Eple
Du er akkurat som moren din!
Hva mener du med det, bestemor? Ingrid spente seg automatisk, men tok seg fort sammen. Hvem var det hun egentlig forsøkte å forsvare seg mot?
Du går dine egne veier! Moren din hørte aldri på noen! Og nå er du helt lik!
Hva er det jeg burde høre?
Meg! Du skal høre på meg! Og vise respekt! Jeg er eldre og forstår livet mye bedre! Klarer du det?
Ingrid så overrasket på den litt bustete, rødmussede kvinnen som veivet med pekefingeren foran nesen hennes.
Så pussig! Hvorfor krever hun egentlig at man skal høre etter? Plutselig dukker hun opp og vil ha kontroll over alt!
Ingrid fiklet med fingrene, som om hun holdt i en kullstift. Hun ønsket virkelig at hun kunne redigere denne dagen skyggelegge litt der, lyse opp litt her Hun orket ikke med mørket. Krangler og høye stemmer, det hadde hun aldri likt. Moren hennes hadde aldri snakket til henne på den måten. Hun sa alltid at fornuftige mennesker kan både lytte og høre.
Nå åpner vi ørene, Ingrid, og lytter helt stille! Som de små harene! Vet du hvorfor harene er så flinke til å høre? For reven sniker seg, Ingrid! Hvis haren er uoppmerksom, blir den tatt sånn er det!
Ikke si sånt, mamma! lille Ingrid ble stille og så opp mot henne.
Nei, det vil vi ikke! Derfor lytter harepusen, bruker beina og løper fort ingen rev tar den igjen!
Det er lenge siden nå. Ingrid har blitt stor, men morens eventyr og visdomsord husker hun fremdeles.
Rart Da Ingrid var yngre, syntes hun mor malte med bred pensel, at hun overdrev. Men nå ser hun hvor rett moren hennes hadde!
Ta denne «bestemoren», for eksempel. Ingrid kjente ikke til henne før i fjor. Hun hadde bodd sammen med moren i en liten by ved Oslofjorden, gått i barnehage, kranglet og lekt med Silje og Birgit, løp etter is på kaia, så begynte skolen, Håkon, de første kyssene i solnedgangen mot sjøen.
Og mamma var der
Med håndens vante grep klemte Ingrid på den store perlen av falsk turkis i armbåndet moren hadde laget.
Tenk at den er falsk? Men se så fint det ble, lille venn! Vet du, ekte saker kan ofte være vonde og krevende. Uansett hvordan du gjør det, gir det kanskje ikke glede eller varme. Erstatninger kan være ganske bra de også.
Hvordan da?
For eksempel: Hva var det du og Silje kranglet om for noen uker siden?
Hun sa vi var fattige. At du ikke kjøpte ekte Nike-sko til meg, men kopier. Hun påsto hun visste hvordan ordentlige sånne sko skulle se ut.
Ja. Silje har jo rett. Det var onkel Rolf som sydde skoene dine. Men det er ingen som har sagt at de er ekte, ikke sant?
Nei.
Men de er laget av skikkelig lær, fine, og laget med kjærlighet. Onkel Rolf gjør ikke ting halvhjertet. Liker du dem?
Ja!
Så hvorfor bry deg om merket? Det er folk som finner på sånt for å føle seg bedre enn andre. Ser du? Jeg har dette merket, og du har ikke da er jeg bedre! Men er det sånn? Er det riktig?
Nei
Nettopp! Bare du er ekte inni, så spiller ikke resten så stor rolle. Noen bryr seg om merkelapper, andre gleder seg bare over det de har. Og jeg vet hvem som blir mest lykkelig.
Det fikk Ingrid til å tenke. Hun rakk både å vaske gulvet sitt og mamma sitt rom. Senere satt hun på kjøkkenet, hvor mamma laget favorittsyltetøyet mitt av norske aprikoser, og spurte:
Mamma, er ikke Silje en ordentlig venn, da? Når hun først sier fine ting, så plutselig er slem? Jeg vet hun likte skoene mine, hun bare ville ikke si det.
Hvordan vet du det?
Birgit sa det. Hun sa Silje ble helt fortvilet hjemme, krevde at moren skulle kjøpe enda finere sko enn mine.
Å, Ingrid min! mamma la tresleiva fra seg, og klemte henne inntil seg. Ikke vær for streng. Silje er liten enda, som deg
Jeg er ikke liten!
Ingrid slet seg ut av armene hennes og løftet haken. Øynene var sinte, men moren visste sinnet var rettet innover. Hadde tenkt dårlig om venninna, og var sint på seg selv.
