Natt, kvinne, katt og kjøleskap
Ikke se sånn på meg!
Kari sendte katta et så krast blikk som hun bare klarte der hun satt. Til og med et hevet øyenbryn. Mamma hadde alltid sagt at hun ikke burde gjøre det. Tykk, sammensmeltet brunstripet bryn var tross alt ikke særlig sjarmerende på småjenter, og Karis bryn var definitivt arvet fra faren, ikke moren. Mor hadde alltid sagt at bryn «skulle være tynne og formet som små norske elver, ikke store sammensmeltede fjorder». Kari nappet sine for lenge siden, og voksen alder hadde innhentet henne. Men katten lot seg naturligvis ikke affisere, for den visste akkurat hvordan Kari så ut da hun prøvde å være fryktinngytende.
Katta satt på kjøkkenvinduet og stirret på Kari med en blanding av forakt og fascinasjon, og noen ganger glødet det grønt i øynene når nattbordslampa fra gangen fant veien gjennom dørsprekken. Døra lot seg ikke lukke helt, den sto på gløtt fordi Kari ville ha en illusjon om at hun egentlig kunne trekke seg stille tilbake til senga, bort fra denne nattlige minikrisen. Men nei, døra ville altså ikke lukkes ordentlig, så tutti musikken i Karis hode fikk ingen naturlig pause og egentlig var det fryktfremkallende bare å tenke på det hun nå hadde planer om: Å åpne kjøleskapet
Kari gjorde seg så komfortabel som mulig på kjøkkengulvet bak stolbein og radiatoren, der hun nå hadde sittet over en time, og festet blikket på det hvite skapet i hjørnet.
Hun visste nøyaktig hva som befant seg der inni pølser, brunost, et glass rødbeter, og til og med noen halvtørre syltelabber. Det var jo hun som var statsminister og matforsyning, og det ble fleipet med det hjemme.
Kari, hvem er det egentlig som spiser kapers i dette huset? spurte mannen og holdt opp det minste glasset han kunne finne. Hvorfor har vi det?
De er gode, svarte hun.
Jaså? Da er det vel best du kommer opp med et måltid hvor ikke kapersen alene overlever.
Kari tenkte seg om, diktet opp en eller annen ny variant på spagetti med makrell, og familien rynket på nesa. Men etter et par minutter var gryta tom og alle ba om mer. Alle unntatt Kari.
Hun klarte nemlig aldri å smake på sin egen mat.
Kreativt hadde hun det, løftet ble og livet var ganske tilfredsstillende frem til gryteretten stod ferdig. Da kom det et slags mørkt, mystisk slektsledd ingen visste helt om det var fra mors eller fars side og denne indre stemmen mumlet, sukket og fnyste såpass nedlatende at Kari plutselig ble akutt matlei og aldri ville se det som var i gryta igjen.
Løsningen? Snop og påsmurt. Mat som krevde null innsats. HerreGud hvor mye ost og leverpostei hun hadde dyttet i munnen i de årene. Vaniljeis, boller fra bakeren, Mariekjeks stjålet rett fra sønnens matpakke, til og med. Hun mente barnemat så ut som det var utviklet spesielt for helsekost. Da slapp hun å få dårlig samvittighet.
Og Kari trengte all den helsa hun kunne få.
Ikke fordi hun var tung, slett ikke. Hun forsvant innimellom barnehager, møter, tre barn, ektemannen Morten, en katt og et hus. Det brant kalorier bare å tenke på logistikken. I tillegg jobbet Kari, og hun respekterte virkelig jobben, så lenge hun fikk tid til å bekymre seg for familien.
Men klage på helsa? Aldri! Det var ikke norsk mentalitet, det. Moren hennes hadde messet det inn i Kari siden hun skulle begynne på skolen.
Det går over av seg selv!
Det var mammas gotips mot alle slags uhell. Ikke varme? Da blir du vel varm med litt te og bringebærsyltetøy.
Når Kari likevel kjente at kroppen etter hvert protesterte etter at første barn var født, overså hun det plent. Ikke tid til slikt! Det går over! Kjøp en vaffel.
Barn nummer to derimot Da var hun så sliten at Morten måtte godsnakke seg til å få henne til å hvile. For hvilken mor er det som ikke klarer å ta seg av sitt eget barn?
Morten forsto heldigvis uten forklaring.
