Han vandret gjennom Oslos mørke gater, kraftig ustø etter å ha drukket mer enn godt var. Hvor han var havnet, brydde han seg ikke om. Oslo var hjemme, beina fant vei selv, slik de alltid gjorde. Tankene var opptatt av viktigere ting høytfilosofering.
Hvorfor, hvorfor har jeg fått et sånt liv? Tjuesju år gammel, vennene mine har unger som går på skolen, og hos meg drar jentene etter en måned i beste fall. Er jeg uhøflig? Nei eller, jo, kanskje. Slik skal en mann være, Harald smilte for seg selv. Det eneste jeg har fått til, er firmaet mitt. Rik er jeg langt ifra, men lever godt nok.
Han stoppet brått, tok seg til hodet, og tårene begynte å renne.
Så mye penger har jeg gitt den derre legen, og hva sier han til slutt? «Jeg kan ikke hjelpe. Her får du adressen til en kjent spesialist i hovedstaden. Men jeg tviler på at han kan gjøre noe heller.» Men jeg drar, det skal jeg, allerede i morgen.
Han nærmet seg Akerselva, kikket ned på det svarte vannet.
Kanskje jeg bare skulle hoppe? Elva er dyp, alt tar slutt under overflaten, han så en gang til på vannet. Nei, det får være kaldt. Dessuten er Sokrates sulten. Nei, jeg går hjem.
Han gikk over brua, og midt på fikk han øye på en ung kvinne nesten som ei jente med et spedbarn bundet til brystet i en gammel ryggsekk. Hun sto der og stirret ned i vannet. Plutselig klatret hun opp på gelenderet, strakte armene ut… Harald kastet seg frem, fikk tak rundt livet hennes, og dro henne ned på den støvete asfalten. Barnet begynte å gråte.
Er du gal, eller? ropte Harald, all alcohol ute av kroppen.
Hva vil du? Hvorfor blander du deg? Hun brast ut i gråt.
Jeg bare syntes det var litt for tidlig for deg å dø. Og han der også, han nikket mot barnet. Gå hjem til mannen din eller mora di. Hvem er det som venter på deg?
Jeg har ingenting. Ikke mann, ikke hjem, ikke noen.
Ja, så fikk jeg det på nakken også, han satte henne og barnet på beina. Kom.
Jeg går ikke noe sted med deg. Tenk om du er gal?
Hoppe kan du gjøre når som helst! Men er du redd for gal mann? han dro henne i ermet. Kom nå.
***
De gikk gjennom Oslos gater til gråten fra barnet. Til slutt klarte ikke Harald mer.
Hvorfor gråter han hele tida?
Han er sulten, sa kvinnen og holdt barnet hardt til brystet.
Gi ham melk, da.
Jeg har verken melk eller penger.
Og ikke mye vett heller, Harald så seg rundt. Se, det er en nattåpen matbutikk der borte. Vi kjøper melk.
***
Kassadama og vekteren så på dem med mistro. Men Harald dro en kurv til seg, og nikket til følget sitt.
Kom, så til kassadamen. Hvor er melka?
Rett frem, svarte hun.
Ved disken:
Ta det du trenger!
Denne, hun tok én liten kartong.
Ta flere! Ta det du trenger! Han ventet mens hun fylte kurven. Hva mer trenger du?
Bleier.
Hva er det?
Der borte, sa hun og smilte svakt.
Ta!
Kan jeg få våtservietter også?
Ja!
Ved kassen stakk Harald frem kortet.
Vi tar bare kontanter, lød det tørt.
Han dro frem noen slitte 500-kronersedler. Rakte over én.
Ikke noe igjen, sa kassadama.
Bruk resten på sjokolade, da, Harald pekte irritert. Den der.
***
De kom inn i leiligheten hans. Hun så seg forsiktig rundt, overrasket. Harald sparket av seg skoene, åpnet kjøleskapet, fant en liten makrell og kastet den til katten som kom løpende. Så drakk han sultent av en juice. Etterpå gikk han bort til henne.
