Vanskelig lykke
Hva mener du, vi skal skilles? Henrik, tuller du nå?
Kari så på mannen sin og skjønte ingenting. Skilles? De har vært sammen i snart tjuefem år! Om to uker skulle jo de feire jubileum… Eller kanskje ikke lenger? Tankene floket seg. Hva skulle de gjøre med koldtbordet, og alle gjestene? Invitasjonene var allerede sendt ut… Hele familien skulle jo samles. Vennene deres ringte støtt og stadig og spurte hva de ønsket seg Til og med Ingrid, venninna hennes fra studietida, hadde sendt gave i posten. Synd hun ikke kunne komme, men hun er nå gravid i sjette måned, da, så flyreisen fra Tromsø ble liksom uaktuell. Greit nok, de får treffes en annen gang og feire på ny. Ingrid har tross alt spilt en stor rolle i livet hennes det var jo hun som presenterte Kari for Henrik, hun har alltid vært flink til å spleise folk. I bryllupet ropte Ingrid høyest av alle: Kyss henne! mens hun lo og gjemte seg bak brudebuketten som Kari til og med ga henne uten å kaste.
Kan ikke skjønne at din Even ikke kliner til. Slipper han deg, er det hans tap!
Han får vokse til, sa Ingrid mens hun fikset på Karis hår, og lo. Alt til sin tid, Kari. Det tar sin tid. Og jeg har ikke noe hastverk. Jeg vil ikke ha en guttunge til mann, gidder ikke gå inn i et toårs-prosjekt for å skille meg igjen etterpå. Og så skal vi dele bøker, barn og felles venner etterpå, for på det tidspunktet digger de meg alle sammen? Nei takk! Bedre å vente på riktig tidspunkt.
Du har legen kontroll på framtida, du, skøyt Kari inn og lo så tårene trillet, mens Ingrid testet mascaraen på nytt.
Man må gjøre ting skikkelig eller ikke i det hele tatt.
Og barn, Ingrid? Rett på tvillinger? Ikke ett barn?
Javisst! Gjør det ferdig på en gang få tvillinger! Det ligger til familien både hos Even og meg.
Men da må du oppdra to samtidig!
Det går lettere enn bare én.
Hvorfor det? spurte Kari, som alltid likte Ingrids logikk. Hun var skarp og rationell helt fra barndommen av. De gangene de havnet i trøbbel, var det alltid noen andres skyld, aldri Ingrids. Hun hadde alltid overblikk og dekket sporet sitt. Og hvis noen insisterte på å gjøre ting på egenhånd, satt hun bare på gjerdet og lot dem smake foreldrenes vrede.
Nei, vettu, Kari! To barn har jo sunn konkurranse og man lærer seg å samarbeide. Og dessuten kan jeg få mor-premien fordelt på begge win win! Trenger du flere grunner?
Nei, nå holder det! lo Kari. Og hun tvilte egentlig aldri på at Ingrid fikk det akkurat som hun ville.
Og slik ble det. Forskjellen var bare at universet har mer humor enn Ingrid og sendte henne trillinger i stedet for tvillinger. Alt skulle prøves.
Ingrid taklet det helt ypperlig. Mannen hennes sin familie ble overraska, men satte pris på hennes klare stil. Hun bøyde seg ikke for noen, var alltid hjelpsom og rolig, men hun fikk også mannen til å stille opp på dugnad. Uten dårlig samvittighet, bare Gjør det nå, så kan vi få hjelp tilbake med det vi trenger. Vil du ha soppstuing til middag, får du hjelpe svigermor med garderobeskapet. Sånn er det.
Da Ingrid selv trengte hjelp etter fødselen, sto to bestemødre og en bestefar klar til å bistå døgnet rundt. Barna hennes var små da de ble født, men med hjelp og stå-på vilje klarte hun det. Etterpå søker hun på universitetet.
Ingrid da! Er du klin gal? Når skal du få tid?
Hvem tør å sette dårlig karakter på trillingmammaen? Og dessuten, jeg trenger å bruke hodet mitt! Da blir jeg økonom og jurist i én kropp. Det er gull, det.
Ingrid fullførte med bravur, fikk jobb og overbeviste sjefen om at lønna var nok til barnevakt.
Men Ingrid, det går jo akkurat rundt?
Jeg trenger erfaring. Bestemødrene fikser det, men sjefen trenger ikke vite det. Og om noen år velger jeg selv hvor jeg vil jobbe. Det er viktigere enn en pen tittel på papiret.
Kari så på Ingrid og forsto ikke hvordan hun fikk hjulene til å gå rundt. Kari hadde alltid vært beslutningsvegrer, hun slet med alt fra valg av strømpebukser til store avgjørelser.
Du bestemmer deg, og da er det gjort. Ikke sånn som jeg, vinglepetter! Du er tryggheten selv, sa Ingrid lattermildt.
