Ingrid, hvorfor er du så stille? Jeg sier jo det vi har bestilt billetter! Toget kommer inn seks om morgenen på lørdag, så du må ikke forsove deg, pass på å møte oss. Vi har med oss masse bagasje, og Silje har med barna, du vet hvordan det er, drosje er dyrt for tiden, men du har jo stor bil, alle får plass, tantes Solveigs stemme runget i røret og overdøvet nesten lyden av vannet som rant i badekaret mitt.
Jeg sto der med mobilen fastklemt mellom kinn og skulder, midt på det skinnende, nyvaskede parkettgulvet i min splitter nye entré. Nøklene til denne leiligheten fikk jeg for bare en måned siden. Tjue år med boliglån, tre år hvor jeg sparte på alt, kuttet ut ekstra kaffekopper, gikk i de samme klærne og brukte halvannet år på oppussing. Jeg hadde lært meg å sparkle vegger og kjenne forskjell på diverse parketttyper. Dette var mitt sted, min fredelige havn hvor alt hadde sin plass. Her skulle jeg tilbringe min første helg i stillhet, nyte eget selskap og den vakre utsikten fra panorama-vinduene.
Vent litt, tante Solveig, sa jeg omsider, skrudde av vannet og gikk ut på kjøkkenet hvor en halvfull kopp kamillete ventet. Hvilke billetter? Toget? Jeg har da ikke invitert noen.
Det oppsto en tung stillhet i den andre enden, så stille at jeg nesten kunne ta på den. Så dro tante Solveig pusten dypt jeg hørte det, det suser alltid litt før stormen bryter løs.
Hva mener du, «ikke invitert»? Har du slått deg? Onkel Morten fyller 70 år han bor jo i Oslo! Hele familien kommer, og så tenkte vi, hvorfor bruke penger på hotell når vi har deg i stor leilighet? Mammaen din sa du har kjøpt treroms og pusset opp. Så vi kommer jeg, onkel Per, Silje med mannen og tvillingene. Vi er jo bare seks, vi er ikke kravstore, vi kan bare slenge ut madrasser på gulvet.
Jeg satte meg på barkrakken. Hodet banket. Seks personer. Tante Solveig snorker alltid, elsker å kommandere på kjøkkenet. Onkel Per tar gjerne en dram og står deretter og røyker på verandaen (min veranda er integrert med stua, der jeg har satt min dyreste lenestol). Silje, min kusine, mener fortsatt at barna kan gjøre nøyaktig hva de vil: tegne på veggene, hoppe i senga. Mannen hennes, alltid sur, spiser alt som ikke er skrudd fast.
Tante Solveig, sa jeg fast mens jeg stirret på mitt kremhvite, nyinvesterte kjøkken. Jeg kan dessverre ikke ta imot dere. Jeg mangler fortsatt møbler, det er ikke soveplasser, og jeg må jobbe i helgen, har en rapport som må fullføres.
Å, nå får du gi deg! protesterte hun. Det er jo helg! Dessuten, vi har med tepper, vi klarer oss på gulvet. Skal du nekte familien å komme inn? Vi har jo passet på deg da du var liten! Jeg ga deg til og med den fine dukken fra Tyskland da du var fem har du glemt det?
Det samme dukkeargumentet har hun alltid gravd frem når noe trengs. Den dukken, med én arm, fra billighylla i familien er det blitt til gull.
Jeg forstår alt, men svaret er fortsatt nei. Leiligheten er ny. Jeg er ikke klar for så mange gjester. Og onkel Morten bor på motsatt side av byen. Det tar halvannen time å komme seg dit fra meg. Det er enklere å leie en leilighet nær ham. Jeg kan sende lenker til fine alternativer.
Hører dere hva hun sier! hun skrek nesten. «Sender lenker»! Har blitt så fin på det! Kjøpt leilighet, løfter nesa! Vi er slekt! Uten oss hadde du aldri…
Tante Solveig, avbrøt jeg, mer kald og bestemt enn jeg følte meg. Dette er min avgjørelse. Vennligst ikke kjøp billetter hvis du regner med å overnatte hos meg. Jeg slipper dere ikke inn.
Jeg la på før hun rakk å eksplodere igjen. Hendene skalv. Jeg visste at dette bare var begynnelsen. Nå kom «tungt skyts».
Ti minutter senere ringte mamma.
Ingrid, har du mistet forstanden? ropte hun uten innledning. Solveig ringer meg oppløst i tårer, blodtrykket er skyhøyt, hun tar beroligende. Har du faktisk sendt dem bort?
Jeg har ikke sendt noen bort. Jeg sa bare at jeg ikke kan ha seks personer boende. Mamma, du kjenner Siljes unger. Sist de var hos bestemor malte de katten med grønnsåpe og knuste TV-en, mens Silje lo og sa «de utforsker livet». Jeg vil ikke ha den utforskningen her hos meg.
Men det er jo familien! sa hun med det pedagogiske tonefallet hun pleide å bruke på trassige barn. Kan du ikke bare holde ut i to dager? Legg på voksduk, flytt vasene. Solveig kommer til å fortelle alle hvor kald du er. Jeg vil skamme meg!
