Tomrom
Du har blitt et tomrom, Ingrid. Forstår du? Et tomt sted.
Han sa det monotont, nesten uten følelser, som om han leste opp handlelisten. Han sto ved vinduet, med ryggen til meg, og kikket ut mot bakgården. Der ute luftet noen en liten, brun dvergpincher, og bikkja dro entusiastisk mot vanndammen.
Jeg, Ingrid Jørgensen, satt i sofaen med en kopp te i hendene. Teen hadde vært kald i minst tjue minutter, men jeg holdt den ennå fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av hendene mine.
Hva mener du? spurte jeg.
Stemmen min var lav, nesten uhørlig.
Akkurat det jeg sier, svarte Pål endelig. Ansiktet hans var kjedelig, nesten trøtt, som en som blir tvunget til å forklare det åpenbare. Jeg ser på deg og ser ingenting. Tomhet. Gråhet. Du går rundt, lager mat, sover. Du er som et møbel, Ingrid. Et solid, godt møbel, men et møbel.
Jeg satte koppen på bordet. Porselenet klirret mot den slitte eikeflaten.
Ti år, sa jeg.
Hva med ti år?
Vi har levd sammen i ti år.
Og det? Han trakk på skuldrene, gikk gjennom rommet og satt seg i stolen rett overfor. Ti år. Det er vel mer enn nok til å skjønne at dette ikke gir mening lenger. Jeg vil ikke leve sånn. Jeg vil Han nølte, lette etter ord. Jeg vil føle noe. Men det får jeg ikke med deg. Du inspirerer meg ikke. Du er bare ikke her, selv om du faktisk sitter rett der.
Noe inni meg, en sta, liten kjerne, begynte å bøye seg sakte.
Hvor skal jeg gå, Pål?
Det må du finne ut av. Han satte beina i kors. Leiligheten står jo på moren min. Så rent juridisk bor du egentlig ikke her. Jeg har ingen hast, men En uke? Det burde holde til å finne deg noe.
En uke holder, gjentok jeg automatisk.
Så bra. Han tok telefonen fra stuebordet og begynte å scrolle. Samtalen var tydelig over for ham.
Jeg reiste meg, gikk inn på soverommet og lukket døra bak meg. La meg på senga, oppå det gamle ullteppet, og stirret opp i taket. Det var hvitt, bortsett fra en liten flekk i hjørnet som jeg hadde tenkt å male over i flere år. Jeg hadde aldri gjort det.
Utenfor spilte TV-en lavt. Pål hadde funnet noe å bruke tiden på.
Jeg gråt ikke. Bare lå der og kikket opp på det hvite taket med flekken. Inni brystet var det stille. Stille som i et hus rett etter at noen har knust et vindu.
***
Uka forsvant i et tåket vakuum. Pål var knapt hjemme, kom sent, dro tidlig. Vi snakket ikke. Jeg pakket tingene mine, og det var skammelig lett jeg eide faktisk nesten ingenting der. Noen få kjoler, vinterkåpa, en boks med bilder fra tidligere, bladene med gamle mønstre som jeg hadde beholdt av en eller annen grunn.
Mønsterbladene la jeg igjen.
Tenkte meg om, og tok dem tilbake.
Jeg ringte mamma sin kusine, tante Ragnhild, som jeg sist hadde sett syv år tidligere under mamma sin begravelse. Tante Ragnhild hørte på, var stille lenge og sa:
Kom hit, jenta mi. Jeg har et rom. Ikke stort, men et rom. Du kan bo her til du finner ut av ting.
Tante Ragnhild bodde på Byåsen, helt i kanten av Trondheim, der bussen kom en gang i timen og nærmeste Rema 1000 var det eneste på tre kvartal. Jeg hadde aldri likt området. Gamle blokker, mørke oppganger, popler som hvert år la igjen hvitt løv.
Jeg ankom med to bager og en koffert på fredag kveld.
Herlighet, du har jammen gått ned i vekt, Ingrid, sa tante Ragnhild og åpnet døra. Hun var lav, bred over hoftene, god i ansiktet, med lukt av grønnsåpe og hjemmebakst. Kom inn, ikke stå der ute. Sulten?
Nei, tante.
Man må spise, svarte hun og forsvant ut på kjøkkenet.