Tryggheten… Jaja! Tydeligvis hadde Henrik fått nok av trygghet. Hvordan kunne han bare gå? De hadde taklet alt sammen, inkludert at de aldri fikk barn. Men de hadde slått seg til ro med det for lengst. Kari hadde vært frivillig på barnehjem en periode, men skjønte raskt at å adoptere en ukjent liten gutt ikke var for henne. Ikke fordi hun manglet penger eller krefter men hun fryktet at hun ikke ville klare å bli en ekte mamma. Hun følte et tomrom der.
Dere har bare ikke møtt deres barn ennå, sa Tone, styrer på det barnehjem Kari besøkte gjennom jobben. Hun la merke til Karis blikk på barna som løp rundt juletreet. Når du møter det rette barnet, Kari, er du solgt. Da slutter ingenting annet å bety noe.
Men hva om jeg aldri møter mitt barn? Hva hvis det ikke finnes? spurte Kari, og satte i gang med å sortere premiepakkene på et bord.
Nei, da er det sånn, sa Tone, helt rolig. Det er bedre enn å gå inn i det og ikke makte det. Da får både du og barnet lide. Den feilen har jeg sett altfor mange gjøre. Se på Vegard der borte han har blitt returnert to ganger.
Å kjære vene, sier du det? Han er jo så liten, hvor gammel er han?
Seks snart. To år i første familie, ett i neste. Første gangen fikk de sine egne biologiske barn mens han bodde der, og så valgte de sine egne. Andre gangen var det en flott familie, men de overvurderte kapasiteten. Da det ble for mye, trakk gutten seg vekk, satt i et hjørne og sluttet å spise. Ba dem sende han tilbake fordi han ikke ble elsket.
Kari kjente hjertet knekke. Tone rista på hodet. Slike historier orker jeg ikke flere av. Det trengs en voldsom styrke og omsorg for å gi slike barn trygghet.
Kari måtte dra pusten dypt og tenke seg om flere ganger for ikke å hive seg rundt og søke på netopp han. Ingrid satt henne på plass: Er du sikker på at du har den kjærligheten? Ikke gå inn i dette uten å være helt trygg. Det er ikke bare å angre! Hvis det er ren medlidenhet, dropp det.
Kari holdt seg unna barnehjemmet, men tenkte ofte på Vegard. Han ble det moralske kompasset hennes. Hun lærte seg at man må prøve å leve så ingen blir sittende igjen alene og vondt innvendig.
Kari holdt rundt seg selv. Hvorfor frøs hun sånn? Det var jo bare høst og varmeovnene på fullt. Burde hun hjelpe Henrik å pakke? Også de varme genserne? De visste jo at kulden aldri ventet lenge. Tenk om de bodde nærmere moren hennes i Ålesund; da kunne hun gått rundt i skinnjakke hele vinteren. Eller tatt bussen opp i fjellet, bare hun og mor. Bare være fri Men mor var jo borte nå. Og snart Henrik også.
Herregud, hun trengte ikke denne friheten, hun trengte mannen sin. Kaffen om morgenen og midt på natta, de samtalene på kjøkkenet til langt på natt, bare fordi ingen av dem ville legge seg. De spontane turene på teater eller bare ut i marka, aldri planlagt. Best av alt var det å drive rundt uten mål og mening. Henrik kunne ringe henne ut av det blå:
Hva gjør du, Kari?
Kjempeopptatt! To intervjuer, banken og regnskapet som henger over meg.
Drit i det, da! Kom, la oss gå i marka. Bare rusle litt.
Kari kunne droppe alt tvert og etter en time gikk de sammen mellom furutrærne, kanskje uten et ord. Bare… sammen.
Nå var det slutt på dette bra. Det ble historie. Spørsmålet var om Henrik bare ville ha barn, eller om alt var en løgn fra begynnelsen. Kari kunne forstå det første, men ikke det andre. Tenk om hun bare var et null hele veien, ikke en gang god nok til å gjøre én mann lykkelig engang
Kari ble stående på kjøkkenet og klamre seg til den varme panelovnen i vinduskarmen. Hun hørte Henrik traske rundt, åpne og slamre med skuffer. Hun skalv så ille at blomsterpotta fra Ingrid nesten vippet ned. Da døra endelig smalt igjen, slapp Kari taket. Hun trakk pusten, og så suste potta rett i gulvet. Hun ropte et langt, hult skrik. Men det hjalp ikke.
Jorda og skårene spredte seg utover gulvet, men på en rar måte fikk det henne til å innse akkurat hvor svart alt føltes. Ingenting var lyst lenger, lyset gikk ut døra sammen med ham. Hvordan skulle hun finne veien videre nå, helt uten kompass…
Bortsett fra ett…
Kari løsrev seg fra ovnen og trampet gjennom glasskårene til soverommet for å hente mobilen.
