Ragnhild, er du ferdig? Jeg kommer for sent på skolen! Ingrid ristet den siste skjorta til Emil og hengte den opp på snora som var spent ut over balkongen. I all sin enkle sjarm, med avflasset maling og uten vinduer, var balkongen favorittstedet hennes i hele leiligheten.
Ingrid gikk bort til rekkverket og ble stående, for nte gang, og bare se ut. Fra sjuende etasje var det helt utrolig utsikt over elva og nærområdet; morgenen var i ferd med å slå seg ordentlig til rette, og alt badet i skarpt, norsk vårlys. Ingrid myste og grep hardt rundt metallet. Dette er livet! Livet er lyst, vakkert, alt ligger foran henne så strålende at det nesten er vondt for øynene, tenkte hun. Sånn er det alt ordner seg. Bare hun får gjort unna det hun må, så blir det akkurat slik hun vil!
En grå sky kom snikende og dekket til sola et øyeblikk. Ingrid ristet seg ut av dagdrømmen, og alt rundt henne ble plutselig klart og nøkternt. Sånn er det alltid først drømmer man, så BAM! og så er hverdagen tilbake. Men Hva er det nå Siri pleier å si? Virkeligheten er det vi lager selv? Hvordan den blir, er opp til oss? Hun har vel rett. Siri er jo ganske smart. Hun har faktisk fullført universitetet det må man jo gi henne. Hun sier Ingrid har alle muligheter til å komme inn der selv. Men vil hun det? Ingrid sukket. Å ville noe er én ting å gjennomføre noe annet. Med den økonomien de har hjemme, kan ikke faren bære alt alene. Småsøsknene er fremdeles små, og inntekten? Ja, den er like tynn som soppsuppe på Oslotur. Det betyr at Ingrid sannsynligvis må droppe universitetet og begynne å jobbe. Ikke mange andre alternativer for tiden.
Hun kikket raskt på det lille armbåndsuret fra pappa, en gave fra andre klasse, og gispet. De kommer for sent! Hun snappet med seg den tomme baljen inn et halvt sekund før hun dundret balkongdøra opp.
Lille Ragnhild sov med hånda under kinnet, så søtt at Ingrid et øyeblikk bare ble stående og se på henne. For et nydelig barn! Øyevippene var så lange at de lå som fjær mot det runde ansiktet, og de lyse krøllene lå i et virvar over puta. Det er et prosjekt uten like å gre de krøllene, men klippe dem aldri! Slike lokker må man ta vare på. Mamma hadde akkurat maken, tenkte Ingrid, og kjente en liten rift i magen. Hun likte ikke å tenke på moren, det gikk bare ikke. Mye kan man tilgi, men svik? Neppe. For det var det mamma gjorde: forlot dem. Ragnhild var så liten hun husker det ikke engang. Hun kalte faktisk Ingrid for «mamma» da hun var bitteliten noe som alltid fikk damene på lekeplassen til å snakke ekstra høyt og se rart på henne. Ingrid smålo når hun tenkte tilbake på hvordan hun ble satt etter av nysgjerrige barnehagedamer første gang.
De flyttet inn i denne blokka etter at bestemor døde, og faren arvet hennes fire-roms. Der de bodde før, i den gamle, trange toromsen, var det rett og slett ikke plass til alle lenger.
Bestemor var en streng og utilnærmelig dame, professor ved universitetet og totalt uinteressert i å prate med naboene, som hun mente var rimelig enkle sjeler. Ingrid skjønte ikke sånt da hun var liten, men etter hvert begynte hun å unngå besøkene. Ikke at hun ikke hjalp til, men hun bet alltid tenna sammen når bestemor slang ut en kommentar, og holdt ut mens hun vasket gulvet eller pusset sølv.
Du ligner på mora di. Det kommer neppe noe fornuftig ut av deg heller. Kanskje hvis våre gener slår inn, men naturen tok seg en pause med faren din, så det er tvilsomt. Kunnskap er din redning! Får du ikke det, ender du akkurat som mora di.
Ingrid svarte aldri. Hva skulle hun si? Protester tålte bestemor aldri, og selv om pappa aldri kjeftet, tynget det Ingrid å se hvor innesluttet han ble hver gang bestemor gneldet. Så hun gjorde det hun skulle uten å krangle, takket pent og pilte hjem så fort som mulig. Bare én gang tapte hun besinnelsen og skjelte ut bestemora.
Broren din og søstra di er antageligvis ikke farens dine barn. Jeg vil ikke høre om de ungene her. Skjønte du det?
Da kommer jeg heller aldri hit mer! Ingrid knep nevene sammen og stirret på henne.
