Da ble vi kjent
Eirik, hva er det med deg? spurte Sigrid etter noen minutters stillhet. Du virker ikke som deg selv. Du ser blek ut… Går det bra med deg?
Ja, det går greit, svarte Eirik, og samlet seg så godt han kunne. Han la fra seg gaffelen og tok en slurk av eplejuicen, skjøv på svaret han visste Sigrid ventet på.
*****
Eirik sto foran inngangsdøren til blokka og grep fatt i det iskalde gelenderet. Han skulle akkurat til å dra døra opp, men brått stanset han, usikker.
Han hadde liten lyst til å gå inn.
Han visste de ventet på ham, husket løftet til Sigrid om å komme på besøk, men nervøsiteten var så intens at han ikke klarte å overvinne seg selv.
Han syntes det var litt pinlig, egentlig en voksen mann, og likevel skalv knærne hans som en fersk skolegutt kalt fram til tavla.
Det var jo bare å åpne døra, gå inn, opp til tredje etasje og finne leilighet nummer 36…
Men et eller annet holdt ham tilbake.
En uklar frykt låste fast både armer og bein, og hindret ham i å gjøre det enkle sluttstykket.
Så akkurat nå ønsket han seg bare ett å snu og fjerne seg fortest mulig. Hjem eller på motsatt side av Oslo det spilte ingen rolle, bare vekk herfra.
Hvorfor sa jeg ja til dette, egentlig? mumlet han stille og tok noen steg unna døra. De kommer jo garantert til å synes jeg ikke er god nok.
Eirik gikk enda litt lenger bak og så opp på vinduet i tredje etasje, der lyset skinte sterkt.
Så kraftig, faktisk, at det nesten virket som om vinduet var et fyrtårn som skulle sørge for at han ikke gikk seg vill.
Og det hadde han ikke gjort han kom seg til rett sted. Men opp i leiligheten ville han fortsatt ikke.
Det eneste som holdt ham igjen nå var hvordan Sigrid ville reagere hvis han bare stakk av. Hun hadde jo bedt ham så pent om å komme.
Og han hadde jo lovet det.
*****
«Eirik, det er sånn at… Du må ikke bli redd nå, sa Sigrid kvelden før. Mamma og pappa ønsker å møte deg…»
Sigrid var kjæresten hans.
De hadde sittet på en koselig kafé, spist middag, pratet og planlagt helgen da hun brått slipper bomben: foreldrene hennes vil møte ham. Han stoppet helt opp, tygde ikke mer, og så overrasket på Sigrid.
Det var jo på sett og vis helt normalt foreldrene hennes ville gjerne hilse på den potensielle svigersønnen. Det ville vært rart om Sigrid ikke hadde invitert ham hjem.
Men likevel…
…Eirik var redd for at de ikke ville like ham. At de ikke mente han var en passende svigersønn. Og bekymringen hans var slett ikke grunnløs.
For Sigrids mor, Ingrid Sørensen, hadde jobbet hele sitt liv ved Universitetet i Oslo, startet nederst som foreleser og jobbet seg opp til å bli rektor. Nå hadde hun en svært sentral stilling i Kunnskapsdepartementet.
Faren, Harald Sørensen, hadde selv gått gradene fra å være sivilingeniør i et stort byggefirma, blitt assisterende direktør, og drev nå sitt eget firma. Han var visst til og med personlige venn med byens ordfører. Imponerende, med andre ord.
Og Sigrid, i en alder av litt over 30, hadde også rukket mye. Hun ledet den juridiske avdelingen i et større finansforetak.
Hva hadde Eirik oppnådd, 35 år gammel?
Ikke stort. Han jobbet som systemadministrator, uten høyere utdanning.
Lønna var grei nok, men ingen utsikter til opprykk.
Hvordan skulle han sitte til bords med foreldrene deres? Hva skulle han si? Hvordan skulle han se dem i øynene?
Kanskje du lurer på hvordan han i det hele tatt ble kjent med Sigrid? Det var ren tilfeldighet.
Den dagen gikk Eirik tur i Frognerparken. Sigrid, med to venninner, var der hun også. Mens venninnene kjøpte is, ventet Sigrid ved en benk, og brukte tiden til å ringe sin mor.
Hun så ikke at en gutt på el-sparkesykkel, tydelig beruset, kom i full fart rett mot henne.
Eirik rakk akkurat å gripe henne i armen og dra henne unna idet gutten suste forbi.
«Hva holder du på med?!» utbrøt Sigrid.
Men så hun hvordan gutten på scootern klasket rett i søppelbøtta og ramlet, forsto hun alt.