Ingggrriid
Hun hulket ikke, det var et dyrisk ul, som fra bunnen av magen et ul av smerte. Ingrid skjønte det med en gang, trengte ikke forklaring.
Henrik har dratt?
Jaaa…
Ok! Da er jeg hos deg i morgen.
Er du gal! Kari kviknet litt til av den bestemte tonen. Ikke tenk på det, Ingrid! Ikke med tvillingene! Jeg tilgir meg aldri hvis noe skjer … Vent litt Visste du det?
Jeg mistenkte det. Da dere var her sist, så Henrik ikke på meg. Nå skjønner jeg alt. Men Kari, dette blir til det beste.
Hvorfor sier du det? Jeg har mistet alt! Alt raser! Hva skal jeg gjøre?
Kjøp deg en kjole.
Hva sa du nå?
Kjøp deg den kjolen du aldri unnet deg! Kjøp nå. Og så sender du meg bilde. Ikke sitt hjemme og grubler, det hjelper ingen. Og når du er klar, tar du toget eller flyet. Jeg har det bra, vi går i fjellet, får frisk luft. Kom igjen! Og så vil jeg ha reiseforsikring og flynummer innen kvelden! Du får ikke la gravide venninner vente!
Kari satte seg. Hva nå?
Svaret kom av seg selv. Hun gikk bort til speilet. Der sto hun fortsatt en stilig kvinne, kanskje litt sliten, men langt fra gammel. Ungdommen var bak henne, men det betydde ikke at livet var over. Hvis Henrik trodde hun skulle grave seg ned i smerte, måtte han tro om igjen. Ingrid hadde rett hun måtte ut av dvalen.
Kari tok seg sammen, tørket tårene og strøk gjennom håret. Hun sendte avbestilling på alle reservasjoner og avtalte vekk alt mulig. Ferdig!
Så fant hun frem feiekost og satte i gang, selv om hun hadde støvsuger. Rydda og vaska. Kjolen passet perfekt knallrød! Hun som alltid gikk i nøytrale farger, som hadde latt Ingrid være den fargerike, sto plutselig i denne sterke røde kjolen og følte noe nytt.
Kanskje… Kanskje kunne også hun skinne?
Speilet viste en Kari som var sliten og fortvilet, men ikke knekt. Det var fortsatt noe der. Trass, kanskje Kanskje forsto hun hvorfor Henrik dro. De hadde jo vært mer enn bare ektefeller bestevenner. Det gjør ekstra vondt å forlate sin beste venn.
Reisen til Ingrid gikk innom Oslo for bytte, men det gjorde ingenting. Det ga tankene noe å hvile på.
Turen med Ingrid ble den beste terapien. De gikk langs stier, snakket, lo, og tidvis tidde de, bare til stede. Ingrids sans for å vri på ting fikk Kari til å se det viktige.
Kom tilbake hit da, Kari. Hva skal du drive aleine med? Bygg en barnehage, det trengs her også. Far din trenger deg og du slipper uproft klima. Kjøp noe nært ham, eller bo sammen. Tenk på det, da.
Etter turen bestemte Kari seg. Det fikk bli slik.
Skilsmisse, salg av leilighet og bil, avslutning av firma livet hennes ble strippet ned til erfaringer og minner. Hun møtte Henrik noen ganger for å rydde opp i det praktiske, men slettet nummeret hans til slutt.
Ålesund møtte henne med epleblomstring og vår. Hun kjøpte seg egen leilighet nær faren, for der hjemme var det tydelig at faren hadde fått en ny kvinne inn i livet, og det var åpenbart de to trivdes. Kari var bare glad for det, og hun visste at man aldri skal ta kjærligheten for gitt.
Kanskje, om faren kunne finne sin kjærlighet på tampen av livet, fantes det fortsatt håp også for henne?
Året gikk fort. To barnehager sto hun bak. Hun byttet ut stil, hår og kjøpte en liten hund hun hadde drømt om. Men noen kvelder krøp ensomheten inn, og hun savnet Henrik. Savnet at han slo av lyset, spurte om det gikk bra og tilbød varm te.
Hun forsto at det var på tide å legge fortiden bak seg, men det satt langt inne. Skatten ba henne komme til Oslo i forbindelse med skatteoppgjør, og hun ble faktisk lettet for da skjedde det noe.
Det tok en dag å løse. Hun hadde en dag til overs før flyet, og mimret gjennom gamle steder. Babygalleriet hun hadde drevet lå der fortsatt, akkurat som før, og barna inni vinket. Hun så trygge ansatte leke og hun smilte for seg selv det var i bunn og grunn et godt liv.
Hun gikk forbi bygården de hadde bodd i, lekeplassen hvor hun hadde håpet på egne barn, og parken hvor hun og Henrik alltid gikk på søndager.
