Ikke sånn Synne
Synne! Igjen?! Herregud, du er ikke barn, du er bare et eneste stort sammensurium, du! Hvordan klarer du det?!
Mamma, jeg vet ikke. Det bare ble sånn
Moren drar av Synne den skitne jakka, de gjennomvåte støvlene og lua som har mistet dusken sin.
Alle andre barn er slik barna skal være, mens min Synne! Hvor mange ganger da?
Synne ser på den revnede kjolen og sukker tungt.
Men det var jo så gøy! Toget de lagde ble helt perfekt! Synd bare at Aleksander dro altfor hardt i kjoleskjørtet hennes, så det ble revnet. Og frøken Katrine sa at hun ikke skulle sy det sammen, det måtte Synnes mor ta seg av. Det er jo sant. Så måtte hun sitte i et hjørne på en stol fra ettermiddagsmaten og helt til kvelden. Kunne jo ikke vise trusa til guttene? Uhørt! Det sier bestemor alltid til Synne. Og bestemor vet litt om livet!
For eksempel at Synne er «sånn». Mor tror ikke på det, men bestemor hun vet.
Slutt å mase på barnet! Hva er dette for oppførsel?
Mamma, du oppdro meg på samme måte! Hvorfor mener du plutselig at det er feil? Hvis jeg ikke oppdrar Synne, hvem blir hun da?
Så smart og vakker som du! Er ikke det nok?
Åh, mamma, ikke tull! Jeg har ikke tid til dette tøvet! Synne! Gå og skift! Med én gang!
Lettet puster Synne ut og løper på rommet sitt, mens krangelen mellom de to viktigste personene i hennes liv fortsetter uten henne. De trenger henne egentlig ikke, bare en grunn til å få ut frustrasjonen.
Synne spurte engang bestemor hva det betydde, men bestemor bare lo:
Krangling uten grunn er kjedelig, vennen. Når det er om noe virkelig, da blir det liv.
Så jeg er deres «virkelige» sak, du og mamma?
Den viktigste! Du er jo alt vi har! Derfor bryr vi oss om hvordan du blir. Men vi gjør det på vår egen måte. Mamma er streng, for hun mener det må være sånn. Jeg ja, min strenghet brukte jeg ferdig på moren din. Så til deg har jeg bare sukkerbiten igjen.
Jeg liker ikke sukkertøy!
Greit, så får det være en Non Stop da.
Det er bedre! Bestemor, elsker mamma meg?
Mer enn alle andre her i verden! Til og med mer enn meg. Ikke vær i tvil!
Hvorfor kjefter hun på meg hele tiden da?
Det er akkurat derfor
Rar kjærlighet Du kjefter ikke, men du elsker meg også?
Jeg er bestemoren din, hun er moren din. Morsrollen er strengere. Så hun må elske på sin egen rar måte. Skjønner du?
Nei.
Da er det ikke på tide enda, du forstår det når du blir eldre.
Men det «senere» vil aldri komme, føler Synne. Hun venter og venter, men moren blir bare strengere for hvert år.
Hva skal jeg gjøre med deg?! Skal jeg bare vente til du kommer hjem gravid uten å vite med hvem, kanskje?
Denne setningen hører Synne ofte, men hun skjønner ikke helt hva moren mener. Hun ler hver gang og tenker på den kjolereven hun hadde i barnehagen. Hun har så lyst å spørre hvordan det er mulig å bære noe i et skjørt med hull, men hun vet at moren neppe hadde syntes det var morsomt. Hun hadde nok fått kjeft igjen.
Moren frykter helt uten grunn.
Selv om Synne er litt for stor og vimsete og ganske pen, føler hun seg helt vanlig. Bestemor sier hva hun vil, men Synne har jo speilet!
I speilet ser Synne Ikke noe særlig. Små øyne, en tynn hestehale av mørkt hår og fregner over hele neseryggen. Hun er ingen skjønnhet!
Sannheten om seg selv forsto Synne tidlig. Derfor bryr hun seg ikke så mye om utseendet, det er enklere slik! Hun trenger ikke dyre klær, sko de gamle joggeskoene duger til alt, unntatt de få gangene de drar i teateret med bestemor. Da må hun se litt ordentlig ut.