Hva sa du? bestemors stemme sprakk nesten av overraskelse, så Ingrid roet seg noen hakk, selv om hun i to sekunder vurderte å feie hele porselenssamlingen hennes i gulvet et hatobjekt hun måtte pusse hver gang hun var der. To timer med støvtørking. Og ingen barnebarn hadde adgang, av hensyn til porselenet, så klart!
Jeg kommer aldri mer! Ingrid stormet ut i gangen, dro på seg den tykke boblejakka og løp hjem. Ragnhild satt og babla i lekegrinda, og Ingrid, med støvlene halvveis av, bøyde seg over og tok henne opp.
Du er min! Og Emil, han er vår! Vi er søsken, og vi holder sammen. Vi trenger ingen andre!
Pappa stakk hodet frem fra badet der han stod og skurte småklær, og så overrasket på eldstejenta som stod midt i stua og hylgråt. Ragnhild stirret på søstera med store øyne, snuste på kinnet hennes og begynte å gråte enda høyere. Emil stakk hodet inn fra kjøkkenet der han satt med matten.
Hva skjer’a?
Aner ikke!
Damer, altså! Emil lo, slang armene rundt begge søstrene og ropte: Gråtegjenger! Er dere sultne? Vi har laget makaroni, pappa og jeg.
Bestemors telefon kom cirka en time senere. Ingrid satte tallerkenen varsomt i vasken og skrudde av vannet. Faren snakket lavt i begynnelsen, så gikk han fra overrasket til irritert, og så sint og bitter. Ingrid sank sammen på kjøkkenstolen og trakk beina opp under seg. Nå blir det bråk, tenkte hun.
Hun tok feil. Det kom ingenting. Senere samme kveld kom pappa stille inn, klemte henne og hvisket:
Du trenger aldri mer gå til bestemor.
Hvorfor det?
Det er ingen som får lov til å ydmyke deg eller dine nærmeste, uansett om de er familie eller ikke.
Lettet sukket Ingrid dypt den kvelden. Slutt på kjeften, slutt på kritikken. Nå kunne hun ta hånd om det hun måtte, og ta seg av de små også.
Bestemor døde halvannet år senere. Siste måneden var det faktisk Ingrid som stilte opp for henne, etter at hun var med far på sykehuset. Den magre, skjøre gamle dama som nesten forsvant under lakenet, var ikke til å kjenne igjen fra den bestemte bestemoren hun kjente. Men hun knurret fortsatt til folk. Ingrid så på henne, så på hvordan hun snakket til sykepleierne, og klemte pappas hånd hardt, som en ordløs pakt:
Jeg blir her.
Jenta mi
Sånn må det være.
Sykepleierne pustet straks lettere ut. Nå fikk de endelig en mellommann! Ingrid gikk på kveldsskolen, men rakk alltid å svinge innom til morgenrunden. Når hun satt rett i ryggen på stolen, ble bestemors tone mykere, og sykepleierne fikk gjort jobben sin.
Du er ett utrolig barn! den eldste sykepleieren dro et vennlig grep rundt Ingrids skuldre. Men bær ikke nag. Hvis en person er fattig på kjærlighet, vet hun ikke hva lykke er. Skremmende å gå bort uten å forstå verken seg selv eller livet.
Siste gangen Ingrid så henne, var bestemor uvanlig stille. Hun lå og så på den grå Oslohimmelen, Ingrid pakket sammen skolebøkene, reiste seg for å gå.
Jeg må løpe.
Vent stemmen smeltet nesten bort. Tilgi meg, jenta mi. For alt Det livet jeg kastet bort Ta vare på faren din.
Ingrid nikket, la igjen et forsiktig kyss på kinnet og hvisket:
Sov litt, da. Jeg stikker innom i kveld.
Hun så akkurat hvordan bestemor snudde seg vekk, som for å skjule øynene sine, før hun løp ut. Neste halvannen time var det kollektivkaos til skolen.
Bestemor døde senere samme dag. Ingrid tok imot beskjeden fra faren i stillhet, hentet de små og trakk seg tilbake. For henne hadde det vært vanskelig, nesten uutholdelig. For faren han mistet sin mor. Hun visste at han kom til å bli sittende lenge på kjøkkenet, stirre tomt, tørke tårer og ta seg sammen før han laget frokost til neste dag.
Flyttinga var ikke lett. Ragnhild var syk, Emil surra og nektet å høre etter, far var overalt. Ingrid pakket ned eske etter eske, og sendte små bønnfallende tanker ut i universet om at det måtte bli bedre i den nye leiligheten. Hun var ikke sikker på om noen hørte, men man kan jo prøve.
