Kostbar fornøyelse
Ingvild, igjen?! Hvor lenge skal dette fortsette? Jeg jobber jo bare for katten din!
Ingvild prøver febrilsk å få katten opp i buret, men han vrir seg løs, smeller ned på gulvet, og kryper sammen i et hjørne mens han jamrer seg ynkelig. Med det uttrykket har Balder, som Ingvild for mange år siden ga det litt dramatiske navnet, bestemt seg for å selge livet sitt dyrt i alle fall sett med Leifs øyne.
Nå har Balder, eller Basse som Ingvild alltid kaller ham, bodd hos henne i over ti år. Hvor gammel han egentlig er, vet ingen. Hun tok katten inn fra gata, og allerede da var han voksen, men fremdeles ung, ifølge veterinæren til Ingvilds mor.
Da løp Sigrid, Ingvilds mor, til dyreklinikken, sammen med datteren og den innsvøpte, forslåtte katten kjært inntullet i et slitt babysteppe.
Vær så snill, redd ham!
Hvor har dere funnet dette beistet? spurte resepsjonisten skeptisk. Det der er jo en typisk gatekatt!
Hva så? Han er min katt nå! Kan dere ikke hjelpe ham? Ser dere ikke at han har det vondt? Det er vel ikke slik at pengene mine lukter verre bare fordi han ikke har stamtavle?
Sigrid var så sint at veterinæren valgte å ikke diskutere mer og det var helt rett.
Sigrid Johansen var en meget egenrådig kvinne. Hva annet kunne hun være etter å ha fostret opp et barn alene, uten støtte fra noen, og i tillegg tatt seg av to eldre foreldre alt på lønna som barnehageassistent! Da må en nok gjennom livet med skarpe albuer.
Hun kunne stå opp for seg selv, ja men var varm og omsorgsfull, elsket barn, katter og til og med hunder, som hun innerst inne alltid hadde vært livredd for.
Ingen slapp unna Sigrid, verken nabokonene, barna i barnehagen hennes, foreldre eller folk på gata som trodde hun var lett å lure. Likevel, hun fikk sagt ting på en slik måte at folk stoppet opp og lyttet. Uten å heve stemmen klarte Sigrid alltid å finne akkurat det lille poenget som snudde hele situasjonen på hodet og fikk den mest opprørte meddebattanten til å åpne seg plutselig satt de og fortalte om eget liv og hvor vanskelig alt var. Sigrid nikket, lyttet og ventet, inntil de takket for samtalen og gikk lettet videre.
Selv forsto hun ikke hvordan eller hvorfor det virket. Hun bare hørte folk; presset ikke sin egen vilje gjennom, men forsøkte forstå, og folk kjente det. Slik var det.
Men denne evnen strakk ikke til med hennes egne nærmeste. Mannen stakk etter én uke. Sigrids mor pleide å fleipe med at det var mer enn lenge nok.
Sårt var det, men Sigrid så også selvkritisk på det: Kanskje var hun sannelig ikke den enkleste å bo sammen med. Det var nok ikke bare hans feil. Da han gikk, fnøs han:
Du og «kvinne». Det er jo mer ballettdanser i meg enn det er kvinne i deg!
Hun var selvsagt knust. Men et par måneder senere fant hun ut at hun ventet barn, og det ga ro. Kvinne, det var hun i hvert fall det kunne ingen ta fra henne.
Ingvilds fødsel ble det store lyspunktet. Hun gledet seg mer til det enn til jul og bursdag til sammen. Høytidsdager var det ikke mange av i Sigrids liv, men dette betydde alt.
Mor til Sigrid var ikke spesielt begeistret over tanken:
Hvorfor skal du binde deg på denne måten, Sigrid? Du er pen, du har muligheter men om du får et barn? Da blir det kun makaroni og grøt! Barn er en dyr fornøyelse, Sigrid! Det skjønner du ikke enda, men det gjør du nok!
Men mamma, har ikke vi alltid levd slik?
Akkurat, Sigrid! Ikke særlig stas, eller hva?
Sigrid tenkte mye på det. Hun hadde alltid fulgt morens råd, men nå protesterte alt inni henne. Tanken på ikke å skulle ha barnet trakk et svart teppe over alt. Hvordan kunne hun gi opp det som allerede var inni henne ikke bare fosteret selv, men vissheten om at alt det de sa, kunne være feil. Hun kunne få være både kvinne og mamma, og hvem skulle ha myndighet til å ta det fra henne? Hun bestemte seg for å stå på sitt, instinktivt vernet hun både det lille livet og seg selv.
