Ikke sånn Linnea
Linnea! Igjen?! Herregud, du er ikke et barn, men et stort sammensurium! Hvordan er det mulig?!
Mamma, jeg vet ikke. Det bare skjedde…
Mamma dro av Linnea hennes skitne jakke, gjennomvåte støvletter, og lua som manglet dusken.
Alle har barn som er som de skal, men jeg… Linnea! Hvor lenge skal dette vare?
Linnea studerte den revne kjolekanten og sukket.
Men gøy var det, altså! Toget de bygde i skolegården var kjempefint! Synd bare at Even dro for hardt i kjolekanten hennes. Da revnet den. Og Katrine, læreren, sa at hun ikke var ansatt for å sy, det får Linneas mamma ordne. Helt rett, forresten! Men da måtte Linnea sitte på en stol i hjørnet resten av dagen. Man kan jo ikke vise underbuksa si foran guttene! Det er uhøflig! Slik sier bestemor. Og hun forstår litt av livet!
For eksempel at Linnea er litt “annerledes”. Mamma mener ikke det, men bestemor gjør det.
La barnet være! Hva slags merkelig oppdragelse er dette?
Mamma, du oppdro meg slik! Hvorfor sier du det er galt nå, da? Hvis jeg ikke oppdrar Linnea, hva blir det av henne?
Akkurat like smart og flott som deg! Er ikke det nok?
Åh, slutt! Jeg orker ikke surret ditt! Linnea! Gå og skift! Nå!
Linnea sukket lettet ut og løp inn på rommet sitt, mens diskusjonen mellom de to hun var mest glad i, fortsatte uten henne. De trengte henne ikke hun var bare en god unnskyldning.
En gang spurte Linnea bestemor om nettopp det, og hun bare lo:
Å krangle for ingenting er kjedelig, jenta mi. Men for noe viktig dét er saker!
Og jeg er det viktige for dere?
Det aller viktigste! Du er den eneste vi har! Derfor er vi så opptatt av hvordan du blir. Mamma er streng, fordi hun mener det må være slik. Jeg all min strenghet gikk med på mammaen din. Til deg har jeg bare snille knep igjen. Sukkerbit, for eksempel.
Jeg liker ikke sukkerbiter!
Ok, da blir det en sjokolade.
Det er noe annet! Besta, tror du mamma er glad i meg?
Mer enn noen andre! Til og med mer enn meg! Ikke tvil på det.
Men hvorfor kjefter hun stadig på meg?
Akkurat derfor…
Hun har en merkelig måte å vise det på Du kjefter aldri på meg, og du er jo også glad i meg.
Jeg er bestemor, hun er mamma. Det er større ansvar i det. Derfor må hun vise deg kjærlighet på en annen måte. Skjønner du?
Nei!
Da er du ikke gammel nok enda. Det skjønner du senere!
Men det “senere” kom liksom aldri. Linnea ventet og ventet, men det hjalp ikke. Årene gikk, og mamma ble bare strengere.
Hva skal jeg gjøre med deg?! Vente til du har “kommet hjem med slep”?
Den setningen hørte Linnea ofte, men hun forstod ikke hva den betydde på lenge. Hun lo bare tåpelig, og tenkte tilbake på da kjolen hennes ble revet. Hun hadde alltid lyst til å spørre hvordan man kan bære noe i en kjole med hull, men torde ikke. Mamma hadde nok ikke ledd.
Mammas bekymring var helt unødvendig.
For Linnea, litt klønete, men egentlig sjarmerende nok, syntes selv hun var ganske så vanlig. Bestemor kunne si hva hun ville det finnes et speil, og speil juger ikke!
Og i speilet så Linnea vel, ikke mye å skryte av! Små øyne, en tynn flette, og fregner over nesen. “For en skjønnhet”, tenkte hun tørt.
