Gift av misunnelse
Eivind, jeg er redd Ingrid knuget servietten med de smale fingrene, stemmen hennes skalv faretruende da hun nesten hvisket det siste ordet. Hun møtte blikket hans, og i de store blå øynene hennes lå en skjelvende frykt. De meldingene igjen
Med hakkete bevegelser fisket hun mobilen ut av veska, tastet inn koden så skjermen lysnet, og rakte den mot Eivind. Han tok den og leste gjennom meldingene i taushet: «Takk for en nydelig kveld», «Savner deg allerede», «Når sees vi endelig igjen?», «Snart, håper jeg?» og «Jeg venter fortsatt på deg etter jobb, på det vanlige stedet» og han rynket pannen så dype spor la seg mellom øynene.
Når kom de? spurte han andpustent og tørt, mens han rekker henne mobilen tilbake.
Sist nå for bare fem minutter siden. Akkurat i det vi bestilte mat, sa Ingrid med sammenkrøpet stemme. Sånn har det vært flere ganger. Det er alltid når vi er sammen, sånn at det virker som om noen har oss under overvåkning. Som om noen vet akkurat hvor vi er. Hele tiden.
Eivind lente seg tilbake i stolen og strøk seg tankefullt over skjegget; blikket ble smalt, måler alt som om han regnet ut sjakk-trekkene til en usynlig motstander.
La meg se alle meldingene. Med dato, befalte han uten nevneverdig uro i stemmen.
Ingrid scrollet skjelvende i chatten og stoppet aldri for å puste mellom meldingene. Eivind leste dem nøye, noterte seg hvert klokkeslett og hvert ord. Ansiktet hans røpet ikke følelsene, men det glitret et blikk av intensitet den typen man vanligvis ser når noen forfølger en elg i jaktsesongen. Deriblant stod det: «Kan ikke glemme deg», «Husker du vår siste samtale? Gleder meg til mer», «Vet du hvor du finner meg om du ombestemmer deg.» Etter hvert ord ble følelsen av at noen prøvde å slå sprekker i livet de holdt på å bygge ubehagelig sterk.
Veldig spesielt, konkluderte han til slutt, stemmen så kjølig og bestemt som granitt. Det virker som noen prøver å få det til å se ut som du har en elsker bak ryggen min. Og det litt for systematisk.
Ingrid sukket og skuldrene sank sammen, som om hun var bærer av verdens samtlige bekymringer. Femogtyve år gammel, grafisk designer på et lite byrå, og med drøm om ekte kjærlighet basert på mer enn status eller penger. Eivind, ti år eldre og advokat, ga henne ro han var en av få mennesker hun kjente som faktisk lyttet og ikke bare lot som. Han hadde den rolige, lune selvtilliten som gjør norske menn så fryktinngytende trygge. Hos ham kjente hun seg beskyttet, og det var uvant, men for godt til å gi slipp på.
De hadde vært sammen i et halvt år. På den tiden hadde Ingrid rukket å sette pris på både humoren og sansen hans for å roe ned stressede blondiner. Han stresset aldri, men var heller ikke redd for å si at han så henne som en potensiell kone en dag. Ingrid, på sin side, begynte å kjenne på det samme sakte, men sikkert.
Jeg skjønner bare ikke hvem som skulle fått det for seg, sa hun stille og ristet svakt på hodet. Jeg har ingen skjulte beundrere. Og de der «det vanlige stedet», «siste samtale» det er jo som om noen prøver å spille ut et slags forhold som aldri har eksistert. Som om noen leker med oss som om vi er hånddukker båret av tråder.
La meg ordne opp i det, avbrøt Eivind rolig, og blikket hans vokste i fasthet. Jeg har noen bekjente hos riktig etat. Vi kan spore opp numrene. Dette er for samkjørt til å være tilfeldig.
Den påfølgende uken forsvant Eivind inn i detektivmodus. Ingrid kastet seg over jobb, venninnekvelder og alle verdens unnskyldninger for å slippe å tenke på dramaet som hang over henne som fjordtåke. Men uroen forsvant aldri helt det var som en kald orm rundt hjertet, som en omgang influensa som nekter å slippe taket. Hver gang hun sjekket mobilen, zoomet pulsen; hver gang innboksen var tom, pustet hun lettet ut men bare til hun trengte å sjekke igjen.
På den femte dagen ringte Eivind.
Ingrid, jeg vet hvem det er, sa han lavmælt og uten pusterom for spøkefulle sidesprang. Meldingene er sendt fra flere kontantkort, men det var mulig å spore hvem som kjøpte dem. Det er Lise.