Teateret elsker Synne. Synd bare at de nesten aldri har råd til billetter. Bestemor sparer litt av pensjonen hver måned, men det tar tid Derfor har Synne, helt fra sjuende klasse, vært barnevakt hos naboen, passet tvillingene og tjent sine egne første kroner. Barna er livlige men søte, og Synne som selv ikke har søsken, hygger seg med å leke og mate dem, i stedet for å se det som en plikt.
Det er jo kjekt! Kommer, leker, mater dem grøt, og så går hun hjem. Ingen som roter til skrivebøkene hennes, ingen som hopper på hodet hennes, og hun trenger ikke dele rom med noen. Helt topp!
Ikke det at Synne er egoist, men hun forstår godt at det koster penger å ha barn. Og hjemme? Mammas lønn som sykepleier, attpåtil på akuttavdeling, og bestemors pensjon. Og viktigst: ingen pappa til Synne. Han har hun aldri sett, og savner det heller ikke.
Synne snakker aldri med mamma om slike ting. Hvorfor gi mamma mer å bekymre seg over? Hun har nok med seg selv, og så har hun bestemor, som ikke alltid husker hva som skjedde for to timer siden.
Heldigvis husket bestemor Synnes far, i alle fall en stund. Hun fortalte alt om hvordan han kom inn i morens liv, og hvordan han forsvant igjen.
Han trengte aldri din mamma.
Hvorfor ikke?
Var en rundbrenner! Hadde damer over hele byen. Jeg sa det til henne! Men hvem hører på sin egen mor Hun forelsket seg. Trodde han ville gifte seg med henne, at de andre var ungdommens feiltrinn.
Ble de gift?
Selvfølgelig. Når moren din bestemmer seg for noe, så får hun det til. Men likevel. Da han hørte at hun ventet deg, forsvant han! Poff! Borte, uten adresse, bare en lapp.
Hva sto det på den?
Det trenger du ikke å vite, Synne. Det er mellom dem. Men én ting kan jeg si: Mammaen din gledet seg sånn over å få deg, at hun gikk på tå hele graviditeten. Hun bar deg som om du var laget av glass. Hun var redd for å miste deg. Og det har vært sånn siden. Tror du ikke det er derfor hun kjefter og prøver å oppdra deg best hun kan?
Er det derfor?
Selvfølgelig! Hun er så redd for at noe skal skje deg. Ofte sitter hun oppe om natten og ser på deg. Hun stryker deg over håret og nesten gråter. Spør jeg, så avfeier hun det. Dette er hennes greier. Hun elsker deg, Synne. På sin måte, men elsker deg. Skjønner du?
Klart jeg skjønner Bestemor, kjeftet du like mye på mamma?
Så klart! Alle vi mødre er like. Vi roter det til fordi vi er redde for barna våre, og så angrer vi etterpå.
Men hvorfor være redd?
For barnet sitt? Aner ikke, Synne. Det kan ikke forklares. Det forstår du når du får dine egne barn.
Synne sa ingenting, men hun tenkte med seg selv at hun skulle oppdra sine barn annerledes. Naiv Men hvem er ikke det i den alderen?
Sant å si, så langt frem i tid er ikke Synne engang sikker på at hun vil få barn. Hvem vil ha henne? Liten, ikke spesielt pen, litt stri og veldig sta. Når hun først henger seg fast i noe, må folk bare finne seg i det.
Etter fagskolen begynner Synne å jobbe på samme sykehus som moren. Da begynner diskusjonene for alvor!
Alt hun gjør er visst feil! Enten er hun for ivrig, eller så er hun for snill mot pasientene det er visst ikke bra, for da klatrer de bare på hodet ditt! Så jobber hun for hardt unødvendig, ingen setter pris på det. Pasientene kommer og går, du kan ikke slite deg ut for alle. Du må ta det roligere! Du kan ikke redde alle!
Men Synne vil ikke høre på noen. Hun synes synd på hver eneste pasient. Det gjør vondt for dem! Blir hun sliten av å gi litt ekstra tid? Eller å si noe hyggelig? Ikke i det hele tatt.
Selv moren advarer henne.
Ikke stikk deg frem, jenta mi! Slike som deg blir ikke alltid satte pris på. Du lager bare trøbbel for deg selv, meg og bestemoren din. Du vet selv hvor viktig din lønn er nå! Vi kan ikke sende bestemor på sykehjem, og hjemmesykepleier er for dyrt. Det er du som må jobbe og få erfaring mens du er med bestemor.
