Vanskelig lykke
Hva mener du, vi skal skille oss? Eirik, har du fått solstikk eller noe?
Ingvild stirret på mannen sin og skjønte ikke bæret. Skilsmisse? Jasså, etter tjuefem år? Om to uker skulle de feire sølvbryllup… eller kanskje ikke feire lenger? Tankene fløy i hytt og pine. Hva med festen, alle gjestene? Invitasjonene var jo sendt ut for lengst… Hele slekta kommer. Vennene maser støtt, lurer på hva de skal kjøpe i gave. Noen, som bestevenninna hennes, Sissel, hadde jo allerede sendt gave i posten. Synd at hun ikke kunne komme. Halvveis i svangerskapet og langt nordfra er det begrensa hvor mye flyreising som frister… Nei, la henne sitte hjemme i ro og mak. De kan alltids feire igjen senere sammen når hun får reist. Det var jo Sissel som fiksa at Ingvild og Eirik ble kjent hun var jo medstudent med ham, hun. På bryllupet ropte hun høyest kyss! fra bakerste rad og gjemte seg bak brudebuketten, som Ingvild bare overlot henne uten engang å gidde å kaste.
Skjønner ikke hva han Kjetil nøler med. Han burde skjønne sitt eget beste, du er jo et kupp!
Pff, hvor skal han gå da? Sissel fikset på håret til Ingvild og mente at alt har sin tid. Verden er ikke akkurat fri for tafatte menn, du… Jeg gidder ikke ha en umoden plomme til mann. Det er bare å be om skilsmisse etter par år i beste fall og da skal en dra igjennom hele den teite prosessen med fordeling av eiendeler, barn, tanter og onkler som plutselig synes jeg er midtpunktet. Nei takk, jeg venter på at han modnes ferdig. Du planlegger jo to år frem i tid, det der er jo for avansert, Sissel! lo Ingvild mens hun måtte le over ansiktsmaleri på brudepikevis.
Jeg gjør ikke ting halvveis. Hele pakka, skal det være.
Og barn da, Sissel? Hele barnehagen på en gang, eller?
Absolutt! Jeg håper på tvillinger. Skikkelig pakkepris! Det har vi begge i slekta, så det er gode odds. Og den pakka må oppdras, vet du.
Jo, men tro meg, det er lettere med to enn med én, altså.
Hvorfor det? Ingvild lot henne prate. Sissel var alltid den som fikk det til å gå rundt på mystisk vis. Barndommens rampestreker havnet alltid på alle andres skuldre, aldri henne. Riktignok pleide hun å sørge for at alle fikk mest mulig ut av rampestreken, men hvis noen fikk for seg at de visste best og måtte gjøre ting på sin måte, trakk Sissel seg listig unna og så på at foreldrene ga breiflabbvarsel.
Det er innlysende, Ingvild: konkurranse! Helt naturlig og strategisk. To barn betyr lekekompis for alltid. Og så blir jeg mor året, for jeg styrer huset med to små samtidig. Holder du ut, eller skal jeg fortsette?
Nei du, stopp der, jeg tror deg! lo Ingvild, trygg på at Sissel virkelig kom til å få det slik hun ville.
Og slik gikk det med den forskjellen at skaperverket hadde skikkelig humor og ga henne ikke to, men tre på én gang. Tre! Som om det ikke var nok utfordringer med ferieplanlegging, småbarn og Kjetil som aller helst ville slippe å dra på redningsaksjon i familien. Men med Sissel på laget måtte han gi etter, for hun kunne ikke la noe glippe mellom fingrene.
Kommer en dag der vi trenger hjelp, og da får vi se hva slekta svarer. Penger? Nei, men tenk på all poteten vi har gravd opp! Nei takk! Vil du ha stekt sei og poteter til middag, tar du deg en tur til svigermor og monterer skapet for henne. Hun blir glad, og jeg slipper å høre at jeg aldri tar i et tak og jeg vasker vinduer i helga.
