Ubekvem kone
Synnøve åpnet øynene sakte, som om hun brøt gjennom isen på en frossen innsjø, mens en smerte hun knapt kunne fatte strømmet gjennom kroppen.
Synnøve Karlsen, du er våken. Vi ser det på monitorene. Forsøk å åpne øynene, en fremmed stemme lød dempet og fjern, som rop gjennom tåke.
Synnøve ville adlyde, men øyelokkene var blytunge. Kroppen ville ikke lystre, og hvert muskelfiber, hver lem verket av en dyp, utydelig smerte. En hvit, medisinsk lyd la seg som et teppe i bakhodet hennes. Lukten av sykehus skarp desinfeksjon, medisiner, noe bittert og fremmed var umiskjennelig.
Flott, stemmen kom nærmere. Du puster selv. Det er bra.
Med stor anstrengelse klarte Synnøve å flikke øyelokkene litt opp. Skarpt sykehuslys tvang dem igjen, og verden forsvant i et akvarellaktig slør: hvit tak, vegger, en slange som løp fra hånden hennes.
Over henne lente en eldre mann seg. Ansiktet hans var preget av dype rynker, øyne harde og granskende under buskete, grå bryn. Hvit lue, munnbind hengende løst.
Hvor er jeg stemmen hennes var svakere enn lyden av tørre blader i vinden.
Du er på intensiven, svarte mannen rolig, justerte på noe ved siden av sengen. Rikshospitalet. Oslo.
Ulykke hvisket hun. Det var en ulykke
Minnet blusset opp sol i frontruten, motorveien Hun kjørte. Men hvor?
Ja. En bilulykke, sa legen nøkternt. Husker du det?
Jeg skulle til klinikken for kontroll. Jeg og mannen min vi ville prøve IVF, vi Nei, vi lyktes ikke med barn
Riktig, nikket legen som presenterte seg: Jeg heter Halvor Gundersen, overlege. Du var i en meget alvorlig ulykke.
Bevisstheten klarnet gradvis, minnene kom tilbake, og med dem også frykten.
Mannen min Vet han? Er han i orden?
Han vet det, Halvors stemme ble hard. Det gikk bra med ham. Han var ikke med deg i bilen.
Synnøve stirret forvirret fremfor seg, forsøkte å se for seg hendelsen. Det stemte Eirik skulle komme senere fra jobben. Hun kjørte alene.
Hvor lenge har jeg vært her? hvisket hun, mens en klam frykt steg i brystet.
Legen trakk pusten tungt. Det lød som et ekko av livsbekreftende maskindur.
Du skal vite, det jeg forteller vil komme som et sjokk. Han stanset ikke blikket.
Si det, ba Synnøve.
Ulykken skjedde for lenge siden. Du har vært bevisstløs svært lenge.
Hvor lenge En uke? To?
Tre år. Du har vært i koma i tre år, sa Halvor stille.
Verden falt sammen rundt Synnøve, hun sank inn i mørket hun nettopp hadde kjempet seg opp fra.
Nei leppene hennes skalv. Det kan ikke være sant Det er umulig
Du hadde alvorlige skader i hodet, flere brudd. Det var på hengende håret, konstaterte legen. Vi trodde ikke du ville overleve.
Tre år.
Hun så ned på den bleke hånden sin svak, men levende!
Du hadde flaks, stemmen til Halvor ble mykere. Du har sjelden blodtype. Vi trengte akutt overføring, og blodbanken hadde ikke.
Han ventet, så la han til:
Mannen din reddet deg. Han hadde riktig blodtype. Donerte alt han kunne. Han ga deg livet tilbake, Synnøve.
Disse ordene lå seg tungt over bevisstheten hennes. Eirik… donerte blod… reddet henne.
Men tanken ga ingen ro. Et eller annet i dypet forble kaldt og skjevt. Hun husket sin egen blodtype og var nesten sikker på at Eiriks var annerledes.
Hun orket ikke stritte imot. Igjen forsvant hun i en sky av medisinert sløvhet.
