Jeg tror faktisk ikke at broren min gjorde et så godt valg da han giftet seg. Ærlig talt prøvde jeg i starten å ha et normalt forhold til svigerinnen min. Broren min og kona hans bodde sammen med moren min og meg en periode. Etter det flyttet jeg inn på et mindre rom, mamma tok stua, og broren min og hans kone fikk soverommet. Men Ingvild viste med en gang gjennom oppførselen sin at hun mente hun var bedre enn oss. Hun var nemlig datteren til en universitetslærer. Svigerinnen min syntes ikke det var nødvendig å vaske eller lage mat hjemme, med begrunnelse om at hun ikke var hushjelp.
Da Ingvild ble gravid, sa hun at hun trengte ro og fred. Mamma er veldig konfliktsky, så hun svelget det meste i stillhet. Ikke engang jeg kunne ta med venner hjem, for Ingvild bodde jo der, må vite. Hun krevde både god mat og et stille hus. Nå måtte mamma lage mat både til henne og oss andre, men hver for oss. Jeg prøvde flere ganger å snakke med mamma om at hun ikke burde prøve å tekkes svigerdattera som ble mer og mer kravstor for hver dag.
Rett før barnet ble født, sa Ingvild at hennes ufødte barn måtte ha sitt eget barnerom. Hun ville flytte meg inn på stua til mamma. Da orket jeg ikke mer. Ingvild begynte å gråte og ropte som om vi presset henne til å føde for tidlig. Broren min støttet kona si, kalte meg umoden og alt mulig. Til slutt ba mamma broren min om å finne en annen plass å bo. Etter hvert flyttet de ut. Jeg visste faktisk ikke engang når sønnen deres ble født, eller når dåpen var. Svigerinnen min sa bare at vi ikke skulle komme med gaver, men heller gi penger til barnet. Hun sa til og med hvor mye hun forventet 5 000 kroner.
Mamma sa at hun ikke hadde så mye penger. Da fikk vi plutselig ikke lov til å se barnet. Mamma ble veldig lei seg i starten, men etter hvert begynte de selv å ta med gutten på besøk til oss. Ingvild lot til og med være igjen sønnen hos oss av og til, for eksempel når hun dro ut med venninner på kafé eller skulle fikse neglene. Men hun fant alltid noe å klage på når hun hentet ham, enten var han kledd feil eller hadde spist noe galt.
Da barnet ble ett år, kom broren min og svigerinnen min på besøk. De sa at de måtte løse boligproblemet sitt. Siden de ikke fikk boliglån, bestemte svigerinnen min seg for å begynne å jobbe, og mente at jeg kunne passe ungen imens.
Du studerer jo på lærerhøgskolen, da får du litt praksis. Vi klarer oss ikke på bare lønna til broren din, men vi har ikke penger til å betale deg. Hva med studiene? Du kan jo begynne å ta deltidsstudier, du må nesten hjelpe oss litt, sa Ingvild.
Selvsagt nektet jeg. Jeg klarte ikke å forklare broren min at deres boligproblemer ikke var mitt ansvar. Hvorfor skulle jeg ofre min egen utdanning for andre? Og så måtte jeg høre på misnøyen fra Ingvild for at jeg ikke ville passe hennes barn.
Hun kalte oss egoistiske og sa at de aldri mer ville komme til vårt hus. I cirka et halvt år var de faktisk borte. En dag kom broren min hjem. Det viste seg at kona hans hadde møtt en annen mann på jobben sin, flyttet fra broren min og krevde barnebidrag.
Nå truer hun broren min med å nekte ham å se sønnen hvis han ikke betaler bidrag. Betaler han, får han treffe gutten. Hvis ikke, må han bare glemme det. Den andre mannen hun møtte har for øvrig kone selv, så han ville ikke gifte seg med Ingvild. Derfor bor ekskona til broren min fortsatt i en leid leilighet i Oslo, og det er for øvrig broren min som betaler for den også. Broren min har bedt oss om unnskyldning, og sagt at neste gang skal han tenke seg bedre om før han velger kvinne.