Den harde sannheten hadde Linnea forlengst akseptert, så hun la ikke så mye i utseendet. Det var lettere sånn for både henne og mamma. Da trengte hun ikke dyre klær eller sko. Gamle joggesko dugde fint. Bare ikke når hun av og til dro i teateret med bestemor, da måtte hun kle seg “ordentlig”.
Teateret elsket Linnea, men det ble sjelden noen tur dit. Det var ikke råd til slike billetter. Bestemor la til sides litt av pensjonen hver måned, men det tok tid. Fra sjuende klasse begynte Linnea derfor å hjelpe naboen med barnepass for å tjene sine første “kroner”. Tvillingene var livlige, men greie, og Linnea, som ikke hadde søsken, trivdes sammen med dem.
For det var ganske ålreit! Leke, mate dem litt, og gå hjem igjen. Ingen mas! Ingen klatrer på hodet ditt, ingen tegner i bøkene dine, og du slipper å dele rom.
Ikke det at Linnea var egoistisk, men hun skjønte tidlig at for å oppdra flere barn trengs penger, og det helst gode penger. Hos dem var det bare mammas lønn som sykepleier, og bestemor sin pensjon. Og viktigst ingen far til Linnea. Ham hadde hun aldri sett, og egentlig savnet hun ham ikke.
Om tankene sine rundt dette snakket hun aldri til mamma. Hvorfor plage henne mer? Hun hadde mer enn nok! Bestemor, som glemte det meste og knapt husket eget navn, trengte også sitt.
Heldigvis minnet bestemor i det minste Linnea om hvem faren var og fortalte hele historien før minnene hennes forsvant.
Mammaen din var aldri det han trengte.
Hvorfor ikke?
Han likte å flakse omkring. Hadde mange som henne. Det sa jeg, men ingen vil høre når de er forelska. Hun var sikker på at det ble ekteskap, og at alle andre bare var feiltrinn.
Ble de gift?
Selvsagt! Din mamma får det hun vil. Men etter at han skjønte at hun ventet deg, forsvant han. Som dugg for sola. Vi vet ikke hvor han ble av. Han dro og lot bare en lapp.
Hva sto det på den?
Det er mellom de voksne. Men én ting kan du vite du var så etterlengtet at mamma trippet rundt som om du var av glass. Var redd for alt som kunne hende deg, og etterpå slapp hun aldri bekymringen. Skjønner du hvorfor hun kjefter?
Er det derfor?
Nemlig! Hun er så redd for å miste deg at hun sitter oppe om natta og ser på deg. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt henne i det! Hun mumler noe, stryker deg over håret, og gråter nesten. Spør jeg, blir hun sint. Det er hennes privatsak. Hun elsker deg, Linnea på sin måte.
Det skjønner jeg Besta, du var like streng mot mamma?
Selvsagt! Vi mødre gjør mye rart av frykt for barna våre og angrer oss grønn etterpå.
Men hvorfor frykt?
For barnet? Vanskelig å forklare. Det forstår du først når du får egne.
Linnea svarte ikke, men tenkte. Hun bestemte seg for at hun aldri skulle kjefte på sine egne barn, men oppdra dem på en annen måte Naiv? Ja, hvem er ikke det i den alderen?
Men barn var langt unna for Linnea. Hun trodde aldri særlig på at hun kom til å få noen.
Hvem vil ha en som henne? Liten, «mindre pen», sta som et uvær. Når hun først hadde bitt seg fast, måtte folk bare tåle det.
Etter helse- og sosialfag gikk Linnea i praksis på samme sykehus som moren. Da begynte det!
Alt hun gjorde, var feil. For ivrig, for engasjert med pasientene man skal ikke bli for nær dem, for da klatrer de på ryggen din. Og hun brukte for mye energi det nytter jo ikke, for snart kommer nye. Du kan ikke redde alle!
Linnea ville ikke høre på slikt. Hun syntes synd på hver pasient. De hadde det vondt, klart hun kunne stikke innom med en sprøyte eller rette på dynen. Og et vennlig ord svir ikke akkurat det sier til og med bestemor! Og voksne trenger like mye vennlighet som katten.