Magi. Tre besteforeldre på døgndrift. For Sissels far var borte, men svigerforeldre stilte. Sissel fødte, fostret, og sendte tvillingene nei vent, trillingen! ut i livet. Deretter: universitet.
Er du splitter pine gal, Sissel? Når i all verden får du tid til dette? Ingvild ble helt matt.
Tror du noen setter dårlige karakterer på deg i mammaperm, vel? Skallen min svinner ikke bort til grøt, og etterpå er jeg både økonom og jurist på papiret! Du kan ikke klage på den!
Diplomet kom og etter hvert også jobben, for Sissel overbeviste sjefen om at lønna holdt til barnevakt. Men det går da akkurat?
Ingen trenger egentlig vite at besteforeldre tar skiftene, ikke sant? Dessuten trenger jeg erfaring, Ingvild. Papirer er ikke alt hvem bryr seg om du bare har grunnmur? Jeg samler kunnskap, så kan jeg velge og vrake senere.
Ingvild observerte venninnen, forunderlig over tidsbruken. Hvordan fikk Sissel til alt, mens hun selv satt fast i det samme sporet som barn tid til å velge sokker var nesten for mye! Hun bare stoppet opp.
Du, du vurderer alltid alt nøye! Ikke slik som meg, som kaster meg inn i alt! Sissel var trøstende. Du er konservativ, Ingvild! Og konservative folk kan du stole på.
Stødig… Jaha! Det satte Eirik virkelig pris på, siden han skulle ut av forholdet etter tjuefem år! Fantastisk! Hva var galt? Joda, de fikk jo aldri barn, og venner hadde sluttet å spørre. Hun hadde prøvd å være frivillig på barnehjem og skjønt at hun klarte ikke ta til seg et helt fremmed barn, selv om folk mente det var en fin ting. Det handlet nok ikke om penger eller energi, men om hun kunne bli ekte mamma for den lille. Elske, ordentlig… men det virka uoppnåelig.
Dere har bare ikke møtt deres barn, mener jeg. Styrer Eldre Eik barnehjem, Sissel, hadde alltid sagt det. Møter du ham eller henne, vet du det bare.
Og hvis det aldri skjer da? Ingvild så tomt på barna som danset ring rundt grantreet på juletrefest.
Da er det bare sånn. Slik sa Sissel så nedtonet at Ingvild fikk kuldegysninger. Bedre enn å feile. Du blir ulykkelig barnet også. Jeg har sett folk levere tilbake barn to ganger.
Men kjære vene?! Går det an? Barnet er jo bare en liten gutt!
Han var tolv da han ble levert tilbake for andre gang første familie fikk egne barn etterpå, det skjer rett som det er. Nummer to regnet ikke med at det ble for mye men fire barn, det er jo nesten koalisjonsregjering! Og når kjærligheten tar slutt, renner det ut i sanden.
Nei, nå får det være nok. Har du noen gang blitt såret, Ingvild? spurte Sissel ettertenksomt da de snakket sammen om dette.
Jeg… vet ikke, kanskje. svarte hun usikkert.
Du må være bombesikker før du lover bort kjærligheten din til et nytt barn. Det er ikke en søt hundevalp på Finn.no, liksom. Vil du prøve å passe én av mine for helga? Kan du øve deg på kose- og krangleopplevelsen.
Det ville ikke Ingvild. Men hun glemte aldri ham, den mørke, alvorlige Marius på barnehjemmet. Han var som en fyrlykt: lev riktig og ikke sår folk mer enn nødvendig.
