Bestefar er borte
Signe har akkurat kommet hjem fra enda en jobbreise og har knapt fått tatt av seg jakken før mobilen ringer.
Det er moren hennes, Liv Jørgensen, på tråden stemmen hennes er urolig, men Signe er så utmattet at hun ikke tenker mer over det.
Signe, vennen, er du hjemme nå?
Hei, mamma. Ja, endelig. Jeg kom nettopp inn døra. Hvorfor ringer du? Har det skjedd noe?
Det er bra, bare fint at du er hjemme.
Signe kjenner straks at moren har noe på hjertet, men hun drar det merkelig langt ut kanskje vet hun ikke hvordan hun skal begynne, eller så har hun andre grunner.
«Hun vil vel bare skvallre om nabolaget og kan ikke vente med å fortelle alt til meg,» tenker Signe, men i dag orker hun virkelig ikke høre på sånt nå. Det eneste hun har lyst til, er å kaste seg på senga og forsøke å ta igjen litt søvn. Det ble lite soving på nattoget hjemme fra Trondheim fire unge menn i kupeen ved siden av satt og drakk, lo, og frem mot natta startet de et «konsert» med gitar.
Og jammen sang de om henne også:
«Blomster små, gule, blå,
Lukten av bjørk og kløver
Signe står langsmed fjorden,
Der hun elsker å gå og drømme.»
Var Signe i godt humør, ville hun kanskje smilt, men ikke i dag. Hun ønsket bare at strengene på gitaren skulle ryke. Gjorde de selvfølgelig ikke.
Mamma, jeg må bare hvile litt etter reisen, vaske av meg og roe ned, så ringer jeg deg senere. Greit?
Jeg er redd du ikke får til det, sukkede moren.
Hva mener du? Hva får jeg ikke til?
Nå slår det Signe at morens stemme er merkelig, annerledes.
Du får ikke hvile nå.
Hvorfor ikke det? Jeg har da vært på reise, jeg fortjener litt fred. Jeg har ingen gjester på vei og skal heller ikke besøke noen. Eller vet du noe jeg ikke vet? Du har vel ikke plutselig tenkt å komme på døra uten forvarsel?
Signe bestefar er borte.
Signe blir likblek. Hun presser mobilen mot øret og dumper sakte ned i sofaen. Dette hadde hun aldri ventet å høre akkurat nå.
Det var naboen hans, Maria Pedersen, som ringte i dag tidlig. Hun tok med seg litt melk til ham, men fant bestefar liggende i gangen, med hånden mot hjertet helt stille, ikke et pust. Han må ha ligget der hele natten. Nå må det ordnes med begravelse, det er til bygda vi må, og naboene kan hjelpe med alt mulig. Hører du, Signe?
Signe er så overveldet at hun har problemer med å få frem et eneste ord, men et svakt «mm» slipper ut til slutt.
Maria Pedersen har ringt til hans familie også, men de nekter å komme. De sier at om han hadde latt dem arve noe, kunne de vurdert det, men ikke ellers hvorfor kaste bort tid og penger? Huset bestefar bodde i… ja, det har jo ingen behov for lenger heller. Liv tar en kort pause før hun fortsetter: Helt ærlig ønsker ikke jeg heller å dra til den bygda bestefar sa jo selv at jeg aldri burde sette min fot i huset hans igjen, ikke engang i begravelsen. Jeg lovet ham det. Derfor er det bare deg igjen, Signe. Kan du reise ut dit, sende ham på hans siste ferd?
Mor og datter blir begge stille. Signe hviler blikket på kommoden hvor et brev fra bestefar ligger. Det siste brevet, sendt for over en måned siden ifølge poststempelet. Hun fikk det aldri før hun reiste, for hun var på jobb alle ukedagene i det siste. Dette var tredje jobbreisen på et halvt år hun var den eneste på jobben som kunne sendes land og strand rundt for å hjelpe til med det nye avdelingskontoret de andre hadde barn, sykdom, eller andre grunner. Hun bare jobbet på, for hun hadde ingen forpliktelser.
Signe, avbryter Liv plutselig stillheten, jeg vil bare ikke at naboene skal tro vi har glemt den gamle mannen helt. Han hadde sine rare sider, men du hadde jo alltid et godt forhold til ham. Skal jeg si til Maria at du kommer ut til bygda?
Ja, mamma. Selvsagt reiser jeg. Bare…
Signe reiser seg, tar bestefarens brev i hånden, men legger det tilbake igjen.
