Snøen bet ikke lenger i bare føtter Astrid orket ikke kjenne det. Bare vinden dro, nådeløs som en pisk, over ansikt, hender og hals; skar inn gjennom bringa under bare en nattkjole. Lengdene av grått hår var stivnet, tynget av is og snø, tunge som istapper. Stormen raste, vinden ulte og slo Astrid visste ikke lenger hvor hun gikk, faret vilt rundt sitt eget tun i tåke og snøfokk. Med ryggen mot det iskalde plankegjerdet klemte hun armene mot brystet og begynte å klage:
Kunne jeg ikke bare få dø snart? Ta meg, Gud! La meg få dø
Hun ville trolig ha dødd den natta, frosset i hjel, hadde det ikke vært for naboen Guri som gikk ut for å se til kua rett før kalving, kanskje? Guri så at døra til Astrid sto på vidt gap og at det lyste i gløret.
Astrid! Er det du som går og styrer i mørket der? ropte Guri ut over stormen.
Men Astrid sto bare ytterst i tunet, skjult bak trærne og snøfillene, med øynene hardt lukket, hakkende ut ett eneste ord, besatt: «Dø dø!»
Guri hev seg over gjerdet, løp gjennom porten.
Astrid! Hvor har du gjort av deg? Astrid, din stakkar, hører du? Astrid!
Uansett om hun ville, orket Astrid ikke svare. Kroppen sviktet, hun sank ned langs gjerdet, hodet grått, bustete, falt mot knærne og leppene skalv. Skulder inn, tårene rant nedover det innsunkne ansiktet. Så kjente hun et grep, noen forsøkte å løfte henne men kroppen var stiv, iskalde ledd lot seg ikke rikke.
Forbaska gamle kjerring! Jeg henter ham, vent, ropte Guri og sprang etter mannen sin. Sammen slepte de Astrid inn i stua og la henne i senga.
Siden den natta ble Astrid liggende. Neste morgen kom den unge helsesøsteren, overrasket over at en nittiåring ikke hadde fått så mye som en forkjølelse, bare forfrosne føtter.
Best om du blir med til sjukehuset, skal jeg ringe bil? spurte hun, bøyde seg nær ansiktet.
Astrid stirret på mørkt hår, røde kinn nitid, frosset i blikket og ristet stumt på hodet. Hun ville ikke noen steder.
Jeg blir her. Ikke bruk mer av tida di på meg, jentungen. Det trengs ingen flere tiltak. Gå med Gud, sa Astrid halvhøyt, tonløst.
I to uker ble hun liggende. Familie, naboer undret seg hvorfor gikk Astrid ut den natta, barføtt, i bare underkjolen? Det verserte at hun, i sin egen dumhet, hadde skadet seg, men Astrid selv kjente på noe langt større: noe uforklarlig, nesten skjebnebestemt. Hun så for seg kvelden før, sittende på sengekanten, i et magert lys fra lampen mens hun rekket opp en gammel, fillete ullsokk. Hender som aldri tok feil, år med slit satt i bevegelsene. Men tankene vandret; blikket stivnet i veggen, og smilet som bredte seg var gåtefullt rettet bakover, mot minner.
Hun hadde aldri kjent varmen av et godt liv bare slit og savn, fra barndom av. Én eneste gang blåste kjærligheten inn som et lysstreif.
Han het Frode.
Frode Frode min mumlet hun, smilte i skyggen, smale, tannløse lepper.
Om hun drømte eller var våken den kvelden? Hun så seg, i tankene, gå over jordene bak skogen hvor hovedgården sluttet. Holdt hånden over øynene, så ut i lyset, ventet; alt hun lengtet etter samlet seg i brystet. Så, som i disen over rugåkeren, så hun silhuetten. Løp mot ham, ropte «Frode! Frode!»
Med slike drømmer sovnet gamle Astrid. Utpå natten våknet hun, uro spratt i henne. Et raskt blikk snøstormen hylte forbi ruten. Hun kastet dyna av seg, gikk famlende gjennom stua, ut døra og rett inn i den mørke snøen, barføtt, ute av seg selv.