I bestemors leilighet fikk alle egne rom, men det tok ikke lang tid før Ragnhild sin seng havna inne hos Ingrid, for Ragnhild sov sjelden lenge i fred. Emil slo seg ned på kjøkkenet, hvor Ingrid ofte hang. De tok halve spisebordet til lekser og matlaging, og løste verdensproblemer over middagspotetene.
Du må salte potetene! Ingrid prøvde å løse fysikkoppgaver. Tall og sånt ikke hennes sterkeste side.
Ingrid, suppa koker over, hva nå?
Slapp av! Hun la fra seg pennen og kastet seg over grønnsakene.
Jeg skjønner ingenting av de negative tallene her, Ingrid, hjelp!
Bare vis meg, da.
Ragnhild satt og jobbet i maleboka ved siden av, for hvis de store gjør det, så må hun jo også!
Første tiden etter flyttingen var Ingrid nærmest alenemor. Far jobbet og barna var hennes ansvar. Emil gikk å diskutere med, men Ragnhild var verre. Barnehagen hjalp, men hun ble stadig syk, og da var det Ingrid som måtte være hjemme. Det gikk sånn helt til hun traff Siri.
Siri traff hun tilfeldigvis på lekeplassen uka etter de hadde flyttet inn. Sol og trilling en pakke bråkete unger og minst like mange foreldre, bestemødre og naboer som fulgte ekstra godt med på alt. Ragnhild ville huske på huske, men det var kø.
Mamma! lød det klart over plassen, og alle snudde på hodet.
Hva? Mamma? Hun? Herregud, hvor gammel er hun egentlig? Og sånn uten mann? Skandale!
«Velmenende» kommentatorer kom straks på banen, og da var sirkuset i gang.
Ragnhild hylte fordi hun ville huske, Ingrid prøvde å få henne unna, men det var lettere sagt enn gjort.
Hva skjer her, da?
Ingrid skvatt ordentlig. Et øyeblikk tenkte hun at bestemors spøkelse hadde troppet opp. Den metalliske klangen i stemmen fikk alle damene på benken til å bli musestille.
Siri! Heisann!
Den unge, velkledde kvinnen løftet luggen til sønnen sin.
Godt du kom, Siri. Vi har fått ny nabo tydeligvis ikke konservativ nok for vårt hønsehus.
Siri snøftet høyt, kastet et skrått blikk på forsamlingen og samlet sammen lekene sine.
Hva er problemet? Siri sveipet blikket over lekeplassen.
Se da, Siri! Det er da ikke normalt at en så ung jente får barn! Du som kan paragrafer og sånt, si meg: Blir ikke folk straffet for sånt her? Dessuten barn skal oppdras av voksne og ansvarlige, ikke ungdommer! Noen burde ta affære!
Er det alt? Siri løftet et øyebryn og ventet.
Det var tydelig at dama kunne ha fortsatt i evigheter, men fant ingen støtte. Så hun stakk likesågreit av med barnebarnet på slep.
Sirkuset er slutt! Siri trakk på skuldrene. Husk til neste gang: Undersøk saken før dere begynner å protestere. Jenta, hvem er hun?
Hun er søsteren min, svarte Ingrid.
Spørsmål? Nei? Greit.
Damene slukte i gulvet og lusket litt etter hverandre bortover.
Hva heter du?
Ingrid. Og dette er Ragnhild.
Mitt navn vet du jo nå. Du slipper dame-titler jeg hater det.
Hva da? Tante Siri?
Nei, vær så snill! Siri stirret komisk indignert på henne. Jeg er altfor ung og nydelig for det. Bare kall meg Siri.
Ingrid skjønte aldri helt etterpå hvordan det gikk til, men Siri ble faktisk etter hvert hennes aller nærmeste venn. At tenåringer og voksne kvinner blir venner? Tydeligvis, for det var akkurat det Ingrid trengte, akkurat da.
Ganske fort skjønte Ingrid hvorfor hele gården på en og samme tid både beundret og var litt småskremte av Siri. Hun var jurist og ekspert på familierett. De fleste naboene hadde vært innom med et eller annet etter hvert. Siri var bunnsolid og hun kunne holde tett.
Bare tenk alt jeg vet om folka her, lo hun, mens hun og Ingrid tok ned gardiner. Disse stoffene er nydelige, men vaskingen blir pain. Linerleaktig gardin, virkelig.
Hvorfor er de redde for deg? Ingrid brettet sammen en gardin mens Siri sto strekt ut over vinduet. Slank og sporty, shorts og t-skjorte så ung at hun kunne gått for Ingrids klassevenninne.
