Illusjonen av svik
Er du helt sikker på at du vil jeg skal bli med deg? Stian lener hodet litt på skakke og ser på Live med et varmt, litt ertende smil. Øynene hans glitrer av nysgjerrighet, og det er et snev av overraskelse i stemmen. Jeg har jo lyst til å hilse på familien din, men…
Klart jeg vil, sier Live og legger en hårlokk bak øret. Kinnene hennes blir rosa av nervøsitet, og hun fletter forsiktig fingrene inn i hans. Mamma må jo få hilse på deg, etter alt jeg har fortalt om oss! I går spurte hun til og med hva du liker best å spise. Tenk det!
Stian smiler, glad for at Live er så åpen når det gjelder ham. Hun er bare tjue, full av energi, latter og spontane ideer, og øynene hennes lyser opp hver gang hun ser på ham. Han hadde ikke merket selv hvor fort han hadde blitt en naturlig del av hennes verden, som virket så lett og ekte som den første vårdagen etter en lang vinter. På to måneder har han blitt dratt inn i et liv fylt med latter, spaserturer langs Akerselva, og en optimisme som nærmest smitter.
Søndagen er solrik men kald himmelen er knallblå, luften skarp og minner om at høsten er på vei. Live har på seg sin favorittkjole med små blomster den får henne til å se både yngre og lysere ut. Stian har valgt jeans og skjorte ikke for pyntet, men heller ikke slurvete. Han prøver å balansere mellom å vise respekt for familien hennes og å bevare sin egen stil. Underveis sender Live små, bekymrede blikk mot ham, nesten som om hun vil være sikker på at han ikke har ombestemt seg. Fingrene hennes leker nervøst med kjolekanten.
Er du nervøs? spør Stian, og klemmer hånden hennes lett.
Litt, innrømmer hun, og ser ned. Det er jo et stort steg, du skjønner. Jeg vil så gjerne at alt skal gå bra! Jeg er sikker på at mamma og pappa kommer til å like deg! Men det er én ting… og det er Silje. Søsteren min. Hun er sjalu, tror jeg. Hun har ingen kjæreste selv, så jeg er redd…
Silje er fem år eldre, høy og slank, med mørkt hår samlet i hestehale. Hun tar siste året på universitetet og jobber deltid på kontor voksen, fokusert og alvorlig. Hva om Stian heller liker henne? Nei, det er utenkelig!
Når de åpner døren hjemme hos familien, legger Live merke til at Silje har kledd seg ekstra pent: kjole med dyp utringning, høye hæler og diskré sminke. Hun står foran speilet i gangen og justerer øredobbene, og virker overrasket over å se dem så tidlig. Spenningen i rommet er nesten til å ta og føle på.
Jøss, dere er tidlige, sier Silje med et løftet øyenbryn, stemmen kald og nøytral. Vi ventet dere ikke før om en time.
Vi ble tidligere ferdig, mumler Live, lett irritert. Skal du dra ut?
Ja. Middag med venninner, svarer Silje, og kaster et blikk på Stian. Han ser grei ut, tenker hun. Tenkte jeg skulle dra før dere kom.
Stian, som til nå har vært taus og tatt inn atmosfæren i hjemmet, smiler og prøver å lette på stemningen:
Du er veldig pen.
Med det samme knyter det seg inni Live. Hun kjenner denne tonen litt lett, oppriktig beundring. Hun vet Silje alltid gjør inntrykk. Pulsen stiger, og hendene blir fuktige.
Takk, svarer Silje, lettere uinteressert. Hun tar imot komplimentet men viser ikke tegn til å flørte.
Men det er nok for Live. Sjalusi skyller gjennom henne, brennende og ukontrollerbar.
Selvfølgelig, hun sier skarpt, stemmen mye høyere enn vanlig. Du må alltid ha all oppmerksomheten! Kan du ikke la denne helgen være min, når jeg tar med kjæresten hjem?
Live… Silje sukker, åpenbart på randen av tålmodighet. Jeg planla ikke å møte dere. Jeg skulle uansett gå ut.