For meg er du alltid min lille jente, Ingrid. Du og Silje. For mødre er barna alltid små det ligger noe fint i det. Min mor er borte, og jeg skulle så ønske jeg kunne vært liten igjen, bli strøket over håret og skjemt bort litt Men jeg har ingen.
Mamma rynket pannen og kysset Ingrids hodebunn.
Oj, nå snakker jeg meg bort. Det er deg og Silje det handler om. Gi henne litt tid. Tenk på da hun bar deg hjem etter du falt ned fra husken? Hun var mer redd for deg enn for seg selv, selv om hun slo seg kraftig. Legen foreslo at hun også skulle få sprøyte, så mye gråt hun. Husker du?
Ja
Og da hun ga deg de nye tusjene hun fikk av faren sin? Fordi du var syk og jeg ikke slapp henne inn? Hun ba deg lage det fineste bildet til henne, så hun kunne henge det på veggen og vente på at du ble frisk igjen.
Jeg husker
Nettopp! Ikke la noen dumme sko ødelegge for dere. Når dere blir eldre, vil dere skjønne hvor lite slikt betyr. Ta vare på det dere har nå.
Hun var innom.
Hvorfor det?
For å be om unnskyldning.
Og du?
Jeg sa at jeg ikke ville se henne og at vi ikke er fattige!
Var du sint?
Veldig!
Og nå?
Fortsatt litt sint. Men ikke så mye
Vent til du ikke er sint i det hele tatt, så kan dere bli venner igjen. Hvis du gjør det før, blir det bare halvhjertet. Da ryker det helt.
Hvor hun savnet moren nå Mamma ville visst akkurat hva hun skulle si og gjøre. Spesielt nå, med bestemor i huset.
Bestemoren kom brått på.
Ingrid visste ikke at mamma var syk, eller at hun hadde kontaktet sin tidligere svigermor og bedt henne komme.
Ja, god dag, Solveig! Hadde aldri trodd vi skulle møtes igjen! En stor, rødmussede kvinne lukket porten bak seg og peste tungt. For en varme! Forstår ikke hvordan jeg skal klare dette!
God dag, Sigrid!
Ingrid så forbauset på moren, stemmen hørtes annerledes ut.
Er det henne, Ingrid? Sigrid så skarpt på henne. De ligner da ikke! Er du sikker på hun er Oles datter?
Noen ting forandrer seg aldri, svarte mor, med et kort latterutbrudd. Ingrid roet seg. Kanskje det ikke ble så ille?
Hun likte ikke bestemoren. Hun var bråkete, stresset, uten filter og huset ble straks fylt av hennes mas og endeløse påpekninger.
Alltid rotete! Du må holde det pent, Solveig! Du har ei jente! Skal hun vokse opp sånn, ja? Ingen mann blir i huset her første natta, og det ville han hatt rett i!
Ingrid skjønte ikke hvorfor mamma tidde, nikket og lot seg boss over av denne fremmede kvinnen. Hun ruslet bare rundt med sitt velkjente smil, uten protest.
Kattene hadde trukket seg unna i frykt for denne energiske personen, mens Bamse hunden Ingrid hadde fått av onkel Rolf lusket ut i hagen og la seg under paviljongen, hvor han knurret lavt hver gang Sigrids stemme runget i huset.
Se på dyret, da! Den eneste forstanden i huset Bamse vet han ikke har noe her å gjøre, dyr hører ikke hjemme innendørs!
Da kattene hørte det og så Sigrid med moppen, forsvant de ut i hagen.
Nå viste Ingrid for første gang mot. Hun grep Pjusken favorittkatten tok ham under armen og marsjerte bestemt inn på rommet sitt.
Hva er dette for noe?! Ingrid! Sigrids harde røst fikk Bamse til å bjeffe i hagen.
Jeg passer på henne! svarte Ingrid rolig, snudde seg mot bestemoren. Kattene skal være i huset. Og Bamse også! De var her lenge før deg. Liker du orden, så respekter det. Dette er vårt hjem. Du er gjest, og gjester bestemmer ikke.
Ingrid! moren gispet og holdt seg for munnen. Hun hadde aldri hørt sin datter snakke sånn til voksne.
Men til hennes forbauselse ble ikke Sigrid fornærmet. Hun knep øynene sammen, smilte skjevt, og sa:
Ja, ja, eplet faller ikke langt fra stammen. Ingrid! Du kunne kanskje gjort en bedre jobb med oppdragelsen.
Fra da av lot hun kattene være. Hun skjøv dem vekk med foten, men prøvde ikke lenger å jage dem ut.