Men jeg skammer meg ikke. Hvorfor må jeg offre mitt eget hjem og velvære for at tante skal spare fem tusen kroner på hotell? De har råd til gaver, til togbilletter da får de finne penger til et sted å bo.
Du er like egoistisk som faren din. Han ville også alltid ha ro! Hvordan skal det gå med deg? En dag blir du sittende alene bak de hvite veggene dine, ingen som rekker deg et glass vann!
Da får jeg heller hente mitt eget vann enn å vaske bort rundbrenning fra «familiekjærlighet», mumlet jeg og slo av mobilen.
Uka etterpå føltes uendelig lang. Ingen telefoner, ingen meldinger fra slekta. Ikke et knyst fra Solveig, ingenting fra Silje. Jeg håpte de hadde tatt et hint og booket seg et sted, eller kanskje droppet Oslo helt. Jeg hadde sagt nei. Og nei er nei.
Lørdagen var himmelsk. Jeg sov lenge, kokte kaffe, tok på silkeroben og gikk ut i stua. Solen flommet inn gjennom vinduene, alt var rolig. Hele dagen hadde jeg planlagt å lese, bestille sushi og kanskje synke ned i skumbadet om kvelden.
Så ringte det på døren. Ni på morgenen hørtes ringeklokken i entreen. Hjertet raste. Jeg kikket på skjermen til porttelefonen og så dem stor-gjengen, med ukjente antall bagger og sekker, rødsprengt tante Solveig, onkel Per med skyggelua bak-fram og unger som trykket vilt på knapper.
Ingrid! Åpne, overraskelse! ropte tante rett i kameraet idet indikatorlampen lyste. Vi kommer rett fra togstasjonen, svette og tørste, slipp oss inn så vi kan få drikke vann!
Jeg lente meg mot veggen. Sjokket var blandet med irritasjon. De kom uansett. De ville trenge seg inn og utnytte at jeg antagelig ikke tør å si nei ansikt til ansikt. Gammel, kjent manipulasjon: konfrontere på direkten.
Jeg trakk pusten dypt, telte sakte til fem og trykket på svar.
Hei. Jeg sa at jeg ikke ville ha besøk.
Nå må du da slutte å tulle! protesterte Solveig, og viftet bort ordene mine som en flue. Kom igjen, åpne opp! Siljes unger MÅ på do du kan da ikke mene alvor!
Det er et kafé i nabobygget, doene der er gratis, svarte jeg med rolig stemme. Jeg slipper dere ikke inn.
Hva? ansiktet hennes fylte hele skjermen. Vi står her med alle tingene våre! Vi er din familie! Din mor vet at vi er her. Åpne døren, hvis ikke så roper jeg så hele bygget hører!
Rop i vei, svarte jeg. Jeg har advart dere. Sendte hotelladresser på SMS. Ha det.
Jeg brøt oppkallet. Og slo av ringelyden på porttelefonen.
Kort tid etter begynte dørklokken å gjalle. Noen må ha sluppet dem inn. De sto nå rett utenfor døra mi.
Ringing ble til banking. Skrik fra Silje: Ingrid! Åpne, barn er slitne! Har du ingen skam?
Onkel Per brølte: Vi har med fenalår og hjemmelagde sylteagurker!
Jeg sto stiv i gangen, armene hardt rundt meg. Jeg var vettskremt, flau, opprørt på én gang. Alt jeg ville var å slippe alt bråket «Hva vil naboene tro?» Men så så jeg for meg seks personer, sølete sko inn på det lyse gulvet, store bager som skraper vegger og eimen av gammel parfyme i alle rom. Hvordan skulle jeg utholde å føle meg som gjest i eget hjem?
Nei.
Jeg stilte meg mot døren, rettet ryggen og sa høyt og tydelig:
Nå ringer jeg politiet. Hvis dere ikke drar nå, anmelder jeg for ordensforstyrrelse og forsøk på ulovlig inntrengning.
Bak døren ble det raskt stille.
Skal du sette din egen mor i grava? hylte Solveig. Ringe politiet på din egen tante! Skam deg!
Jeg teller til tre, sa jeg rolig og fant mobilen. En.
Hun mener alvor. Kom, Silje, vi kan ikke bli her. Stemmen til Silje var lav og usikker. Hun ringer virkelig politiet, vi blir bare til latter.
To.
Dra til h .! brølte onkel Per, og døra skalv etter et spark. Kvel deg på den leiligheten! Måtte du råtne alene!
Tre.
Jeg hørte sinne, bagger som dro etter gulvet, barnegråt og Solveig som spyttet ut: Her setter jeg aldri fot igjen! Alle skal få høre hvordan det mennesket bor her!
Stegene deres ble fjernere og fjernere ned trappen. Jeg ble stående helt stille og kjente at jeg skalv over hele kroppen. Da stillheten endelig kom tilbake i oppgangen, gled jeg ned på gulvet, mot det varme flisgulvet, og brast i gråt. Ikke av medlidenhet for dem, men på grunn av alt stresset. Men jeg holdt stand. Mitt hjem var mitt.