Bestemoren kom med den avgjørende støtten. Uventet dukket hun opp på døra, fikset på sitt fineste sjal og sa:
Få barnet, Sigrid! Jeg hjelper deg. Ikke tenk på bestefar, han klarer seg og hvis ikke, tar vi ham med hit til byen. Sånn er det.
Et rent, pent sammenrullet håndkle ble lagt på bordet, og Sigrid så sin bestemors broderte duk. Inne i duken lå et beløp hun knapt hadde sett før.
Bestefar har solgt gården. Nå skal det bygges vei over, så den bringer god pris. Her er sparepengene også. Dette rekker til en liten leilighet. Resten får du fikse selv.
Bestemor, jeg kan ikke ta imot
Alt kan du, Sigrid! Tenk på barnet ditt også. Hvem skal ta vare på det, om ikke moren?
Dette ble siste dråpen som fikk begeret til å renne over mellom Sigrid og hennes mor.
Jasså Da jeg trengte hjelp, sa dere at det ikke fantes penger. Nå kommer du hit med gavepakker? Jaja, greit nok.
Bestemoren kastet Sigrids mor ut av rommet i timevis snakket de sammen, bak en lukket dør. Hun klarte likevel ikke overbevise datteren, som syntes det var dypt urettferdig at Sigrid skulle ha flaksen så til de grader på sin side.
Hva det var ved oppførselen hennes som provoserte, skjønte Sigrid aldri. Hun hadde gjort alt riktig, blitt gravid med sin lovlige ektemann. Men livet ble som det ble, og som bestemor sa: «Når det skrubber, er det alltid begge sin feil. Hester i draget må trekke sammen.»
Og dessuten; mannen skal dra dobbel last! Ikke vær lei deg, Sigrid du har tiden foran deg!
Hun sa ikke mer, men takket sin bestemor i det uendelige.
Leiligheten fant bestemoren også. Fire værelser, riktignok oppussingsobjekt, men med hjelp av en snekkergjeng og bestemors stødige ledelse, ble alt beboelig på et par måneder. Sigrid gikk rundt på tå i sitt eget, med barnerom klart, og gråt gledestårer.
Gråter du? Dette må du jo glede deg over! Kom, nå skal du lære å lage mat på det nye kjøkkenet!
Ingvild ble født før tiden, men var frisk og sterk, og overraskende mild. For Sigrid var det en selvfølge: Etter å ha hørt morens harde ord, visste hun med seg selv at hun aldri ville opptre slik mot sitt eget barn.
Selvfølgelig står bestemoren deg nærmest! Hun kjøpte leiligheten og hjelper med alt. Jeg får nesten ikke være sammen med barnebarnet mitt, sa moren sint.
Mamma, du er alltid hjertelig velkommen! Men kan du la være å krangle? Ingvild blir redd.
Redd, ja! Hun er jo knapt et år! Merker hun virkelig at jeg snakker høyt?
Du roper jo, mamma Sigrid var nær tårene.
Mor ville ikke lytte. Hun mente at slike barn ender med å gjøre det samme mot sine egne mødre.
Vi får se, du skal nok også få smake din egen medisin!
Det tror jeg faktisk ikke, svarte Sigrid endelig like rolig som alltid.
Takk, mamma, for at du har lært meg hvordan jeg ikke skal gjøre det.
Sigrids mor sukket, men Sigrid tenkte kun: Jeg skal ikke bli slik som mamma!
Lett er det ikke men Sigrid prøver. Ingvild er ikke kravstor, men har vilje av stål. Allerede som liten vet hun hva hun vil og gir seg ikke.
Mamma, kan jeg få en godteri?
Etter middag, Ingvild.
Ikke en eneste, da?
Nei, småen.
Ok, men etter middag da, kan jeg få to om jeg spiser opp?
Da Ingvild etterpå skyver tallerkenen sin bort, får hun alltid to småbiter og et klapp på hodet slik skapes personligheten.
Ingvild skjønner fort at bråk ikke fører noen vei. Hun maner selv til ro:
Bestemor, ikke vær sint! Det er ikke fint! Du er jo så pen, og rynker gjør deg bare sur. Kom hit!
Bestemoren lar seg forbløffe hun gripes om pannen og øyekrokene, mens Ingvild stryker henne mykt. Snart ler de begge.
Ting faller til ro. Sigrid jobber, bestemor og bestefar ja, han flyttet etter hvert inn til byen tar seg av Ingvild.
Men så blir bestemoren syk. Legene sukker, men Sigrid trenger ingen prognoser, hun forstår hvor det bærer hen.