Kari, la meg ta dette, sa han og løftet ut babyen av Karis armer, stengte døra etter seg og lot Kari være i fred. Hun ramlet inn i søvn og sov i timer, bare for å våkne like sliten. Hun følte seg så udugelig. Hun var da kvinne skulle hun ikke fikse alt?
Kari hadde egentlig aldri lurt så veldig på hvorfor selvfølelsen lå på bånd. At «du er litt utenfor», det temaet var arvet. Hjemme hos familien Sætre gikk ikke verken skinke eller selvtillit på billigsalg.
Kari, sitt ordentlig! Ikke bøy deg sånn, hvem er det du tror du er, en fiol? Strekk ut ryggen, alt går bedre da! Karis bestemor, Ågot, kunne si sånt med dialekt så det hørtes vennlig ut, men det hjalp ikke stort.
Mamma, dette vet jeg da. Men hun hører jo ikke på meg! Alle andres barn er så greie. Men Kari hun er alltid sin egen sjef. Se på henne. Jeg må faktisk gjemme maten, hun spiser hele tiden! Er ikke det unormalt?
Femåringen Kari, tynn som en fjøl, satt lydig rett opp og ned, med tårer i tallerkenen, og prøvde å ikke gripe gaffelen feil.
Hvorfor idealet hjemme var å være tynn og spensig, forsto Kari først som tenåring. Hun var rund, kvisete og oppdaget tilfeldigvis familiefotoalbum og plutselig ga alt mening.
Der sto mor, lubben og grei, og Kari skjønte ikke hvorfor akkurat hun fikk skylda for å fravike sylfide-idealene.
Hva skal folk tro? Jeg fikk deg på slankekur! Mormor mente det var eneste måten. Pappa fikk ikke engang servert middag ofte nok til å ville bli værende, men sånn gikk det nå Sånn er livet, Kari.
Når hun ikke fikk svar hun forsto, dro Kari på joggebane og stresstenkte til alt var langt mer komplisert. Ikke at hun faktisk løp hun satt helst på benken under det eldgamle bjørketreet og grublet, mens de andre ungene sparka ball. Når alle var borte, tok hun seg noen runder og bannet på seg selv for tiltaksløsheten.
Det var disse tenkerundene som gjorde at hun til slutt landet på at hvis hun aldri kom til å få noen til å like utseendet hennes, så måtte hun sørge for å bli nyttig, eller minst sjelden vare.
Mamma, jeg blir lege.
Hva?! Tror du, med dine norskkarakterer?
Det handler ikke om hvordan jeg ser ut. Jeg er faktisk ganske flink på skolen!
Velvel. Yrke som andre, ingen skam i det.
Kari ble lege. Og virkelig bra, også, for hun brukte jo ikke tiden på noe annet.
Moren hennes gikk rundt og sukket over alt hun ikke forsto, men blandet seg ikke videre. Bestemoren ble syk, og Kari fikk litt fri.
Men så plutselig ble det fart. Svigermor svingte på seg, fant frem en matchmaker, og plutselig satt Kari der på pådekket tebord og skulle møte kandidat.
Førsteinntrykket av ham stakkars mann: lav, forlegen, kunne ikke bestemme seg om han skulle se på servietter eller fliser.
Men Kari lagde ikke kvalm. Hun var lært opp til å ikke såre noen som ikke fortjente det. Første date gikk sånn passe (hun kom selvfølgelig for sent). Da hun endelig kom fram, var mannen borte, og alt som lå igjen, var en lapp. «Ikke let etter meg!»
Kari humret lavt for seg selv.
Hadde ikke tenkt det heller.
Også kom den hyggelige kelneren bort.
Heter du Kari? spurte han med det rareste smil.
Kari, jada.
Den vennen din knuste glass og løp. Men hva gjør du etter jobb?
Hva heter du?
Morten.
Ok, Morten, synes du synd på meg nå?
På ingen måte.
Og med det ble de stående og prate. De var enige om jazz, mislikte cottage cheese og hadde aldri hatt lyst på hund, kun katt. Huset skulle være et hjem men de fikk først og fremst aldri ned prioriteringslista på nyttig arbeid, ikke bare penger. Kjærlighetssumarum: full treff.
Kari og Morten var sammen i over et år. Kari kunne ikke forstå hvorfor moren mente hun burde holde seg langt unna ham.
Det passer ikke, Kari!
