Jeg er gift med en mann hvis foreldre fortsatt ikke har klart å innse at sønnen deres er skilt. Det har gått over fire år, men de nekter å akseptere det. De prøver konstant å få ham og ekskona sammen igjen. Jeg og han har vært gift i tre år nå. Vi har det fint, vi har det bra sammen. Svigermor mener at sønnen hennes har vært for rask og ubetenksom, og at han må gjenopprette forholdet med sin tidligere familie for enhver pris. For sønnen hennes er jo fortsatt der.
Da jeg møtte Eirik, var han allerede skilt. Det skal visstnok ha vært et gjensidig valg. Ekskona hans hadde giftet seg på nytt, virket lykkelig. Antakelig var det en ny mann i bildet som førte til bruddet.
Noen ganger lurer jeg på om det var en feil at vi giftet oss. Min egen mor var den som presset mest. Ekskona hadde blitt gravid, og Eirik hadde egentlig aldri vært forelsket i henne. Han sa selv: Jeg bare datet henne litt. Hadde hun ikke vært gravid, ville jeg ikke giftet meg med henne. Det var slik han la det frem for meg.
Jeg følte meg aldri truet av ekskona hans. Jeg valgte først å se ham an, se hvordan han håndterte situasjonen. Det ble tydelig for meg at han ikke savnet den gamle familien sin han var likegyldig til ekskona si. Og omvendt: hun hadde gått videre, var gift på nytt, og kommunikasjonen dem imellom begrenset seg til det som handlet om sønnen deres.
Det var bare svigermor og svigerfar som ikke tålte det. De kom med stadige forsøk på å samle den gamle familien. Og de likte overhode ikke forholdet vårt.
Dere er fortsatt unge, hele livet foran dere. Hvorfor blande deg inn i en annen families problemer? spurte svigermor meg en gang vi var alene.
Jeg svarte at hvis Eirik hadde vært gift, ville jeg aldri blandet meg inn. Men nå var han altså singel. Svigermor åpnet munnen for å si noe mer, men Eirik kom inn, og hun ble stille. Jeg skjønte der og da at vi aldri kom til å få et nært forhold, men det plaget meg egentlig ikke.
Vi giftet oss, flyttet sammen, og hadde minimalt kontakt med svigermor. Bare i blant, på familiehøytider, møttes vi. Da måtte jeg høre på hennes klaging om den gamle familien, hvordan det kunne vært et lykkelig par. Eirik forsøkte å stoppe henne hver gang, for han likte det like lite som meg. Men det gjentok seg alltid.
Vi hadde ingen hast med å få barn. Jeg så ikke på meg selv som mor enda, og Eirik hadde allerede en sønn. Det passet svigermor helt perfekt. Da Eirik skilte seg, tok hun ekskona hans inn til seg, inviterte henne på jul, sukket tungt og skrøt av hvor flott svigerdatter hun hadde vært. For et nydelig par de var, pleide hun å si.
Men ekskona hans brydde seg ikke. Hun kom, holdt avstand, og var alltid like likegyldig. Det lå en tung passivitet over henne.
Svigermor prøvde stadig å gjøre Eirik sjalu på ekskona. Hun prøvde også å så tvil i meg. Hun kunne ringe og spørre hvor Eirik var. Hvis jeg ikke visste det, antok hun automatisk at han var sammen med ekskona. Hun sendte ham dit for barnets skyld. Det var alltid noe slikt.
Jeg er ikke en sjalu person, men hele situasjonen gjorde meg frustrert. Hadde man sett Eirik og ekskona fra utsiden, var det tydelig at det ikke var noe mellom dem og aldri ville bli det. At de hadde et barn sammen gjorde ikke situasjonen lettere. Eirik gir jevnlig penger til sin tidligere kone, snakker av og til med sønnen på telefon, og tar ham med i helgene. Ekskona hans er hverken intrigerende eller pengegrisk, hun hindrer ikke kontakten med sønnen og fremstår som rimelig normal som folk flest. De oppfører seg som voksne mennesker, har gått hver til sitt og respekterer hverandre.
Men svigermor, hun klarer bare ikke å la det ligge. Hun legger stadig nye planer. Når stopper hun? Når blir hun vis nok til å gi slipp? Eirik håper alt ordner seg hvis jeg gir henne et barnebarn. Men jeg tror egentlig ikke på det…