Jeg skal bare se kommer snart
Hun stirret ut over tunet, strakte armen frem i snøføyka, bønfalte i natten:
Frode!..
Kulden stakk henne gjennom marg og bein. Hun kjente is under føttene, trampet ned bakken, over snødekt grus, tviholdt på drømmen. Uansett, hun måtte frem: over gjerdet, langs veien
Frode! Jeg er her! Frode!
Helt til hun innså at føttene var følelsesløse som stein, og hun ikke klarte bevege seg lenger. Fortvilet vaklet hun bortover gjerdet, lette etter porten men alt rundt var stengt av snø, tre, gjerder. Da ga hun opp. Slik fant naboene henne.
Guri kom ofte innom, hadde med litt mat, pratet, fyrte i ovnen. Helsesøsteren stelte Astrids føtter, la på illeluktende salve, tok temperaturen. Astrid adlød, men så fort hun var alene, så hun tomt opp i taket, lyttet på lydene utenfra: hundebjeff, sleder som gnistret, små barnerøster etter skolen.
Ofte døste hun bort. Var det natt eller dag, slik som lyset skiftet? Kun spydene, tålmodige lyder: ved som kløv, dråper fra taket. «Kjære Gud, når får jeg dø?», tenkte Astrid om igjen og om igjen.
Helt fra barndommen kjente hun bare én sannhet: hennes liv var som å gli ned en tett, bratt bakke, glatt av leire og tornekratt. Ingen fortalte henne at det kunne finnes et stykke opp mot sola, at noen kunne strekke ut hånden, stoppe fallet. Sånn levde alle rundt henne hun forventet aldri noe annet. Livet var et langt, slitsomt fall, og det eneste hun kunne gjøre, var å bite tennene sammen og ikke skrike.
Det året ble våren sen og slem. Den kom ikke med varme, men bare kalde vinder, endeløse regnskyll som forvandlet veiene til gjørme. Snøen forsvant ikke før langt uti mai, la jordene nakne og brune, som slipte skinnfeller. Bjørka spratt ikke ut, hagene sto svarte og skamfule utbrente. Astrid, med det tunge, våte skautet knyttet på toppen, gikk gjennom gjørma fra brønnen. Vannbøttene danset på en lysende åk, sprutet kalde dråper over narret hud og sprukne, nakne føtter.
På den andre siden av grusveien, under et skjevt stakitt, samlet mennene seg og røykte, rygger krummet under lett regn. De småpratet, kikket bort mot henne. Men Astrid så aldri tilbake. Hun var usynlig, en sjelden del av det grå landskapet smal, fargeløs.
Astrid! ropte Ragnhild, den gamle tjenestekvinnen, gjennom hustrig luft. Løp bort til landhandelen! Si til Halvor at han må kutte til litt bomullsstoff til frøkna. Gjerne det fineste med blomster på! Skynd deg, det blir byfolk til middag, og du må plukke blomster!
Astrid lente bøttene forsiktig mot trammen, tørket søla fra hendene i forkleet og gikk mot veikanten. Hun var bare tjue, men det kjentes som om livet allerede hadde glemt henne. Foreldreløs, tatt inn av den sure, skrikende enka på gården for «kost og losji». Da var hun en puslete pike med redde øyne, ingen turte å løfte stemmen til. Nå stor, sterk og taus, med arbeidshender og bøyde skuldre. Det var ikke lenger noe gjenskinn i øynene.
Arbeidet tok aldri slutt. Skjære ved i iskaldt regn, melke geiter i snøsprengt fjøs, elte leire til ovnen, vaske klær i råkaldt vann til fingrene mistet følelsen. Hun rensket åker under gloheit sol, der digre solbær og bringebær lenge fristet henne. Ikke én bær fikk hun alt ble telt og kontrollert. Et tap kostet juling. Astrid lærte å se rett ned, slite med sinne ble hun god nok, fikk hun noen timer i fred. Hele kvelder så ingen annet enn ryggen hennes blant busker og bær, men Astrid lot være.
