Helt fra barndommen har jeg vært en person som kunne hjelpe selv en erkefiende i nødens stund. Jeg har aldri tenkt at svigermoren min skulle være en slik person. Alle disse stereotypene som finnes om svigermødre svigermoren min er faktisk en helt fantastisk kvinne, veldig vennlig og høflig.
For litt siden skjedde det noe trist: hun ble alvorlig syk, måtte legges inn på sykehus, og etterpå trengte hun tid til å komme seg. Uten å konsultere meg med kona mi, tok jeg henne med hjem til oss, slik at vi kunne passe på henne sammen. Jeg trodde kona mi ville bli glad for at jeg tok så godt vare på moren hennes, men gjennom hele turen hjem var svigermor på en måte stille og nedstemt, som om hun ville spørre om noe, men ikke våget.
Da vi kom hjem, hjalp jeg henne inn i huset, laget til en seng og gikk for å koke suppe til henne. Mitt håp var å gjøre både svigermor og kona mi fornøyd. Dessverre gikk alt galt da kona kom hjem.
Da hun så moren sin ligge i senga spurte hun hvorfor “den snylteren” var i huset vårt, og hun ville kaste henne ut. Jeg måtte bruke all min styrke for å få henne til å stoppe. Hadde det ikke vært for meg, ville kona mi faktisk ha kastet ut sin egen mor. Vi er fortsatt gift, men jeg er veldig skuffet over hvordan hun oppførte seg.
Dagens erfaring har lært meg at selv de som står oss nærmest kan overraske, og at man må holde fast ved sin egen moral og medmenneskelighet, selv når andre ikke gjør det.
