Du, må bare fortelle deg hva som skjedde med oss i går! Mannen min kom hjem fra jobben og oppførte seg litt merkelig. Jeg spurte ham om det med bryllupet til broren hans, og med en gang så han ned. Så sa han at han skulle dra alene til bryllupet…
Og jeg da? ble jeg helt overrasket.
Så sier han: Kjære, jeg fikk nesten ingen lønn i januar. Så jeg kommer nok til å reise alene. Du får ta deg av barnet vårt. Det går fint, ingenting kommer til å skje. Jeg er bare borte i tre dager, må bo på hotell og spise litt, og selvfølgelig kjøpe gave til brudeparet.
Vi er jo en ganske ung familie. Vi bor i en ettromsleilighet som svigermor har gitt oss. Jeg er hjemme i permisjon, datteren min er snart to år. Jeg stresser ikke med å starte i jobb igjen, for jeg har ikke noen som kan passe henne. Svigerforeldrene har hjulpet oss med å få tak over hodet, så som folk pleier å si tusen takk for det.
Mamma sørger for seg selv, jobber ekstra innimellom. Hun har sagt at hvis jeg må tilbake på jobb og trenger barnevakt, så kommer hun selvfølgelig. Men å kjøpe ny kjole eller farge håret, det er bare å glemme. Da vil hun ikke passe datteren min.
Jeg kjenner godt hvordan mamma er. Hun reiser utenlands hver sommer, og bruker helgene på spa og massasjesalonger.
Vi har aldri hatt noen kriser hjemme. Når mannen min er hjemme, får jeg tid til mitt. Men han er ikke akkurat superglad for det, og slipper meg bare ut av huset et par timer nå og da.
Så kom den der invitasjonen til broren hans sitt bryllup.
Han skulle gifte seg i en annen by, og det var snakk om tre dager borte. Jeg gikk til mamma og ba henne pent om å være med sitt barnebarn, bare noen få dager. Det er tross alt en stor dag, og datteren min er stille og snill.
Mamma var skeptisk lenge, men til slutt tok hun tre dager fri fra jobben. Jeg ble så glad! Endelig skulle jeg få slappe av litt etter to år hjemme med jente.
Men hele drømmen raste sammen da mannen min plutselig ga beskjed.
For meg var dette virkelig et viktig øyeblikk. Jeg har vært hjemme og ammet, ikke fått gått ut, og ingen vil passe henne. Mannen min drar støtt på fest og jobbturer.
Jeg kjenner nesten ikke broren hans, har bare sett forlovelsen på bilde.
Ble ordentlig lei meg. Men mannen min var ikke interessert i å forstå meg. Han tenkte bare at alt var greit.
Kjære, mammaen din er jo ikke så interessert i å ta datteren vår til seg. La henne få hvile. Du kan være hjemme. Hvorfor presse noen til å gjøre noe de ikke vil? Hvis hun ikke vil, da får hun slippe. Og du kjenner ikke familien min så godt. Hva er vitsen med denne turen for deg? Det er din jobb å være hjemme og ta vare på barnet. Jeg drar dit og kommer tilbake.
Så jeg tenkte litt, og ble enig med meg selv at ingen skulle dra. Hvorfor skal mannen min bestemme hva jeg skal gjøre?
Hvem synes du har rett her?
Helt ærlig, jeg synes både moren min og mannen min er litt frekke. Selvfølgelig har ikke mormor plikt til å passe barnebarnet. Men hun kunne jo tenke på datteren også, ikke bare seg selv.
Og mannen min skjønner ikke kona si. Jeg har brukt så mye tid på barna. Jeg trenger å hvile.
Han burde forstå hvis han virkelig elsker kona si…
Det er trist for den norske jenta i denne situasjonen. Hun er så avhengig av mannen sin, og ingen hjelper henne.
Det hadde vært spennende å høre hva andre mener om dette. Jeg håper hun klarer å si fra til mannen sin og gi uttrykk for det hun føler.
Og, jenter vi bor jo tross alt i et fritt land! Du har lov til å si hva du mener, det kommer ikke til å skje noe farlig. Det er ikke sånn at mannen din skal kreve skilsmisse bare fordi du setter en grense. Og om det skulle skje, var det nok ikke ekte følelser uansett. Vi må respektere hverandre og spre glede til de rundt oss.