Uten å tenke over det, svingte hun inn i parken og der, på en benk ved fontenen, satt Henrik og trillet barnevogn.
Hun så ham på lang avstand, og det stakk i hjertet. Håret hans var sølvgrått, han var skeiv i skuldrene og stelte med vogna, øynene festet på bakken. Kari ville nesten snu, men hun kunne ikke la ham sitte sånn. Hun satte seg på benken ved ham.
Hei, Henrik.
Han trakk seg sammen, så mot bakken, før han nikket.
Hei, Kari.
Hvordan har du det? Det føltes meningsløst å spørre, men hun ble sittende. Han stanset bevegelsene i vognen og møtte blikket hennes.
Ikke bra, Kari.
Hvorfor ikke?
Fordi jeg er alene. Fordi jeg rota bort livet mitt på grunn av et øyeblikks svikt. Enkelte ting kan du ikke ta tilbake.
Kari kjente tårene presse, men hun fortsatte, nikket moren til vogna:
Gutt eller jente?
Ei jente. Eva.
Ung kone, barn er ikke det lykke, da?
Ingen kone lenger, Kari. Liv mistet vi under fødselen.
Kari gispet. Mennesket hun hadde vært sjalu på var borte og nå satt Henrik igjen alene, med den lille. Eva sov fredelig i vognen. Henrik duppet henne frem og tilbake, redd hun skulle våkne.
De ble sittende lenge tause. Først etter mørket falt, begynte de å snakke. Da Eva våknet og åpnet øynene mot de første stjernene over parken, følte Kari at fortiden slapp litt taket.
Senere den sommeren var hun tilbake på barneinstitusjonen og traff Tone igjen denne gangen førte Tone fram en mørkhåret, alvorlig, unggutt og forsvant.
Vegard, vet du hvorfor jeg er her?
For å hente meg.
Vil du bo hos meg?
Vet ikke. Tror ikke du tar meg.
Han så på henne uten forventning. Da hun viste frem bilder av Henrik og Eva, lyste det likevel opp.
Er det mannen din?
Ja.
Er hun dattera di?
Nei, det er hun ikke. Men jeg skal bli mor for henne. Og for deg, hvis du vil.
Du kommer til å gi meg tilbake uansett. Alle gjør det.
Nei, Vegard, ikke jeg. Vet du hvorfor? Fordi jeg har kjent på å miste alt. Når alt er borte og ingen er der for deg det gjør altfor vondt.
Jeg vet.
Vet du hva en mamma egentlig er, Vegard?
Nei…
Det er den som aldri lar deg få så vondt. Ikke bare fordi hun syns synd på deg, men fordi hun vil elske deg.
Hun så han rett inn i øynene. Han var alvorlig, men da hun nevnte Evas navn og brorrollen, rørte han forsiktig med fingeren på ermet hennes sterke, røde kjole.
Liker du fargen?
Ja, veldig.
Jeg kjøpte den da alt var vondt. Fargen hjalp meg videre.
Kan jeg prøve? spurte han spakt.
Nei, vi trenger ikke prøve, Vegard. Vi bare gjør det. For det er riktig og jeg gir deg aldri bort. Men du må hjelpe meg, for jeg vet ikke helt ennå hvordan man er mamma. Men jeg vil så veldig gjerne.
Han nikket, og for første gang følte Kari håp.
Noen år senere, trasket en familie på tur opp fjellet. Vegard voktet på lillesøster Eva, som stadig løp over stien.
Eva, i den skogen der, er det ulver.
Nei!
Jo! Og bjørner! SVÆRE!
Har ikke mødrene deres lagd grøt til dem?
Nei, de kan ikke det.
Men mamma vår kan.
Ja.
Da får hun lage grøt til bjørnene. Så blir de snille.
Mamma! Eva sier at du må koke grøt til bjørnene!
Risgrøt? Kari hadde akkurat fått pusten igjen og fulgte etter barna sine oppover. Men Eva da! Du liker jo ikke grøt med klumper.
Det gjør ikke bjørnene heller, de vil ha uten klumper! svarte Eva fornærmet.
Se der! Kari løftet Eva opp. Bjørnene får grøten min, med og uten klumper, så får du honningen som jeg liker.
Nei, mamma, den skal du dele, for du liker jo den best selv!
Kari klappet Vegard på hodet. Hva syns du, skal vi la bjørnene gå sultne litt til, eller lage dobbel porsjon?
Å, mamma, vi har mye å utforske ennå! Hvis Eva begynner å fore dyr i området, kommer vi oss aldri hjem igjen.
Hele familien lo, og latteren rullet over myra og forsvant inn mellom fjell og skog. Dagen, og livet videre, føltes plutselig lett og lyst, selv etter alt det vanskelige.