De begynte å prate mens venninnene ventet på is, utvekslet nummer og avtalte å møtes igjen. Nå hadde det gått et halvt år.
Alt dette tenkte Eirik på mens han tygde på det Sigrid hadde sagt kvelden før.
Han var redd for å møte foreldrene, vippet for tidligere hadde han opplevd å miste en kjæreste fordi foreldrene mislikte ham. De kalte ham for “lykkejeger”. Etter det fryktet han å møte foreldre.
Nå var han redd for å miste Sigrid.
Eirik, hva er det egentlig med deg? spurte Sigrid igjen. Du ser blek ut. Går det virkelig greit?
Det går fint, svarte Eirik, samlet seg, la fra seg gaffelen og løftet glasset med eplejuice, utsatte svaret litt til.
Så, kommer du?
Hva mener du? Hvor da?
Hjem til meg, smilte Sigrid. Mamma skal lage noe veldig godt, og pappa… Pappa tar med en av sine beste rødviner. Han har en venn som samler på eksklusive flasker, og du trenger bare ta med deg selv og godt humør. Så, kommer du?
Jeg vet ikke nølte Eirik. Tror ikke foreldrene dine vil like valget ditt. Jeg er bare en enkel fyr, uten høyere utdannelse. Kan bare installere programvare og hente tapte filer. De hadde nok håpet du kom hjem med en toppleder, en politiker-sønn eller en eller annen med karriere. Jeg er bare en systemadministrator helt uten utsikter. Hva har jeg å stille opp med?
Ikke stress sånn, svarte Sigrid og grep hånden hans. Mamma og pappa er vanlige folk, akkurat som alle andre. Du kjenner dem ikke ennå. Jeg venter deg i morgen klokken sju. Ikke kom for sent!
Ja, nikket Eirik, vel vitende om at han fortsatt var usikker på om han hadde mot nok.
*****
Og slik gikk det
Eirik sto foran Sigrids hjem, fem minutter på sju på kvelden, kulda bet hardt i kinnene hans. Og han…
…han visste ikke hva han skulle gjøre.
Selv om han hadde planer om å fri til Sigrid en dag, var han absolutt ikke klar for å møte foreldrene hennes akkurat nå. Om noen måneder, kanskje, for da skulle han mest sannsynlig flyttes til IT-avdelingen i en ny oppstart i Bergen, og det ville nok gi inntrykk av mer stabilitet.
Kanskje ville han da ha en bedre sjanse for å bli godtatt av Ingrid og Harald Sørensen.
Akkurat da Eirik skulle snu og gå, dirret mobilen i lomma.
Det var Sigrid.
Hei, Eirik, sa hun med begeistring i stemmen. Mamma og jeg har nesten alt klart. Pappa er litt forsinket, men han kommer straks. Hvor er du? Er du snart framme?
Hei klarte Eirik å svare. Ja, altså…
Du høres langt unna ut. Er du rett rundt hjørnet?
Ja, jeg er nesten framme. Bare…
Kjære, om det er det samme du snakket om i går, vil jeg ikke høre noe om det. Slapp av alt ordner seg. Skal jeg komme ned og møte deg?
Nei-nei, ikke nødvendig, svarte Eirik fort. Jeg er straks inne.
Flott, vi venter. Eller, venter på dere.
Eirik puttet mobilen tilbake og masserte tinningen mens han febrilsk prøvde å finne en god unnskyldning for å la være å gå opp.
«Herregud, tenk om jeg treffer Harald utenfor» tenkte han skremt, og bestemte seg for å gå en runde rundt kvartalet.
Ute på hjørnet møtte han en ung fyr og spurte om en røyk, selv om han egentlig for lengst hadde sluttet. Bare for å roe nervene.
Han sto og blåste røykskyene ut i mørket, og kikket seg rundt. Ikke stort å se; søppelkasser til høyre og en tom plass til venstre. Sigrid hadde sagt det var garasjer der før, men de var revet og skulle bygges leiligheter.
Et eller annet fanget likevel oppmerksomheten en hund lå i sneen bortpå det åpne området.
Først kvapp han løshunder kan være uforutsigbare og iblant farlige, særlig mot fremmede.
Men så roet han seg, for hunden brydde seg overhodet ikke om Eirik.
Den bare lå der, rett på snøen.
Merkelig at den ikke søkte ly ett sted, men stort valg hadde den vel ikke. Ingen kom til å slippe den inn i oppgangen for å varme seg ikke i Februar.
*****
Rex det var navnet til hunden Eirik la merke til hadde ikke spist på mange dager.
Tidligere hadde han holdt til i en annen gård, der folk både matet ham og var vennlige. Men så…
…kom ei dame, som bodde i toppleiligheten og mente Rex ikke hørte hjemme der.