Selv mamma advarte henne.
Ikke stikk deg ut! Slike er ikke godt likt. Da havner du i trøbbel hvem får vondt av det? Du? Jeg? Bestemor? Vi trenger lønna di for å ta vare på henne hjemme, du vet hva det koster med sykehjem eller hjemmehjelp. Du bør jobbe og få erfaring, men hvem skal da være hos bestemor?
Mamma, jeg klarer ikke se på at de skriker til de gamle…
Det er en slitsom jobb, og ikke alle orker å være snille. Du må forstå. Tre av dere på avdelingen er som deg, og det er ganske bra! Avdelingslederen snakket varmt om deg, men sa også at du må tone deg ned. Du kan ikke lære de andre med makt. Men med gode eksempel, kanskje…
Det tar for lang tid!
Oi, Linnea! Hvem har du arvet staheten av?
Aner ikke, sikkert av deg.
Linnea!
Hva?
Ingenting! Gjør som du vil, da
Linnea orket ikke krangle. Hun hørte på mamma sånn cirka annenhver gang. Kanskje hadde mamma rett, men den gamle dama på rom tre, sur som eddik, smilte alltid til Linnea. Klager hun på de andre, men aldri på Linnea.
For Linnea hadde mange slike utmattede, slitne av smerter, eller av å krangle med slekt. Hun så og hørte alt. De kom på besøk, men snakket bare om arv eller noe tøv. Pasientene gråt etterpå… eller var sinte… Kan man klandre dem?
Mamma ville ikke høre et ord om det. For henne var viktigst at Linnea hadde det bra. Men hvor bra kan man ha det om menneskene rundt har det vondt?
Klart Linnea ikke kunne hjelpe alle, men noen kunne hun vel varme?
Jentene på avdelingen lo av henne, sa at Linnea var naiv og burde gå i kloster. Men det brydde hun seg ikke om. Bestemor sa alltid at karavanen må gå uansett, koste hva det koste vil.
Så Linneas “karavane” gikk videre. Tråkket i sanden, av og til tørst.
Lite folk forstår deg. Enda verre er det når ingen sier at det er greit å være “sånn”.
Linnea hadde lært seg å klare seg uten noens godkjenning. Men etter at bestemor ble borte i sin egen verden, hadde hun nesten ikke noen å prate med. Mamma stønnet og maste om at Linnea måtte tenke på seg selv. Og venninner giftet seg én etter én og nærmest trykket brudebukettene i armene hennes.
Jeg gidder ikke kaste engang! Nå må du gifte deg, Linnea, ta imot!
Linnea tok imot, ville ikke være slem. Men «den rette» dukket aldri opp. Enten hadde han gått seg vill, eller kanskje han aldri fantes for henne. Sånn er det jo for noen man kan være et helt menneske alene.
Hun slo seg til ro med det. Sluttet nesten å vente. Som Tatjana i romanen det var ikke for henne. Hun hadde aldri bedt noen om kjærlighet først. Ikke at det var noen å be.
Hun vekslet mellom sykehuset, dyrevernsenteret hvor hun noen ganger hjalp en venninne, og senga til bestemor som sjelden kjente henne igjen. Mamma pustet tungt, ba henne gå ut med venner, men skjønte at det var ikke vits. Linnea var allerede blitt en typisk gammel ungfrøken og var likegyldig til snakk om kjærlighet eller familie.
Mamma, hvis du vil bli bestemor, er det bare å si fra! Jeg kan ordne noen barnebarn. Det er lett nå til dags.
Linnea! Din kyniker…
Hva da? Det er ikke nok prinsesser og prinsesser til alle, så hva vil du?