Ingrid ble iskald oppover ryggen, og mobilen holdt på å trille ut av hånden hennes. Lise studievenninnen fra Oslo Met, 28 år, skilt og sliten tobarnsmor. De hadde vært nære helt siden studiene; de hadde delt hemmeligheter, små lånebeløp (ofte omgjort til vafler), og vært hverandres skulder gjennom opp- og nedturer. Det siste året hadde Lise klaget mer og mer over ensomhet, over at menn ikke orket kvinner med barn, at livet var én tung strøm av barnehage, SFO og regninger.
Lise? Ingrid fikk frem mellom leppene, så mye tvil og sorg at man nesten hørte det knake. Men hvorfor? Hvorfor skulle hun?
Du aner det nok, svarte Eivind. Misunnelse. Du er fri og ressurssterk, nå med kjæreste som tar deg med på helgeturer. Hun føler livet er mot henne. Jeg tror planen var å få deg til å forklare deg til meg, så jeg skulle tro du var utro.
For et par uker siden hadde Ingrid, Eivind og Lise havnet på samme bursdagsselskap i en musty villa på Frogner. De glade tonene fra Gyllene tider surret i bakgrunnen, det var cava overalt og folk skiftet samtalepartnere som om de sto på speed date. Ingrid strålte i den nyinnkjøpte grønne kjolen tja, det hadde hun jo spart til fra siste freelancejobb. Kjolen var myk, klemte akkurat passe på de riktige stedene og fremhevet det mørkeblonde håret. Eivind var aldri langt unna, kom stadig med glass (påpasselig at det ikke ble for mye), og inkluderte henne i alt.
Altså dere ER som heftebilde fra Hjemmet, kommenterte Lise, med en anstrengt latter. Hun stod en halvmeter unna, kledde seg i beige ullgenser (den nøyaktige sorten som aldri er på salg) og myste mot kjolen. Du får det til. Kjærest, ny kjole, penger. Alt.
Hehe, takk du, Ingrid smilte bredt, for hun prøvde fortsatt. Kjolen kler meg faktisk; jeg fikk den for halv pris på salg.
Joda, mumlet Lise og dro urolig i ermene. Jeg skulle ønske jeg kunne kjøpe kjoler, men her går lønna til støvler til barna og SFO.
Det er jo ikke bare, bare det, prøvde Ingrid. Men du er fin i den genseren!
Klart jeg er, humret Lise ironisk. Men det er forskjell på nye kjoler og regntøy, Ingrid.
Hun snudde seg vekk, tydelig ukomfortabel, mens Eivind dyttet praten over på matanmeldelser for knekkenes skyld. Ingrid så, i sidesynet, hvordan Lise trukket seg til vinduet utover kvelden, langt inn i natten, og boret blikket inn i paret på dansegulvet med en sårhet som ikke kunne skjules bak latter.
Et annet varsel kom under en av de utallige kaffeavtalene deres på Kaffebrenneriet, mens høstregnet trillet sideveis nedover rutene. Ingrid fortalte om søndagsturer i Nordmarka, grilling i hagen, latterspurter i lyng og små romanser foran bålet. Lise rørte sukkeren i cappuccinoen, men mer som om hun ønsket å røre hullet tvers gjennom koppen.
Deilig, konstaterte Lise. Skikkelig drømmeliv.
Ja, sånn innimellom kjenner jeg at jeg er heldig, lo Ingrid, og blåste på kaffekoppen. Nå lover Eivind å lære meg stå på ski i vinter, skal dere være med?
Ski? Haha kanskje hvis jeg har tid. Barnehage, foreldremøte, svømming, SFO, middager, lekser, klesskift ja, vi kan vel late som, sa hun tørt.
Det lå slitenhet og en ørfjell av frustrasjon under stemmen. Venninnen Katja prøvde å glatte ut:
Kom igjen, det er hyggelig å høre om fine ting! Ingrid skryter ikke, hun bare forteller
Det er vel mer å konstatere fakta: noen kan plutselig dra på tur, andre må planlegge seks uker frem og fortsatt ryker det hele, svarte Lise, nokså ferdig med samtalen.
Ingrid ble stille. Hun la en hånd over Lises og hvisket:
Jeg vet det er tøft. Men vi kan jo lage en søndag for hele gjengen, ut i Vigelandsparken, grille pølser?
Lise trakk til seg hånden og blunket bort blanke øyne.
Takk, men kanskje dere får mer ut av friheten uten mine medbrakte troll i trillevogn.
Ingrid tenkte ikke mer over det. Hun skyldte på dårlig dag, på stress, på alt mulig. Nå plutselig forstod hun: dette hadde bygd seg opp over tid. Ikke som direkte ondskap, men som en underliggende sorg, en følelse av å alltid være i feil ende av lykken.
Hva gjør vi nå? spurte Ingrid, med den lave styrken til en som har monologer med hunden sin på søndagstur.
Vi tar praten. Nå, svarte Eivind. Ingen lure omveier.
De dro til Lise. Hun åpnet i døråpningen med et ansikt stivere enn Galdhøpiggen i februar.