Men mamma, jeg klarer ikke å overse det! De kjefter på pasientene
Det er et tungt yrke og folk er forskjellige. Du har sett det selv. Ikke alle orker å være snille hele tiden. I din avdeling er dere tre som er som deg. Det er jo ganske bra, sier sjefen. Men hun vil også at du tar det litt roligere. Folk forandrer seg ikke når du maser på dem, men hvis du viser med et godt eksempel, kan det hende det skjer noe på sikt.
Men det tar lang tid!
Åh, Synne, hvorfor er du sånn?
Hvordan, da?
Sta!
Aner ikke. Kanskje jeg har det fra deg?
Synne!
Ja?
Nei, ingenting. Bare gjør som jeg sier, du!
Jada
Det frister ikke Synne å være uvenn med moren, men hun klarer heller ikke å la være å være seg selv. Kanskje moren har rett, men i tredje etasje ligger den mest kravstore bestemoren, som faktisk smiler til Synne hver morgen, aldri klager over injeksjoner eller for lite oppmerksomhet, mens hun klager på alle de andre sykepleierne. Og flere slike finnes det Trøtte, slitne, i krangel med sine nærmeste Hun ser og hører alt. Slektninger kommer på besøk, men bare for å mase om arv eller andre bagateller. Så gråter pasientene etterpå. Hvordan kan hun unngå å bry seg?
Moren vil helst slippe å høre om det. Det viktigste er at Synne har det bra. Men Synne synes ikke hun kan ha det bra hvis alt rundt henne er trist.
Man kan ikke hjelpe alle, men noen må man prøve.
Jentene på avdelingen ler av henne og sier at Synne er «snill som et lam» og at hun burde vært nonne. Det får de mene! Bestemor har alltid sagt at karavanen må gå videre, uansett.
Så Synnes «karavane» trasker fremover, av og til tungt og møysommelig.
Det er vondt når få forstår deg. Og det er også vondt å ikke ha noen å prate med. Bestemor snakker mindre og mindre, mor sukker og sier at Synne burde tenke mer på seg selv. Venner gifter seg én etter én, og leverer til slutt brudebukettene sine rett til Synne.
Orker ikke kaste! Nå er det din tur til å gifte deg, Synne! Ta imot!
Synne tar imot, hvorfor såre vennene? Men «den rette» kommer aldri og banker på, enten er han forsvunnet, eller så finnes han kanskje ikke for henne. Kanskje noen er ment for å være alene? Hel og selvstendig?
Så Synne har forsonet seg med det. Hun venter nesten ikke lenger. Hun hadde aldri våget å si først hva hun følte. Ikke engang om det faktisk fantes noen å si det til.
Hun løper mellom sykehuset, dyrebeskyttelsen hvor hun av og til hjelper venninnen sin, og bestemors seng, som er mer og mer ukjent selv for henne selv. Mamma sukker, prøver å få Synne med ut på byen, men forstår innerst inne at det ikke er vits. Synne har blitt en typisk gammeljomfru som ikke vil høre snakk om verken kjærlighet eller familie.
Mamma, hvis du trenger barnebarn, kan du bare si ifra! Det er bare å skaffe et par stykker. Ikke vanskelig i dag.
Synne! Hold opp da, så kynisk du er!
Hva da? Det er ikke mange prinser der ute, mamma, og de rekker ikke til alle. Naturlov, dessverre. Hva vil du jeg skal gjøre?
Jeg vil bare at du skal være lykkelig
Slutt å mase om at jeg burde få meg kjæreste. Jeg har ikke lyst. Livet mitt vil ikke inn i noe forhold. Skjønner du? Ikke grav i det, det er ille nok som det er
Da tier mamma og sukker, og lurer på hvilken mann hun enda kan koble datteren med. Veninders sønner er allerede opptatt, så alt hun kan gjøre er å vente på at skjebnen ordner litt for Synne.
Og så skjer det på en helt annen måte enn Synne hadde forestilt seg.
Hun hadde trodd at helten kom til å finne henne når hun sluttet å vente. Men det ble noe helt annet.
Det er den samme kravstore pasienten, fru Marit Akselsen, som starter det hele. Hun er innlagt på Synne sin avdeling to ganger i året, og hver gang styrter hele personalet rundt henne.
Skal klage på alt! Skulle ønske hun holdt seg frisk! Synne, det er favoritten din! Lykke til!
Marit Akselsen lyser opp når hun ser Synne komme løpende i korridoren.
Jenta mi! Så glad jeg er for å se deg! Endelig et menneskelig ansikt blant vampyrene!
