Ett steg fra alteret
Solveig stod foran speilet på soverommet sitt og kunne ikke se seg mett. Hun snudde seg langsomt fra side til side, beundret refleksjonen sin, og et bredt lykkelig smil bredte seg over ansiktet hennes helt av seg selv. Kjolenbrudekjolenfalt mykt over kroppen, mens det luftige skjørtet svaiet lett ved hvert minste steg. Solveig løftet av og til på skjørtets kant, slapp det igjen, og forestilte seg hvordan hun snart skulle gå mot alteret.
I døråpningen dukket Ingvild opp, storesøsteren. Hun lente seg mot karmen, armen i kors, og betraktet Solveig med et lurt smil.
Ja, du er vakker, Solveig, det skal du ha, lo Ingvild. Men du trenger garantert en kjole til. Det er umulig å holde ut hele dagen og kvelden i den der. Tenk på festen, dansen, gjestene Det der skjørtet lar deg jo knapt nok gå!
Solveig stanset og så nøye på speilbildet. Søsterens ord fikk henne plutselig til å tenke seg om. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det før? Kjolen var perfekt til selve vielsen og for bildeneakkurat så høytidelig og elegant som hun hadde drømt om. Men for fest og dans, ville det nok vært bedre med noe enklere. Kanskje en kort hvit kjole til knærnelett og behagelig, slik at hun kunne bevege seg fritt.
Tror du? spurte Solveig, mens hun gransket volumet på skjørtet.
Selvfølgelig hjelper jeg deg å finne en, sa Ingvild straks. Om du prøver deg alene kommer du til å henge i butikken til stengetid uten å lande på en eneste kjole. Jeg er overrasket over at du klarte å velge den du har nå!
Solveig trakk lett på skuldrene:
Jeg fikk den sydd etter skisser hos en syerske. Hadde jeg gått i en brudesalong ville jeg sikkert aldri kommet ut derfraaltfor mange valg og detaljer!
Hun gikk bort til senga og satte seg på sengekanten, så bedende opp på søsteren.
Er du ledig i morgen? Kan du bli med meg å handle? Jeg klarer meg ikke uten deg.
Ingvild kom nærmere, strøk vekk en ikke-eksisterende rynke fra det hvite stoffet og smilte varmt.
Jeg setter av alt for deg. Lillesøstra mi gifter seg bare én gang! Vi finner din perfekte kjole til dansen!
*******************
Solveig satt ved kjøkkenbordet, omringet av hauger med kritthvite invitasjoner. Kvelden hadde for lengst senket seg, mørket lå tett utenfor vinduet, mens lampelyset gav et gyllent skjær over alle konvoluttene. Hun bøyde seg over et nytt kort, skrev gjestenes navn med nennsom og vakker håndskrift. Hun ville gjøre hver invitasjon unik og hadde derfor valgt bort trykt teksthun mente hennes egen signatur ga hele begivenheten en mer personlig stemning.
Mor og søster hadde forsøkt å hjelpe, men Solveig hadde insistert: Dette er jo min bryllupsdag. Noe må jeg da gjøre selv.
Bare noen få igjen, mumlet hun stille, og bladde forsiktig om et nytt kort. Hånden verket av uvant bruk, fingrene skalv lett etter flere timers skriving. Hvor uvant det er å skrive så mye… Nå er hånda helt sliten.
Ingvild dukket opp i døra, satte seg deretter ned i godstolen midt imot. Med beina i kors og et vennlig blikk, betraktet hun søsteren som snart skulle gifte seg.
Skal jeg hjelpe likevel? Smilte Ingvild. Se så mange du har igjen, og hvorfor får ikke Eirik hjelpe? Halvparten av gjestene er jo hans.
Solveig la ned pennen og masserte fingrene lett. Avbrekket var etterlengtet.
Han jobber så mye, sa hun, og så over de ferdige invitasjonene. Prøver å få gjort mest mulig før vi tar fri. Du vet jo hvordan det eralt skal være på stell før ferien, så slipper man å tenke mer på det.
Hun smilte drømmende for seg selv.
Vi skal reise bort etter bryllupet. Bare noen dager et sted det er rolig og varmt. Begynne ekteskapet et sted hvor vi kan føle oss helt nye.
Og likevel, han kunne skrevet på et dusin kort, bemerket Ingvild, forsøkte å holde stemmen jevn.
Ingvild klarte aldri helt å slippe den følelsen hun hadde fått av Eirik. Fra første stund virket han uoppnåelig. Selv om Solveig strålte av lykke, virket han fjern. Var det bare hennes overdrevne omsorgsfølelse? Eller var det faktisk noe hun burde bekymre seg over?