Det var blitt kaldt… varmen i leiligheten virket plutselig borte, selv med ovnene på. Skulle hun hjelpe Eirik med pakkingen? Varme klær? De norske somrene er jo ikke som i Oslo i Bergen er jo sommeren over før du rekker å kjøpe is! Hun savnet mamma og de turene til fjells de hadde hatt sammen da hun trengte å rømme fra alt. Men mamma fantes ikke lenger, og nå forsvant Eirik også… Hun ønsket seg slett ikke frihet. Hun ville ha mannen kaffen de sammen lagde om morgenen og kvelden, de små spontanplanene. Eirik stakk innom og ba henne droppe kontorarbeidet og bli med på tur enten de rakk banken eller ikke, det var det ingen som husket uka etterpå.
Men nå… nå var det over. Han skulle ha et barn med en annen. Kanskje var det derfor han gikk? Kanskje hele ekteskapet var en løgn fra første dag? Det siste det fikk ikke Ingvild til å stå særlig støtt i eget liv, ikke egentlig.
På kjøkkenet, foran det varme elementet, tvang hun seg til å stå stille. Eirik lette rundt i leiligheten, hun hørte skuffer som ble dradd ut, dører som smalt. Kroppen hennes dirret, blomsterpotta på vinduskarmen sto plutselig i fare for å deise i gulvet. Da hoveddøra smalt, løsnet grepet hennes og hun dyttet potta hardt i bakken og skrek.
Det hjalp ikke, egentlig. Men den svarte jorda som lå strødd over kjøkkenet, blandet med knuste skår, fikk henne til å våkne. Det føltes rett, akkurat sånn som ting var mørkt. Ingenting lyst kunne være igjen. Lyset gikk ut døra med ham.
Med følelsene i fri flyt gikk hun, uten å bry seg om glasskår, bort til soverommet, plukket opp mobilen og ringte. Siiiiiss…!
Det var knapt hulking; mest et ulende skrik av smerte. Sissel skjønte alt uten å spørre.
Har Eirik dratt?
Jaaa…
La det gå! Jeg kommer i morgen.
Hæ, har du rabla? Kommer du? Nei, Sissel, vær så snill! Ikke la det gå utover deg eller babyen… Vent…! Ingvild stanset, en tanke slo inn. Du visste det?
Ikke helt, men jeg skjønte det. Sist dere var her, Eirik så ikke på meg én gang. Nå skjønner jeg hvorfor. Ingvild, dette er kanskje det beste.
Det beste? Jeg har ingenting igjen, Sissel. Alt er borte! Livet mitt er på havet! Hva gjør jeg?
Kjøp deg en kjole!
Hva?!
Du hørte meg. Den røde du aldri unte deg. Just do it. Og så viser du meg! Ikke sitt hjemme. Kjøp kjolen! Kom så til meg vi drar til fjells, begge to. Jeg er tung, men oppegående vi kan bo på hotell. Jeg gidder ikke verken telt eller sovepose. Jeg trenger det like mye som deg. Du får adgang til min eksklusive, hormondrevne energiboks med ekstra trøsteklem. Meld fra hvilken avgang, halvtime å bestemme deg!
Sissel la på. Ingvild sto rådvill og stirret på telefonen. Hva nå?
Svaret kom snikende. Hun reiste seg, gikk til speilet og så seg selv i helfigur. Tjuefem år! Ikke jenta hun var, men neppe død og begravet ennå, heller. Sanne hennes skulle ikke være verdiløs fordi mannen gikk Nei, Eirik skulle ikke få mer drama! Sissel hadde rett.
Hun strøk vekk resten av tårene. Beveg deg, tenkte hun. Setter du deg ned nå, kommer du aldri opp.
Telefonen spratt opp igjen. SMS, avbestilling av restauranter, beskjeder til venner og familie. Ferdig! Så trengte hun en kost naken sannhet: to støvsugere i huset, og hun brukte likevel vanlig kost!
Kjolen satt som støpt. Rød og kraftig så ulikt det hun hadde gått med de siste årene. Sissel kunne bære farger, men Ingvild hadde alltid holdt seg i bakgrunnen. Men nå…? Kanskje, for første gang, ville hun prøve. Hun var sliten og såret men definitivt ikke knekt.