Rommet var lite, med en trang sovesofa, et gammelt skap og vindu ut mot veggen til naboblokken. Tapetet var en gang blått, men falmet til noe udefinerbart. Tre potter med rød geranium sto på vinduskarmen de var frodige og levende.
Jeg satte bagene fra meg, sank ned i sofaen. Fjærene knirket mykt.
Vil du ha te? ropte tante Ragnhild fra kjøkkenet.
Gjerne, svarte jeg.
Og akkurat der, i det lille rommet med den røde geranien og falmede tapetet, begynte jeg å gråte.
***
Så fulgte en seig, tung tid.
En tid da det var vanskelig å stå opp om morgenen fordi det ikke var noen god grunn. Jeg våknet tidlig, gjerne i sekstiden, lyttet til tante Ragnhild som kokte vann, til de få bilene utenfor som svingte seg nedover gaten. Jeg gikk på badet, vasket meg, laget te, kikket ut av vinduet på den samme, grå veggen.
Tante Ragnhild var klok, hun stilte ingen spørsmål, ga ingen råd, kom ikke med floskler om at “det går over” eller “du finner nok en bedre mann”. Hun ga meg suppe, lot meg se på sitt TV, og noen kvelder la hun en kortstokk på bordet og spurte:
Skal vi ta en runde idioten?
Vi spilte idioten sammen. Nesten uten ord.
Jeg hadde litt penger igjen, men ikke nok. Tok ut alt fra min sparing førti tusen kroner. Omtrent nok for en og en halv måneds nøktern tilværelse. Jeg levde nøkternt.
Jobben som regnskapsfører i et lite byggefirma hadde jeg fortsatt: tre dager i uken pendlet jeg tvers gjennom byen, førte bilag, fikk tjueåtte tusen i måneden. Tjueåtte tusen til å leve for og betale for å bo hos tante, selv om hun nektet å ta imot før jeg la konvolutten på kjøkkenbordet og trakk meg tilbake.
Kveldene var verst. Jeg sank ned i sofaen på det lille rommet og tankene gikk i ring. Ti år det er ikke ingenting. Ti år med frokost, middager, sykdom, jul, bursdager, ferier til Sørlandet, krangler og forsoning. Han så tomhet når han så på meg. Det gjorde meg tom. Eller var det ham som var utbrent? Eller begge?
Noen ganger åpnet jeg gamle samtaler på mobilen. Bilder fra Lofoten. Han omfavnet meg, vi lo. Jeg husket ikke lenger hva vi lo av.
På slike kvelder la jeg meg tidlig, trakk dyna over hodet.
En kveld tittet tante Ragnhild inn:
Ingrid, sover du?
Ikke enda.
Jeg hørte det. Pause. Er du sulten?
Nei.
Da så. Ny, liten pause. Jeg jaget også ut mannen min en gang. Før du ble født. Trodde jeg skulle dø av sorg. Det gjorde jeg ikke.
Et klikk i døra. Tante forsvant igjen.
Jeg lå i mørket og tenkte: Du nærmer deg femti, Ingrid. Begynn på nytt. Akkurat så enkelt.
***
Symaskinen fant jeg i begynnelsen av andre måned.
Tante ba meg rydde på loftsrommet. Ingen hadde åpnet skapet der på over femten år, og det ramlet ut et helt museum av gammelt skrot da jeg åpnet. Jeg sa ja, jeg måtte sysselsette hendene.
Jeg dro ut gamle Norsk Husmorskvinne-blader, en knekt paraply, bokser med knapper, tomme parfymeflasker, postkort med falmede gratulasjoner. Innerst følte jeg noe tungt, pakket inn i et laken.
Jeg åpnet.
Det var en gammel symaskin. Svart metall, utsmykket med gullornamenter langs sidene, falmet, men vakker. På fronten sto det “Husqvarna”, svingete gullbokstaver.
Tante Ragnhild! ropte jeg.
Hun stakk hodet inn fra kjøkkenet med et kjøkkenhåndkle over skulderen.
Å, Husqvarnaen! Det var tanten til mamma sin maskin, tante Inga. Hadde helt glemt den. Om den virker? Aner ikke. Ikke brukt på evigheter.
Kan jeg prøve?
Hun så på meg lenge, vennlig.
Kan du det da?
Jeg kunne en gang.
Vel bekomme.
Jeg bar symaskinen inn på rommet, satte den på bordet ved vinduet. Vasket av støvet, fjernet den gamle tråden fra undertråden, fant esken med ekstrautstyr: spoler, nåler i en blikkboks, målebånd, sakser som knapt var skarpe.
