Sitt eget sted
Mamma, hva driver du med?! Hva Hva gjør du?! Elin var nær ved å begynne å gråte der hun så moren røske til seg klær etter klær ut fra garderobeskapet. Favorittkjolen den røde med prikker ble lempet på gulvet som en sliten vaskeklut, og straks var lillebroren hennes, Pål, på plass. Han rakk så vidt å trø ned i den før han dyttet beltet i munnen. Ikke, Pål! Slipp!
Klenodiet frøken griner for en fille! Marthe smelte jeansen til Elin sammen med resten av haugen og lukket igjen skapdøra. Ut herfra med deg!
Men mamma?? Hvor skal jeg gå? Og du kaster meg ut nå, midt på natta? Hva er det du holder på med, egentlig?
Det jeg vil! Dette er mitt hus, og her bestemmer jeg! Ut av huset!
Og hva med meg da? Er ikke dette hjemmet mitt også?
Nei, kjære. Her har du ingenting! Marthe plukket opp sønnen, tørket nesa hans med kanten av Elins kjole og sukket dramatisk. Ingenting! Nå holder det, du sliter bare med nervene mine! Akkurat begynte alt å falle på plass, og så skal du inn og ødelegge det hele for meg? Nei, vet du hva!
Hva er det jeg ødelegger da, mamma? Hva!?
Hvem flørter med Vegard er det ikke du, kanskje?
Åh! Elin ropte så høyt at Pål skvatt og satte i hylgråt. Hva er det du sier?! Hører du deg selv?
Veldig klart! Nå er det nok! Du har fem minutter!
Marthe sparket til døra og marsjerte ut med bestemt mine. Elin sto igjen som lamslått, helt ute av stand til å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Hadde hun virkelig blitt kasta ut hjemmefra? Hodet nekta helt å samarbeide, tankene var bare filler og ingen å trekke pusten ordentlig på. Bak døra satte Pål i ulvelignende hyl; Elin reagerte straks og rev opp døra. Det var jo alltid hennes jobb å trøste, avlede, stelle, bare få gutten til å slutte å grine. Den nye mannen til moren tålte ikke barneskrik, han ble like irritert av barnegråt som av det meste annet som ikke passet i hans «rolige hjem». Og Elin, som hadde vokst opp med omsorg og kjærlighet, skjønte ikke et kvekk av hva moren holdt på med for tiden. I stedet for å ta sønnen og trøste ham selv, vipsa hun ham rett til Elin og forsvant etter Vegard med svans mellom beina.
Ta deg av ham! Du er jo voksen, ikke sant? Da skal du hjelpe til!
Voksen, ja Så sent som i går var Elin fortsatt en bortskjemt pappas og mammas jente. Nå: bokstavelig talt kuttet av eller som moren pent sa det, et «utskåret stykke». De siste to årene hadde alt skjedd så fort at Elin ikke rakk å følge med i svingene som snudde opp ned på livet hennes.
Først forsvant pappa. Hjertet sviktet ham så meningsløst og unødvendig hadde det bare vært en eneste person som viste ham omsorg og hjulpet ved den holdeplassen, kunne pappa kanskje vært her ennå. Han var ennå under femti, alltid stilig kledd, aldri i verden at noen skulle tro han var husløs. Han lå der i over en time og alle bare hastet forbi med sine superviktige ærender Ingen stoppet, ingen ringte etter hjelp. Kanskje trodde de han var dritings, hvem vet? Da det endelig kom en dame og ristet tak i ham, var det for sent.
Elin husket godt hvordan moren reagerte: Det var nesten som om Marthe krystalliserte i tid og rom. Elin gråt, ropte og ba om svar; det hjalp ikke. Marthe følte ikke noe eller lot det i det minste ikke slippe ut. Hun fulgte pappa til graven uten tårer og stengte seg inne, som om Elin ble helt borte for henne også.
Slekt og venner var fraværende. Foreldrene hadde alltid vært stolte av at de ikke trengte noen andre de hadde bare hverandre. Elin likte det først, likte ikke besøk, foretrakk roen. Men så begynte skolen, og plutselig ble verden større.
