Jeg vil alltid være der for deg
Ikke begynn igjen nå! Vi har snakket oss tomme om dette temaet! Hvorfor må vi tilbake til det om og om igjen? Sigrid vinket oppgitt med hånden og snudde seg igjen mot komfyren.
Denne dagen startet tungt og grått. Allerede klokken fem på morgenen kom Vetle tassende inn på soverommet og rørte henne forsiktig på skulderen.
Mamma! Jeg har vondt i halsen!
Halvvåken la Sigrid leppene mot pannen hans. Det var som om søvnen slapp taket med én gang.
Du har feber, gutten min. Kom, nå må vi passe litt på. Hun løftet Vetle opp og gikk stille ut av rommet, lukket døren forsiktig bak seg. Hun hadde ikke overskudd til klagene fra Simen om dårlig søvn også.
Etter å ha målt temperaturen og gitt litt febernedsettende, la hun Vetle tilbake i sengen. Hun så på klokken; det var ikke vits å legge seg igjen. Hun bestemte seg for å vente til legesenteret åpnet, og ringe etter lege på hjemmet. Da Vetle sovnet, gikk Sigrid ut på kjøkkenet og laget seg kaffe før hun stilte seg foran vinduet.
Vinteren hadde virkelig gjort sitt inntog i år. Ute var bakgården dekket av et tykt, mykt teppe av snø som hadde falt hele natten. Foreløpig lå det nesten urørt, bortsett fra noen tidlige fotspor til de som hastet til jobb. Sigrid fulgte bevegelsen i øyekroken og måtte smile; naboens katt, tante Marits Bengt, hoppet gjennom snøen, forsvant nesten helt nedi før han spratt opp igjen. At det gikk an å jage seg ut i dette været! Men Bengt lot seg aldri affisere han var friheten selv, nektet å bruke kattedoen hjemme, så tante Marit måtte slippe ham ut når han krevde det. Og krevde, det kunne han! Skrek han, våknet hele blokka. Men han skammet seg aldri, han var alltid renslig, aldri noen “ulykker” inne hos henne. I går hadde Sigrid sett ham på vei ut, brummende og høylytt.
Kom deg ut da, din propell! Forstår du, Sigridlil! Se på raringen. Jeg tror oppriktig det er han som er sjefen her hjemme, ikke omvendt! Pytt, sånn er det. Karman min, vet du, måtte jo få oppdra en skikkelig herremann.
God morgen, tante Marit! Han er en karakter, det skal han ha.
Jada. Skulle ønske det fantes flere av hans slag, jeg!
Sigrid smilte og ruslet videre. Hun visste ingen bedre svar.
Tante Marits sønn, Even, var faktisk alvorlig og klok, med en overraskende galgenhumor – men ikke alle la merke til det. For mange var han bare den tynne, brillekledde gutten som jentene sjelden så to ganger etter. Sigrid hadde kjent ham hele livet. Even var alltid der støttende, om enn på sitt litt keitete barnevis, spesielt etter mammaen hennes, Ragnhild, ble påkjørt på gangfeltet og døde. En vanlig dag, alt etter boka, allikevel hjalp det ikke.
Sigrid og Even var ti den gangen, og Sigrid, som aldri tidligere hadde opplevd sorg, frøs fast. Hun snakket ikke lenger, bare gråt. Ville være alene, gjemte seg unna, fikk sove hvor som helst. Barnepsykologen ba faren hennes Jon gjøre noe, for sorgen var i ferd med å tære på datterens helse for alvor.
Det var Even som hjalp henne ut. Han mistet sin egen far to år før Ragnhild døde kanskje forsto han bedre enn de voksne hvordan det var. Even flyttet nærmest inn hos dem. Tante Marit hadde hjerte for tap og lot dem holde sammen. Naboene tilbød hjelp, passet på Sigrid eller kom med mat om Jon trengte å gjøre noe. Og aldri ytret tante Marit til Even et vondt ord, selv om han kom sent hjem han hjalp, leste leksene hennes, lokket henne til leker, og holdt henne i hånden til dans og turn, som Ragnhild så inderlig ønsket at Sigrid skulle fortsette på. Til slutt smeltet barnevommen hennes. Da de en dag fant en kattunge, nyfødt nesten blind, i snøen, og tok den opp til tante Marit, kom ordene tilbake.
Kan jeg få litt melk til denne lille tassen? spurte Sigrid.
Tante Marit stakk til henne melken og hvisket for seg selv:
Takk Gud, hun er tilbake til livet.
Kattungen ble boende hos Even, for Jon var allergisk.
Even fulgte Sigrid overalt han kunne. Hun ble så vant til ham at det var som å ha en tvilling; begge enebarn, fant de i hverandre det de manglet støtte, fortrolighet, en uslitt nærhet. Ofte trengte de ikke si mye for å forstå hverandre. Sigrid kunne begynne en setning, Even fullførte. Voksne observerte vennskapet, lot dem være, forsto dette gjorde hverdagen deres utholdelig.