Litt olje fant jeg også. Oljen var stivnet, men jeg kjøpte ny på jernvaren, smurte opp maskinen, renset tannhjulene, snurret hjulet først trått, så lettere og lettere.
Jeg satt ved maskinen i kanskje tre timer. Fikk orden på undertråden. Trædde om, satte fast spolen.
Så la jeg et gammelt stoffstykke under foten, tråkket ned pedalen.
Maskinen surret, jevnt og metallisk. Noe rart skjedde i kroppen, som når blodomløpet kommer tilbake etter å ha sovet på armen. Litt vondt, men mest deilig.
Jeg stoppet, så på sømmen. Beint. Nesten perfekt.
Dypt inne i minnet våknet noe.
***
Jeg var 18 og sydde alltid. Brukte alt jeg fant: mamma sine kjoler ble skjørt, ukestilbud på stoff til bluser. Tvers over gaten fra gymnaset jobbet Randi, en eldre sydame som alltid hadde gnistrende nåler, og jeg så på hvordan hun klippet, hvordan hun la mønster, hvordan hun behandlet stoff. Randi forklarte ofte, hun skjønte at denne jenta virkelig fulgte med.
Så startet livet: studier, Pål, bryllup, hverdager for fullt. Symaskinen jeg kjøpte for første lønning solgte jeg da vi flyttet sammen det var for trangt, og han sa det tok for mye plass. Jeg protesterte ikke, var forelsket og tenkte at det andre nå var viktigere.
Etter hvert glemte jeg hele syingen, bortsett fra at jeg noen ganger gikk forbi et pen kjole og tenkte: slikt skulle jeg sydd. Men det ble aldri noe av.
Nå satt jeg i det lille rommet, ved Husqvarnaen, og lyttet til nålen som klapret jevnt.
Dagen etter dro jeg til Lillebytorget, ikke noe fancy kjøpesenter, men det lokale markedet hvor stoffer lå i stabler og man kunne kjøpe en meter lin for en rimelig penge.
Jeg gikk langs bodene, kjente på linstoff, viskose, ull, bomull. Stoppet ved et fint, blågrått viskosestoff.
Hvor mye har du igjen av dette? spurte jeg.
Fire og en halv meter.
Jeg tar alt.
Butikkdamen klippet, rullet sammen og pakket.
Hva syr du?
Kjole, svarte jeg.
Jeg ble overrasket over hvor selvsikkert det lød.
***
Jeg lagde mønsteret selv, klippet ut på gulvet. Kikket i et gammelt ukeblad, tegnet etter hukommelsen. Enkelt snitt med belte, ståkrage og trekvart ermer. Ikke noe fancy, bare pent.
Tante kikket inn, satte en kopp te på gulvet ved siden av meg.
Fin farge du har valgt, sa hun.
Jeg var nervøs da jeg satte saksen mot stoffet, men etter det første klippet slapp det.
Jeg sydde i tre kvelder.
Ikke fordi det tok så lang tid, men fordi jeg ikke hastet. Rolig og nøye: først sidene, så glidelås i ryggen, kragen alene, sloss med ermene. Når det ble vanskelig, stoppet jeg, tenkte litt, sprette opp, begynte på nytt. Husqvarnaen gikk jevnt, lavmælt, en trygg lyd.
I disse timene glemte jeg Pål. Tenkte bare på stoffet, sømmene, linjene.
Tredje kvelden la jeg siste søm, festet trådene, dampet press, hang kjolen på kleshenger.
Det ble en god kjole.
Blågrå, enkle linjer, akkurat fordi det var enkelt var det så pent. Beltet strammet livet, kragen satt akkurat som den skulle.
Jeg prøvde den på. Stod foran det eneste store speilet i tante Ragnhilds leilighet. Speilet var gammelt, men viste alt ærlig.
Jeg så lenge på speilbildet. En kvinne på femti, mørkt hår i knute, rett rygg, et øyekast hvor noe tentativt, men bestemt, tente sakte.
Kjolen satt perfekt.
Ingrid! ropte tante Ragnhild fra kjøkkenet. Kom og vis deg!
Jeg gikk ut.
Tante så opp fra grytene, studerte meg i stillhet.
Der har du det, sa hun. Nå ser du ut som deg selv.