Hun mintes hvordan hun ofte satt med tanken: Han virker ikke som om han forstår alvoret i alt dette, som om han bare sier ja til alt Solveig vil. Det var ironisk nok han som først foreslo bryllup. De hadde bare kjent hverandre i tre månederen veldig kort tid for et slikt livsvalgså hadde han likevel insistert på at de skulle gifte seg, og kastet seg ut i forberedelsene.
Jeg vil du skal huske dagen for alltid, sa han, mens de bladde bilder av dekor og blomster. Han ordnet restaurant, fotografer, og mente det måtte være stort og flottingen skulle støtes ut.
Solveig så for seg hvert øyeblikk, uten å legge merke til de små glippene, som at Eirik plutselig ble stille midt i setninga eller at blikket hans ofte falt bort når de snakket om framtiden.
Ingvild visste ikke hva hun skulle tenke. På den ene siden viste Eirik initiativ og tok ansvar. På den andre var det som om alt var en rolle han spilte, aldri helt ekte.
Er det bare nervøsitet? grublet Ingvild. Det er jo et stort steg. Kanskje det bare er jeg som overtenker.
Men den uro hun følte, ble aldri borte. Og kanskje var det best å la tiden vise…
***********************
Solveig tenkte med lettelse på hvor godt bryllupsforberedelsene gikk. Eirik hadde påtatt seg alle de store utgiftene: han hadde bestilt en flott restaurant, ordnet profesjonell fotograf og laget reiseplaner sørover etter bryllupet. Hun selv kunne konsentrere seg om kjolen, frisør, litt sminke og små detaljer. Hun var virkelig glad for alt han tok på seg.
En kveld, mens søstrene satt med hver sin tekopp, klarte ikke Ingvild å holde bekymringen inne lenger.
Kjenner du at det går litt fort? spurte hun forsiktig, og rørte i teen. Dere har ikke vært sammen så lenge. Hvordan vet du at dere får det til å fungere når hverdagen kommer? Kanskje dere burde bo sammen litt først? Vente et halvt år?
Solveig tok det ikke ille opp. Hun visste Ingvild bare ville henne vel. Hun smilte, og det glitret varmt i øynene hennes.
Ikke bekymre deg, Ingvild. Det kommer til å gå bra. Jeg er flink til å lage mat, glad i å holde ordenog Eirik får slippe husarbeidet hvis han ikke har mulighet. Verste fall kan vi få hjelp. Jeg skjønner ham godt, han har mye å gjøre på jobben.
Hun tok en slurk te og fortsatte, nå med mer ild i stemmen:
Jeg elsker ham! Aldri før har noen gjort meg så lykkelig. Nå har jeg funnet det jeg lette etter, og denne muligheten slipper jeg ikke.
Ingvild lyttet, holdt tilbake egne motforestillinger. Hun så hvordan Solveigs blikk lyste når hun snakket om Eirik. Slik ser ekte forelskelse ut: alt virker mulig, alle utfordringer små.
Er du virkelig så sikker? spurte Ingvild forsiktig.
Helt sikker. Vi kjenner hverandre ikke så lenge, men jeg bare vet det. Vi utfyller hverandre, og vi vil begge det samme: å skape en trygg familie.
Ingvild sukket og smilte, klar over at det viktigste nå var å støtte søsteren.
Om du føler det sånn, er jeg bare glad på dine vegne.
Solveig klemte håndflaten til søsteren takknemlig.
Takk, Ingvild. Jeg vet du bryr deg om meg. Men stol på meg, jeg er lykkelig og det er bare begynnelsen på resten av livet.
Eirik hadde vært svært oppmerksom mot Solveig. Han kom med blomster uten grunn, små kort, overraskende bokgaver eller favorittsjokoladen fra barndommen. Kollegaene til Solveig ble veldig imponert over hamhver morgen fikk hun fersk kaffe til kontoret, akkurat slik hun likte den, med mandelsirup og krem. På koppen stod det: “Til den vakreste.”
Eirik kjørte henne til og fra jobb presis hver dag, åpnet bildøra, tok henne i hånden. Kollegene lo og sa: Hvor fant du en sånn kar?
Solveig rødmet, for dette var alt hun hadde drømt om.
Selv Ingvild begynte å lure på om hennes uro var grunnløs. Likevel ga ikke den svake uroen slipp. Noe føltes fremdeles feil bak det perfekte ytre.
En kveld våget hun å ta det opp:
Det er nydelig slik han steller med deg, Solveig, men føler du noen ganger at det blir for perfekt? Pass på å se etter hvordan han er når motgangen kommer.
Solveig svarte med et smil:
Du er alltid så alvorlig, Ingvild. La oss ikke lete etter problemer vi ikke har.