Neste gang hun våknet var det roligere. Maskinenes pip var blitt hverdagslig. Noen stod stille ved sengen.
Duften av Eiriks dyre aftershave, litt bitter, kjent. Før hun så mannen, visste hun at det var han.
Han så ut som alltid glattgredd mørkt hår, velpleid skjegg, korrekt profil. Men blikket det var iskaldt, nesten foraktelig.
Sykepleieren, en kvinnelig skikkelse omkring femti, vennlige, slitne øyne hun het Ragnhild skiftet intravenøst.
Eirik bøyde seg over henne, stemmen var lav og bløt.
Kjære deg. Så bra å se deg våken.
Han smilte, men det nådde ikke øynene.
Mens du lå her i tre år, fikk jeg god tid til å ordne arven.
Synnøve forsto ikke.
Hvilken arv?
Dokumentene. De du undertegnet så villig før reisen din, han trakk på skuldrene. Du har alltid vært så tillitsfull.
Jeg
Takk for signaturen, hvisket han giftig. Det var ufattelig heldig for meg.
Et minne spratt opp: akuttmottak, han bøyde seg over henne.
Bare skriv under, Synnøve. Det er for operasjonen. Formalitet bare.
Den skjelvende hånden hennes signerte alt.
Din fars transportselskap. Husker du det? Eiriks blikk var stikkende. Du ville ikke ha noe med det å gjøre. Nå har jeg gjort det til en gullgruve. Alt er mitt. Helt og holdent.
Synnøve stirret på ham, lammet av sjokk. Dette var ikke mannen hun giftet seg med.
Du kan ikke mumlet hun.
Det kan jeg, og han rettet på mansjettene. Ta vare på henne, Ragnhild.
Hun lukket øynene, lot som hun sov. Sakte trillet tårene vekk, brant mot tinningen hennes.
Eiriks fottrinn forsvant, harde mot linoleumen. Han bare gikk.
En varm hånd strøk kinnet hennes.
Ikke gråt, hvisket Ragnhild forsiktig. Ikke kast bort kreftene. Han er ikke verd én tåre.
Takk Synnøve kjempet for å ikke bryte ut i gråt.
Senere, mens Ragnhild skiftet bandasjen, lente hun seg inntil Synnøve.
Du er sterk. Har du klart å våkne igjen etter alt, klarer du mer. Mange blir lurt av sine. Men kom deg opp. Det kan bli bra, sa jeg.
Enkle ord fra en sliten sykepleier, men de skinte gjennom mørket.
Ragnhild
Ja, jente?
Legen sa at mannen min var blodgiver.
Ragnhild strammet kjeven.
Hvem sa det?
Halvor Gundersen.
Lytt til meg. Eirik ga deg ikke en dråpe. Han kjenner ikke engang egen blodtype. Jeg hadde vakt den dagen! Tre ganger spurte jeg ham, men han bare ristet på hodet.
Men legen?
Halvor lager alltid rot i papirene. Hvis noen sa Eirik var donor, skrev han det bare opp. Men blodet ditt, det kom fra blodbanken. En anonym donor. Du var heldig.
Ragnhild trykket lett på skulderen hennes.
Du skylder ham ingenting. Ikke ett liv, ikke én krone.
Synnøve nikket sakte. Alt løgn. Alt.
Om natten stirret hun i mørket og lurte på hvordan hun hadde kunnet være så blind for Eirik. Hvordan hadde kjærlighet blitt til is?
Minnet om den første dagen da hun møtte ham, dukket frem fire år siden en annen verden.
Synnøve løp ned trappa til T-banestasjonen, det regnet, hun hadde mistet en hæl. I kaoset følte hun seg helt latterlig.
Næmen, har Askepott mistet tålmodigheten, ikke skoen? en lav, ironisk stemme bak henne.
En mann stod der, dyr kåpe, godlukt, ikke klassisk pen, men utstrålte makt og trygghet.
Askepott kommer til å gråte, svarte hun viskende. Jeg har intervju om femten minutter. Se på meg
Mannen så gjennom henne, ikke dømmende, bare vurderende.
