Har du registrert ham på adressen? spurte jeg, mens overraskelsen steg i meg som en blå sky. Før hadde mor aldri tenkt på sånt.
Så hva? Skal Igor bli en evig gjest? mumlet hun, viftende med blikket mot romkameraten.
Han er jo førti år nå han burde ha eget sted!
Faren døde da jeg, Lars, var tretten år gammel, og lille søsteren Synnøve var bare tre. Ingen kunne hjelpe familien; bestemoren på morssiden hadde gått bort to år tidligere, og andre slektninger fantes ikke.
Ærlig talt bekymret jeg meg ikke så mye for faren han var alltid på vakt, så vi så ham sjelden. Men han sørget for inntektene, og nå var det vanskelig å klare seg på morens enkle lønn som butikkmedarbeider.
Det gjorde meg vondt å se mor. Etter at hun mistet forsørgeren, virket hun tapt, og jeg støttet henne så godt jeg kunne. Jeg tok ekstrajobber, hjalp til hjemme, passet på Synnøve. Jeg protesterte ikke da hun, et år senere, brakte hjem en fremmed mann, Nils.
Nils passet ikke inn i vårt hjem, men mor smilte igjen, så ung og lys. Idylle varte bare noen måneder før Nils forsvant.
«Han var gift», hørte jeg mor gråte til naboen. «Han var bare på forretningsreise. Det er jo bedre å bo i en koselig leilighet enn på hotell.»
«Å, Anne», sukked naboen. «Du har to barn du burde ta vare på dem i stedet for å løpe etter fremmede menn.»
Så kom den gretne Sverre, som kalte mor en liten spurv, og oss to en fugleunge. Han holdt seg i seks måneder. Deretter kom den stille, umerkelige og høflige Stig, som ble i tre måneder.
Hvorfor mor alltid fikk uheldige menn, forsto jeg ikke. Hun var vakker, huslig og omsorgsfull Etter Stig falt stillheten.
«Jeg trenger ingen», erklærte Anne Vebjørg, samme nabo. «Gud ga meg fine barn jeg vil bare oppdra dem og bli glad.»
Jeg pustet lettet ut. Jeg var seksten, og drømte om universitetet i Trondheim.
Takket være bestemor hadde jeg begynt på skolen i seks år, så jeg kunne ikke dra uten mors samtykke, og jeg kunne heller ikke etterlate søsteren til Anne, som allerede var opptatt med menn.
«Åh, gutten min!» ropte mor da jeg nølte om planene mine mot slutten av 11. trinn. «Selvfølgelig, dra! Katja og jeg klarer oss selv. Men jeg kan knapt hjelpe deg økonomisk», sukket hun.
«Jeg fikser meg selv», svarte jeg, fylt av håp. «Er du sikker?»
«Absolutt.»
Da visste jeg ikke at mor hadde sluppet meg så lett med en skjult agenda. Jeg begynte på universitetet, bodde i studenthytta, studerte flittig og tok kveldsshift. Det var hardt, men jeg var klar for utfordringene.
Jeg ble overrasket over hvor mye jeg savnet mor, men mest av alt lille Synnøve.
Synnøve så på meg som en gud, fulgte hver eneste ordre. Da hun hørte om avreisen min, gråt hun, men erklærte deretter alvorlig at det ville bli bedre for meg, og at hun ville vente.
Et par måneder etter at jeg dro, merket jeg at Synnøve snakket i telefonen med en tåkelagt stemme, svak og trist. En dag brast hun i gråt.
«Kom igjen, lille krabbe», beordret jeg strengt. «Tørk tårene og fortell meg sannheten. Løgn er ikke bra, husker du?»
Hun adlød, og på fem minutter løp kulden gjennom kroppen min av det hun fortalte.
Det viste seg at så snart jeg hadde gått, hadde mor brakt hjem onkel Arne en høylytt fyr som umiddelbart erklærte seg som husets hersker.
Han var en vanlig elektriker i et lite firma, skallet og rød i ansiktet, langt fra en prins. Han oppførte seg som en konge både mot romkameraten og mot datteren. Mor bøyde seg som et teppe foran ham, helt glemt Synnøve.
Den åtte år gamle Synnøve gikk selv til skolen to kvartaler unna, og kom hjem alene. Mor sluttet å følge henne til svømmehallen og teaterklassen: «Hvis du vil gå, gå selv, lær deg selvstendighet.»
Onkel Arne mente at jenta skulle lage mat, vaske og stryke alene, men mor ga ham ikke etter i noen av disse sakene i hvert fall ikke lenge.
Synnøve fikk ikke lov til å forlate rommet uten tillatelse når Arne var hjemme, og hun måtte holde seg borte fra hans blikk så ofte som mulig.