Skal vi reise til Oslo, bestemor, kanskje noen der kan hjelpe?
Nei, Sigrid. La meg bli. Jeg er ikke redd for å dø, bare for å etterlate dere. Men ta vare på bestefar!
Akkurat da drar Ingvild inn en katt fra gata.
Den dagen Balder kom i hus, forsvant Ingvild nesten. Hun kom ikke hjem fra skolen; alle lette venner, foreldre, naboer. Til sist kom hun løpende selv, med et forgrått ansikt og et knust uttrykk:
Det gjør vondt ikke på meg, på ham!
Sigrid løp til dyreklinikken med katten i et teppe, og på sykehusveien skjønner hun én ting: Katten blir og de får flere å ta ansvar for.
Heldigvis var det ikke så fryktelig alvorlig: Noen hunder hadde angrepet katten, men rørleggerne på byggeplassen hadde grepet inn. Katten var mørbanka, men frisk nok etter behandling. I resepsjonen får Sigrid regningen og gisper nesten tre tusen kroner! Nok til å kjøpe to rasekatter!
Hjemme går Sigrid gjennom regnskapet, og skjønner at hun ikke får endene til å møtes denne måneden: Både katten, bestemoren og bursdag til Ingvild alt krever penger.
Mamma, du trenger ikke kjøpe gave til meg. Kan jeg få beholde Balder? Han kan være min gave!
Sigrid ser på den grå bylten ved føttene sine, som nekter å ligge i pappesken hun har satt frem, og istedenfor sniker seg til henne og brummer fornøyd ved siden av tøflene hennes. Naturligvis gir hun etter, og Balder blir.
Underlig nok tilpasser Basse seg raskt til innelivet. Han oppfører seg eksemplarisk, er bestevenn med bestefar og bestemoren går aldri langt fra henne!
Det skjer noe med hele familien etter dette. Sigrid innser at hun ikke orker å klare seg på kun en barnehagelønn og to pensjoner lenger. Hun tør omsider si opp og får jobb som barnevakt i en god familie gjennom en venninne. Siden har hun aldri vært arbeidsledig ryktet hennes går foran henne, og lønna stiger hver gang hun følger et barn gjennom småbarnstiden.
Når Sigrid kommer hjem om kvelden, klør hun Basse bak øret.
Takk, Balder! Hadde det ikke vært for deg
Katten knurrer fornøyd, ser på Ingvild det er henne han er mest knyttet til, selv om moren har førsteplassen. Han følger Ingvild på skolen, «hjelper» med lekser og passer på når hun sørger etter både bestemors og bestefars død.
Og han er der da Sigrid plutselig møter en god mann, gifter seg og aldri mer trenger å høre at hun ikke er bra nok. Mannen til Sigrid dyrker henne, finner alt det vakre hun selv holder skjult, og forsvarer henne mot alt, til og med svigermor som han vinner over med sitt gode humør og bilen hun får bruke til hagearbeidet.
Nå glir Sigrids mor, som en dronning, ut av blokka si med planter i favnen og sier til naboene:
Svigersønnen min kommer han skal kjøre meg på hytta.
Ingvild, som nå går på høyskole, bor fortsatt i barndomshjemmet. Her tar hun med seg kjæresten hjem for første gang:
For en gedigen leilighet, Ingvild!
Tja, ikke så stor vel
Se! Hva er det der inne?
Et fresende, brummende dyr stormer ut fra soverommet, går til angrep på Henrik, kjæresten, som hopper unna og nærmest ber på sine knær om at Ingvild får kontroll på Balder.
De to blir aldri venner. Med det samme Henrik er alene med katten, gjør han alltid sitt ytterste for å jage ham, helst uten at Ingvild ser det.
Et år etter gifter de seg. Men forholdet begynner å slå sprekker. Henrik kritiserer Ingvild for alt:
Kaller du det suppe? Dette er jo bare rødfarget vann! Kan du ikke koke skikkelig mat? Hva slags ektefelle er du?
Men så kommer Balder til skade, og når Henrik ser regningen fra veterinæren blir han rasende:
Er du gal? Over tre tusen kroner? For en katt? Ikke snakk om! Det er bare en hårball!
Balder er familie, Henrik!
Ikke min. Jeg trenger ikke sånne slektninger!
Ingvild, nettopp gravid, tier og planlegger en rolig samtale senere.
Men Basse, som nå er gammel, gjør på teppet igjen, og dagen etter skal hun igjen til klinikken. Henrik, nettopp hjemme fra joggetur, reagerer:
Nå holder det! Vi skal ikke bruke mer penger på den katten! Han skal ut av huset!