I klassen var det klart flere jenter enn gutter. Elin havnet på pulten ved siden av en livsglad jente med mørke fletter fletter så svarte og kraftige og forseggjorte at Elin misunte henne så det verket. Selv satt hun igjen med lette, lyse krøller uregjerlige små duster. Ikke rart hun fikk kallenavnet «Løvetann» første dag på skolen.
Først etter noen dager ble hun ordentlig kjent med sidemakkeren, da jenta i ren frustrasjon vred flettene bak seg og utbrøt:
Jeg får fnatt! Snart klipper jeg dem av, selv om mamma klikker!
Elin rørte forsiktig ved den mørke manken:
Er du gal? Det er jo kjempefint!
Slik begynte Elin og Turid sin vennskap, og snart var de uadskillige. Turid kom fra en storfamilie det var søsken, søskenbarn, tanter og onkler og besteforeldre og alle slags i huset det var som å tre inn i en norsk utgave av Kardemomme By. Første kafébesøket hos Turid var et eventyr: alle steder var det folk, alle kunne hjelpes til, alle var hyggelige. Moren til Turid satte alltid fram mat, uansett hvem som kom innom. De lærte Elin å bake boller den første uka. Hos henne hjemme hadde ikke Elin fått røre grytene ennå, det var «for tidlig».
Gjennom Turids famile skjønte Elin at slekt og venner faktisk var en ressurs. Og selv om hun skulle få erfare at også familie kunne bli fremmede, var hun lykkelig over å få et glimt av det gode. Turid fikk gaver for alt mulig bursdag, navnedag, en flott dag og barna ble skjemt bort i alle anledninger. Turid svarte på Elins undring over dette:
Hvorfor vente med å glede dem man er glad i? Vent til jul, så skal du få se på gaver!
Mor til Elin likte ikke dette vennskapet. Hadde hun sett hvordan det var hos Turid, hadde det blitt besøksforbud. Men heldigvis jobbet mor mye, og Elin rakk alltid å spise en rask suppe hjemme før hun forsvant til det varme kjøkkenet på Ekeberg, hvor kjærlighet og boller fløt i bøtter og spann.
Og det var Turids familie som kom Elin og moren til hjelp da pappa døde. Storebrødrene til Turid kom samme kveld, stilte opp med penger, og hjalp til med papirer og alt det praktiske. Moren til Elin var fjern, fulgte motvillig med, mens Elin hun gråt overalt og hele tiden. Turid gråt med, og de endte med å bake så mange boller at straks måtte fryseren til naboen tas i bruk.
Etter dette fulgte brødrene til Turid og hjalp både med småting og store spørsmål. For Marthe betydde det ingenting for Elin betydde det alt.
Sånn skal det jo være, sa Turid bare. Dere har ikke menn i huset, noen må jo stille opp.
Men et halvt år senere giftet Turid seg. Elin ble helt paff.
Har det klikket for deg? Du ville bli lege! Skulle du plutselig gifte deg nå?
Ja, hvorfor ikke? Jeg skal jo fortsette å studere! Pappa og mannen min har fiksa det. Alt i boks.
Du elsker ham, da?
Nja Vi har kanskje møttes et par ganger. Det er sånn det er hos oss. Foreldre velger, så gjør vi som vi får beskjed om.
Elin sto igjen uten svar og gruet seg til vennskapets slutt. Men Turid skulle flytte til Tromsø med mannen og de skulle få sin egen leilighet.
Når Turid spurte hvorfor Elin ikke ville hjem etter skolen, satt Elin svar skyldig. Hun ville ikke fortelle om Vegards merkelige blikk i gangen, om moren som etter fødsel og med to barn ble innestengt og vanskelig. At hun måtte låse døra for å få sove, men det var bortkastet moren lot bare Pål være Elins ansvar. Selvsagt elsket hun broren sin og ville hjelpe, men å bære rundt på en skrikende baby halve natta, gå på jobb på dag og skole på ettermiddag, det spiser opp selv den mest tålmodige. Og da Elin besvimte på sykehuset, skapte det rykter.
