Konjunktivens vidunderlige ironi
Frieri? Sa han virkelig det? Kari, du må ha ramlet og slått hodet! Hva er det du nøler for?!
Å, Liv, det er mye mer komplisert enn du tror …
Komplisert?! Liv kastet av seg jakken og deiset ned på kaféstolen. Uff, løp for livet! Jeg har tjueto minutter før jeg må kaste Maren på dans og Even på fotball!
Liv, guttungen blir seks snart. Hvor lenge skal du kalle ham Even? Han vil da snart hete Eivind eller noe slikt.
Han får takke og bukke for at jeg ikke kaller ham Mini! I går kom han hjem fra barnehagen og erklærte at han er forelska! I Nora fra naboblokka! Han mener alvor, han snakker om bryllup. Hva sier du til det?
Tja, det er jo ikke annet å vente av din sønn. Husker du hvordan du selv var?
Ikke helt det samme, asså! Husker du mamma da jeg skulle gifte meg? Liv lo så folk snudde seg. Var jeg femten, eller?
Fjorten! Og det var like før mamma måtte legges inn på hjerteavdelingen! «Mamma, jeg har bestemt meg!» Du var så standhaftig. At Pål ikke så på deg to ganger, eller var det tre, spilte liksom ingen rolle.
Men se hvor det endte! Nå er han mannen min, og jeg må ta konsekvensene av fjortis-kjærligheten. Hun kunne straffet meg strengere, mamma. Vask opp for hele slekta i et år? Skulle jo nesten fått husarrest i stedet!
Ja, du inne? Ikke sjans! Mamma visste at du aldri gjorde store dumheter. Alt du dramatisk presterte var for show. Det har alltid gått rundt oppi hodet på deg.
Å ja? Spesielt når det gjaldt deg! Husker du at vi slåss som to katter? Jeg tålte deg ikke! Silje, det var deg som var flink og pen, Liv bare bråk og tull.
Mamma sa aldri det.
Nei, men bestemor tok igjen for hele slekta. Hun var overbevist om at jeg kom hjem med en rød blond unge før konfirmasjonen. Men se på meg!
Heh, der skal ikke jeg kaste stein i glasshus …
Kari skjøv kaffekoppen til side og sukket.
Kjære, hva er det? Liv la hånden på søsterens og klemte.
Jeg er bare … redd, Liv.
For hva, i alle dager?! Endelig møtt en ok mann, og så får du panikk?!
Jeg tror han ikke kommer til å akseptere Even …
Liv rynket pannen.
Hvorfor tror du det?
Det er jo nesten åpenbart, Liv. I går, etter roser og denne ringen ja, han fridde med diamanter! spurte han med sukkersøtt smil om ikke Even kunne være hos mormor uka etter bryllupet.
Kari satt ved vinduet og plukket på ringen.
Ringen var selvfølgelig lekker noe annet skulle vært overraskende, så klart, for Christian hennes utvalgte var jo den klassiske kjekkasen. Veltrent, vellykket og elsker alt med dyr bil og enda dyrere jakke, og så ramler han over Kari og blir plutselig familiemann over natta. Han hadde aldri vært kjent for å spare på noe, for det hadde han lært hjemme: «Christian, kvinner kan leve på rugbrød og tubeost for kjærlighetens skyld, men hvis mannen har råd og holder igjen, hvor trygg tror du hun føler seg med barnet etterpå?» pleide moren å si. Dette satte seg dypt.
Christian hadde vokst opp med en mor som på egenhånd dro ham med til Oslo etter at eksmannen stakk. Han hadde funnet seg en yngre versjon av kjærligheten og kastet ut de to uten engang å snu seg. Moren, Gerd, orket ikke tanken på bygda hjemme hun ville aldri tilbake til eddikflaskene og bestefars sure miner. Hun fikk seg rom på et hospits og vasket hus, stoppet aldri opp, og var tøffere enn de fleste. Christian visste at alt man får, det må man jobbe for.