Jeg vil bare at du skal være lykkelig
Slutt å snakk om at jeg må skaffe meg en privatliv. Jeg har en “unormal” en, og den vil ikke innordne seg. Den trives sånn. Ikke mas mer. Det er slitsomt
Da tidde mamma, og lurte bare på om hun skulle prøve å spleise henne med noen. Kompisene til venninnene hennes var allerede gift, så nå måtte hun vente på skjebnen.
Men plutselig snublet Linnea over skjebnen, bare på en helt annen måte enn hun hadde sett for seg.
Hun hadde forestilt seg at hennes ridder ville stå og vente tålmodig, men det ble annerledes.
Hovedrollen i Linneas eget teater, “livet”, ble spilt av nettopp den gamle vrange bestemoraktige damen på rom tre. Hun kom hver vår og høst inn på avdelingen, og hver gang jamret personalet i kor.
Nå kommer det klager! Der er hun… Linnea! Din favoritt, det er din tur!
Marie Aleksandersen, som hun het, blomstret når hun så Linnea løpe i korridoren.
Min jente! Så godt å se deg! Endelig et vennlig ansikt blant gribbene!
Nå, sånn trenger du ikke si! Alle her er snille!
Du er for ung til å skjønne hvem som er hva. Jeg har levd et liv! Ikke motsi meg!
Jeg skal ikke det. Kom, jeg følger deg til rommet. Nå har du skremt alle!
La dem være redde! Det har de godt av!
Du er skikkelig rampete, Marie Aleksandersen!
Sånn er det! Men katten min er verre! Du skulle sett henne det er ramp på fire bein!
Linnea nikket og glemte det hun hadde sagt. Men hun skulle ikke gjort det. For katten kom til å spille en rolle i Linneas hverdag.
Det skjedde da Marie Aleksandersen en gang kom inn, uvanlig stille og sliten. Hun kranglet ikke, spurte ikke hvem som hadde rett og galt, bare fulgte etter Linnea inn på rommet og la seg med ansiktet mot veggen. Da Linnea, bekymret, spurte hva som var galt, vinket hun henne bare vekk.
Gå, Linnea… Senere…
Et par timer etter visste Linnea hvorfor hun var innlagt, og at Marie Aleksandersen hadde kommet frivillig.
Kranglet med barna, så nå har hun det vondt. Man skal ikke puste kulde på barna sine da er det ingen til å komme med vann på gamle dager!
Kloke ord, men Linnea lot dem gå inn det ene øret og ut det andre. Hvordan kan man vite hva som skjer i en annen familie? Det er for lett å dømme uten å forstå. Sånn er det bare.
Etter jobb tittet Linnea inn.
Går det bra? Skal jeg ta med noe?
Et langt, tenkende blikk ble svaret. Linnea skulle akkurat gå, da Marie Aleksandersen begynte å snakke.
Linnea, jeg vil be deg om en tjeneste. Men jeg vet ikke hvordan… Jeg har aldri vært god til å be. Alltid vært vant til å kreve. Mamma var slik, og lærte meg det. Hvis du vil ha noe gjort gå selv! Men hva om man er ferdig, og ikke klarer selv? Det lærte hun meg aldri
Hvilken tjeneste? Bare si det!
Du skjønner, Linnea jeg har så mange i slekten, men ingen å stole på. Alt har blitt rart. Et helt liv er gått, og så har jeg egentlig lite fint å se tilbake på. Bare arbeid, og mer arbeid, litt glede, men mest slit. Barna mine ga jeg alt. Leiligheten, både til sønn og datter, så de ikke skulle bry seg med meg. Solgte mammas hus etter hun døde, og sto på. Lærte dem opp, hjalp med barnebarna da jeg kunne. Men nå? Nå er det meg de ikke vil ha… og… Linnea, kan du ta katten min, Marsipangrisen?
Hva?!
Katten min! Hun er litt vrang, men klok! Du aner ikke hvor klok! Hun skjønte at jeg skulle bort, og prøvde å holde meg hjemme! Hun skjønner alt…
Linnea ble usikker.