Lørdagene fyrte hun badstu. Bar tunge panner med elvevann, varmet steiner til det brant i hodet, vasket ryggen til den gamle fruen til hendene blødde. Frua svaiet, ga ordrer, klappet iblant Astrid på kinnet, smil eller kjeft, «Du er som en arbeidshest, Astrid» sa hun. Men Astrid var vant til det. Hun visste ikke om noe annet. Fellesskap etter arbeidsdagen, de andre jentene? Uinteressant. Gutter, blikk og skjemt? Uten betydning. Hun satt aldri i ro, og etter hvert greide ikke fruen seg uten henne.
En dag, mens Astrid sto på krakk og pusset speilet, spurte den gamle damen:
Du, Astrid, kanskje det er på tide å gifte deg? Hva sier du?
Astrid steg av krakken, vred kluten og svarte:
Det blir som du vil.
Eller skal du være gammel jomfru?
Det er det samme for meg.
Det er jo best! En skulle tro du kunne bære ti unger på dette bakpartiet! Du er rett og slett heldig, ikke som hun Pola mi.
Hun humret, men ble straks alvorlig. Astrid stod stille, den gamle gikk, ropt inn til datteren i stua.
Ingen ting rørte seg i Astrid ved slike spørsmål. Hjertet hennes, tungt og stille, sov bak en vegg av likegyldighet. Sterk og stor, men uten begjær, hun ønsket aldri noe for egen del; men det var som om en mur skilte henne fra alt. Og bak der, var livet fredelig nok.
Karene på gården sluttet med de dristige blikkene, det var ingen menn som ble dratt til henne. Stallkar Lars sa engang: «Astrid skal tilhøre Gud.» Slik kunne det fortsatt om ikke en hendelse veltet alt ut over hverdagen så Astrid skulle få en smak av menneskeliv, om enn bare kort.
Det var i juni. Luften var mild, enger og mark grønne. Storgården ventet gjester unge frøken, blek, syk, skulle få ung herre på besøk, frier fra byen. Astrid ble sendt ut for å plukke blomster, nedi lia mot elva. Plutselig sperret en fremmed gutt veien. Han hadde randsydd vest over en brodert skjorte, blanke støvler alt for fint. Smal i øynene, fliring i ansiktet, lyse luggen skyldig bak pomade. Han het Frode, stallgutt på nabogården. Han plantet bena foran henne, så henne opp og ned, som på hestemarked.
God dag, skjønne, lo han. Hva heter du, forresten?
Astrid svarte ikke. Tyst, bestemt, gikk hun rundt ham, men han rykket etter så hun ikke kom forbi.
Hva steller du deg slik for?
Det vet den som vil vite, svarte hun og gikk forbi som om han var et gjerdepåle.
Han ga seg ikke. Frode kom stadig tilbake med ungherren. Astrid følte blikket hans, hans grove tale, små forsøk på å berøre henne, bifall og avvisning men hun svarte aldri eller trakk seg unna. En dag, alene i stabburet, da hun skulle hente mel, slo han til grep henne om kroppen, trykket henne mot kornsekkene. Astrid ropte ikke. Hun løftet ham bort med kraften hennes, kastet ham mot veggen, slo ikke, men så på ham med kjølig forundring:
Var det alt?
Så rettet hun skjerfet, ristet på skjørtet og forsvant. Frode satt, måpende og øm i bakhodet, og ble sittende med et blikk som brant like mye av overraskelse som smerte. Denne sterke, tause jenta var ikke som de andre.
Men Astrid hun var ikke likegyldig, bare forvirret. Spesielle følelser hadde hun aldri kjent. Frode ble for henne som en gnist av noe nytt lys, fremmed Munterhet brøt igjennom i henne, hun lo, smilte plutselig. Hun sto opp før sol, ville rekke å se disen, så sola spredde regn over enga. Det brant friskt i brystet. Hun forsto ikke hva hun lengtet etter bare etter å leve. Men alltid tilbake til arbeidet, som hun var oppdratt til.