Så snudde hun seg mot ovnen igjen, men jeg så at hun smilte.
Tilbake på rommet, satt jeg på sofaen og kjente på stoffet mot låret. Det var mykt, ingen ubehag, satt akkurat som det skulle.
Den lille, altfor bøyde kjernen inni meg, rettet seg litt opp.
***
Første gang jeg gikk ut med kjolen, var en lørdag.
Tante ba meg hente medisiner på apoteket. Jeg tok på kjolen, la en lys jakke over, fant frem resepten og gikk.
Utenfor var det kjølig, skarp høstluft, poplene glitrende gule i sola.
Jeg merket at jeg gikk annerledes. Ikke stresset, ikke med senket blikk. Katten satt i vinduet i første etasje med total likegyldighet. En eldre dame strikket på en benk. Et barn dro moren mot en dam; moren holdt tilbake.
Apoteket lå et kvartal unna. Ved siden av var det et lite bakeri, “Krummen”. På døren sto det “ferske boller og kaffe”.
Jeg gikk inn, kjøpte en cappuccino og en kanelbolle, for i dag kunne jeg.
Det var et bittelite sted, fem bord. I hjørnet satt en godt kledd, gråhåret kvinne, seksti, med vakre øredobber og mobil i hånda. Hun utstrålte besluttsomhet og ro.
Jeg satte meg ved nabobordet, kikket ut vinduet. Drakk kaffe. Det var egentlig bare… godt. Uten spesiell grunn.
Unnskyld.
Jeg snudde meg. Den eldre damen så på meg.
Vil ikke være innpåsliten, men du har en utrolig fin kjole. Hvor har du kjøpt den?
Jeg ble litt overrasket.
Jeg har sydd den selv.
Hun lyste opp.
Syr du profesjonelt?
Nei. Egentlig ikke. Jeg har bare kunnet det, begynte med det igjen nå.
Kuttet, stoffet, passformen … du har gjort alt så riktig. Jeg forstår slikt, jobbet selv engang på systue.
Takk, sa jeg og visste ikke hva mer å si.
Margrete, sa hun og rakte ut hånden. Du kan kalle meg Margrete.
Ingrid.
Ingrid, jeg må spørre. Om du synes jeg er rar, bare si nei: Jeg har 65-årsdag om tre uker, vil gjerne ha en flott kjole, men finner aldri noe som passer alt er enten kjerringaktig eller nesten tenåring. Kunne du tenke deg å sy til meg?
Jeg tenkte. Margrete så vennlig tilbake, uten press. Bare et spørsmål.
Ja, det kan jeg, svarte jeg.
***
Margrete kom et par dager senere med stoffet mørkerød viskose, tung og vakker.
Jeg tok mål, skrev notater, vi diskuterte skisser over en kopp te på tante sitt kjøkken, til slutt pekte hun ut en: A-fasong, trekvart erme, diskré V-utringing.
Den, sa Margrete.
To uker, så er den klar.
Hva tar du for jobben?
Jeg vaklet. Hadde ikke tenkt på betaling.
Jeg vet faktisk ikke.
Da sier jeg hva det koster på en god systue. Hun nevnte en sum.
Det var like mye som jeg fikk utbetalt på to uker i regnskapsjobben.
Jeg ble stille.
Det er en avtale.
Etter at Margrete dro, kom tante Ragnhild ut fra kjøkkenet.
Hørte alt, Ingrid. God betaling.
Ja.
Du syr bra, Ingrid.
Jeg så på henne.
Tante, hvorfor tok du egentlig imot meg? Vi kjente jo nesten ikke hverandre.
Tante tenkte seg om.
Fordi du er datteren til Synnøve, sa hun. Og Synnøve hjalp meg i sin tid. Så da må jeg hjelpe nå. Man betaler tilbake.
Hun vendte tilbake til kjøkkenet.
Jeg gikk til vinduet. Utenfor den grå husveggen hadde noen malt fargesterke blomster som klatret. Merkelig at jeg ikke hadde sett det før.
***
Kjolen til Margrete var noe helt nytt å sy for andre, med ansvar.
Jeg var forsiktig, tvilt, men etter hvert klippet jeg bestemt. Ingen feil. Søm for søm, hver kant fikk ordentlig finish, glidelåsen håndsydde jeg.
Margrete kom til prøving, så på seg selv i speilet, og jeg så hvor glad hun ble.
