En buss ruller sakte gjennom regndråpene i sentrum av Oslo. Alle passasjerene stirrer tomt ut i luften, hver og en oppslukt av sitt eget ingen ser ordentlig på de andre. Regnet trommer mot rutene, og byen føles grå og tung.
På Majorstuen stiger en hjemløs mann på. Han kunne knapt ha vært over femti, men ansiktet var furet og håret grått han så mye eldre ut enn alderen tilsa. Hele bussen fylles raskt av en skarp lukt av skitt og fravær av varme. Klærne er fillete, men det er blikket hans folk skyver vekk.
Folkens, vær så snill, kan noen gi meg litt penger til brød? Jeg har ikke spist på tre dager, sier han lavmælt.
De fleste ignorerer ham, trekker seg lenger inn mot vinduet noen tar diskret opp lommeboka.
Plutselig hører man en anspent røst bakfra:
Ingen penger til mat? Skaff deg en jobb! Hvor lenge skal du leve på andres bekostning? Jeg mistet jobben min i dag, men jeg tigger ikke for det. Jeg har til og med lån på leiligheten på Løren!
Mannen som roper, er velkledd og ser ut til å klare seg fint. Den hjemløse senker blikket, nervøst, og rote seg i lommene med de skitne hendene sine. Han fisker frem noen sammenkrøllede sedler i kroner og strekker de mot mannen.
Ta dem. Du trenger dem mer enn meg… Gode mennesker vil hjelpe meg.
Med de ordene gjør den hjemløse tegn til å gå av bussen. Den velkledde kaster seg etter ham, prøver å gi pengene tilbake. Hele bussen holder pusten, uvant stille nå, alles øyne på dette lille dramaet.
De to havner ved døren, i stillhetens sentrum. Den velkledde forsøker å forklare, fortvilet, men den hjemløse bare smiler et skjevt smil og rister på hodet.
Livet er verdifullt. Verden er full av gode mennesker. Man må lære seg å glede seg over det som er øyeblikkene, sier den hjemløse ettertenksomt, før han forsvinner ut i regnet.
Igjen står mannen, stiv, med tårer som triller nedover ansiktet hans. Hva enn som hadde skjedd, hadde satt en dyp spire i hjertet hans. Han knuger de krøllete hundrelappene tett til brystet, og bussen fortsetter inn mot Bygdøy allé.