Frodes kurmagerte latter eller grove komplimenter erobret henne aldri. Han fikk knapt en uke en ustyrt latter, en vennlig smil; hun hevet blikket mot ham, men det ble aldri mer. Frode ga ikke opp, men historien sluttet der.
En dag grep Frode inn til fordel for en gutt som ble tatt for bærtyveri på godset. Frua ville han skulle piskes. Da grep Astrid inn, tvang seg inn mellom dem, ville ta guttens plass. Stallkaren dyttet henne unna. Astrid hevet ei fjøl, men rakk ikke å bruke den. Frode kom løpende, røsket pisken, slo ut i lufta:
Hold deg unna! Jeg forteller alt til madam sjøl!
Gammelkjerringene styrtet bort til guttungen, ville høre navn, trøste. Gutten hikstet frem: Mor mi døde i natt døde!
Astrid stivnet. Hun forsto plutselig sin egen barndom, lykkelig var hun ikke hun kastet stola av seg, sprang på loftet, raste sammen på senga. Skuldrer ristet, nevene krøp mot brystet, gråt lammet henne, av selvmedlidenhet og sorg etter alt hun aldri hadde fått.
Frode fant henne. Han satte seg hos henne, sa ikke så mye, la bare hånden over skuldrene. Hun lot ham holde seg første gang aldri motvillig. Hun hvilte hodet mot brystet hans, lyttet til pusten og spurte plutselig:
Og bortenfor skogen, hva finnes der?
Byen. Storby, mange butikker, kirker.
Og fremover?
Der er flere byer, tog som går mot kysten. Til sist havet, sies det.
Astrid ble stille. Hun hadde aldri sett havet. Kjente knapt elva å svømme. Men nå kjente hun, hun ville dit. Vekk fra gården, fra arbeid og juling, fra kallenavnene om åkeren. Hun løftet selvfølgelig blikket, ba stille:
Tar du meg med, Frode? Gifter du deg med meg?
Frode ble overrasket, måtte famle, så bort, lovte kanskje, når han fikk samlet seg. Men Astrid hadde alt bestemt seg. I denne natten sprakk noe. Hun grep selv etter ham, kysset ham, hvisket: «Det spiller ingen rolle hva folk sier, jeg vil ut, bort, leve!»
Hun mistet det gamle krusifikset hun alltid bar. Det ble borte. “Sånn er det,” sa hun, høytidelig.
Frode kom en siste gang. Deres hemmelige møter lukket seg bak låste dører, bak fjøs og busker. Astrid glødet, gikk støtt og rak i ryggen, rødmen i kinnene var ny. Hun lærte å smile på nytt.
Så var det slutt. Bryllup på gården, byfrøken giftet seg, Frode dro, borte uten varsel. Astrid fikk høre det av kokka han var reist.
Hun begynte å vente. Kvelder gikk hun bort til veien, stirret etter støvføyka over skogkanten, sto der til mørket la seg. Hun spiste ikke, sov knapt. Ansiktet hennes smalnet, øynene lyste av drømmeaktig galskap. Ragnhild kjeftet, kastet ting etter henne, men Astrid bare smilte salig. Hun visste Frode kom tilbake. Det bodde i kroppen. Hjertet trengte det.
Sommeren gikk, høsten grodde inn med tåke og regn. Hun elsket å se ut over åkeren mot skogen, som om hun kunne vente alt det gode tilbake. Hun spurte ingen, lyttet knapt om noen forsøkte forklare hvor Frode var. Han var hindret, trodde hun, av skjebnen, av mørke makter. Gode dager hadde de hatt og hvordan kunne han ikke ønske seg samme glede?
Hun arbeidet som besatt, ble stadig dypere i egne tanker, sukket aldri, klagde ikke. Dager, måneder, år Alt i én grøt. Hun ventet.
Så, sent en oktoberkveld, nakne trær, markene svarte, så Astrid en enslig mann bortenfor jordet. Hjertet hoppet. Hun mente det var Frode. Kastet spaden, løp følte ikke bakken under seg. «Vent! Vent!» skrek hun mot vinden.
