Jeg selv vokste opp på barnehjem foreldrene mine døde, jeg hadde ingen slektninger derfor ble jeg sendt til et barnehjem. Da jeg fylte 18, pakket jeg snippsekken og tok første bussen til jobb. Skole var jo bare å glemme, det fantes ikke penger til sånt. Jeg er ei arbeidsom jente, aldri redd for å brette opp ermene og ta ei skikkelig tak. Og så, ikke lenge etter, traff jeg Morten, vi falt pladask for hverandre og flyttet sammen i en ganske trang leilighet med litt for dårlig trekk.
Forholdet vårt var bra ikke bråk, bare støtte og samarbeid, som et velfungerende dugnadslag.
Men han nektet alltid å gjøre meg til kona si, og jeg ønsket meg en ekte familie mer enn tyttebær på pannekaker. Etter fire år sammen ble jeg gravid. Og vips da kjæresten min fikk vite det, forsvant han fortere enn gratis kanelbolle på skoleavslutning. Alt som lå igjen etter ham, var en lapp hvor han skrev at han ikke gadd å ha barn nå, og at foreldrene hans kom til å sende penger så jeg kunne «ordne opp».
Ja da, pengene kom men å «ordne opp» betydde å kvitte seg med barnet, og det var aldri aktuelt for meg. Uansett hvor tøft det ville bli, skulle jeg klare meg og vokse med oppgaven.
Så kom den uunngåelige nabokommentaren. En dag, da jeg vugget rundt med den voksende magen min, sa hun rett ut:
Jeg sa det jo, jeg sa du måtte vente med å flytte inn hos en mann til du hadde gullring på fingeren. Nå, hva skal du gjøre? Alenemor, du! Skammelig.
Det svei, må jeg innrømme. Og hun minnet meg på «feilen» min flere ganger, akkurat som om hun fikk bonuspoeng for det.
Livet ble kjempetøft gravid og dobbelt skift på jobben. Heldigvis forsto sjefen min på Rema 1000 alvoret og slengte på noen ekstra hundrelapper. Men det som virkelig overrasket meg, var hvordan fremmede plutselig begynte å hjelpe.
En dag ringte det på døra. Utenfor sto en dame med ei diger bærepose. Det viste seg at naboen, ja den samme nabokjerringa, faktisk hadde fått hele blokka med på et lite spleiselag, så alle kom med klær, leker og babyutstyr. Og etterhvert tikket det også inn penger til og med Hans, den gamle vaktmesteren, bestemte seg plutselig for å støtte meg og babyen litt økonomisk.
Jeg hadde jo aldri trodd at når jeg trengte hjelp som mest, skulle folk jeg aldri hadde snakket med før, komme løpende. Selv huseieren reduserte leien ja, nærmest et lite mirakel på Østkanten.
Med god hjelp fra mange rare og fine folk, kom sønnen min til verden, og hele borettslaget ble en slags storfamilie. Han vokste opp med flere reservemammaer enn jeg har strømpebukser.
Årene gikk, og plutselig ville faren hilse på ungen. Han hadde ikke fått dreisen på livet sitt heller og nå maste til og med foreldrene hans på barnebarn. Og her sitter jeg og tenker… Skal jeg slippe dem inn i livet vårt? Kanskje. Kanskje ikke. Livet er jammen ikke bare svele og brunost.
