Denne hendelsen fant sted i det fjerne 1995. Jeg gikk den gang på Krigsskolen, og midt under en vanlig skoledag ble jeg plutselig hentet ut av timen med beskjed om å møte hos rektoren. På generalkontoret satt det en kvinne. Hun så svært nedtrykt ut, tårer rant stille nedover kinnene hennes, og hun tørket dem stadig vekk med et lommetørkle.
Rektoren vår på Krigsskolen var en modig general, en krigsveteran fra den harde tjenesten i utlandet. Han var streng, men alltid rettferdig, og vi hadde stor respekt for ham. Men slik hadde jeg aldri sett ham før. Han kom mot meg og sa, med en slags fortvilelse i stemmen:
Gutten min, nå snakker jeg ikke til deg som en overordnet, men som en kamerat. Jeg trenger din hjelp.
Jeg er klar, svarte jeg uten å nøle. Hva kan jeg gjøre?
Nevøen min holder på å dø, fortsatte generalen lavmælt. I fjor var han ferdig her på Krigsskolen, du må huske ham. Han ble tatt opp på Militær-medisinsk akademi, og nå har det hendt noe alvorlig. Vår siste mulighet er din bestefar. Kan du hjelpe meg? Kanskje han kan undersøke gutten og finne ut hva som er galt?
Jeg våget ikke stille flere spørsmål. Rett etter ringte de bestefar, og knapt et kvarter senere suste vi avgårde i generalens svarte Volvo til bestefars leilighet. Til stor lettelse for generalen var dette første feriedag for bestefar, og vi traff ham bokstavelig talt et halvtimes tid før han skulle sette kursen mot hytta.
Pasienten ble med oss. Selv om jeg kjente gutten fra tidligere, kjente jeg ham nesten ikke igjen nå. Øynene hans var tomme og fremmede, blikket sløvt. Det var som om han befant seg i en slags tåke. Jeg husker jeg syntes det var uhyggelig.
Vi kom oss raskt inn til bestefar. Han tok imot oss og lyttet til den gråtende kvinnens fortelling.
Syv måneder før hadde sønnen hennes kommet inn på medisinutdannelsen. Helt uventet fikk han et slags anfall midt under en forelesning. Gutten ble lagt inn på militærsykehuset og undersøkt fra topp til tå, men ingen fant noe galt. Før de rakk å skrive ham ut, fikk han et nytt anfall. Og så enda et. Ingen kunne forklare hvorfor. Det var nå bare én siste forhåpning min bestefar, betraktet som en av Norges fremste spesialister på hjerne og psykiatri.
Så begynte det virkelig merkverdige. Bestefar førte gutten inn på sitt eget værelse, og etter femten minutter kom han tilbake alene.
Nå kan dere dra hjem, sa bestefar rolig til guttens mor og generalen.
Men hva med sønnen min? Han trenger behandling, utbrøt kvinnen engstelig.
Dere reiser hjem, og vi tar med gutten til hytta. Jeg skal likevel hugge ved i dag, og denne kraftkarens energi kan ikke gå til spille, svarte bestefar med et lunt smil.
Med mye overtalelse fikk han oss alle ut døren, og selv dro han av gårde med sin nye pasient opp til hytta.
En måned senere ble jeg igjen innkalt til generals kontor. Den samme kvinnen satt der, men nå strålte hun av lykke. Ved siden av sto gutten nesten ikke til å kjenne igjen. Ikke et spor av sykdommen, han så sunn og frisk ut. Han gikk bort, takket meg og håndhilste varmt. Det samme gjorde generalen. Gutten som ingen kunne hjelpe, var blitt helt frisk i løpet av under en måned. For ham og familien var det et mirakel. Men hadde de bare visst hvor mange slike “mirakler” bestefar hadde stått bak gjennom årene.
Senere spurte jeg hva som faktisk hadde skjedd. Det viste seg at han var blitt helt knekt psykisk av det voldsomme studiepresset på det krevende medisinstudiet. Hjernen hans ble så overbelastet av all kunnskapen han skulle lære, at den rett og slett “skrudde av” og nektet å ta inn mer. Dette forsto bestefar med en gang: Han satte blodet i sirkulasjon, tok med gutten til hytta og ga ham enorme mengder fysisk arbeid med vedhugging, og skjermet ham fullstendig for teori og lesing.
Hver morgen sto gutten opp klokka åtte, tok en iskald dusj, spiste frokost og gikk straks ut for å hugge ved. Slik holdt han på nesten en hel måned, med pauser kun for mat. Om kvelden var han så utmattet at han sov som en stein. Etter en stund var hjernen helt uthvilt og begynte å fungere bedre enn før.
Under hele behandlingen fikk han ikke en eneste tablett kun hardt, fysisk arbeid.
Slik var altså denne snodige og uforglemmelige historien fra en annen tid, da bestefars helbredende metoder virket som de reneste undre.