Folk vil fremstå som ordentlig, vet du, og hvis hemmelighetene deres begynner å lekke, ryker imaget, og de blir nervøse. Og hvem har vel lyst til å bli avslørt som den som ikke betaler barnebidrag, eller som la foreldrene sine igjen på gamlehjem for å sikre seg leilighet?
Ingrid nikket. Hun skjønte. Pappa hadde flyttet nettopp for å slippe å måtte forklare hvorfor mamma ikke engang sendte postkort mer
Siri var den eneste Ingrid åpnet seg for. Hun var blitt vant til bare å bære alt alene, så fortelle? Kom ikke på tale. Men det er rart med det, når folk først spør.
En dag spurte Siri om Ingrid kunne mate katten hennes.
Jeg har rettssak, aner ikke hvor seint det blir. Så er det legetime etterpå, og kanskje et møte. Fikser du det? Hvis ikke mjauer den i hele natt.
Det er bare en katt!
Du skulle bare visst, lo Siri.
Hun dro Ingrid med inn på kjøkkenet, der Tom puslet sammenkrøllet i sofaen.
Ssssh! Siri holdt finger til munn, trakk døra til så, på tre: EN, to, TRE!
Et rabalder uten like i døra fikk Ingrid til å skvette himmelhøyt.
Oi søren!
Nettopp! Og sånn fortsetter han til han blir sluppet ut. Ikke vær sur da, sa Siri, og løftet Tom, som straks malte misfornøyd.
Noen ganger tror jeg helt oppriktig at det er han som eier leiligheten!
Hun forklarte Ingrid hvor maten sto og gikk.
Som vanlig gikk tida, og Ingrid rakk ikke innom Siri før nærmere åtte på kvelden mattelekser med Emil, Pola tok en evighet på dagligvaren.
Beklager, Tom! Sånn ble det bare, sa hun, og fylte opp matskåla.
Plutselig smalt det i døra og Siri dumpet ned, helt ferdig, på stolen.
Takk for hjelpen, Ingrid, mumlet hun og brast ut i gråt med hodet i hendene. Ingrid ble paff. Siri som alltid var så stålsterk gråt?
Ingrid satte seg varsomt inntil og la armen rundt henne.
Sorry Bare tung dag. Jeg har ingen igjen å snakke med. Mamma er borte, og ja.
Hallo? Jeg da? Er jeg usynlig?
Siri lo mellom tårene og klappet henne på håret.
Krøller, altså Jeg har alltid vært misunnelig på folk med krøller. Kvinner vil alltid ha det de ikke har. Det er en slags lov. Og jeg ønsket meg alltid en unge også.
Hun ble stille.
Krøller kan man få, smilte Ingrid. Unger?
Hun hadde lært å trå varsomt, men nå trengtes kanskje et overtramp? Siri hadde hjulpet så mye med Ragnhild, med Emil, med hele flyttekaoset.
Siri tørket bort tårene og dro opp en blank mappe fra veska.
Her. Dette er min dom, Ingrid. Ingen barn, noen gang. Min skyld, ingen andres. Noen ganger er en feil fatal, husk det.
Siri hadde blitt gravid på første forsøk, enda hun og ektemannen hadde planlagt og snakket så mye om det, men alltid utsatt. Reise først. Ny leilighet, bedre lønn. Men plutselig, der satt hun gravid som bare det, og de lo og planla tur til Thailand. Lege sa det var bare å dra men så kom skuteren og tenåringen. Siri våknet på sykehuset. Barnet var borte. Ribbeina og beinet tok tid å gro, men det verste var sorgen. Legen sa: «Gled deg over det du kan!» Men, hvordan gjør man det uten andre rundt?
Maxim orket etter hvert ikke bli sittende i mørket. Siri lukket seg inn i sorgen. Ekteskapet gikk rett vest. Da de traff hverandre igjen, etter et år, var det bare vennligheten igjen. De snakket, lo, gråt, minnet det som var vondt, lot de ligge. Vennskapet var det som overlevde.
Siri så på Ingrid, og smilte trist.
Nå når han fridde på nytt, hvordan kan jeg gifte meg med en som alltid har ønsket seg barn? Jeg sier jeg må tenke. Og nå har jeg tenkt.
Er du sikker på at det er null sjanse? Kan ikke leger ta feil?
De sier sjansen er nærmest ikke-eksisterende.
Men det er fortsatt en promille-sjanse! Du må bare prøve og om det ikke går, DA kan du gråte! Ikke før!
Siri lo og klemte henne.
Du er da bare så voksen! Hvor kom all livsvisdommen fra?
Gode lærere mumlet Ingrid, og reiste seg for å sette på en kjele vann til te.
Kan ikke du fortelle om moren din? Jeg har jo delt alt nå! Kjør bekjennelser!