Problemer meldte seg først mot slutten av videregående. Sigrid utviklet seg til en vakker, selvsikker jente, populære gutter flokket seg rundt henne. Even så på i stillhet, men brydde seg ikke mye ettersom han visste Sigrid ikke festet seg ved noen før Simen dukket opp.
Sigrid møtte Simen etter å ha glidd på de glatte trappene inn til treningssenteret.
Går det bra? La meg hjelpe deg! Disse trappene er jo som skøytebaner! Slo du deg? spurte han, kjekk og hjelpsom.
Sigrid så opp i isblå øyne og mistet pusten litt.
Hun brukte å si at hun ikke trodde på kjærlighet ved første blikk det var eventyr og overdrivelser for forfattere. Nå måtte hun innrømme hun tok feil.
Jeg er fortapt, Even. Skjønner du?
Hvordan da?
Han er bare best!
Din beste venn gleder seg for deg, det gjør jeg, sa Even, men smilte anstrengt og trakk seg unna.
Sigrid merket det ikke. Hodet var et annet sted. Hun og Simen var sammen i mer enn tre år før de bestemte seg: Nå, voksen nok, skulle de gifte seg. Foreldrene ble informert, papirene levert inn på rådhuset.
Hvorfor kan jeg ikke ha forlover? Hvorfor bare forloverkvinne? Sigrid tvinnet på brudekjolen foran speilet.
Even, som hadde kjørt henne til systua, satt på ventebenken. Han hadde vært nødt til å forklare skredderen:
Han er ikke brudgommen! lo Sigrid.
En god venn da, mumlet damen.
Ja, det går hyggelig an å være venn, gliste Even. Sigrid, vi må videre og hente kake, og jeg skal innom jobb senere.
To sekunder! Sigrid forsvant.
Senere, da hverdagen var blitt et ekteskap, tenkte hun ofte: Hvordan så jeg ikke Simen klart med én gang? Alt hun elsket, forvandlet seg til irritasjon og sinne etter hvert. Hun tok ham for gitt, trodde alltid på den trofaste barndomsridderen Even, at det fantes roller der noen alltid reddet henne men det viste seg at det var flere roller i livet.
Første advarselen kom etter et halvt år som gift. Sigrid fikk en hard influensa, men hang i for å være flink kone. Da hun fikk vite at hun burde ta en omfattende, delvis egenbetalt undersøkelse, protesterte Simen:
Vi sparer til sommerferien! Du er frisk, slapp av, det er bortkastet!
Er du alvorlig? spurte Sigrid, halsen presset sammen i skrekk.
Alt går over. Du trenger bare ferie!
Det ble faren som betalte for undersøkelsen, uten et ord til Simen. Sigrids helse ble aldri den samme, og da hun oppdaget at hun var gravid, fikk hun straks høyrisiko-merket i journalen. Legen var tydelig:
Jeg sier ikke dette for å bekymre, men dere må tenke igjennom. En graviditet er tungt for kroppen din.
Jeg skal ha barnet! Sigrid avbrøt legen.
Og legen bøyde seg. De siste tre månedene ble Sigrid innlagt på sykehus. Vetle ble født til tiden, sterk, men det kostet alt. Kun faren og Even visste hva Sigrid faktisk gikk igjennom. Simen jublet over sønnen, men forsvant for å feire, var forsvunnet i flere døgn, uoppnåelig på mobilen, mens hun lå igjen alene. Først da faren sa:
Sigrid, jeg kommer ikke med råd, men du vet du ikke er alene, ikke sant?
Hun omfavnet ham. Jeg vet. Men akkurat nå Simen er fortsatt mannen min.
Far fortalte henne aldri at han mente Simen var feil. Men etter det var Even like nær som alltid. Han ordnet medisiner, hentet Vetle til legetimer da bilen streiket, gjorde alt han kunne, alltid uten spørsmål. Av og til tenkte Sigrid at hun utnyttet vennen, men visste med hjertet at han bare ville henne det beste.
Hun så ut på snøen. Even skulle komme hjem fra Bergen i dag. Kanskje han kunne hjelpe til dersom legen ikke kunne komme hjem til dem, for bilen hennes streiket igjen, og pengene strakk ikke til. Simen sa alltid at han investerte alt i firmaet, og Sigrids lønn rakk bare til det viktigste hun fikk ikke jobbet fullt, så mye som Vetle var syk.
Heldigvis bodde hun fortsatt i farens gamle leilighet, og han hadde flyttet ut på hytta, hvor han trivdes best.
Hun sjekket klokken og ringte fastlegen. Heldig var hun, legen kom direkte hun ordnet alt med én gang.
Sigrid satte seg for å lage frokost da Simen duppet inn, søvndrukken.
Hva nå? Hvorfor bråket dere i natt?
Vetle er blitt syk.
Derav forstyrrelsen i natt? Jaja, jeg går i dusjen, kan du lage noe mat fort? Jeg har mye å gjøre.