I det antrekket? Live tar et skritt nærmere, øynene fylt av såret sinne. Ikke vær sånn! Du kler deg sånn kun for å imponere Stian! Fordi du er misunnelig!
Slutt nå, Silje krysser armene over brystet, stemmen blir skarp. Jeg kler meg slik ofte, det angår faktisk ingen andre.
Stian står midt mellom dem, fortapt. Han skjønner ikke helt hvordan situasjonen kunne smuldre opp så fort. Var det fordi han ga søsteren et kompliment?
Live, kanskje vi bare skal roe oss litt? forsøker han, men hun hører ikke etter.
Du gjør alltid sånn! Live roper nå, stemmen fyller gangen. Du må bestandig overgå meg! Du er eldre, penere, flinkere. Selvfølgelig skal alle bare se på DEG!
Nå holder det, Silje presser leppene sammen, øynene mørkner. Dette er ikke en konkurranse. Du overdriver alt!
For deg er det ikke det. Men for meg… Live kan kjenne tårene presse på, men nekter å slippe dem løs.
Akkurat da trer foreldrene inn pappa, Jon Einar, i en grå ullgenser med avisen under armen, og mamma Anne, med forkle, lett stresset.
Hva skjer her? spør faren med flat stemme, hans bryn danner en streng linje.
Mamma, pappa! Live snur seg, stemmen dirrer. Ser dere ikke hva Silje prøver? Hun vil stjele kjæresten min ved å gjøre seg til!
Anne sukker og kaster et bekymret blikk mot Silje, mer lei av hele situasjonen enn sint på én av dem.
Silje, kunne du ikke bare kledt deg litt enklere? Live sa jo at hun skulle presentere kjæresten. Litt mer hensyn?
Jeg var jo på vei ut! Silje forsøker å ikke vise hvor irritert hun er. Jeg orker ikke mer av disse anklagene!
Hører dere?! Live roper, stemmen er skingrende. Det er alltid min skyld!
Stian prøver igjen:
Kan vi ikke bare roe oss? Dette er jo bare… meningsløst?
Men Live har mistet kontrollen. Hun angriper Silje, drar i kjolen hennes så stoffet spjæres høyt.
Er du gal?! Silje stirrer sint, prøver å holde maska.
Du prøvde å ta fra meg det eneste som betyr noe! Live rister av raseri.
Jeg bryr meg ikke om ham! Du innbiller deg alt!
Foreldrene trekker seg unna, Jon Einar later som om han leser, Anne rister på hodet.
Silje, du kunne vist litt mer forståelse! Live er jo søsteren din.
Forståelse?! Silje knytter nevene. For hva da? Jeg orker ikke mer!
Live vender seg mot Stian, desperat etter støtte.
Si noe da, Stian!
Lenge er han stille før han sier:
Live, alt dette virker som et misforståelse. Jeg ser ingen baktanke hos Silje. Det er vondt at dette måtte bli en krangel.
Da Live hører dette, kommer tårene. Så du tar hennes parti? Etter alt jeg har fortalt?
Stian stryker seg i håret, kjenner et press over brystet:
Jeg tar ikke parti. Jeg skulle ønske det ikke var blitt sånn. Vi kunne jo hatt det hyggelig.
Silje gir et bittert lite flir.
Ja, fantastisk stemning som vanlig, Live. Du klarer alltid å lage kaos.
Hun fikler med den slitte kjolekanten, ser plutselig veldig sliten og tom ut.
Live står stille, tynget av sinne, skam og forvirring.
Jeg… mente ikke…
Anne kommer bort til Silje, legger en hånd på skulderen hennes.
Kom, la meg se om jeg kan reparere kjolen…
Ikke nødvendig, mamma. Jeg bytter heller. Drar ut og treffer de andre likevel.
Endelig legger Jon Einar ned avisen og sier med streng, men rolig stemme:
Kanskje alle burde roe seg. Live, si unnskyld. Silje, vis litt mer hensyn. Live tar ting lett til seg!