Mamma, jeg skjønner ikke hvordan dette kunne skje. Bestefar var jo sprek da jeg besøkte ham i jula, og han klaget aldri på helsa.
Signe, kjære. Jeg vet ikke… Han var jo blitt gammel nå. Det er ikke mange menn som runder åtti, som han gjorde. Vi får være glad for det. Måtte han hvile i fred.
Signe er i sjokk. Hun sto nær bestefar og var kanskje den eneste i familien som holdt kontakten med ham. Verken moren eller hans andre slektninger ville ha noe med ham å gjøre. Med moren var det forståelig, for det hadde vært et gjensidig dårlig forhold i mange år. Bestefar kunne aldri tilgi henne at sønnen Signe sin far døde tidlig. Liv hadde jo mast på ham om å bytte jobb og dra på anlegg for å tjene mer, så de kunne få pusset opp leiligheten og kjøpe seg hytte. Sånn dro Signe sin far på jobb måned etter måned, selv om han egentlig burde tatt det med ro, som lærer av utdanning. Men han døde plutselig av hjertet, og sorgen brøt nesten bestefar ned.
Siden den dag ville ikke bestefar ha noe med svigerdatteren å gjøre. « Greit! svarte Liv irritert. Og jeg er da ikke skyldig i noe. Menn skal forsørge familien. Hvordan skulle jeg vite at han hadde hjertet trøbbel?»
Bestefar var på nippet til å kaste vedkubben etter henne den gangen. Men han holdt hodet kaldt. Etter det holdt han bare kontakt med Signe.
Signe besøkte ham alltid som barn i sommerferien, og senere, da hun begynte å jobbe, skrev de brev til hverandre. Bestefar ville ikke ha noe med mobiler eller sosiale medier å gjøre han mente man fremdeles kunne skrive brev i vår tid. De fleste syntes bestefar var litt snål. «Han har nok blitt småsprø etter å miste kone og sønn,» hvisket de eldre på benken utenfor butikken.
I den siste måneden før han døde, hadde folk i bygda blitt overbevist om at bestefar ble enda mer sær. Han begynte å prate høyt med katten sin bare at ingen noen gang så denne katten. «Har du hørt, han snakker med en usynlig katt!» sa de og ristet på hodet. Selv Maria Pedersen som alltid hadde forsvart bestefar, begynte å tvile.
Etter samtalen med moren slenger Signe mobilen på senga, stirrer i veggen og bryter ut i gråt. Hun hadde så inderlig ønsket å besøke bestefar denne sommeren også, men hun rakk det ikke. Hun hadde utsatt besøket først på grunn av en reise, så neste, så enda en…
Lederen på jobben hennes bare smiler hver gang hun klager:
Reglene mine er klare, Signe. Hvis noe ikke passer deg, så er det helt frivillig å jobbe her men hvor ellers får du så god lønn?
Og lønna var god. Så hun bet tennene sammen og håpet det burde gå over snart.
***
Begravelsen går sin gang: Etter stillheten, da lårlokka med mørkerøde stoffet senkes ned i jorda, kaster folk hver sin håndfull jord, og menn fra bygda legger resten av jord ovenpå. Friske blomster, kranser og en ny grav. «Er alt virkelig slutt nå?» tenker Signe, men det føles uvirkelig at bestefar er borte.
Så er det minnesamvær med mat og akevitt, folk holder taler og deler minner om bestefar. Slik holdes han levende nå ikke på vanlige måten, men i hjerter og tanker hos de som kjente ham.
Når maten og drikken er oppspist, takker bygdefolket henne og trekker seg tilbake. Signe sitter alene igjen, fylt av savn.
«Jeg rakk det ikke… rakk aldri å ta farvel før han forlot oss for godt,» sukker hun tungt.
For å komme på andre tanker, begynner hun å rydde. Hun lufter grundig, vasker det gamle gulvet, tørker støv, fjerner spindelvev, rydder mat i kjøleskapet. Det føles litt lettere å puste.
Bestefars solide hus er enkelt, men veldig koselig på sin måte. Hun titter ut det er allerede kveld. Ute kjenner hun lukten av vår, og hun tusler rundt på tunet. Hageflekken er sirlig og tom, ingen har sådd noe i år kanskje følte bestefar at det ikke var vits mer. Men i hagen blomstrer epler og bærbusker som før. Signe lurer på hvem som nå skal ta vare på stedet.
Hun setter seg på benken under epletreet og ringer moren for å fortelle at hun har tatt farvel med bestefar.
Flink, Signe. Han var en særing, men også et menneske.
Mamma, han var bare veldig trist. Han elsket pappa høyere enn alt, det var bare for mye for ham.