Hva skjer? spurte hun smalt, øynene vekslet mellom flukt og kamp.
Ikke spill uskyldig, sa Eivind, stemmen så myndig at barna på naborommet sluttet å krangle om nettbrettet. Vi vet at det var deg. Og vi har bevis.
Lise visnet bak dørkarmen, og det glitret tårer i øynene, men hun var fortsatt, ja sint.
Ja da! Det var meg! Er det et sjokk for deg kanskje? Du har alltid hatt flaks, Ingrid. Ser ut akkurat som man skal, har utdanning, frihet, mann, kaffeavtaler. Jeg er bare et slepent sidespor, med kronisk stress og rødmusset tall fra banken!
Nå gråt hun ordentlig, ikke pent, men sånn som du gråter når barna er i seng og alt er lagt stille.
Du aner ikke hvordan det er å bare stå ved siden av og se på. Når du snakket om turene med Eivind, ble jeg gal av misunnelse. Du burde få kjenne på hvordan det er, å ha livet fullt av sprekker kjenne at noen endelig river i det perfekte livet ditt!
Ingrid sto der og visste ikke om hun skulle gråte eller le. Året har ikke vært akkurat lett for Lise og Ingrid hadde kanskje ikke sett hvordan alt dette bygde seg opp. Men likevel så sårt, så forferdelig vondt.
Du prøvde altså å ødelegge livet mitt bare fordi det var ekstra trangt for deg? For at jeg skulle miste Eivind? sa Ingrid tørt, nesten hviskende.
Ja, og jeg vet det var idiotisk. Kanskje det hadde blitt bedre for meg om det gikk verre for deg? hulket Lise.
Eivind trådte frem, som alltid med det beskyttergenet utviklet i norsk barskog.
Nå holder det, Lise. Dette er skikkelig dårlig gjort, og det må du ta ansvar for.
Lise tentes et lite sekund for så å visne igjen. Litt som når man plutselig husker man har glemt å ta ut søpla: sinne, skam, og litt latter.
Hva har dere tenkt å gjøre? Ringe politiet? snøftet hun.
Nei, vi er ikke ute etter det. Bare stopp, Lise. La Ingrid være hun fortjener å føle seg trygg, og det gjør barna dine også, svarte Eivind urokkelig.
Lise møtte blikket til Ingrid, og plutselig var det ikke sinne, men tomhet der som et barn som har fått plasteret revet av.
Du visste sikkert allerede at jeg var misunnelig, innrømmet hun. De gangene på børsdagen min, da alle snakket om jobben din og jeg stod i et hjørne med muffins og to barn som skammet seg litt. Alt handler om deg.
Ingrid husket bursdagen. Hun hadde vært glad, full av selvtillit i ny kjole og gode anekdoter. Hun kan ikke nekte; hun hadde elsket oppmerksomheten. Men nå fikk hun vondt i magen bare av tanken.
Lise, jeg har aldri villet støte deg bort, sa hun lavt. Men jeg kan ikke fortsette vennskapet hvis det betyr at du konstant føler deg underlegen. Jeg trenger en venn, ikke en «skygge» som kun eksisterer for å sammenligne seg.
Lise løftet skuldrene, et sukk presset seg ut gjennom tennene. Hun gråt ikke lenger; det var som om alt rant bort med tårene.
Jeg mente ikke at det skulle bli sånn, hvisket hun. Jeg ville bare at noen skulle forstå hvordan det er å aldri ha overskudd Jeg vet jeg har driti meg ut. Sorry.
Eivind la hånden beroligende på Ingrids arm:
Kan du godta denne forklaringen, Ingrid?
Hun tenkte seg lenge om, så på Lise, på fortvilelsen, på ansiktet som ikke lenger lignet hennes venninne fra i fjor vår.
Jeg kan tilgi deg, men jeg kan ikke være nære med deg før du klarer å glede deg over andres lykke, sa Ingrid stille.
Lise nikket. En siste tåre trillet og landet på genserermet.
Takk for at du hørte på meg, i det minste, hvisket hun og lukket døren.
Eivind og Ingrid gikk ut, den norske høstkvelden hadde akkurat skrudd på de første gatelyktene. Asfalten luktet vått og kaldt, og det var som om ny luft skylte gjennom Ingrids lunger.
Jeg føler meg tom, sa hun og lente hodet mot skulderen hans. Men kanskje det er bedre med sannhet selv om det ikke føles sånn akkurat nå?
Sannhet svir, men det gror, svarte Eivind og trakk henne inn i en varm klem. Det blir bedre. Og du du kan regne med meg.
Ja, smilte Ingrid, litt svak, men med et glimt i øyet. Mot litt lettere tider. Sammen.
Og så gikk de gjennom kveldsgaten, to mennesker i et land der det er mer plass til ettertanke enn drama, og muligens mer kjærlighet innen rekkevidde enn misunnelsen vil ha deg til å tro.