«Er mor blitt gal?», utbrøt jeg etter å ha lyttet til søsteren. «Jeg snakker med henne! Ikke gråt, lille krabbe, jeg ordner opp.»
Men jeg klarte ikke å løse det.
«Har jeg ikke fortjent personlig lykke?» ropte mor, da jeg kritiserte hvordan Synnøve led. «Arne er en god mann! Synnøve er bare bortskjemt, hun trenger disiplin.»
Synnøve? Før het Anne Vebjørg datteren Katja, men i sinne kalte hun henne Katja. Nå var alt annet.
«Mamma, føler du deg greit? Er du syk?», spurte jeg forsiktig.
«Jeg har det strålende», svarte hun, men myknet tonen: «Synnøve overdriver bare Hun savner deg, så hun lager fantasier for å få sympati.»
Jeg tvilte på at søsteren bare løy, men hadde ingen grunn til å tvile på mor. Jeg roet meg ned og fokuserte på studiene, ville bestå eksamen tidlig og skaffe jobb.
Penger var knappe, selv om jeg ikke drakk, røyket eller dro på klubber med medstudenter.
Jeg bestod eksamen med glans, men måtte avvise en jobbtilbud.
«Jeg er redd for ham», gråt Synnøve i telefonen, skremt til vaken. «Hun og mor krangler, han blir i rommet i timer, og en gang vandrer han naken rundt i leiligheten»
«Hva mener du, helt naken?»
«Ja», presset hun, «jeg er redd for ham.»
Mine fantasier var alltid ville, men nå malt jeg de mest groteske bildet i hodet. Jeg hoppet på den første bussen hjem og oppdaget raskt at søsteren hadde rett.
Onkel Arne vandret som en skygge, så ned på meg, ropte til mor:
«Sønnen din er her, men du har ikke dekket bordet for mennene.»
Mor smilte med sliskende leppe til ham: «Vent, Arne, alt skal ordne seg.»
Jeg drakk ikke med «herskeren». Jeg gikk inn på søsterens rom, der hun nå gråt av lettelse.
Jeg hørte Arne hviske til mor: «Du har oppdratt gutten dårlig, ingen respekt for eldre,» og hun mumlet noe redd.
Et par dager var nok til å se at søsteren ikke løy. Arne kommanderte i leiligheten med full kraft. Han prøvde å gi meg ordre, men jeg slo tilbake med et rop:
«Ingen kan fortelle meg hva jeg skal gjøre i mitt eget hus!»
«Åh,» svarte Arne truende. «Se, sønnen din ser meg ikke som en mann. Forklar ham.»
«Sønnen, slapp av,» kom mor skyndt. «Arne er også registrert her dere må finne en løsning siden vi alle bor sammen.»
«Har du registrert ham i leiligheten?» spurte jeg, målløs. Mor hadde aldri tenkt på sånt før.
«Hva da? Skal Arne bli en permanent gjest?»
«Han er førti år, han burde ha sitt eget hjem!»
Midt i krangelen smalt døren i. Arne, såret i stoltheten, gikk ut. Mor skrek og løp etter ham, men jeg holdt henne tilbake.
«Mamma, hva skjer? Er han noen som drar deg ned? Skal vi gå til lege?»
«Hva forstår du?», brast hun i tårer. «Kanskje jeg for første gang i livet har elsket! Og Arne elsker meg! Tror du det er lett å leve uten mann?» Hun brast i gråt.
Ærlig, jeg ble forvirret. Jeg følte medlidenhet for både mor, søster og meg selv jeg kunne ikke forlate dem. Universet i drømmen holdt meg fast på universitetet
Det viktigste var å bli kvitt Arne.
Ingen overtalelser nådde mor; det var som om «Arne» hadde zombiet henne.
Jeg måtte finne en annen vei internett har svar på alt, selv i drømmeverden.
«Mamma, enten du kaster ham ut, eller jeg går til retten», sa jeg bestemt.
«Hvilken rett?», svarte hun. «Arne bor lovlig her.»
«Vi får se. Du registrerte ham da jeg var mindreårig, men nå har alt endret seg. Tenkt på det.»
Arne nektet å fremstå i retten, og to dager senere flyttet han ut.
Mor så på meg med tårer som en kritisk dommer, men så ble hun litt lettere og forsvant ofte fra huset tydeligvis hadde hun gjort fred med elskeren.
Jeg byttet til fjernstudier og fikk jobb i hjembyen Oslo. Jeg håper mor kommer til fornuft, og jeg blir boende som en buffer, i tilfelle drømmen tar en ny vending.