Hun skrev klager til kommunen, fikk flere med på laget, og… etter hvert delte folk seg i to leirer: «la ham være» og «han må bort».
Denne løshunden kommer ofte til lekeplassen hvor barna leker! sa hun strengt. Hva om han biter noen? Se hvor skarpe, sultne øyne han har! Det er jo skummelt.
Men Rexs øyne var egentlig ikke sultne og farlige de var bare triste. Første eieren hans var en gutt, Ole.
Ole og familien var på vei til hytta. Langs veien fikk de øye på en liten valp. Ole var i ekstase og fikk overtalt foreldrene til å ta ham med seg.
Men så, da ferien var slutt og det bar hjemover, ville foreldrene ikke ta med en vanlig gatehund til leiligheten.
Hvordan skal vi ha hund i blokkleiligheta? sa de til Ole. Og hvem skal lufte ham hver dag? Du?
Nei… jeg tror ikke det, svarte Ole.
De lot Rex bli igjen. Han skjønte ingenting. Alt hadde vært så bra.
Heldigvis tok en gammel dame Rex med seg noen uker senere og reiste til byen. Hun prøvde å selge ham fra torgplassen med argumentet om at han var staslig og fin. Verken papirer eller kennelnavn.
En dag solgte hun ham til et ektepar. Men da de forsto at Rex ikke var noen rasehund, men bare en vanlig blandingshund, satte de ham av i utkanten av byen.
Det var i slutten av mars, så det var mildt. Deretter hadde Rex vært alene.
Han streifet rundt i byen til han fant sitt favorittområde rolige boligstrøk uten store, aggressive hunder.
Han gikk ofte bort til lekeplassen og så på barna. Han tenkte på Ole.
Han drømte fortsatt om å få et hjem. Ole kom han aldri til å møte igjen. Og for noen dager siden forsto Rex at han var uønsket også her.
En dame kastet stein etter ham. Andre kjeftet, noen sparket snø på ham.
Han hadde jo ikke gjort dem noe.
Men folk bestemte seg for at Rex var farlig, og han hadde ikke annet valg enn å trekke seg bort.
Rex ville ikke være til bry derfor gikk han.
Og nå…
…nå lå han på den tomme plassen i vinterkulda. Han var så utmattet av sult og frost at han knapt kunne røre seg.
Kreftene forsvant.
Han så en mann med sigarett, men lot være å håpe på noe. «Nei, det kommer ikke til å skje…» sukket Rex inni seg. Han røyker ferdig og går.»
*****
Eirik røykte ferdig, kikket rundt og gikk mot nærmeste søppelboks for å kaste røyken. Han kunne jo kaste den rett i snøen, ingen ville sett det.
Men slik var han ikke oppdratt.
Som moren hans hadde lært ham: «Vil du forandre verden, Eirik? Da må du starte med deg selv.»
Akkurat da han skulle til å kaste fra seg sneipen, svingte en dyr elbil inn på gårdsplassen. Eirik trodde det var Harald, og gikk raskt i motsatt retning, helt ut på den tomme plassen.
I all oppstandelsen husket han ikke at hunden lå der, men oppdaget det da han kom nærmere.
«Bare ikke begynner å gjø,» tenkte han usikkert.
Men hunden sa ingenting.
Den rørte ikke engang på hodet, bare lå der. Sov den, eller…?
Hei, hvordan går det med deg? spurte Eirik lavt.
Ingen reaksjon. Merkelig.
Eirik gikk nærmere, helt bort, og bøyde seg over hunden. Ikke en bevegelse.
Han tente lommelykten på mobilen, gikk ned på huk og rørte forsiktig ved Rex. Ikke et rykk.
Men han pustet så vidt. Helt utmattet.
Eirik kjente på kroppen hunden var gjennomfrossen.
«Hvis jeg ikke hjelper ham nå, overlever han neppe natten,» tenkte Eirik. Så løftet han hunden og bestemte seg for å prøve å få ham innenfor et sted med varme og ringe taxi til nærmeste døgnåpne dyrlege.
Men alle oppganger var låst. Så skimtet han kanskje en løsning i neste hus.
Telefonen vibrerte flere ganger i lomma, men han kunne ikke svare hendene var fulle. Det fikk vente.
Forbi oppgangen der Sigrid bodde, stoppet han, kikket opp, tenkte at Sigrid kanskje ville hjulpet, men ikke foreldrene. Ville de bli forbanna om han kom med en halvfrossen løshund på dør?
Da han kom bak huset, svingte enda en bil inn på plassen svart og skinnende.
Lysene blendet ham, og bilen stoppet. En mann åpnet vinduet og kikket ut.