Hun var stressa, men flyreisen, selv med mellomlanding, var plutselig akkurat passe. Hodet fikk annet å sysle med enn sorg.
Turen med Sissel ble legendarisk. De tuslet i fjellet, pratet, tidvis var alt bare ro, tidvis kaotisk latter. Ingvild kjente sakte at hun løsnet. Sissel var en magiker i å sette ting på hodet, så nyttige ting plutselig tok over for det uviktige.
Bli her. Hva skal du tilbake til? Forretningene? Det er jo ingen barn! Start barnehage her det bygges jo som gale i denne bydelen. Og faren din er ikke frisk lenger. Du kunne jo flyttet ham nærmere? Tenk litt på det.
Ingvild tenkte mye og bestemte at ja, det er her hun hører til nå.
Skilsmisse, salg av leilighet og bil, opprydding i forretningslivet, alle papirene. Alt forsvant som et fjernt ekko. Hun prøvde å skille følelser fra alt annet, møttes et par ganger med Eirik for det praktiske, men da det var over, slettet hun nummeret hans. Nå: start på nytt.
Bergen møtte henne med blomstergnistrende vår og sol. Med en gang letnet det å puste. Hun kjøpte leilighet ikke langt fra faren sin, men aldri i samme hus ikke etter å ha sett at Lovise, farens nye hjertevenninne, allerede hadde tatt favorittkoppen hennes uten å ha noen dårlig samvittighet. For det var egentlig bare bra faren fikk selskap i hverdagen og trengte ikke sitte alene i huset mer. Ingvild så ham rake plenen, servere te, leve videre og det ga håp. Hvis far hadde funnet kjærligheten på nytt, kanskje det også lå en sjel i nærheten for henne?
Tiden løp. To barnehager åpnet i nye bydeler, og savnet etter den gamle tilværelsen ble mindre for hver dag. Likevel hendte det at det stakk ekstra ille på mørke høstkvelder og da kunne hun gjerne savne Eirik så det verka.
Skatteproblemer halvannet år etter salget av forretningen førte henne sørøstover igjen hun måtte rydde opp. Men denne gangen gledet hun seg nesten.
Da alt var ordnet, fikk hun en ettermiddag til overs. Hun tok en tur til bydelen der hun og Eirik hadde bodd, gikk forbi den gamle barnehagen hennes (én var lagt ned, en var fortsatt i drift). Hun kikket inn vinduet, så barnehodene titte ned i fargerike tegninger, og lo for seg selv da en ung pedagog brølte som en bjørn, så barna hylte og veivet med penslene. Han hadde taket på dem og det var viktigst. For inspirasjon gir oppvekst.
Hun ruslet gjennom parken hvor hun og Eirik hadde trasket før. Der, ved fontenen, satt en mann med barnevogn. Han så kjent ut. Hun stivnet det var Eirik. Hans hår hadde fått den familiære nordmannsluan. Han så sliten og litt mindre ut, men trillet vogna nervøst frem og tilbake varslyr i kroppen. Ingvild trengte ingen utredning: Hun visste hvordan hun kunne hjelpe, om han lot henne prøve.
Eirik…
Ryggen hans krummet seg. Hei, Ingvild.
Hun satte seg ved siden av ham. Hvordan går det?
Totalt idiotisk spørsmål, egentlig, men hun ble sittende. Han sluttet å trille, så plutselig opp.
Ikke bra, Ingvild.
Hvorfor ikke?
Lika absurd, men nå måtte hun vite.
Jeg er alene. Alt jeg hadde, borte. Alt borte på et øyeblikk og nå sitter jeg her…
Sludder, sa Ingvild irritert, se på vognposen. Gutt eller jente?
Jente. Eva.
Og kona? Ungt, nytt liv hva mer?
Ingen kone. Mille er borte. Fødselen var tøff…
Lenge satt de bare der. Praten gikk etter hvert så lett at Eva rakk å våkne til, kikke på stjernene som lyste over parken, og smile forsiktig opp.