De ansetter deg ikke, sa han tørt.
Så hyggelig med oppmuntring, hun fnyste.
Jeg er praktisk. Jeg heter Eirik.
Synnøve, hun rakk hånden.
Kom, Synnøve. Du skal ikke ta T-banen. Jeg kjører deg. Vi løser sko-problemet på veien.
Jeg kan ikke Jeg kjenner deg ikke
Nå gjør du det, han smilte avvæpnende.
Han kjøpte henne nye sko på veien.
Disse koster en formue, hvisket hun.
Tror det er en god investering i din nye jobb, svarte han.
Hun fikk jobben. Eirik ringte kvelden etter.
Hvordan gikk det med skoene?
Hvordan fikk du nummeret mitt?
Jeg vet alt, Synnøve, lo han. Kan jeg invitere deg på middag?
Hun sa ja. Det ble starten på kjærligheten og et eventyr med blomster, middager på Oslos beste steder, helgeturer.
Lillesøster Randi, nøktern og skeptisk, så det hele med et blikk som bare ringrevene har.
Så møtte hun Eiriks foreldre.
Faren, Odd Karlsen, streng og fåmælt fra den gamle skole. Han så skeptisk på Synnøve.
Oversetter, mumlet han under middagen. Lite seriøs yrke. Damer bør ha familie og barn.
Pappa, mumlet Eirik. Vi prøver jo
Vi jobbet ikke. Vi bare levde, kom det tørt.
Moren, Brit, var myk. Hun jobbet som norsklærer.
Jeg var på din side, sa Brit til Synnøve. Har du alltid elsket språk?
Veldig, Synnøve smilte, isen tinte langsomt.
Hele kvelden snakket hun og svigermoren sammen om litteratur.
Odd fnyste da han gikk forbi kjøkkenet:
Pen, men tom. Ikke brukandes til noe.
Snart krevde Eirik at hun sluttet i jobben:
Du er laget for noe mer. Jeg kan forsørge deg, Synnøve.
Men jeg elsker jobben
Du kommer til å elske ditt nye liv enda mer.
Synnøve trodde ham. Hun ble den perfekte vertinne. Så prøvde de å få barn.
År for år gikk, men intet barn kom. Legene var nådeløse: infertilitet.
Det er min feil, gråt hun.
Slutt med det der. Vi prøver IVF. Får vi ikke det til, så kjøper vi hjelp, sa Eirik følelsesløst.
Hun klamret seg til håpet.
I samme periode ble faren, Arne Karlsen, syk. Synnøve og Randi byttet på å våke ved ham. Moren døde da de var små vanlig soppforgiftning som endte i lungebetennelse.
Arne rakk aldri sin femtiårsdag. Dager i gravøl, Eirik var diskret, snill, men snakket bare om arv opp og ned.
Sorgen gjorde Synnøve blind for alt annet og nå visste hun hvor fatalt det var.
Hele giftermålet var en illusjon. Svigerfars spådom var sann.
To dager på klinikken, så ble hun flyttet på firemannsrom. Bråk, matlukt men liv og varme.
Randi kom på besøk, og Synnøve kjente henne nesten ikke igjen. Fra jentunge til voksen.
Synnøve søster Randi kastet seg rundt henne.
Hva har skjedd? Du er forandret
Tre år! Jeg har vært så red Randi gråt.
Til slutt satte hun seg. Jeg har forferdelige nyheter.
Hvordan kan noe være verre?
Han, mannen din Han kastet meg ut. Av vårt hus.
Synnøve stivnet.
Ut? Men huset Din arv også!
Eirik viste papirer du undertegnet alt for tre år siden. Nye låser. Jeg kom hjem, alt mitt sto i sekker utenfor.
Papirer igjen.
Ikke alt, Randi rakte over en konvolutt. Han har søkt skilsmisse.
Synnøve åpnet den med skjelvende hender.
Han anklager deg for moralsk svekkelse og utakknemlighet. Etter sin «helteinnsats»! Han sprer det overalt hvor han reddet livet ditt.