Du overnatter her inne, han pekte mot et rom. Kjøkken, bad, do. Jeg legger meg.
På vei til sitt soverom snudde han seg.
Hva heter du?
Ingrid.
Jeg er Harald.
***
Virker ikke som en gal mann, tenkte Ingrid og gikk på kjøkkenet, satte på kjelen. For en idiot jeg er! Skulle nesten ha druknet oss. Hvis ikke denne gærningen hadde vært der… Hva hadde jeg og Olav gjort ute i kulda? Han hiver oss sikkert ut i morgen. Men i natt har vi det i alle fall varmt.
Vannet kokte. Hun løp inn til rommet, la gråtende Olav på sengen, fant en liten flaske i sekken. Tilbake på kjøkkenet vasket hun den nøye, blandet melk med varmt vann.
Gutten drakk grådig, og roet seg. Ingrid tørket ham med våtserviett, skiftet til bleie han sovnet. Hun slukte noen skiver kjøttpølse og brød fra kjøleskapet, fant ost, mer pølse spiste til magen ble rolig. Bittelitt dårlig samvittighet fikk hun, men trakk på skuldrene og la seg med sønnen.
***
Morgenen kom. Hun var oppe flere ganger på natta for å mate Olav åtte måneder gammel, alltid sulten. Hun hørte Harald stå opp. Nå også, tidlig. “Det varer aldri,” tenkte hun, og listet seg ut på kjøkkenet etter å ha stelt Olav.
Sett deg! Harald pekte. Jeg lager egg til oss.
Nei, sett deg du, svarte hun svakt, og dyttet ham bort. Hun fant fersk dill, hakket den og drysset over eggerøren. Vasket glassene grundig. Hun lagde kaffe.
Hele tiden holdt Harald på med telefonen, barket ut beskjeder til kolleger og vekslingsvis kjeftet. Ingrid følte seg nesten usynlig. Han spiste, drakk kaffe, reiste seg.
Hun spente seg “Nå kaster han oss ut”.
Ingrid, hør etter! Nå drar jeg bort i en uke. Det viktigste: Mat katten, han heter Sokrates. Ikke gi ham slike kattematbokser! Han skal ha fersk fisk eller kjøtt, forstått? Ikke inn på kontoret mitt. Ellers gjør som du vil.
Da gråt Olav inne fra soverommet. Ingrid løp inn, kom ut med ham på armen. På bordet lå flere tusenlapper.
Dette holder for uka, sa Harald, nikket mot pengene. Jeg er snart tilbake.
Så gikk han mot døren. Da rakte Olav ut de små hendene og gurglet “pa-pa” eller noe lignende. Kanskje innbilte Harald seg det. Men hjertet hans stakk. Han skulle aldri bli noen far.
Ingrid, kan jeg holde ham? Harald overrasket både seg selv og henne.
Ja, ta ham! Hun smilte for første gang. Aldri holdt en unge før?
Nei.
Slik skal det gjøres.
Gutten lo og veivet, Harald stirret fascinert. “Jeg får aldri en sønn,” tenkte han mørkt, og rakte barnet tilbake.
Så dro han.
***
På veien hjemover et par uker senere, etter at eksperten i Bergen heller ikke kunne hjelpe ham, føltes alt håpløst.
“Hvorfor har jeg penger, stor leilighet og en tung SUV? Menn skal jo jobbe for en familie. Men jeg har bare rot og skrot hjemme, og syv seter i bilen uten noen å fylle dem med.”
Han åpnet ytterdøra til leiligheten… og overalt glimtet det av renhet og ryddighet. Ingrid smilte unnskyldende mot ham.
Pa-pa! Olavs små hender veivet ivrig.
Veska falt på gulvet, og hendene hans rakte seg spontant mot barnet.