Telefonen ringte uavbrutt i stua mamma, Solveig, ukjente nummer. Jeg slo den helt av.
Så gikk jeg ut på kjøkkenet, fylte et glass kaldt vann og drakk det i ett. Kikket ut av vinduet. Nede på fortauet sto de og lastet bagasje inn i en taxi, viftet og pekte opp mot mine vinduer.
Så slo en gammel historie meg. For fem år siden, som student på utveksling i Tromsø, trengte jeg desperat et sted å bo. Jeg spurte tanten min men fikk bare: «Vi pusser opp, Ingrid, det er støv og rot. Silje har besøk av kjæresten. Du må klare deg sjøl.» Jeg endte med å sove på benken på jernbanestasjonen tre netter, før jeg fant rom hos en pensjonistdame mot å hjelpe til hjemme.
Den gangen var det lite slektsfølelser å spore hos Solveig. Men nå, nå fant hun sitt indre familiekjærlighet frem.
Ikke i dette livet, sa jeg høyt. Satte på rolig musikk, kokte kaffe og satte meg i stolen. Dagen var ødelagt, men leiligheten min var urørt.
Da jeg skrudde på mobilen om kvelden, fosseflommet det inn:
«Du er ikke lenger datter/søster/ niese!», «Du knuser mammaens hjerte!» og
«Jeg skammer meg over å ha deg som datter.» Meldingen fra mamma stakk hardest.
Jeg stirret lenge på skjermen. Orket ikke forklare, ikke forsvare. De så meg kun som en ressurs, en som hadde begynt å si nei.
Jeg sendte én melding til mamma: «Mamma, jeg er glad i deg. Men jeg er voksen og har rett til mitt eget hjem. Du er hjertelig velkommen til å besøke meg alene, bare si ifra først. Men ikke bruk slekta som pressmiddel. Solveig sa nei til meg da jeg trengte henne i Tromsø jeg gir bare tilbake det jeg har fått.»
Hun svarte aldri.
Uken gikk, jeg levde videre i min ideelle leilighet. Naboene, som jeg støtte på i heisen, så nysgjerrig på meg, men ingen sa noe. Tvert imot, en ung dame med en terrier smilte og sa: Gratulerer med ny bolig! Og for en solid dør du har!
En måned senere ringte mamma igjen. Stemmen var dempet, kontrollert. Hun spurte om jobben, om jeg betalte lånet i tide. Ikke et ord om Solveig. Jeg lot det ligge.
Familien trakk seg unna. Ingen invitasjoner til påske, jeg ble sensurert ut av familiechatten. Men jeg kjente på ny ro. Ingen rare pakker til grandnevøer, ingen spørsmål om samboer eller studielån, ingen ubehøvlet nysgjerrighet om lønnen.
Halvåret gikk, snart var det jul. En kveld ringte dørklokken. Utenfor sto Silje, alene og knekt.
Hei, sa hun forsiktig. Kan jeg komme inn?
Jeg nølte litt, men åpnet.
Jeg har flyttet fra Thomas, utbrøt hun plutselig og begynte å gråte. Han drakk, ble voldelig, jeg orker ikke mer. Barna er hos mamma, jeg har ingen steder å gå. Mamma skjeller meg ut, tanten sier «du får tåle», men det går bare ikke lenger.
Hun så bedende på meg.
Ingrid, kan jeg få sove her? Bare et par netter. Jeg skal flytte ut så fort jeg finner et rom. Skal ikke være til bry, jeg kan sove på gulvet.
Jeg så på henne. Husket frustrasjonen hennes sist jeg sa nei. «Du er umulig!» Men nå, nå var hun bare lei seg. Og dette var faktisk en forespørsel om hjelp.
Ikke på gulvet. Sofaen kan slås ut, sukket jeg.
Silje ble sittende, vantro. Lar du meg bli? Etter alt vi gjorde mot deg?
Ja, med betingelser. Jeg skjenket te. Ingen barn her; leiligheten er ikke barnevennlig. En uke er maks, jeg hjelper deg å finne nytt bosted. Ingen snakk om meg til Solveig, ingen råd om livet mitt. Skjer det, må du flytte ut umiddelbart.
Tusen takk, mumlet hun. Unnskyld. Vi har vært så sjalu. Du klarte deg, kjøpte leilighet, lever ditt eget liv. Resten av oss sitter fast…
Misunnelse ødelegger, sa jeg. Ta teen, jeg redder opp til deg.
Silje sov hos meg i fem dager. Hun var stille, ryddet opp, og gikk forsiktig forbi teppet. Hun fant seg et rom, flyttet, og begynte sakte å endre livet sitt. Skilte seg, tok seg jobb, og holdt avstand til de som trakasserte. Nå ringer vi hverandre av og til, vi går på kino sammen.
Jeg har ikke hørt ett ord fra Solveig siden. Men det gjør meg ingenting. Sittende i sofaen med vin og bok, ser jeg ut over byens lys og tenker: «Mitt hjem er min borg» det er ikke bare et ordtak. Det er en livsholdning. For å ha det godt må du av og til bare holde vindebroen oppe selv om de som står utenfor deler etternavn med deg.