Hun elsket dyr, men hjemme hadde hun aldri hatt noen. De var engstelige for bestemor, og det ble for dyrt. Men si nei til Marie Aleksandersen nei, det kunne hun ikke. Hun så på Linnea med så innstendig alvor at det var klart, denne katten var alt hun hadde igjen. Rart, kanskje dumt, men sånn var det. Dessuten, man kan ikke skjønne alt i andres liv. Kan man lyse litt for noen andre, hvorfor ikke?
Etter vakta spurte hun mamma hva hun mente, og dro for å hente katten.
Jeg tar henne, Marie Aleksandersen. Men bare til du er frisk igjen! Da får du Marsipangrisen din tilbake!
Selvfølgelig, Linnea…
Marie nikket svakt, og for første gang var hun som en vanlig gammel dame, ikke en kjempe.
Da Linnea kom til leiligheten, hadde hun fått nøklene, men likte ikke tanken på å gå inn alene. Hun sto ute litt, så banket hun på hos naboen.
Ja? En ung kvinne holdt et årsgammelt barn på armen.
Hei, Marie Aleksandersen ba meg hente katten. Kan du stå litt i døren mens jeg leter etter den?
Vil ikke gå alene inn, skjønner jeg! Helt rett. Den gamle dama er ikke alltid like lett.
Nei da, vanlig bestemor. Vi er vel alle våre egne folk!
Sant nok! lo kvinnen lett. Gå du! Vi venter, ikke sant, Jonas?
Jonas laget barnelyder, og aksjonen for å «redde Marsipangrisen» startet.
Men den ble kjapt avsluttet, for da Linnea åpnet døren, snek en svart katt seg ut, fløy ned trappen og var ute før hun rakk reagere.
Lukk døra! ropte naboen etter henne. Du fanger henne ikke nå! Hun er lynrask, og sinna! Pass på hendene dine! Lykke til!
Takk!
Linnea ropte mens hun løp etter kattedyret, og håpet inngangsdøra var stengt.
Nei Døra sto på vidt gap, og noen flyttefolk bar esker ut og inn.
Har dere sett en katt? spurte Linnea uten særlig håp.
Til hennes overraskelse pekte en av flyttefolkene mot noen trær.
Hun klatret opp der!
De andre lo av henne hvor hun sprang rundt treet hvor Marsipangrisen hveste, men ingen hjalp til. Det var ikke deres problem.
I mørket så hun katten nesten ikke. Hun bare hørte hvordan det freste og knurret fra greinene.
Marsipangrisen, pus, pus, pus.
Et sultent, iltert hyl var svaret.
Du flå råtte! Linnea sukket.
Hun måtte klatre. Katten kom ikke ned.
Bakgården var tom, det begynte å regne småsurt. Hun ville bare hjem, under et teppe med varm kakao og en podcast i ørene. Men lovt er lovt.
Med sekken på ryggen grep hun første gren.
Neste! Og enda en!
Nå freste Marsipangrisen så nær at Linnea så klørne snappe forbi ansiktet sitt.
Marsipangris! Er du gal? Jeg skal…
Hun stoppet seg. Dette var ingen tid for true, og dessuten påsto jo Marie at katten forstod alt. Kanskje hun forstod nå også!
Linnea klatret nærmere, rakte ut hånden og fikk tak i nakken på den gjennombløte katten.
Slipp grenen!
Linnea freste like sinna som katten nå, og Marsipangrisen skjønte kanskje at hun hadde funnet sin like. I hvert fall ga hun seg, og lot seg stappe inn under jakka hvor det var varmt.
Å komme seg ned, var ikke like lett! Høydeskrekken gikk plutselig opp for henne. Hun våget ikke se ned.
Mamma…
Det var høyt…
Linnea vred på seg og skjønte at hun ikke kunne komme seg ned.
Regnet ble tyngre.
Du altså, Marsipangris! Måtte du være så vill?