Hvorfor ikke, mamma?
Fordi… fordi…
Fordi han jobber som kelner på Egon?
Ja! Og i tillegg har han syk mor og lillesøster. Du kan ikke overta alt det der?
Det handler kanskje om at han er et godt menneske, mamma?
Mamma ristet på hodet og ga opp for en stund.
Likevel droppet de å ha bryllupsfest. Sykdom krevde alt av energi, det var nok å stille opp for familien. Kari hjalp til, men det var ikke til å forhindre at svigermor gikk bort like etter. Irma, Mortens lillesøster gled inn i deres nye familie, klappet seg på magen etter registreringen på kommunehuset og sa
Nå er vi en familie, ikke sant?
Kari visste hun hadde fått en rolle langt større og mer alvorlig enn hun først hadde tenkt.
Moren til Kari tok det dog ikke med stor smil da hun skjønte at de hadde giftet seg uten å si ifra.
Hva skulle du med en mor da? Hvem skal piske i gang brudemarsjen nå, kanskje?
Kari ba om unnskyldning, prøvde i flere år å nærme seg, men moren holdt seg på is, selv om Kari fortsatt stilte opp for henne.
Til slutt gikk Kari tilbake til barndommens spørsmål.
Mamma, har du flere barn forresten?
Hva er det for et dumt spørsmål? Selvfølgelig ikke!
Jo, for det virker som du gjerne vil bli kvitt det ene du har, svarte Kari, halvveis alvorlig.
Det tippet hele den kjølige distansen overende. For den dagen begynte mamman faktisk å gråte. For første gang så Kari hvordan følelser kan bygge seg opp til et fjell av stillhet og plutselig ta fjellet i oppløsning.
Jeg elsker deg, Kari Feilen er at jeg aldri lærte å vise det! Jeg trodde det var best å ikke skjemme bort barn med for mye kos. Så du vokste opp uten å forstå at det var deg jeg var redd for å miste, aldri noe annet.
Kari tenkte på alt dette, hvordan små misforståelser kan vokse seg til mellom mennesker og hvor lett det hadde vært om man snakket om det. Hun krøp stadig oftere ut på natten med katten, til kjøkkenet. Stille, bare henne, pusen og det innbydende lyset fra kjøleskapet. Her kunne hun analysere, telle på knapper, og på mystisk vis finne ut både hvorfor hun og moren aldri helt fant hverandre, og hvor mye kjærlighet hun måtte gi barna sine minst det dobbelte!
Morten, som ikke klarte å se på at Kari led seg gjennom disse sessionene alene, kom en natt, åpnet kjøleskapet, fant Jarlsberg, tomater og kruspersille, og satte seg inntil henne.
Spis!
Morten, jeg kommer aldri inn i bunaden hvis vi fortsetter sånn.
Spis, sier jeg. Hør, til og med katta vil smake.
Pusen kom snikende, tok imot en bitte liten ostehump og la seg fornøyd til på fanget.
Jeg elsker deg jo, om du veier ett tonn, det vet du. Du vet det går bra? Det er egentlig ikke noe galt, er det vel?
Kari tygde ferdig, la hodet mot Mortens skulder og strøk over kattens varme rygg.
Alt er sånn det skal være Men la oss holde oss unna tonnet, Morten. Jeg trives i førti-seks.
Det er min perfekte kvinne!
Sier du det ofte nok, så slutter jeg kanskje å sitte her på natta og stirre kalde blikk inn i kjøleskapet.
Vi får se Nå går vi og legger oss, kvinne!
Og Kari grep villig Mortens hånd, reiste seg, og bestemte seg for at en dag en av disse dagene skulle hun fortelle ham alt.
Forresten, Kari?
Ja, kjære?
Venter vi en til?
Hvordan fant du ut det nå da?
Det er ikke akkurat første gangen med nattlig småspising. Hvor langt?
Tre uker.
Jippi! Morten ga henne en klem, og Kari smilte og dempet ham med hånden over munnen.
Ro deg, de små sover!
Katten tuslet etter dem til døra, hoppet lydløst tilbake til vindusposten og la seg godt sammenkrøllet. Ikke lenge til nå, før natta på kjøkkenet ble stille, for om litt får Kari annet å fly med og katten flytter etter, inn på barnerommet, for ingenting er bedre enn babyduft og varme små dyner, mye bedre enn kaldt kjøkkengulv…