Men mannen vendte aldri om. Astrid hang over åkeren, veivet med armene, men han var snart borte. Hun gikk ned til elva, så etter ham over vannet. Han forsvant. Hun kunde ikke gråte, redd for at han skulle bli borte for godt.
En kvinne fra nabogården fant Astrid, satt urørlig i enga. Kvinnen ristet på hodet.
Hva gjør du der ute?
Det var Frode, sa Astrid lavt, så ikke opp.
Hvem? Stallaren fra nabogården? Sannelig han giftet seg, lenge siden! Bor i Vestre Vik. Han var dårlig, sikkert borte nå.
Du lyg!
Det er sant. Barna er voksne, selv er han lenket til senga, slått ut av et dyr. Fattigdom og slit. Han er antagelig død!
Haha! begynte Astrid å le, høyt, skingrende tørr, sitrende latter.
Stakkars menneske, sa kvinnen og trakk seg bakover. Hun signet seg, vekk fra Astrid.
Fra da av kalte bygda henne barmhjertig gal. Astrid gråt ikke, ventet ikke lenger. Hun arbeidet hardt på sin lille jordlapp, satte seg iblant på trappa, så mot skogen hvor hun tenkte havet lå og ventet. Blikket hennes var fryktinngytende tomt.
Før alderdommen fulgte henne helt til siste ende, kunne hun enda en junidag kle seg i nyvasket skjorte, gre det lange, grånende håret, gå ut på enga, stirre lenge mot blå linje mellom trær og himmel. Hun ble stående,oppreist, men ikke stolt bare rolig, ventende. Noen spurte henne:
Hvem venter du på, Astrid?
Lykken. Min lykke. Frode skulle komme i dag.
Stakkars, stakkars, hvisket de andre.
Bare vinden gikk i trekronene, elva rant likesom evig, og langt langt borte, over skogen, bak byene, fantes havet hun aldri fikk se. Bare navnet kjente hun.
Døra til stua knirket. Guri kom med ved i armen. Astrid løftet et par matte, utbrente øyne.
Hvordan står det til med beina? spurte Guri.
Astrid mumlet uforståelig.
Hæ? Jeg hørte ikke!
skulle bare få dø han kommer ikke mer. Bare døden gjenstårGuri satte seg på sengekanten, la vedkubben fra seg og tok Astrids hånd mellom sine egne. Det var blitt så tynn, huden nesten gjennomsiktig. Hun så på Astrid, ville si noe trøstende, men fant ikke ordene. Bare vinden fylte rommet, og lyset fra ovnslemmen spilte over veggene.
Astrid pustet langsomt, lukket øynene. Inne i henne summet minnet om den gang enga var grønn og kroppen sterk. Hun så for seg et hav i det fjerne, bølgende som lin under nordavinden, evig, blått. Over bølgene løp en skygge, lyste et smil; hun trodde hun hørte stemmen hans, bar over vinden. Navnet hennes, én gang til: «Astrid»
I det lille rommet, der natten lente sitt mørke mot rutene, glødet hun et øyeblikk av ro. Det var ingen som kom, ingen brev eller føtter mot stien og hun visste det. Men på innsiden runget latteren, lyset fra junisolen brant over et fjernere landskap.
Guri hvisket hun, stemmen gryende svak, men myk som mose. Du må alltid vente litt til. Slik at du vet du lever.
Guri nikket, tårene tyste på kinnet. Hun strøk Astrids gråe hår bak øret.
God natt, Astrid, sa hun lavt.
Astrids blikk ble med ett glassklart. Hun så mot vinduet; hun så ikke slitte tømmervegger, men en stripe lys havet der alt ender, der vinden bærer stemmen man aldri glemmer. Hun pustet inn, slapp ut. Hele livet var én eneste bølge som brøt mot stranden. Kanskje ventet lykken like bak neste ås, bak skogen eller bare i minnet om frodig eng, et blikk under regn. Kanskje levde alt videre nettopp der, i lengselen som aldri døde.
Så stilnet verden. Vinden la seg. Og Astrid smilte for siste gang.