Joda, Signe. Jeg er ikke sint. Han får ligge i fred. Når drar du hjem, forresten? Blir du lenge der alene?
Jeg blir her noen dager. Har tatt fri fra jobben, og vil hvile litt fra bylivet. Det blir jo ni dager til, enda. Kanskje du kommer ut?
Nei, så langt kommer jeg ikke nå, vet du. Og jeg har ikke tid heller. Jeg har jo eget hagearbeid og drivhus hjemme.
Ja, ja. Men jeg vil bare minne deg på at pappas grav er her ute. Du har aldri besøkt ham siden begravelsen.
Jeg ville ha gravlagt ham i byen, men bestefar ville annet. Nå begynner visst yndlingsserien min, så jeg må stikke, kjære. Men du ringer, ikke sant?
Signe smiler trist. Moren er alltid lik seg selv. Når hun ikke vil ta mer prat, har hun alltid noe viktig som haster.
Tilbake i huset lager Signe te av tørkede rips- og mynteblader hun finner i bestefars skap drikker og legger seg.
Men før hun sovner, tar hun fram bestefars siste brev igjen hun hadde lest det en gang tidligere, men det virker enda mer underlig nå. Vanligvis skrev han om hverdagen, men denne gangen var det bare snakk om en katt.
En svart katt, Svarten. Men Signe har aldri sett noen katt her bestefar har aldri vært glad i dyr.
Hun leser brevet igjen:
«Kan du forstå det, jenta mi Svarten elsker melk. De sier voksne katter ikke skal ha det, men han drakk nesten en hel halvliter selv. Jeg må be naboen ta med mer lilk. Hun vil nok lure, men jeg betaler jo. Svarten er sulten, men han holder seg borte. Jeg har bare sett ham i et glimt, en sort skygge. Kanskje du klarer å bli venn med ham når du kommer? Han har nok blitt veldig redd for folk.»
Det var mye mer om denne katten. Men Signe har ikke sett et eneste tegn til noe dyr verken i hagen eller inne.
Er det hun som har oversett noe? Eller har bestefar bare diktet opp katten?
Hun bestemmer seg for å spørre Maria Pedersen om morgenen.
***
Hun våkner grytidlig solen sniker seg inn mellom gardinene, fuglene kvitrer heftige, hanene galer i nabohagen.
Signe åpner vinduet på vidt gap og trekker inn lukta, hører de uvante lydene. Hun husker barndomsferiene, at de laget fuglekasser sammen, at bestefar lærte henne navnet på alle fuglene. Og hun må finne ut av dette med Svarten, katten.
Hva for en katt? svarer Maria forbløffet da Signe kommer på døra.
Jeg vet ikke, sier Signe. Men bestefar skrev bare om Svarten i det siste brevet sitt… Før det var det ikke nevnt noe dyr.
Ja, nå husker jeg, sier Maria og klapper seg i pannen. Bestefar begynte å snakke høyt med en katt for noen uker siden. Jeg hørte det da jeg gikk forbi. Han ba den komme fram, men det var aldri noen katt å se. Dagen etter var det pån igjen. Og sånn gikk dagene. Han kalte den stadig for Svarten. Men jeg, og ingen av oss i bygda, har sett noen svart katt her. Ikke hjemme hos seg selv heller. Jeg tror han bare fant på, kanskje ble han litt ensom og forvirret.
Ja, kanskje, sukker Signe. Men jeg tror egentlig ikke bestefar mistet grepet. Det føles bare som om vi mangler en brikke. Eller kanskje gjemmer katten seg bare veldig godt. Har noen i bygda mistet en katt, forresten?
Nei, og spesielt ikke en svart katt, svarer Maria.
Signe går tilbake og fortsetter å rydde ute, men tankene kretser rundt Svarten. Hun føler det hele er mystisk: om katten fantes hvor ble den av?
Og fra sitt skjulested ser Svarten på Signe. Han er en ekte sort katt, og han har fulgt med henne siden hun kom. Av alle som har vært i huset de siste dagene, er det hun han tenker mest på. Det er noe trygt og kjent over henne. Kanskje det er fordi hun minner ham om bestefar, som ga ham melk og mat de aller siste ukene.
Svarten er redd for folk, men han følger med fra avstand. Som bestefar skrev, så er det fordi folk har vært slemme med ham kastet ting og jaget ham da han var liten. Han har reist fra sted til sted, aldri funnet et ekte hjem. Før bestefar.