Men det er allerede for sent. Sår av mistillit og krenkelse har blitt plantet, og de kommer til å vokse.
Huset blir kaldere etter dette. Etter hvert, når Stian flytter inn midlertidig til Live fordi leiligheten hans på Grünerløkka er under oppussing, blir det enda mer anspent. Silje holder seg på sitt rom, og stemningen mellom søstrene er iskald. Hver setning, hvert blikk alt blir tolket gjennom filter av gammel bitterhet.
En morgen finner Live Silje på kjøkkenet. Hun trakter te mens hun leser til eksamen.
Du gjør det med vilje, freser Live fra døråpningen. Later som du leser, bare for å være der når Stian våkner!
Silje setter koppen bestemt ned. Hun ser trøtt ut, det er mørke ringer under øynene.
Live, jeg skal bare ha litt te før en viktig eksamen.
Eksamen… eller bare enda en unnskyldning for at han skal se deg?
Er ikke dette nok nå?! Silje vender seg brått, stemmen skjelver, men hun mister ikke kontrollen. Hvorfor gjør du alt til en farse? Kan du ikke bare være glad for en gang skyld?
Fordi du alltid har vært best! roper Live, gråten nær alltid! Eldre, klokere, penere. Nå vil du ta fra meg det eneste jeg har også!
Silje fryser til, det svir bak det rolige ytre. Men hun samler seg.
Hvis du mener det, sier hun lavt, så har jeg ingen ting her å gjøre.
Hun går inn på rommet sitt, pakker klær i en sekk. Live står i døråpningen og ser på, men sier ingenting. Innerst inne vet hun at hun gikk for langt, men stoltheten holder henne igjen.
Dagen etter ringer Silje en venninne på Majorstua, og får bo der noen uker. Venninnen forstår, sier bare “selvfølgelig”.
For Silje går de første dagene langsomt og tungt, men hver kveld de bråker mindre hjemme, føler hun seg mer fri. Hun klarer studiene, går opp til eksamenene, og har plutselig ro til å tenke på seg selv. Små hverdagsgleder dukker opp: te før leggetid, bøker i sofaen, kaffebar med venninner.
Foreldrene prøver å ringe, men det blir bare mas om hvorfor hun overreagerte, at det igjen er “hennes” feil. Silje legger på, lei av å skylde på seg selv.
***************
To måneder passerer. Live og Stian bor fortsatt sammen, men forholdet halter. Lysten til å snakke ut svinner, og Stians tålmodighet slites av Livas sjalusi, utbrudd og mistanker. Han prøver å forklare at problemet ikke ligger hos Silje, men i Livas egne usikkerheter. Hun nekter å høre.
En kveld pakker Stian sekken.
Jeg klarer ikke mer, sier han i gangen, stemmen trøtt. Du kveler meg. Alt jeg sier eller gjør, vrir du til noe negativt. Jeg gidder ikke å forklare meg mer.
Skal du dra? Live står lamslått, armene slappe langs kroppen. På grunn av henne? Silje?
Ikke på grunn av henne, men på grunn av deg. Du ser ikke forskjellen mellom det som faktisk skjer og det du forestiller deg. Du stenger alle ute, inkludert meg.
Han går. Døren smekker forsiktig igjen, og båndet er brutt. Hun synker mot veggen og gir endelig etter for gråten hun har holdt inne så lenge.
Den kvelden innser Live for første gang at kanskje Silje ikke hadde skyld. At hun kanskje har jaget bort både søsteren og kjæresten på grunn av egne usikkerheter.
Foreldrene blir urolige, men bekymringen handler oftere om alt det praktiske enn om Livas følelser. Stemningen i leiligheten er trykkende. Live hjelper ikke til hjemme, men ligger for det meste på rommet og stirrer på skjermen. Anne prøver forsiktig å få henne til å ta ansvar, men Live avviser det av og til surt, oftere bare likegyldig.
Mamma, tenk på det! Hele livet mitt er knust, og det eneste du bekymrer deg for er hvem som tar ut søpla, blir det gråtkvalt fra soverommet.