Sigrid sa ingenting, snudde seg til ovnen. Hun laget egentlig mest for Vetle, som når han var syk, elsket “bli-frisk-mat”. I dag stekte hun sveler, viss om at Simen, han var også glad i dem så det skulle han vel ikke klage på.
Har du snakket med faren din om leiligheten ennå?
Nei.
Hvorfor drøyer du ut?
Jeg har sagt jeg ikke vil be ham om å overføre huset på oss. Jeg vil ikke mase.
Din stahet er i ferd med å gjøre meg gal. Hva gjør jeg her? Jeg betaler alt, men lever som en leieboer! Dere tømmer meg for penger, du og Vetle og i tillegg får jeg aldri noe ferie. Jeg jobber døgnet rundt! Aldri bra nok.
Simen fortsatte, men Sigrid lyttet ikke mer. Hjertet stakk noe innvendig sviktet, den siste tråden røk. Alt som bandt dem sammen det første møtet, kyssene, bryllupsdagen, sønnen glapp i det stille.
Rolig la hun stekespaden fra seg, snudde seg mot Simen.
Jeg sier dette én gang. I dag pakker du sakene og flytter. Vi skal skilles, Simen. Jeg kan ikke leve som vi har gjort de siste tre årene, og du vil neppe mer selv. Vi diskuterer ikke hvem som betalte hva det viktigste er Vetle. Han fortjener to foreldre, om så ikke sammen.
Simen stirret først forbløffet, prøvde argumentere, men stoppet midt i et utbrudd og kastet gaffelen på bordet.
Du sier mye rart. Tenk over det til jeg kommer hjem. Kanskje du skjønner hvor dumt det er.
Jeg er ferdig å tenke. Du kjenner meg. Vet du hva det betyr?
Du er ute å kjøre, Sigrid! Tror du at noen vil ha deg, med barn på slep? Jaja, vi får se om du angrer. Jeg drar til foreldrene mine.
Som du vil. Sigrid vendte seg mot ovnen, bet henne i leppa for ikke å bryte ut i gråt.
Simen smalt med døren. Sigrid sank ned på stolen og lot tårene strømme stille, mens Vetle fortsatt sov. Da hun hørte småføttene subbe mot kjøkkenet, tørket hun raskt øynene og satte frem en tallerken.
Der er selveste verdens mest i-bedring-gutt. Klar for frokost?
Jeg er ikke så veldig sulten, mamma. Nå har jeg vondt i hodet også.
Kanskje sveler med syltetøy hjelper hodet?
Ja! Vetle smilte lurt.
Etter legebesøket fikk hun listen på medisiner. Skulle akkurat til å ringe faren, da det banket på døren. Kun Even banket alltid aldri ringeklokke, det var deres lille spill.
Hei.
Hei! Hvordan går det? Even stod i gangen med en lekeeske under armen. Sigrid innså hun ikke kunne huske sist Simen faktisk kjøpte noe til sønnen. Even kom aldri tomhendt.
Vetle er syk igjen. Kan du sitte litt med ham? Jeg må til apoteket.
Jeg ordner det. Har du liste?
Hun ga ham listen, han nikket og gikk.
Så, rett etter døren gikk igjen, ringte telefonen.
Sigrid Jonson?
Ja, det er meg.
Dette er fra sykehuset på Ullevål. Din far er innlagt her.
Hva har skjedd? Sigrids stemme skalv, hun knep mobilen hardt.
Hjerteinfarkt. Tilstanden hans er ustabil.
Jeg kommer.
Nå ble hun hektisk. Far hadde aldri klaget på hjertet det slo henne med frykt, hvor lett det var å miste noen i løpet av et sekund.
Hun tastet Simen.
Simen
Hva nå? Vil du snakke eller
Far ligger på Ullevål. Hjerteinfarkt.
Javel. Og? Du er vel ikke min kone lenger.
Sigrid stirret på telefonen. Så la hun på.
Da Even kom tilbake, så han Sigrid klar til å løpe.
Hva skjer?
Pappa ligger på sykehus. Hjerteinfarkt.
Han trengte ikke flere ord. Fort hentet han tante Marit for å passe Vetle, og Sigrid og Even dro til sykehuset.
De satt på venterommet hele kvelden. Ingen sa noe det var for mange ord inni dem begge. Så brøt Sigrid stillheten forsiktig:
Takk, Even Det er så godt at du er her nå.
Sigrid, jeg er alltid her. Alltid.
Det vet jeg.
Legen kom ut etter en time, så Sigrid sovende med hodet i Evens fang. Han vekket henne mildt.
Vi har fått overført din far til avdeling nå. Det blir en lang rekonvalesens, men det verste er bak dere. Dere kan dra hjem, og besøke ham fra i morgen.
Sigrid la armene om Even, og fikk endelig gråte ut alt det vonde som hadde hopet seg opp. For første gang på lenge kjentes det ut som om lyset slapp inn igjen.