Men ellers hadde man mer enn nok å tenke på. Alt forandret seg så fort at Ingrid følte tida løp fra henne, og hun ville gjerne stoppe de gamle urskivene på kommoden i stua.
Hvorfor måtte tiden gå så fort? Moren hennes var jo ung! Hun trengte henne så sårt!
Men tiden brydde seg ikke om Ingrids ønsker. Det tikket videre, uavvendelig.
Leger, medisiner, sykehus
En vårmorgen var moren borte.
Kvelden før hadde Ingrid åpnet vinduet mot vårluften fra fjorden og hvisket:
Snart blomstrer kirsebærtreet ditt, mamma! Veldig snart
Jeg skal prøve, Ingrid Jeg vil så gjerne se det blomstre!
Da hun visste at moren var borte, knakk Ingrid i sinne den grenen som rakk opp til morens soveromsvindu. Den var meningsløs nå. Ingen skulle se den mer
Sigrid la ingen fingre imellom. Hun løftet Ingrid opp, fant fram et stort, rent lommetørkle nærmest et håndkle og beordret:
Gråt! Rop! Gi slipp på det du har inni deg! Du trenger det ikke! Du kunne ikke gjort noe mer Vi har alle vår tid.
Hvordan visste hun akkurat hva som kvernet i Ingrids bryst? For Ingrid klandret seg selv mest av alt. Moren hadde jobbet for mye, hvilt for lite Bare for å gi henne alt. Ville at Ingrid skulle gå på universitetet, få et godt liv
Men Ingrid da? Hun ruslet med Håkon og jentene, istedenfor å nerde over bøkene og staffeliet. Fikk bare treere, selv om det bare var kort tid igjen før hun var ferdig på skolen. Hun rakk å ta seg sammen og forbedre karakterene, men det rakk hun ikke fortelle til moren. Ville ikke uroe henne
Brevet moren hadde skrevet til Ingrid, ga Sigrid henne på førti dagers-markeringen etter dødsfallet.
Her! Nå kan du få det. Husk å les det nøye. Moren din har siste ordet her.
Hvorfor er konvolutten åpnet? Ingrid snudde på den hvite konvolutten uten frimerke eller adresse.
«Til Ingrid», sto det med morens store bokstaver.
Hva tar du meg for? Nei, jeg er kanskje litt egen, men andres brev leser jeg ikke! Gå og les det. Jeg har mer enn nok med vasking. Om du vil hjelpe meg etterpå, kom. Nå har jeg ikke tid!
Hun var fornærmet Ingrid skjønte med en gang da Sigrid trakk seg tilbake og stengte døra til kjøkkenet. Ikke noe krangel, ikke noe diskusjon, bare et sukk, og så var hun borte. Ingrid la panna mot dørkarmen, der mamma hadde skrevet streker for å vise hvor mye datteren vokste.
Oj, så stor du har blitt, Ingrid! Så flott!
Morens stemme var så klar at Ingrid rygget et skritt. Stor ja, visst! Hadde hun vært modig, hadde hun vært klok. Mamma ville vært skuffet om hun visste hvordan hun hadde oppført seg.
Ingrid stengte døra til rommet, satte seg på gulvet og la konvolutten på fanget. Hun klarte ikke åpne den med det samme. Det var så mye hun skulle fortalt mamma, og så mye hun aldri fikk høre fra henne
Konvolutten var stappfull av sammenbrettede, småskrevne ark revet ut av en rutete skrivebok. Ingrid dro Pjusken inntil seg og begynte å lese.
«Ingrid! Tørk tårene! Du er så sterk! Det er ikke vits å gråte, livet er så vakkert! Så mye godt finnes! Ta vare på det! Ikke kast bort tiden, selv ikke på å sørge over det som ikke blir. Du kommer sikkert til å si at vi fikk så lite tid sammen. Men jeg mener det motsatte vi var rike på tid! Kanskje forstår du det ikke nå, så jeg får fortelle deg alt. Dette er jo din historie.
La meg begynne Med da jeg traff faren din. Han var så spesiell. Da jeg så ham første gang, ble jeg forelsket øyeblikkelig. Jentene mine ristet bare på hodet: Han er jo rødhåret! De forsto ikke hvor vakker og varm han var! Du ligner ham, selv om det ikke synes. Jeg vet ikke hvorfor du bare har fått fregnene, øynene og nesen fra han, men resten er mitt. Da du ble født, granska han deg og håpet du skulle få krøllene til bestemoren din Sigrid.
Ingrid! Hun er snill. Ikke ta deg nær av hennes brå væremåte. Hun har alltid vært sånn heftige uttrykk, stødig og lojal.
