Jeg og min forlovede, Ingrid, elsker hverandre dypt og inderlig. Vi er begge 20 år gamle. Vi har vært nære venner siden fjerde klasse, og allerede i sjette klasse var vi kjærester. På et ungt tidspunkt i livet fikk vi en sønn.
Selvsagt var dette ikke noe foreldrene våre hadde håpet på, men det skjedde. Sønnen vår er vår største skatt! I dag fyller han tre år. Vi har vår egen leilighet i Oslo, og jeg har bestemt meg for å gifte meg med min kjære Ingrid.
Til bryllupet inviterte vi rundt hundre mennesker. De fleste var slektninger fra forskjellige deler av landet fra Bergen til Tromsø. Selv om vi ikke er så nære med alle, føltes det uriktig å ikke samle familien på en så viktig dag.
Fra det øyeblikket vi fortalte om bryllupet, begynte min mor å argumentere for at det ville være bedre å la sønnen vår bli hos en barnevakt under seremonien, og ikke ha ham med.
Du må tenke på hvordan han har det, sa hun, og ikke belaste noen med ansvar. Alle vil slappe av og feire. Og det er et slit å følge med på et lite barn hele tiden. Dere vil ikke ha tid til det. Han er fortsatt for liten og forstår ikke noe av det som skjer.
Jeg og min kommende kone er de eneste som mener at sønnen vår må være til stede på den største dagen i livet vårt. Dette øyeblikket kommer aldri tilbake. Min tante, mammas søster, tilbød seg å passe på ham under selve vielsen, og vi følte oss trygge på det. Familien kunne være rolig og kose seg.
Bare min mor oppførte seg underlig. Hun gikk hvileløst rundt, klaget og insisterte på at barnet ikke kunne være på bryllupet. Etter en stund forstod jeg årsaken til motstanden hennes.
Det viste seg at foreldrene mine hadde bestemt seg for å ikke fortelle noen i slekten om sønnen vår. Nå visste de ikke hvordan de skulle forklare for familien at vi allerede var foreldre. Skammen satt tungt; frykten for at hemmeligheten skulle røpes.
Moren min sa at det ville være ydmykende for henne om folk fant ut at jeg hadde fått barn før jeg giftet meg. Folk ville le, sa hun. Det er ikke vanlig å få barn så tidlig. Det er ingen grunn til å la alle få vite det.
Egentlig er hun nok mest bekymret for hvordan slekten skal oppfatte henne. Av og til ringte hun noen av de andre, men de lot som ingenting.
Jeg kjente på et sterkt sinne mot henne. Hun var opprørt over meg og jeg over henne.
Nå føler jeg meg usikker, som om det å bli forelder i ung alder nesten er ulovlig. Dette har vi snakket om flere ganger med foreldrene mine. Jeg holder fast på min beslutning, og de står hardnakket på sin.
De nærmeste rundt oss stilte seg ikke bak oss. Moren min sier stadig at hvis jeg ikke gjør som hun sier, så vil hun slutte å kalle meg sin sønn. Jeg kunne aldri forestilt meg at noe slikt skulle skje med meg.