Typisk, svarte Synnøve matt. Hvor bor du nå?
På hybel, sukket Randi. Hos en venninne. Han har tatt alt.
Synnøve kjente at kampvilje steg, kald, hard.
Klinikken ble hennes verden i ukesvis. Eirik kom ikke tilbake. All info fikk han fra legen. Hun innså at han bare hadde ventet på signallinjen på EKG skulle bli flat.
To uker senere ble hun utskrevet.
Med en sliten plastpose og gamle klær satt hun utenfor sykehuset. Hun ringte Eirik.
Så du er ute? stemmen var nesten munter. Bra.
Eirik, jeg har ikke penger. Kortene
Alt er sperret. Du har vært død for verden i tre år. Snart er alt formelt mitt. Forbered deg på skilsmisse. Ikke ring meg mer.
Han la på.
Synnøve sank ned på benken. Mai. Tre år og tre vårer var borte.
Randi hentet henne, med et par gamle jeans og en t-skjorte.
Du blir med meg til hybelen, sa hun.
Synnøve så oppgitt ut på byen. Utenfor klinikken føltes hun hjelpeløs, som et barn.
Den lille hybelen, to smale senger, ett bord dekket av tegninger og stoffprøver Randi studerte design.
Synnøve satt blek og svak på sengen og stirret ut.
Jeg må finne en jobb, sa hun.
Du må hvile. Du er knapt på beina.
Legen sa jeg kan arbeide. Vi må ha penger. Jeg kan jo tre språk.
Så hun åpnet Randis gamle bærbare, fant en nettside på engelsk. Leste noen setninger og forstod straks. Hun smilte lettet.
Men da hun forsøkte å oversette det gikk ikke an å danne norske setninger, ordene gled, tankene sviktet.
Hva skjer? hun prøvde fransk det samme.
Neste morgen gikk hun rett til legen.
Halvor Gundersen undersøkte henne grundig, så han sa tålmodig:
Det er ettervirkninger av skaden, Synnøve. Afasi. Midlertidig, tror jeg. Med trening blir det bedre.
Men jeg må jobbe, ropte Synnøve. Økonomien!
Ta det rolig, ba legen. Gjenopptreningen er viktigst.
Om kvelden spurte hun Randi:
Hvis jeg ikke kan oversette, hva duger jeg til?
Du har holdt hus, laget mat, pleid hjemmet alt sammen. Du er flink til å skape hygge.
Ja. Det får stå på CVen.
Neste dag gikk Synnøve til et byrå for husholdningspersonell.
Kvinnen på kontoret vurderte henne skeptisk.
Har du erfaring?
Jeg har styrt et stort hus, svarte Synnøve forsiktig.
Du er husmor, altså. Men det er ikke et yrke. Kan du noe mer?
Kvinnen så plutselig arret i tinningen.
Hva er det?
Nylig utskrevet etter bilulykke, fortalte Synnøve ærlig.
Du ser ikke sterk ut, mumlet kvinnen. Vi får ringe deg om vi har noe.
Jeg kan ta hva som helst. Barnepass, matlaging, alt, tryglet Synnøve.
Kvinnen liksom stusset. Hennes fortvilelse grep henne tydeligvis.
Ett oppdrag finnes, sa hun. En kirurg, Leif Hofstad. Trenger barnepike til jenta, ni år gammel. Tre tidligere har sluttet første dagen. Kona døde for to år siden, også bilulykke. Leif har bare jobbet siden. Datteren snakker knapt. Prøv, om du tør.
Den romslige leiligheten på Frogner var stillere enn døden. Dyrt, kaldt, upersonlig.
Leif viste seg som høy, alvorlig mann med grått blikk og mørke ringer under øynene.
Du er Synnøve Karlsen, nikket han. Barnerommet er innerst. Lise er der.
Så forsvant han bak sin dør.
Forsiktig banket Synnøve.
Lise?
Ingenting. Hun åpnet.
En mager jente med tynne fletter satt på gulvet, stirrende inn i et nettbrett.