Lurer du på hvorfor du ikke har kjent henne før? Det er min feil. Jeg var ung og dum, klarte ikke forstå henne. Tilgi meg!
Vi kranglet voldsomt da du var liten. Faren din og jeg hadde det godt sammen, helt til han møtte en annen sånt skjer
Ikke fordi han ikke elsket meg eller deg. Han møtte bare en kvinne han ikke kunne motstå.
Du spør kanskje: Hva med den gamle verden? Sånn er det bare. Jeg elsket han nok litt mer enn han elsket meg. Han var en god far. Han bodde med oss for din skyld selv om kjærligheten forsvant. Til slutt klarte han ikke lyve mer.
Det er lett å forstå nå, men da var det bare smerte. Sigrid kom, og hun skulle ordne opp i alt. Men hun begynte med sitt vanlige mas om orden, og jeg sprakk. Vi sa mye vi aldri burde. Jeg ropte at du ikke var hennes barnebarn
Herregud, Ingrid, så dum jeg var! Det er så lett å gjøre feil, og vanskelig å innrømme det etterpå!
Jeg skulle husket da jeg lå på sykehuset for å redde deg, og leger sa du sannsynligvis ikke ville overleve. Hun kom og ble boende hos oss i over en måned, kokte kjøttkaker og vasket leiligheten, så jeg aldri fant tingene igjen. Hun reiste først hjem da hun visste alt gikk bra.
Jeg visste ikke at hun prøvde å snakke med den andre kvinnen heller, og det endte med at hun tok dem inn, aksepterte dem. Ja, Ingrid, du har både bror og søster. Vil du, kan Sigrid la deg møte dem. Vi har snakket om det. Det er godt å ha familie rundt seg. Det gir meg ro.
Tenk på det.
Så, Ingrid, studer! Jeg vil så gjerne du skal ha et liv du selv velger! Du har et talent, mitt kjære barn! Bruk det! Ikke alle har fått en slik gave, og når du har fått den, skal du bruke den. Det blir ikke lett, men Sigrid vil støtte deg. Jeg hadde noen sparepenger ikke så mye, men det burde rekke til et år eller to. Etterpå klarer du deg. Du har jo solgt mange vesker og malerier til turister her. I Oslo blir det enda lettere.
Ikke gi opp drømmen! Gjør den virkelig! Jeg vet at en dag skal din utstilling åpne i hovedstaden. Jeg kommer til å glede meg over det, selv om du ikke ser meg. Jeg følger med, Ingrid.
Jeg elsker deg! Jeg er bekymret for deg, men jeg er sikker på du klarer det! Du er sterk og klok!
Tørk tårene, sa jeg!
Mamma.»
Ingrid la brevet ned og satt lenge med hodet bøyd og tårene trillende. Mamma hadde tross alt sagt at hun ikke skulle gråte!
Pjusken lå krøllet sammen ved siden av og sov, mens Ingrid satt og prøvde å forstå hvordan hun skulle gå videre.
Svaret kom i form av Sigrid, som tittet inn, slo på lyset og sa:
Nå får det være nok! Kom og ta deg en kopp te. Vi har ting å prate om, og hverdagen venter, ikke gråten!
Denne «kunstnergreia» likte Sigrid dårlig. Hun kjente Ingrid, prøvde å overbevise henne om å ta et «ordentlig yrke», men Ingrid ville ikke høre. Da kalte Sigrid henne sta som et esel, og sa hun var like stivnakket som moren hadde vært begge to.
Så mange år uten et ord. Jeg lette jo etter dere! Hadde jeg kunnet vite at moren din ga deg nytt fornavn og et helt ukjent etternavn! Hvordan fikk hun det til?
Onkel Rolf hjalp til.
Ham skal jeg snakke med! Jeg fikk jo aldri nok spor han får det høre!
Ikke gjør ham noe! Han har hjulpet oss mange år! Prøvde å overtale mor til å gifte seg med ham.
Ville hun ikke?
Nei. Hun sa hun elsket faren min. Hadde jeg visst hva som skjedde, skulle jeg overtalt henne!
For noe sorg, Sigrid smalt tallerkenen foran Ingrid. Spis! Og tenk litt over det jeg sa! Hva er dette kunstner-yrket for noe? Bli noe ordentlig regnskapsfører! Da har du både jobb og penger!
Bestemor, ikke foran andre!
Hva så? Blir du god med andres regnskap, får du nok eget!
Nei! Det er ikke min greie! Forstår du ikke det?
Nei, jeg gjør vel ikke det!
Jeg vil ikke såre deg! Du må bare skjønne: Jeg vil gjøre det jeg liker! Mamma sa at pengene hennes er til meg? Jeg blir atten om en måned. Du gir meg dem, og så reiser jeg. Da slipper du å tenke på meg lenger! Etterpå ordner jeg alt selv!