Ingvild nikket, men magefølelsen ga seg ikke. Og som det skulle vise seg, var den ikke feil…
***********************
Solveig kom til Eirik en kveld med et smil og bunke med notaterhun ville diskutere de siste bryllupsdetaljene. Hun så for seg en rolig og hyggelig kveld sammen. Men idet hun kom inn, følte hun at noe var annerledes. Eirik stod i gangen med hendene i lommene, ikke noe smil, bare et hardt uttrykk og et blikk som så forbi henne.
Hva mener du, ingen bryllup? hvisket Solveig, og kjente beina svikte. Har jeg gjort noe galt? Hvorfor er du så kald, Eirik?
Han så på henne uten varme. Munnen vred seg bittert.
Du har ikke gjort noe spesielt. Men kvinner er bare ute etter penger. Finner du noen bedre, er det takk og farvel! Jeg hater dere
Solveig frøs fast. Hadde hun hørt riktig? Hun tenkte febrilsk gjennom de siste månedenealt hadde hun satt til side for ham, laget planer rundt ham, gjort alt for deres store dag.
Eirik, jeg forstår ikke. Jeg har aldri sett på noen andre! Du vet at jeg elsker deg.
Han trakk på skuldrene:
Jo da, men jeg vet hvordan dere er. Ser du på andre, smiler til dem
En stor klump satt fast i halsen hennes. Dette var ikke Eirik hun forelsket seg i. Dette var en fremmed, full av gamle sår.
Hun prøvde seg, men stemmen brast:
Jeg elsker bare deg.
Eirik så opp, øynene glitrende av gamle sår og sinne. Han hørte ikke Solveigs ord, bare ekkoet av noe vondt fra før.
Man blir sviktet rett før alteret. Skam deg ikke over at jeg gjør det i god tid! Gå. Jeg er lei.
Solveig ristet, men holdt seg oppe. Hun fant ikke ord. Stille snudde hun og gikk, døren lukket seg bak henne.
Alene igjen, satte Eirik seg ned, skjulte ansiktet i hendene.
Jeg trenger virkelig hjelp, tenkte han bittert.
For han hadde virkelig likt Solveig. Hun var snill og varm, hørte på ham, lo av vitsene hans, og laget favorittsuppen hans. Men hver gang det nærmet seg alvor, ble hun for ham et speilbilde av den forrige, som hadde knust hjertet hans rett før bryllupet, valgt en annen, mer “suksessfull”.
Redd for å oppleve det samme, malte Eirik Solveig i samme farger. Han så for seg hvordan frykten hans skulle gå i oppfyllelse.
Med et tungt sukk ringte han en psykolog:
Hei, jeg… trenger hjelp. Jeg er redd for å bli alene, redd for at alt skal gjenta seg.
Den milde stemmen på andre siden svarte:
Bra du tar kontakt. Når har du tid til å komme innom?
Eirik stirret ut mot den norske solnedgangen.
Allerede i morgen…
**********************
Ett år senere sto Solveig i et lyst festlokale, omkranset av venner og familie. Hun bar den samme elegante brudekjolenblonder, florlett stoff, drømmen hun alltid hadde sett for seg.
Musikken startet, myk og varm. Hun tok Eirik i hånda og de begynte å danse.
Hvordan føles det å være ektepar? hvisket Solveig, og så ham inn i øynene.
Litt underlig, svarte Eirik ærlig. Men også veldig riktig.
Fordi det er ekte nå, smilte hun. Ingen flere tenk om.
Hun mintes den dagen for et år siden da hun hadde forlatt ham nedbrutt. Alt hun hadde trodd på, var i ruiner. Men det var det som ga henne styrken til å reise seg.
Neste dag banket hun på døren til Eirik igjen. Ikke for å tigge eller forklare, men fordi hun ville snakke ærlig.
Jeg går ikke før vi har snakket sammen, sa hun. Jeg vet du er redd og bærer på gamle sår, men vi må løse dette sammen.
Langt om lenge nikket han:
Jeg vil heller ikke leve i frykt.
Sammen gikk de til psykolog, og sakte lærte Eirik å åpne seg om sitt gamle svik, om hvor uendelig vondt det hadde gjort.
Solveig stod ved hans side hele veien. Hun dømte ikke, hun presset ikke, men var dertrofast og nær.
Nå danset de midt på gulvet, to mennesker som hadde overvunnet frykten sammen.
Jeg er glad du ikke ga opp, hvisket Eirik og holdt hånden hennes litt hardere.
Det er jeg også, svarte Solveig. Nå vet jeg at kjærlighet er sterkere enn redsel.
Musikken stilnet. Men dansen deres fortsatte, trygg og roligfordi de hadde funnet den største gaven: mot til å være sårbar sammen.
Og i det øyeblikket visste Solveig og Eirik: Kjærlighet er ikke å unngå smerte, men å tørre å møte densammen.
