Dagbok,
Jeg og mannen min har alltid vært en solid familie. Dette er vårt første ekteskap, og vi har bodd sammen i over 25 år nå. Vi har aldri kranglet foran datteren vår, og vi har vist både kjærlighet og omtanke for hverandre. Alt i alt har vi et lykkelig ekteskap. Jeg har alltid håpet at vårt gode eksempel skulle inspirere datteren vår til å finne og bygge sin egen familie på samme måte. Man sier jo at barna ofte lærer av foreldrene sine.
Likevel, her oppstår problemet. Datteren vår har ennå ikke giftet seg, men har en kjæreste. For to år siden gikk moren min bort, og da arvet datteren min en leilighet i Oslo. Mannen min og jeg bestemte oss for at hun skulle få den. Nå har hun fortalt oss at hun har flyttet inn der sammen med kjæresten sin.
Vi har ingenting imot at hun har sitt eget privatliv, men denne kjæresten er rett og slett håpløs. Han gjør ingenting hjemme, ikke så mye som en eneste typisk manneting. Om en kran begynner å dryppe eller en lyspære må skiftes, så ringer datteren vår alltid faren sin. Jeg har spurt henne flere ganger hvorfor kjæresten ikke hjelper til, men hun har aldri gitt noe svar. Hun lover bare at han snart vil begynne å ta ansvar.
Nylig fikk jeg også vite at han ikke engang har jobb. Det betyr jo at han ikke bidrar med noe til fellesøkonomien, og det er datteren vår som må bære hele det økonomiske ansvaret. Hun må ha to jobber for å forsørge dem begge. Jeg kan ikke forstå at denne gutten virkelig bryr seg om henne.
Jeg har forsøkt å fortelle henne at dette er et dårlig valg, men hun bryr seg ikke om hva jeg sier. Hun tror han vil forandre seg og at alt vil bli bra. Hun elsker ham det ser jeg. Og jeg elsker jo datteren min. Men det gjør vondt i hjertet mitt å se alt dette.