Selv før hun tok helseutdannelsen gjorde hun allerede nattevakter på Diakonhjemmet, så hun hadde en «gyldig grunn» til å være borte.
Da Elin hadde fulgt Turid til nå hennes nye mann, dro hun hjem og fikk den største krangelen noensinne med mor. Det var uunngåelig. Og Marthe ville ikke høre noe, bare seg selv. Og det var ikke før naboen sa, mens hun klappet Pål: «Så fine barn du har fått, Marthe! Skulle vært flere sånne. Har Elin fått seg kjæreste, da, eller?» at moren snudde, reagerte på et eller annet, og slengte Elin på dør.
Så der sitter Elin med bagen sin, i vill panikk for hvor hun skal gjøre av seg. Hvor hører hun hjemme? Hun kunne ringe Turid, men Turid venter baby og har nok å gjøre.
Hun tar farens bilde, skulle akkurat til å gråte, men tørker ansiktet tvert. Nei, kanskje dette var like greit. Hun var jo uansett blitt fremmed her. Mor fikk leve sitt liv.
I kjøkkenet hylte TVen, moren bråkte med oppvasken. Elin gikk mot gangen, men stoppa. Hva skulle hun si? Over henne hang den evige følelsen av ikke å høre hjemme, av at det aldri mer ville bli deres ordentlige hjem.
Det var allerede mørkt ute. Hun trakk det lange, røde skjerfet sitt godt rundt halsen. Høsten var kald og brå et øyeblikk gikk folk i shorts og parkas om hverandre. Hun var glad hun hadde pakket skjerfet Turid hadde gitt henne til jul hun orket virkelig ikke å hente noe mer hjemme.
Bussholdeplassen var nesten tom, to slitne pendlere og en løs hund, det var alt. Elin satte bagen fra seg, gjemte hendene i lomma.
Da en bil plutselig stoppet foran henne, ble hun redd og tok et skritt bakover. Men så hørte hun stemmen:
Elin?
Arvid?
Elin var nær gråten av lettelse. Der var Turids eldste bror allestedsnærværende hjelpsomhet siden barndommen.
Hva gjør du her så seint? Skal du på jobb?
Nei Eller, jo! Altså, jeg må på sykehuset!
Mhm, sikkert, Elin. Hva har skjedd? Hvorfor har du med deg alle tingene dine?
Det var blikket hans: sånn at Elin bare begynte å fortelle om moren, Vegard, og hvordan hun nå faktisk ikke hadde noe sted å bo.
Aha, kom igjen da! Arvid sa ikke mer. Han satte seg bak rattet, hun satte seg inn. Forventet å bli kjørt til Diakonhjemmet, men bilen kjørte motsatt vei.
De sa ingenting hele turen. Elin så ut av vinduet, satte sammen tankene sine, men det var bare én stemme i hodet:
“Her har du ikke plass.”
Det gikk opp for henne at Arvid kjørte feil vei først da de var et stykke oppe i bakken.
Arvid? Hvor skal vi? Jeg skal jo til jobb!
Skulle du sove på vaktrommet, da?
Ja, hva ellers?
I natt, kanskje. Hva med i morgen?
Aner ikke
Men det har jeg tenkt på. Vi skal ikke til sykehuset, vi skal et annet sted.
Hvor?
Du får se!
Han kjørte inn i en hage med stakittgjerde, huset lå i et rolig strøk. Han parkerte, nikket mot inngangen. De gikk opp trappa til tredje etasje, Arvid ringte på. Det varte lenge, Elin sto spent bak. Endelig åpnet døra seg og der sto den høyeste, kraftigste dama Elin hadde sett.
Arvidgutten! Hva, uten å ringe først?
Kvinnen var egentlig ikke så stor, det var bare kjolen og vesentligheten hennes som fylte døråpningen. Men den svære stemmen var like varm som hun husket fra bryllupet til Turid.
Og hvem er dette? Vent nå litt, jeg kjenner deg! Du er jo Elin, Turid sin venninne, fra bryllupet! Kom inn, da, kjære. Er du gjest, er du ikke fremmed for oss. Ikke stå i døra, vet du!
