snill, pep tante Liv med gråten i halsen.
Vi kan ikke forlate ham. Han dør uten meg! ropte jeg plutselig ut.
Tante Liv kastet seg ut av bilen, plukket opp katten og satte seg sammen med meg i baksetet. Katten svingte seg over til fanget mitt og ble liggende helt rolig.
Hvis du vil ha denne katten, vær så god. Du kunne bare ha sagt ifra, så hadde jeg skaffet ham til deg for lengst! smilte Liv og så på meg med et sjeldent glimt av lykke.
Denne dagen lærte jeg at selv etter de mørkeste vintrer, kan små ting som en rød katt fylle et tomrom ingen voksne kan forstå. Og at lykken noen ganger kommer snikende, om man bare våger å åpne hjertet igjen.