Nå må du være snill, fru Akselsen! Det er mange gode her.
Du er for ung, du skjønner lite! Jeg har levd lenge! Ikke si imot!
Skal ikke protestere, jeg følger deg til rommet. Du har allerede skremt halve avdelingen!
Det har bare godt av det! Kan være lurt for dem!
Du er virkelig vrien, fru Akselsen!
Det er jeg. Men jeg er snill i forhold til katta mi! Har du møtt henne? Den er verre!
Synne nikker, men glemmer det hun hører det skulle hun ikke ha gjort. Fordi hun virkelig får treffe denne katten.
Det skjer da Marit Akselsen denne gangen er uvanlig stille. Hun krangler ikke, ikke en eneste sur kommentar. Hun går rett inn på rommet og vender seg mot veggen. Synne spør hva som har skjedd, men får bare viftet henne bort.
Gå med Gud, Synne Vi snakkes
Noen timer senere får Synne vite om diagnosen. Og dessuten at Marit selv ba om å bli innlagt.
Kranglet med barna, så nå er hun helt knust. Skal bare ha sympati! Veldig typisk foreldre! Folk fryser foreldrene ut, så er det ingen igjen til å besøke dem på eldresenteret.
Denne klagen glir Synne forbi. Hvordan skal hun kunne dømme uten å vite grunnen til familiefeiden? Alt virker enkelt for utenforstående, men dykker du litt, er alt mye mer komplisert alle har sin sannhet.
Etter vakten titter Synne innom hos Marit.
Har du det bra? Kan jeg ta med noe?
Et langt, tankefullt blikk er svaret. Synne er i ferd med å gå, men Marit stopper henne:
Synne, kan jeg spørre deg om noe? Jeg er ikke vant til å be om noe, bare kreve. Mamma var sånn og lærte meg det. Vil du noe, må du bare gå etter det. Ingen hjelper deg. Men nå klarer jeg ingenting alene lenger. Aldri har jeg spurt noen om noe renhjertet før.
Hva er det? Bare si det.
Du skjønner, Synne jeg har masse familie, men ingen jeg kan stole på. Livet har vært så full av plikter og problemer. Men katten min, vesle Maruska, hun er alt jeg har igjen. Nå når jeg skal ligge her, kan ikke du ta henne hjem til deg? Hun er litt vrien, men veldig klok. Veldig snill innerst inne…
Synne blir satt ut.
Hun er jo glad i dyr, men hos mamma og bestemor har de aldri hatt dyr. Mest fordi de tenkte på bestemors helse og fordi det ikke var penger til annet enn det mest nødvendige.
Men å si nei kan hun ikke. Blikket til Marit sier alt. Katten er den siste gleden hennes. Synne innser at hun ikke skal dømme om andres liv, og at hun i det minste kan gi litt lys tilbake. Ikke moralisere.
Mot slutten av vakten spør hun mamma hva hun synes, og tar så trikken for å hente Maruska.
Jeg tar henne, fru Akselsen. Men bare for en stund! Du blir snart frisk og får henne tilbake!
Takk, Synne, tusen takk
Marit nikker svakt, og for første gang ser hun ut som en vanlig bestemor og ikke en furie.
Utenfor leiligheten til Marit gruer Synne seg litt. Hun har fått nøklene av Marit, men hun tørr liksom ikke gå inn alene. Hun banker på en leilighet ved siden av.
Hvem leter du etter? spør en hyggelig ung kvinne med baby på armen.
Beklager, Marit Akselsen ba meg hente katten hennes. Kan du stå i døren et øyeblikk mens jeg prøver å få tak i den?
Tørr ikke gå inn alene? Det er nok lurt. Marit kan være vanskelig å ha med å gjøre.
Hun er helt fin, egentlig! Alle har sine sider.
Det er sant, sier naboen lett og nikker. Bare gå inn! Vanja og jeg venter her.
Vanja pludrer, og redningsaksjonen starter.
Men Maruska har sine egne planer og raser forbi Synne og ut. Oppgangen er åpen, og kraftige menn bærer kasser og møbler inn i blokken.
Så du en katt? roper Synne, men tror ikke det nytter.
Men en av flyttekarene peker på et tre litt bortafor.
Den klatret opp der!
De andre ler av Synne som løper etter katten i regnet, men ingen hjelper. Tid er penger.