Da går jeg også, sammen med ham! svarer Ingvild stille, men bestemt.
Vær så god! Jeg er lei!
Noe knuser mellom dem. Ingvild innser at hun ikke lenger vil redde forholdet; ikke for enhver pris.
Uten å si mer, drar hun frem sine egne nøkler, plukker opp kattens bur, og sier:
Jeg forventer barn, Henrik. Jeg vil ikke stresse, og jeg vil ikke krangle. Katten forstår det ikke du. Gå, vær så snill. Vi kan snakke når du har roet deg. Men bo sammen med deg det vil jeg ikke. Hvis du så lett kan kvitte deg med en syk katt Hva gjør du da hvis du blir lei meg? Nå må jeg til veterinæren. Balder trenger meg nå.
Henrik protesterer ikke han slenger treningsbagen over skulderen, griper bilnøklene, og smeller døren igjen.
Han fikk aldri med seg at Ingvild er gravid. Han har bare katten i hodet.
Ingvild setter ned buret Balder piler rett inn, for en gangs skyld uten motstand.
Klar? Da drar vi. Vi skal begynne med helsa di!
Katten blir frisk. Årene merkes, Ingvild må bære ham til veterinæren flere ganger, men han lar kun hennes lille datter få klappe halen hans uten protest.
Hun blir den beste barnevakten Ingvild kunne tenke seg legger babyen til å sove med labben på puten, småklukker som hennes bestemor i gamle dager.
Ingvild tenker et øyeblikk å oppkalle jenta etter sin mor, men Sigrid overtaler henne bort.
Snakk med Henrik. Hun er deres felles datter, og hun blir boende hos deg dere må uansett finne en god løsning.
Ingvild følger rådet til Henriks store overraskelse.
Jøss, og du som aldri har vist så mye klokskap!
Jeg vokser nok til, sier hun rolig, hva sier du?
Takk, for at du setter barnet først. Jeg skal hjelpe til, lover han.
Og Henrik holder ord.
Lille Astrid får to hjem, to senger og to kosedyr et hos mamma, et hos pappa. Hun har mormor Sigrid som hun er like glad i som farmor Anne.
Kjærligheten er delt, men felles og Astrid vokser opp med vissheten om at når alle i huset elsker henne, kan de ikke være uvenner egentlig. Hun bringer dem sammen, akkurat slik Ingvild gjorde da hun var liten; får voksne til å glemme gamle sår.
Bare den gamle katta kjenner barnets sanne hemmeligheter. Han deler dem ikke, ikke fordi han ikke kan snakke men det trengs ikke.
Alle vet: Er mammaen kjærlig, blir kattungene det også.
Og Astrid vokser opp, og en dag gir hun livet videre til sine egne barn, bøyer seg over den lille senga, stryker sin baby over kinnet, akkurat som mammaen og bestemoren hennes før henne, og hvisker:
Hei, min lille skatt. Jeg har ventet så lenge på degBak henne, i halvdunkelheten mellom barnerommet og stuen, sitter en gammel, krokete katt med silkemyk pels og halve øret bøyd i været. Han følger spent med på scenen ved sengen, som han har gjort så mange ganger før fra vinduskarmen, fra stuegulvet, fra fanget som varmet ham. Han sukker lavt. En liten fot slenger seg ut av dynen, og den varme, barnlige pusten fyller rommet.
Astrid løfter hodet og møter blikket hans. Hun gliser tvers gjennom tåken av søvn.
Basse, du kan passe på oss du, ikke sant?
Katten svarer kun med en kneisende rygg og et langsomt blunk. Han tusler bort, legger seg ved barnets føtter, akkurat som Sigrid lærte ham, akkurat som han alltid har gjort.
Nå sover barnet trygt. Drømmer siver ut mellom barneparfyme og melkeduft, og gjennom vinduet roper fortidens stemmer små og store hender som skal bære, slippe og likevel aldri helt gi slipp.
Noen kjærlighetsbånd ryker aldri, uansett hvor mange generasjoner de spenner over.
Utenfor kattenattens stjerneklare vindu lusker en tidløs stillhet, men inne akkurat her lever alt det gamle videre. I hver tråd i teppet, i alle smulene i sofaputene, i blikkene de gir hverandre når verden snur, i vissheten om at det alltid finnes plass for en til, om det så bare er en katt eller et hjerte mer.
Så smyger natten rolig på plass, og akkurat idet verden blir aller, aller stille, maler Basse gammeldags og fornøyd og løfter poten over Astrids lille hånd, slik ingen flere kan, men akkurat som det alltid trengs.