Anne sukker, tørker støv og vasker tallerkener med et tungt hjerte. Hun savner Silje: ingenting flyter når hun er borte det blir for mye på én gang.
Etter noen uker bestemmer foreldrene seg for å ringe Silje. Hun sitter på lesesalen da hun hører det.
Silje, jenta mi, stemmen til Anne er mild, sliten. Kunne du ikke kommet hjem igjen? Det er så tungt uten deg.
Silje strammer grepet om mobilen, tar en lang pause.
Hvorfor? Stemmen er rolig, men inne i henne snur det seg.
Live sliter. Alt har blitt vanskeligere for oss gamle. Kunne du ikke…?
Mamma, Silje leter etter de riktige ordene, forsiktig. Jeg er takknemlig, men jeg har fått meg et liv her. Jeg kan ikke late som om alt vi opplevde ikke skjedde.
Men Stian er jo borte nå, det er irritation i stemmen til Anne, før hun prøver å dempe seg. Dere kan jo bli venner igjen, nå?
Det handler ikke om Stian, svarer Silje, mer bestemt. Det handler om alt det der, at dere aldri tok min side. Stian er kanskje ute av bildet nå, men kommer det en ny kjæreste, starter det sikkert igjen…
Det blir stille i den andre enden.
Så du vil kutte oss ut for alltid?
Ikke kutte ut, sier Silje, vennlig men bestemt. Jeg bor bare for meg selv nå. Forresten, jeg har fått kjæreste. Han heter Daniel. Han er utvikler, og vi har funnet oss en leilighet sammen.
Anne sier ikke så mye. Hun blir stille en stund.
Javel… Gratulerer.
Takk, mamma. Jeg ville bare dere skulle vite det fra meg.
De legger på. Plutselig føles alt lettere for Silje. Hun reiser seg, ser seg rundt. Dette er hennes nye liv, og hun trives.
Daniel venter henne utenfor universitetet. Han smiler bredt, og Silje merker varmen brer seg i kroppen.
Gikk det greit? spør han, og tar hånden hennes.
Ja, hun klemmer tilbake, hendene hennes skjelver litt, men hun smiler ekte. Mamma ville ha meg hjem. Jeg sa nei. Nå bor jeg her. Med deg.
Han nikker. Sammen går de mot trikken.
Skal vi møte de andre? Det er quiz-kveld på Stampe!
**************
Live er alene etter at både kjæreste og søster har dratt. Hun tenker stadig tilbake på den dagen hun rev i stykker søsterens kjole. Skammen stikker dypere for hver gang minnet kommer. Bildet dukker opp: Silje sjokkert, kjolestoffet revet, hennes egne hender som dirrer. Men stoltheten hindrer henne i å ringe og si unnskyld. Hun fører dagene i Netflix og sosiale medier, misfornøyd og innestengt.
En kveld orker ikke Anne mer.
Live, sier hun fra døren, fast og alvorlig. Det holder. Du har trukket deg unna i ukesvis. Vi kan ikke fortsette sånn. Du må hjelpe til her hjemme.
Hva skal jeg gjøre da? spør Live, uten å løfte blikket. Alle har dratt. Dere bryr dere ikke.
Jo, vi gjør det, svarer Jon Einar, med en streng men varm stemme. Du kan ikke skylde på alle andre. Du har selv valgt dette. Nå må du ta ansvar.
Live ser for første gang foreldrene slik de virkelig er: slitne, eldre, preget av bekymring.
Kanskje… hvisker hun, men… hva skal jeg gjøre?
Begynn i det små, sier Anne mykt. Hjelp meg i morgen, ring Silje og si du er lei for det. Du må prøve. Ikke sitt stille og vent på at alt ordner seg selv.
Jeg har ikke noe å unnskylde, svarer hun surt.
Moren rister langsomt på hodet. Hvorfor skal det være så vanskelig å innrømme feil for sin egen søster? Hun vet i hjertet sitt at Live vil slite hvis hun aldri lærer det.