Nå angrer Svarten at han aldri våget å vise seg ordentlig frem. Da han merket at døden nærmet seg bestefar, satt han utenfor døra hele natten og jamret lavt i regnet. Men han kom seg aldri inn. Nå ser han på Signe, og noe i dyret sier at dette mennesket også har et hjerte fullt av varme.
Foreløpig vil han ikke vise seg til henne. Erfaringen har lært ham å være varsom.
Men på niendedagen etter begravelsen skjærer det seg Signe snur seg plutselig og får øye på katten i kjøkkenhagen.
Der er du, Svarten! roper hun glad. Så bestefar skrev sant! Kom hit, da!
Men så fort hun nærmer seg, forsvinner katten ut av syne.
For en pyse du er, Svarten, sier hun smilende mens hun ser etter han i buskene. Jeg reiser i morgen, og du skjuler deg bare. Ikke vær redd, jeg biter ikke, jeg har så lyst å bli kjent med deg.
Maria Pedersen hører henne gjennom hagegjerdet, og hun blir bekymret hun ser ikke katten, bare Signe som snakker høyt til seg selv. «Nå har det virkelig tippet over for denne familien,» tenker hun, og glemmer helt å gi fra seg kålpirogene hun hadde bakt.
Utover dagen samler mørke skyer seg, sola forsvinner. En trykkende stillhet legger seg over bygda, bare avbrutt av hønenes kakling og fjern torden.
Det blir nok uvær i kveld, sier Signe og ser mot himmelen. Og riktig det blåser opp og plutselig pøser det ned.
Signe roper flere ganger på Svarten, tilbyr ham ly innendørs, men han viser seg ikke.
Den kvelden sitter Svarten forskremt i sitt skjul, presset mot bakken mens vind og torden herjer. Han er livredd for lynet, kanskje enda mer enn for menneskene.
***
Regnet hamrer mot taket, vinden uler. Signe ligger våken i senga og får ikke sove, det spraker med lynnedslag og alt skaker. Hun har aldri hørt slikt vær.
Plutselig blinker lynet opp hele stua i vinduet ser hun to lysende øyne.
Åh, du store! roper Signe og trekker seg opp mot hodeenden.
Noe svart og vått stormer plutselig inn gjennom vinduet, forbi føttene hennes, og forsvinner under sengen.
Det er Svarten.
Hun bruker lang tid, men får ham til slutt ut derfra hun tørker ham, legger et teppe rundt ham, og tar ham opp i senga. Utenfor durer uværet, men hun og katten gir hverandre ro og varme, det føles brått ikke like farlig lenger.
***
Neste morgen prøver Svarten febrilsk å åpne vinduet.
Skal du ut, kompis? sier hun og smiler nå er hun bare glad.
Katten stanser, ser undskyldende på henne, mjauer, og ber henne tydelig om å bli sluppet ut.
Ingen frokost, ingen frihet, sier Signe leende. Etterpå kan du velge hva du vil bli her eller dra med meg hjem. Jeg tror faktisk bestefar ville likt at jeg tok deg. Jeg vil også det. Men du må velge selv, Svarten.
Hun mater ham før hun åpner døren, og han løper ut. Signe pakker og gjør seg klar til å reise, bussen går om noen timer.
Når hun etterpå går ut på trappa med baggen, sitter Svarten og venter. Han kommer rett til henne, stryker seg mot beina hennes og ser henne i øynene. Han har bestemt seg han blir med til byen.
Der har vi en modig katt, sier Signe og smiler. Jeg visste du ville gjøre det.
Maria Pedersen blir helt forundret når hun ser Signe komme bærende med Svarten for å levere nøkkelen før hun reiser.
Er det er det den berømte katten?
Ja, sier Signe fornøyd. Så bestefar var altså ikke ut av seg. Han var bare snill, og Svarten var redd. Men han trengte oss. Nå kommer vi tilbake snart, vi to.
Det er fint, og her har du noen piroger på veien, sier Maria og gir henne en pose.
Takk for alt, svarer Signe og klemmer henne.
På bussen inn mot Oslo setter hun seg ved vinduet. I skyene synes hun et øyeblikk at hun ser bestefars ansikt, smilende og mildt. Svarten, på fanget hennes, snuser mot glasset han ser det samme.
Så kjører bussen, og skyene forsvinner. Kanskje de bare innbilte seg det men det spiller ingen rolle. Det viktigste er at de vet at bestefar ikke har forsvunnet helt, men lever videre i hjertene deres hvor de enn er. Signe er sikker: bestefar er glad for at hans barnebarn og hans mystiske, lodne venn har funnet hverandre.