Ingvild reiste seg, kikket på jenta. Da hun så det lille ansiktet, hørte hun Sissels stemme langt bak: Du kommer til å kjenne det ditt barn.
Et halvt år senere satt hun på styrerens kontor med Marius, denne mørklugga, alvorlige gutten.
Marius, vet du hvorfor jeg er her?
For min skyld.
Vil du bo hos meg?
Jeg vet ikke. Tror ikke du vil ha meg.
Han tittet, uten interesse, i albumet hun tok fram.
Mannen din?
Ja.
Datter?
Nei.
Men hun rakk å tenne en gnist: Det er ikke min datter, men jeg skal bli mammaen hennes. Og for deg. Hvis du vil.
Du kommer til å returnere meg.
Hvorfor det?
Alle gjør det.
Jeg er ikke alle, vet du hvorfor?
Nei.
Jeg har mistet alt selv. Da er det viktig å ta vare på dere. Det lover jeg.
Hva er en mamma, da?
En som aldri lar gutten sin bli såret, Marius.
Synes du synd på meg?
Hun så ham i øynene, ristet rolig på hodet.
Nei. Jeg skal ikke synes synd på deg. Jeg vil elske deg. Og ønsker at Eva har en storebror som er sterk. Tror du vi får det til?
Han kikket lenge og så på kjolen hennes, kjente på den, forsiktig.
Er du glad i rødt, Marius?
Ja.
Kjøpte den da alt var mørkt men den hjalp! Nå er jeg glad i rødt.
Og jeg.
Fint, du. Dette er ikke noe vi bare prøver på vi gjør det. Jeg gir deg aldri fra meg. Men du må hjelpe. For jeg har aldri vært mamma før. Men jeg VIL bli det. For deg og Eva. Om dere tillater det. Hjelper du?
Marius nikket sakte men sikkert. Ingvild pustet ut.
To år etter gikk en familie på rekke oppover fjellstien: Marius passet våkent på Eva, som løp mellom mor, far og busker på jakt etter eventyr.
Eva, pass deg ulv i skogen!
Niks!
Jo, og bjørner store og skrubbsultne!
Mammaen deres lagde ikke grøt?
Nei!
Men vår mamma kan koke grøt!
Ja, hun kan det.
Hun kan koke til bjørner også da blir de ikke sultne!
Mamma! Eva mener vi skal gi grøt til bjørnene!
Semulegrøt? Ingvild, småsvett, pustet ut ved siden av barna.
Mamma, du kan ikke semule med klumper!
Det er du som ikke liker det med klumper. Bjørner hadde sikkert digga det og med ekstra sukker på!
Gi dem min porsjon i morgen! Og honningen du kjøpte i går!
Ingen sjanse! Den tar jeg selv. Eller vil du ha båretur resten av veien?
Nei, jeg vil på pappa! Eva kastet seg over mot Eirik, og Ingvild klappet Marius på hodet.
Hva med deg, Marius lager vi bjørnegrøt?
Ikke enda, mamma. Vi har jo ikke sett alt. Hvis Eva begynner å mate smådyr, må vi bli inne i hele ferien. Vi får vente la bjørnene være sultne litt til!
Ingvild lo og snudde seg.
Eva, la oss koke grøt en annen kveld, hva? Jeg skal lære meg å lage den UTEN klumper!
Ok! Eva smilte, Marius lo, og Ingvild gløttet mot Eirik.
Mamma, pass på! Eva finner på alt mulig…
Og hva gjør vi da? Vi må være på vakt, for snart er det hele dyreparken på slep og du, Eva, slipper ikke unna før de har fått kjærlighet nok, du heller.
Latteren danset mellom trærne, ekkoet spratt videre i de norske fjellene. Dagen lå åpen og lys, og lykken var rare og uhåndgripelige kanskje ganske ekte likevel.