Sigrid gispet, løftet fingern for alvor, men ombestemte seg plutselig. Hun så grundig på Ingrid, smilte litt skjevt og rullet ut en kjent barnehage-gjest: tre fingre til sammen «Du og jeg og vi to!»
Sånn! Hører du? Jeg blir med! Jeg skal passe på at du blir en ordentlig kunstner! Jeg lovet moren din det. Slutt å diskutere!
Sigrid trakk på skuldrene, skjøv tallerkenen nærmere Ingrid og befalte:
Spis da! Nå er maten kald!
Noen år senere, i et lite privat galleri midt i Oslo, vandret en underlig trio blant bildene.
En rødhåret, litt rotete og fyldig kvinne, en lang gutt med briller og spiss nese, og Ingrid med ettåringen Nikolai på armen.
Vel, hva synes du? spurte hun til slutt, selv om hun hadde sverget å vente på dommen fra hun som hadde leiet henne helt hit.
Sigrid kastet et blikk på barnebarnet, fnyset, tok lille Nikolai, tørket nesa hans, løftet ham godt opp på armen så han hvilte hodet mot skulderen hennes, og sa til slutt:
Ikke verst! Rammer fine, og alt! Men du bruker unødvendig mye maling! Kunne vært litt mindre, ja? Og få ryddet opp på atelieret ditt! Jeg var der i dag tidlig! Ingen finner frem der! Henrik! hun snudde seg mot brille-nese-gutten. Hva gjør du egentlig?
Hva da, Sigrid?
Hun har sånne poser under øynene! Hun sover aldri! Nå tar jeg med meg Nikolai hjem i kveld! Dere hviler, ordner dere så sees vi etter helga, ok? Da gjør dere som jeg sier! Og vi drar nå, er det ikke så, lille venn?
På vei ut, stoppet Sigrid, strøk Ingrid over kinnet og hvisket:
Mammaen din er skikkelig stolt av deg, jenta mi. Og jeg også. Det vet du, ikke sant? Så flink! Eplet mitt, duIngrid ble stående alene mellom lerretene sine. Sollyset falt inn gjennom vinduet og la myke striper over de sterke fargene. Hjertet hennes slo hardt under genseren ikke av uro, men fordi det nå var plass nok til både sorg og glede. Hun så bort på den lille perlearmbåndet hun bar, og strøk over det med tommelen. Plutselig kjente hun duften av aprikosmarmelade et sted i tankene den duften som hørte hjemme i hvert eneste eventyr hun hadde fått.
Da gikk hun langsomt bort til det største bildet sitt. Det var fylt med glitrende rødt, grønt og blått, med tynne, nesten usynlige silhuetter av harer og kirsebærblomster dypt i lagene. Hun hadde malt det gjennom en vår full av savn etter moren, frustrasjon over Sigrids pågåenhet og varme netter hvor Nikolai ikke ville sove og Henrik snakket om rimelige leiepriser.
Hun la hånden mot maleriet kjente strukturene, søkkene der malingen hadde rent, rillene der hun hadde gravd med sløve kullstifter.
Alt var her. Alle sammen. Bamse, som nå var begravet under kirsebærtreet hjemme. Kattene, som fortsatt holdt til under sengen. Onkel Rolf, som sendte grå kartonger med duk og lærbiter hver jul. Selv Silje, som bare for noen dager siden hadde sendt en invitasjon til sin egen vernissasje, sammen med et bilde fra barndommen hvor de sto hånd i hånd, like smilende som da.
Ingrid bøyde hodet, nikket til moren sin inni seg. Du hadde rett, mamma. Hun så det nå.
Et nytt livsto sprang ut foran henne, med farger som var hennes egne, men røttene de strakk seg dypt ned i de lagene av minner og kjærlighet som moren og Sigrid hadde gravd, kanskje med harde ord, men også mye varme.
Hun trakk pusten, og en slags modig ro fylte henne:
Jeg hører deg, mamma. Jeg hører dere begge. Og nå skal jeg male videre.
Da en liten barnehånd grep kjolen hennes bakfra, snudde Ingrid seg og så Nikolai i døråpningen, soverykende i tightsene Sigrid hadde strikket. Han rynket på nesen, så på henne med store, runde øyne, og hvisket:
Mamma, skal du bli med hjem snart?
Ja, lille venn. Jeg kommer nå.
Og mens hun tok hånden hans, kjente Ingrid at ingen storm kunne velte henne mer. For røttene holdt og selv det villeste eple blir stående, der det har falt.