Gerd giftet seg ikke av forelskelse, men av fornuft, dette fortalte hun aldri sønnen. Han skulle få tro på eventyr og kjærlighet, for sånt skader ingen gutt. Men da hun en dag var heldig nok til å få seg en stilling hos professor Andersen, som trengte noen til å holde orden, begynte ting å lysne. Andersen hadde ikke barn selv, men fant raskt tonen med Christian. Etter et års tid samlet han mot til å foreslå ganske så upoetisk at hun kanskje ville ha både tak over hodet og fellesnavn. Alt skulle tilfalle henne og Christian, for slekta brydde seg uansett ikke. Med hodet kaldt og blikket rett, takket Gerd ja for Christians skyld. Ingen dramatikk, men mer som å kjøpe forsikring på livet og for første gang hadde Christian en som kunne gå på foreldremøte og hjelpe med leksene.
Etter ett år til var Gerd i gang med studier, mens Christian fikk smak på en trygg tilværelse. Sitt egentlige opphav fikk han vite om først etter at professoren gikk bort, og da var Christian 19. Som voksen sa Gerd: «Biologi er ikke alt. En pappa kjennes i handlingene, ikke på blodet. Professoren ga oss hjem, trygghet, og til og med en pause fra bitterhet.»
Christian, godt oppdratt mellom frieri og forsikring, rotet rundt i Oslos singleverden og hadde stor samling Tinder-matcher før det plutselig var Kari. Mor var overlykkelig, og det at Kari hadde en pode fra før, så Gerd ikke som noe hinder.
Christian, klarer du dette? Å tre inn i rollen som bonusfar?
Mamma, selvfølgelig. Jeg hadde jo en jeg også. Men tenk om Even ikke liker meg?
Du er ikke tolv lenger! Jobb for det! Vil du ha henne må du vinne guttens tillit først. Slik er det bare! For alle norske mødre er poden viktigere enn alt annet!
Mamma …
Nei! Ikke lat som du er sjokkert over at jeg sier det rett ut. Fri nå, og kom deg inn i rollen! Men tenk deg om, dette er ikke gøy på kino. Et barns fremtid er ikke eksamensoppgave! Kari klarer seg, men Even kan bli skadelidende hvis du ikke virkelig går inn for det.
Christian tok rådet. Første del med frieriet var gjort, men nå satt Kari altså på kafé med søstera og visste verken ut eller inn, tross kjærligheten.
Liv vred seg på stolen.
Hva eksakt sa han til deg?
Hæ?
Ja, Christian! Om denne ukes-evakueringen av Even?
Ingenting spesielt, bare at Even kanskje kunne bo hos mamma og pappa uka etter bryllupet.
Kari kastet teskjeen, så både servitøren og halve panelet over i hjørnet snudde seg. Liv himlet med øynene til baristaen og listet bort skjea, tok seg et overdrevent slurp av cappuccino-skum og kilebanket søstera i panna så karaffelen klirret.
Au! Hva er i veien med deg?! Får jo blåmerke!
Nei da! Jeg har trent på barna mine i årevis. Glem det, Kari! Er vi ikke voksne nå?
Mer eller mindre. Jo, vi ble vel det da jeg fikk Even …
Nemlig! Tidlig krøkes, som mor sa. Men lærte du noe? Neppe!
Hva sikter du til nå? Kari fikk tak i teskjeen og holdt den mot panna.
Di vi maler over! Svar meg, søster, hvordan hadde livet vært om du sa fra om Niklas litt tidligere? I stedet for å gå alene rundt med hele pakka?
Aner ikke. Spiller ingen rolle nå.
Kanskje. Men tanken slår meg: Hvilket sjokk må til for at du skal begynne å faktisk snakke om noe, på ordentlig, med de som er glade i deg?
Kari snudde seg trist mot vinduet. Noen ganger er en søster fryktelig irriterende men aldri har Liv vært mer treffsikker. Even ble til på tross, ikke på grunn. Liv visste godt den historia.
Hun hadde hengt etter Niklas siden første skoledag, ventet ved speilet i gangen simpelthen fordi han gikk forbi. Vellykket eller ikke der var det bare Kari som sløste forelskelsesdager. På russeballet ble det alvor: Niklas tok henne i hånden og lot henne bli med hjem, vel vitende om at foreldre satt på hytta og spilte Yatzy, og ingen skulle hjem før mandag. Hva som videre skjedde, fikk hun aldri forklart, ikke for seg selv engang. Kari, alltid så åpen, sa ikke et pip. Så da hemmeligheten ble større enn Glomma, sa hun fortsatt ingenting.