Går det bra der, eller? Trenger du hjelp?
Hunden… fant ham på plassen her, helt forfrossen, stotret Eirik. Finnes det en dyrlege i nærheten, vet du?
Nei, ikke i nærheten, men jeg vet hvor det er en. En god venn jobber der. Hopp inn bak, så kjører jeg dere.
Virkelig?! Du kjører oss?
Sett deg inn, det haster. Denne karen må reddes.
Eirik nølte ikke. Snart var de på vei i høy fart.
Mannen ringte noen.
Unnskyld, jenta mi, jeg blir litt forsinket. Forklarer alt senere. Hva? Nei, ikke sett ham. Skal jeg si fra om jeg møter ham? Hvordan ser han ut? Ok, jeg ringer om jeg ser ham.
Eirik så usikkert på ham.
Går det bra, eller ble det styr på grunn av oss?
Ingen fare. Si heller, hvordan går det med hunden? Puster han?
Så vidt…
Da må vi forte oss.
Ti minutter senere var de på klinikken, hvor dyrlegen allerede ventet. Hunden ble tatt med inn.
Eirik ble sittende alene på gangen, sjekket meldinger det var flere tapte anrop og en beskjed fra Sigrid: «Eirik, hvor er du? Alt ok?»
Han hadde egentlig ikke noe lyst til å forklare seg nå.
Tankene hans kretset bare om hunden.
Han rakk ikke takke den fremmede sjåføren. Da Eirik var ute igjen, var bilen borte.
Han gikk inn i klinikken igjen for å vente på svar. For seg selv hadde han allerede bestemt at hvis det ikke ble noe av han og Sigrid, skulle i alle fall Rex bo hos ham.
*****
Det tok kanskje førti minutter, men det føltes mye lenger.
Plutselig hørte han stemmer borte ved resepsjonen, og kjente igjen en.
Det var Sigrid og bak henne foreldrene. Og jammen var det ikke sjåføren av luksusbilen!
Han lyste opp.
Hva sa jeg, Sigrid der sitter han, bekymret for hunden, lo Harald.
Eirik skjønte umiddelbart at mannen var Sigrids far, og ble helt stum.
Sigrid løp bort.
Hvorfor ringte du ikke? Jeg ble så bekymret!
Unnskyld, Eirik så skamfullt på henne. Trodde nok ikke dine foreldre ville bli begeistret for at jeg kom med en løshund på døra.
Så dum du er! lo Sigrid. Jeg sa jo foreldrene mine er vanlige folk- og mamma elsker dyr! Vi har tross alt tre adopterte katter hjemme!
Seriøst?
Jepp.
Nå nærmet foreldrene seg.
Da har vi endelig hilst på deg, sa Harald og rakte fram hånden. Sånn, da ble vi kjent…
Takk, Eirik, sa Ingrid og tok ham i hånden. Vi er stolte av deg. Dette er en ekte manns handling. Jeg håper hunden din overlever.
Han gjør det, sa dyrlegen som kom ut. Han får bo, den karen.
Samme kveld fikk Rex være med hjem. Nå var det bare å pleie ham og vise omsorg.
«Kjærlighet kan gjøre underverker,» sa veterinæren. «Kjærlighet kan redde liv.»
Eirik vurderte å dra hjem.
Men Sigrid og foreldrene insisterte på at han og Rex ble hos dem kattene skulle holde øye med Rex, og de burde likegodt feire både redningen og at de hadde blitt kjent.
Så, mens Rex lå på sofaen i stua, tett inntil tre katter, trygt og godt, satt Eirik på kjøkkenet sammen med Sigrid og foreldrene.
Han hadde grudd seg uten grunn. For en flott familie! Hjertevarme, jordnære ekte mennesker.
Et par dager senere var Rex frisk nok til å gå igjen og Eirik bestemte seg for å ta ham hjem.
Kommer du tilfeldigvis til å ta med meg også? spøkte Sigrid, og kom ut i gangen med baggen klar.
Mener du det?
Ja, seriøst. Foreldrene mine sier jeg ikke får sove hjemme lenger…
Hva!?
De vil ha barnebarn snart, sier de. Det trengs visst flere folk på planeten.
Eirik lo så han ristet, og Sigrid lo med ham. Rex sto ved siden av og logret lykkelig.
Han visste ikke helt hva som skjedde, men skjønte at livet kom til å bli bedre.
Og slik endte det en kald kveld i Oslo, der mot, varme, og omtanke førte til nye vennskap og familie.
For det er sånn: Det viktigste i livet er å tørre å åpne hjertet sitt, både for mennesker og dyr. Da kan kjærligheten flytte fjell og forandre liv.