Katten lå musestille, mens Linnea håpløst skjønte at ingen kom til å få henne ned.
Telefonen ringte, men hun turte ikke en gang bevege seg. Rope på hjelp? Det ville hun ikke dumt å vise seg frem slik.
Hei, har du det godt der oppe?
En spørrende stemme kom så brått at Linnea nesten skvatt utfor.
Ikke fall nå! Vent, jeg får deg ned! Bare et minutt!
Gutten snakket som om hun hadde valg.
Skulle du si fra, sikkert! Jeg venter her, jeg!
Sarkasmen hennes ble møtt av et humrende:
Hm…
Så gikk han et sted, mens Linnea lå der og kjeftet på seg selv.
Nå, borte… Marsipangris, hvorfor er jeg sånn…
Hun fikk aldri gjort seg ferdig.
For gutten kom straks tilbake, stilte opp en stige han hadde funnet, og ropte:
Kom, klatre ned da! Eller har du tenkt å overnatte?
Linnea ristet på hodet, men han så henne ikke.
Jeg tør ikke…
Praten stilnet fort da noen dro henne i buksebenet, hun skled på magen på greina, og plutselig sto hun på stigen med katten trykket inntil seg.
Jeg holder deg! Bare kom rolig ned!
Hun gjorde som han sa, sakte. Jonas holdt henne lett.
Så snart hun sto trygt på bakken, skjøt Marsipangrisen avgårde, men Linnea klarte å fange henne igjen og stappe henne tilbake inn.
Sitt rolig nå! Jeg lovet å passe på deg!
Du er modig…
Den tynne gutten gliste mot henne.
Skal jeg følge deg hjem?
Jeg klarer meg! Linnea freste, men angret straks.
For noe å være han hadde funnet stige og gjort seg søkkvåt. Neida, Linnea ikke som alle andre! Trygt!
Unnskyld… Tusen takk. Jeg hadde vel sittet der til morgenen om ikke det var for deg!
Hvorfor det?
Høydeskrekk!
Og likevel klatret du opp?
For kattens skyld! Men jeg må hjem mamma venter.
Slutt å si “du”! Etter å ha sett deg dryppende våt med katt i fang, kan du kalle meg Magnus. Jeg følger deg til t-banen. Eller hjem. Bor du langt?
Ikke så langt.
Plutselig var ikke Linnea kald. En underlig varme bre seg i henne, og hun måtte smile av alt Magnus sa.
Under jakken satt Marsipangrisen musestille, som om hun varmet seg på denne nye stemningen og ikke ville forstyrre. Gleden var usynlig, men både katt og menneske merket den.
Magnus gikk med henne hjem, og ventet på henne i parken utenfor sykehuset neste dag etter jobb. De gikk sammen og kjøpte kattemat, for det viste seg at Marsipangrisen ikke spiste hva som helst. Hun spiste bare det hun likte.
En uke etter hentet datteren til Marie Aleksandersen katten.
Mamma savner henne så veldig… Kan jeg få henne tilbake?
Henter du Marie Aleksandersen også?
Selvfølgelig! Det er jo mammaen min! Hun har bare vært vrang, men nå kommer hun til meg. Tusen takk!
Linnea vinket til dem, mens datteren trykte klengen til seg, og tenkte igjen at andres liv alltid er mørkt vi ser ikke alt fra utsiden. Kanskje er det aldri sånn som vi tror.
Og uansett bedre å bruke energien på sitt eget liv, spesielt når man møter noen som man vil bygge det sammen med. Og da spiller det ingen rolle hvem som først sier hva, for det viktigste er at den rette finner frem til deg med stigen akkurat i det øyeblikket du trenger det. Og aldri sier at du er feil. For for ham er det ingen bedre enn deg på denne jord.
I dag har jeg lært at det å være “sånn” som jeg er, det kan være akkurat det man trenger å være for akkurat den riktige.