Liv, den gangen like bestemt, sendte klassen til forhandlingsbordet. Da Kari kom hjem, løp Liv henne i møte og ga henne en klem, uten at Kari skjønte noe.
Ikke vær redd, Kari! Glem det! Han var ikke så mye å skryte av likevel.
Hvem? Hva snakker du om?! Kari ble livredd og svimte om rett foran bestikket på stuebordet.
Til seg selv kom hun raskt, men åpnet ikke øynene de første ti minuttene bare kjente mammas våte hender og den evige kosen.
Hvorfor fortalte du aldri? Bedre å si det sånn?
Så satt de og gråt i kor. Først mamma, så Liv, så begge og til slutt kom pappa hjem.
Hva er det her?! Flomvarsel? Kom dere sammen, da folkens! Skal jeg bli bestefar, så skal det feires ikke gråtes! Forresten, Kari, ikke stress. Du må ta vare på deg selv!
Aldri før eller siden kjente Kari slik lettelse og takknemlighet. Det var flaut, ja, men tyngden letter familien tok henne i mot med åpne armer.
Og så kom Even, til en familie uten klassisk mor-og-far, men med heiagjeng. Kari fikk ferdigutdanning, karriere og et trygt hjem til sønnen, mye takket være støtte fra Liv og alle rundt.
Men så kom Christian, liksom vellykket og flott, og hele den trygge bobla begynte å gynge. Skulle hun virkelig risikere Evens fremtid for egen lykke?
Hun hadde allerede prøvd én gang, og det holdt nesten på å gå galt. Hadde det ikke vært for foreldrene og Liv ville hun aldri sittet på kafé og rynket pannen.
Liv, alltid handlekraftig, rasket til seg menyen og vinket på nytt til servitøren.
Skal vi ha suppe?
Nei takk. Bare dessert. Trenger noe søtt for nervene i dag.
Liv dro fatet med wienerbrød nærmere søstra og sukket:
Kjære, du må lære deg å snakke høyt ikke drukne i konjunktiven. Spør Christian hvorfor Even skal være bortreist. Er det så vanskelig?
Tja, kanskje … Likevel … Spør, bare spør, liksom?
Ja! Spør NÅ!
Liv nappet mobilen ut av Karis jakke og dultet den som en kake rett foran nesa hennes.
Ring!
Han er jo i møte, Liv!
Javel. Da SER du hvor dyrbar du er. Skriv melding da vel!
Hva skal han tenke om meg?!
Virkelig? Kari. Du har diamantring på fingeren. Du sier ikke ja med halve hjertet nekter du, så nekter du! Slutt å late som du venter på versjon 2.0 av livet. Tror du Christian kan lese tanker? Spør ham. Lev litt på direkten slipp konjunktiven!
Vet ikke engang selv hva jeg vil … Kari stirret fortapt på tastaturet, men tastet likevel inn melding.
Svar kom nesten før hun rakk å begynne på ekleren. Hun smilte og sukket dypt.
Der ser du! Liv lo lavt, måtte løpe. Jeg er sent ute! For deg er det kjærlighetsferie, for meg maraton mellom ballettsko og fotballsko! Ikke surmul, søta. Snakk med Even, han er sikkert ikke så negativ til Christian som du tror!
Mener du virkelig det?
Javisst. Men jeg har aldri sagt det. Hysj!
Liv kastet jakken på seg og viftet mot utgangen, blinket ertende og tapte seg i folkemengden.
Kari ble sittende. Tenkte.
Og kom frem til noe. Tre år senere fikk Even en lillesøster og med dyp andakt tok han den lille bylten av Christian og smilte forsiktig:
Vær forsiktig, Even! Kari var på nippet til å løpe bort, men Christian holdt henne igjen.
Slapp av. Går bra. Ja, sønn?
Far! Nå tuller du! Even hevet på øyenbrynene og kikket på de blonde krøllene på bylten. Mamma! Hun er nydelig.
Nok et norsk hverdagsmirakel i all enkelhet.