I mørket hører Synne bare fresing og jamring høyt oppe i treet. Hun ser endelig en svart katt.
Maruska, pus, pus, pus
Sur fresing svarer.
Din villkatt, banner Synne og sukker.
Hun må bare klatre opp. Ingen annen vei. Hun tar sekken på ryggen og begynner å klatre i regnet mens hun ønsker seg hjemme, under pleddet med en kopp kakao og en ørepropp inn, for mamma må jo ha det andre øret hun må jo fortsatt oppdra Synne! Hun ville glatt akseptert det heller enn å sitte fast i et tre.
Men et ord er et ord.
Synne drar seg opp til neste gren, og en til.
Fresingen blir sterkere, og snart har hun en så vidt synlig pote foran ansiktet.
Maruska! Har du klikka? Jeg skal bare hjelpe
Synne tenker at hun burde heller si noe hyggelig, i tilfelle katten faktisk forstår mer enn folk tror. Hun holder fast i kattens nakkeskinn.
Slipp grenen!
Hun freser like mye som katten, men det har effekt. Maruska roer seg, lar seg stappe under jakken.
Men når Synne skal ned igjen, ser hun hvor høyt hun faktisk er. Hun får et sug i magen. Det er langt ned
Mamma
Hun orker ikke bevege seg. Går ikke an å rope om hjelp det er flaut!
Plutselig hører hun en latter nedenfor.
Hei, koselig der oppe?
Synne skvetter så hun nesten slipper katten.
Nei, vær så snill, ikke la deg falle! Jeg skal hjelpe deg! Vent da!
Han forsvinner, men er straks tilbake med en stige.
Kom! Eller tenkte du å overnatte der oppe?
Synne lukker øynene, hun tør nesten ikke, men til slutt må hun bare stole på ham.
Jeg er redd…
Hun rekker ikke å fullføre. Han tar tak i foten hennes, hun sklir forsiktig over til stigen og plutselig står hun på bakken igjen, overrasket over at hun har klart det.
Kattemor prøver å snike seg ut, men Synne får puttet henne inn under jakka igjen.
Sitt stille! Jeg har lovet å passe på deg.
Du er ikke akkurat pysete, ler han.
En tynn, vanlig fyr smiler skjevt.
Skal jeg følge deg hjem?
Det går nok, freser Synne, men angrer seg med én gang. Her har han faktisk hjulpet henne i regnet, og hun svarer surmaga. Nei, nå må hun skjerpe seg.
Unnskyld Og tusen takk! Jeg hadde aldri turt å komme ned uten deg.
Hvorfor klatret du da?
For kattepusen! Jeg må hjem, mamma er sikkert bekymra.
Du kan gjerne si du-du til meg. Etter alt dette. Jeg heter Thomas, forresten. Skal jeg følge deg til t-banen? Eller helt hjem?
Jeg bor ikke langt unna.
Plutselig kjenner Synne varmen bre seg i kroppen. Hun føler seg tung i magen og lett i hodet, og smiler for alt han sier, selv om hun ikke kan forklare hvorfor.
Maruska ligger rolig under jakka og tør ikke lage lyd, i tilfelle denne nye, underlige gleden forsvinner om hun lager et eneste miau.
Thomas følger Synne hjem. Neste dag venter han på henne ved sykehuset. De drar sammen for å kjøpe kattemat, fordi det viser seg at Maruska bare spiser ett bestemt merke og sulter heller enn å spise annet.
Synne får ansvar for Maruska akkurat én uke, til Marits datter kommer for å hente katten.
Mamma savner pusen sånn Vi må la dem være sammen nå.
Tar du med deg Marit hjem?
Selvfølgelig, hun er mamma! Hun har bare vært litt sta, men nå trekker hun inn til oss. Takk for alt!
Synne vinker til datteren som går avgårde med Maruska i armene, og tenker på hvor lite man vet om fremmede familier og fremmede hjerter. Alt kan være annerledes i mørket enn man tror. Og hvis du trenger selv kattemor, ja, da er det kanskje ikke så svart-hvitt tross alt.
Og hvorfor gruble på andres historie når du kan prøve å lage din egen? Spesielt når du har noen du faktisk vil gjøre det med.
For da betyr det ikke lenger noe hvem som sier det først. Det viktige er at du har noen som finner både tid og stige akkurat når du trenger det. Og som aldri får deg til å føle deg «ikke sånn som andre». For for ham er det ingen i hele verden som er bedre enn nettopp deg.