Hei, Lise. Jeg er Synnøve. Jeg skal hjelpe deg med lekser, sa hun forsiktig.
Ingen respons. Blikket under luggen var sky.
Synnøve sukket. Dette ble ikke lett.
Dagene var et slit. Leif dro tidlig, kom sent. Lise snakket ikke, bare gjorde det hun måtte og trakk seg inn på rommet igjen.
Men Synnøve visste hva sorg var, og hun følte barnets ensomhet sterkt.
Etter tre dager satte hun seg hos jenta.
Nå legger du bort nettbrettet litt, Lise.
Lise kastet et voktende blikk.
Vet du, jeg elsket å lage ting av leire da jeg var liten, sa Synnøve. Jeg så du hadde noen bokser der.
Hun hentet plastelina. Begynte å lage et tårn.
Vil du lage slott for prinsessen? Hun lot hendene arbeide, klønete, men langsomt føltes det kjent.
Lise betraktet henne lenge. Så kom det lavt:
Det der blir feil, sa hun plutselig.
Hva da?
Prinsessen må ha det høyeste tårnet, og hun satte på enda en leireklump.
De jobbet sammen en times tid.
Om kvelden, da de ryddet, snublet Synnøve over en gammel skissebok.
Hva er det? rakte hun frem hånden.
Ikke rør! Lise klemte boken til brystet. Det er mammas.
Mammaen din tegnet? spurte Synnøve mykt.
Lise nikket, åpnet spent første side.
Tegninger: fargerike figurer, puslespill, myke leker.
Så vakkert sa Synnøve, og bladde videre. Dette var ikke til pynt, dette var pedagogiske skisser. Siste side logo: en flyvende fugl med terning i nebbet og teksten «Elenas Verksted Leker til spesielle barn».
Spesielle?
Hun ville lage en leke-verksted for barn som Mikkel, Lise gråt stille. Han snakker ikke. Mamma sa sånne barn trenger noe annet. Pappa sa det ikke var alvor.
Synnøve satt lenge og så på tegningene.
Drømmer skal virkeliggjøres, overbeviste hun seg selv.
Neste kveld ventet hun til Leif kom.
Lise har sovnet, sa hun.
Ja? Leif var trøtt og reservert.
Hun la boken på bordet.
Det der skal du ikke rote i, stemmen hans var hard.
Der tar du feil, svarte Synnøve bestemt. Dette var fruen din og er drømmen til datteren din.
Ikke snakk om min kone! Du vet ingenting!
Nei, men jeg ser hvor glad Lise blir.
I samme øyeblikk stod Lise i døra.
Pappa, rop ikke på Synnøve.
Leif så knekt ut.
Lise, gå å legg deg.
Det er mammas bok. Vi lager leker sammen, Lise holdt boken tett.
Øynene hennes lyste av liv.
Leif ga opp, vendte snudd og forsvant.
Synnøve ga seg ikke. Hun ringte Randi.
Jeg trenger deg. Det er et prosjekt.
De satte i gang. På kveldstid, i gjesterommet, samlet de materialer, lagde puslespill, sydd bamser Synnøve med blikk for detaljer, Randi med sine designerferdigheter.
En dag kom en kvinne på besøk, sammen med en liten gutt som gynget varsomt og ikke sa et ord. Det var barnepsykologen Kristin, kollega av Leif.
Det er Mikkel, sa hun og strøk gutten. Han kommuniserer ikke med folk.
Synnøve satte frem regnbuepuslespillet.
Mikkel stoppet opp, tok brikken, satte den riktig.
Kristin begynte å gråte.
Han har aldri lekt slik før, hvisket hun.
Kristin spredde ordet. Snart kom flere familier.
Vi må registrere enkeltpersonforetak! glødet Randi.
En kveld oppdaget Leif dem leende på gulvet, leker overalt.
Synnøve så rett på ham. For første gang vek ikke blikket hennes.
Er du sikker, Kristin? spurte hun, et bestillingsskjema i hånden.
Men svaret var allerede klart.