Elin trådde forsiktig inn. Hun kjente straks den gode lukta av «ordentlig hjem», alt glitret: marmorgulv, krystall i taket, kake på fatet. Mens Arvid hvisket noe til bestemoren, og stakk med et vink til Elin, sto hun og prøvde å trekke pusten sakte.
Ikke stå der, da, du fryser jo i hjel! Kom inn og få deg en kopp kaffe, da kan vi prate i ro og mak! Fortell nå, hvorfor sitter en fin jente som deg ute midt på natta? Har du ikke et hjem? Ingen mamma?
Nei, eller… ikke lenger… Elins stemme ristet og hun slang seg ned på en puff i gangen og gråt så det ristet i veggene. Damens armer foldet seg rundt henne, bestemors hender gladde over håret.
Nei, min lille. Hvem har sett sånn urett? Det ordner seg! Stol på meg, det skal bli bra det vet jeg! Jeg har sett mitt og jeg skal aldri la deg se det samme. Ikke gråt mer. Skal jeg koke riktig kaffe til deg, så gir det deg fred for en stund. Kom!
Elin satt ved det digre kjøkkenbordet, med den bitreste kaffen hun hadde smakt, men slukte den likevel. Og damen Astrid begynte å fortelle.
Kall meg Astrid. Det het jeg som jente på Møre. På gården vår langt inne i fjellet skulle vi passe på hverandre. Foreldre, søsken så forsvant det og aldri var det noen gjenværende gravsteiner å finne.
Hvordan da?
Folk kom. Ubudne. Sa at vi ikke hadde noe her å gjøre, ikke å snakke vårt språk, ikke å minnes det forgangne. Alt skulle vekk. Vi barna ble dyttet inn på et kott. Faren min dro på seg ei kraft han ellers aldri hadde.
Astrid forklarte at styrken ikke kom innenfra, men fra omsorgen rundt seg. Og slik skulle Elin også løftes av andres styrke.
Her får du være, til jeg har funnet deg en skikkelig ektemann å overlevere deg til! Forstått?! Og du skal lære alt, for her er det ingen bortskjemte jenter!
Elin lo nervøst. Skummelt, ja!
Men Astrid holdt ord. Etter to år kunne Elin bake bedre enn Turid og fikk høre det så hatten passet.
Hva har du hatt i fyllet? Dette er jo bedre enn mitt! spurte Turid, og tygde fornøyd.
All ære til Astrid, svarte Elin. Hadde ikke vært for henne…
Ikke skryt for mye nå, da blir jeg motbydelig! Astrid plystret, men ble plutselig alvorlig.
Har du sett moren din? spurte Turid. Hva skjer?
Elin sa det vanskeligste: Mamma er alvorlig syk. Hun låg på min avdeling, men jeg klarte ikke besøke henne. Kan ikke tilgi, orker ikke. For om ikke Arvid hadde plukket meg opp eller Astrid tatt meg inn, hvor i all verden hadde jeg vært?
Du er gal! sa Turid. Du må! Du vet aldri når du får sjansen igjen.
Elin ville protestere, men til slutt ga hun etter.
Moren fikk omsider se datteren sin igjen to dager før døden kom. Marthe, utkjørt og liten, ba om tilgivelse, mens Elin i to måneder både ordnet dokumenter og pleide henne. Det var ikke bitterhet lenger bare viljen etter å få broren Pål hjem.
Da hun så ned på moren sin, var det ikke sinne. Det var barnet inni henne som husket pengeris med kjøttboller, og mormors kyss. Alt annet forsvant. Hun sa til moren:
Jeg tilgir deg, mamma…
Det Astrid hadde sagt, fikk plutselig mening:
Du må slippe taket i bitterheten. Skyll den av som en brunsnegle. For resten av livet blir forgiftet hvis ikke. Det er vanskelig men nødvendig for at du selv skal ha det godt.
Uka etter kunne Elin holde broren Pål i hånden på vei inn i leiligheten.
Er vi hjemme nå? spurte Pål forsiktig.
Ja, lille venn. Nå er vi hjemme. Endelig. Her er vårt sted.
Og Elin visste: Nå nå falt det faktisk alt på plass.