Herregud, sa hun, dette er meg. Jeg føler meg meg.
Vi justerte litt i sidesømmen. Hun ville ikke ta den av.
Jeg gir deg nummeret til min venninne Solveig. Hun har jubileum snart, trenger kostyme. Og svigerdattera mi skal gifte seg Trenger også kjole. Tar du jobbene?
Det gjør jeg.
Margrete nikket, akkurat som ventet.
***
De neste månedene var ville, men gode. Solveig ville ha drakt, en annen bluse og skjørt, en tredje ballkjole. En av de unge la ut bildet sitt på Instagram, “endelig en ekte sydame”, og det kom flere etter det.
Tante sitt rom ble trangt. Stoff lå overalt. Husqvarna-maskinen gikk hver dag, til og med søndag innimellom.
Tante klaget aldri. En dag sa hun bare:
Du må ha større plass.
Jeg vet, svarte jeg.
Pengene hadde begynt å komme inn. Jeg tjente nesten dobbelt opp mot før.
Jeg dro til sentrum og så på lokaler. De to første var mørke og fuktige, det tredje var helt riktig: stort vindu, lyst, med tregulv. Men dyrt.
Jeg regnet ut med leie, profesjonell maskin, stoff alt jeg hadde spart ville gå med, kanskje måtte jeg låne.
Jeg ringte Margrete.
Margrete, har du et øyeblikk? Jeg trenger råd.
Jeg låner deg pengene, sa hun. Ingen renter. Betal tilbake når du kan. Du lagde den beste kjolen jeg har eid. La meg også få gi noe tilbake. Og dessuten har jeg venteliste her.
***
I desember åpnet jeg systua.
Husqvarna fikk hedersplass i vinduet nå jobbet jeg mest på industrimaskinen, men den gamle skulle stå fremme.
Systua ble lys og rolig. Stort klippebord, to arbeidsplasser, hyller med stoff og utstyr, stort speil. Rammer med egne skisser på veggene. Tante kom og inspiserte, strøk lett det nye skapet, smilte.
Kjempefint, sa hun.
Du skal få noe fra meg, sa jeg, og rakte henne konvolutten.
Nei, Ingrid…
Jo. Dette er for rommet. Jeg har telt opp.
Hun tok motvillig imot.
Da kjøper jeg ny fryser. Den gamle er på siste verset.
Vi drar og gjør det sammen.
Vi kjøpte et stort kjøleskap med frysedel, og tante var lykkelig.
***
I desember kom det enda flere bestillinger. Kjoler til jul, bluser, dresser. Jeg jobbet til langt på kveld, drakk te, hørte maskina surre.
I januar roet det seg. Jeg ansatte en assistent, Anne, som var god på søm, men lærte klipping av meg. Det var overraskende fint å få lære videre også.
Jeg sa opp i byggefirmaet. De ba meg holde til april, jeg utsatte til da.
I mars ringte en ukjent, Cathrine, og ville lære søm av meg.
Jeg er ingen lærer. Jeg syr bare.
Du ble anbefalt av Margrete.
Kom innom. Vi får se.
Så startet jeg med små kurs. Etter hvert ble det flere elever.
Våren flyttet jeg ut fra tante. Leide en liten ettroms nær systua, hvite vegger, egensydd gardin og sofa.
Første kvelden satt jeg på det lille kjøkkenet mitt, så ut mot bjørkene ute. Min egen leilighet. Den føltes fremmed, men min.
***
Møtet med Pål skjedde i slutten av mai.
Jeg gikk gjennom parken etter jobb, kvelden var mild og syrinen luktet så sterkt at jeg måtte smile. Vesken veide, fylt med stoffprøver.
Han kom mot meg.
Jeg så ham på avstand, kjente ham igjen med en gang, selv om han hadde forandret seg slankere, slappere i kroppen. Han gikk ikke så rak som før.
Han kjente meg også, stoppet.
Jeg gikk videre, men stoppet rett foran ham da han sa:
Ingrid.
Hei, Pål.
Han så på meg. Det var noe uvant i blikket, usikkerhet.
Du ser bra ut.
Takk.
Pause. Han puttet hendene i lommene.
Hvor skal du?
Hjem.
Bor du her?
Ja.
Stillhet. En barnevogn trillet forbi.
Ingrid, jeg Kan vi snakke litt?
Jeg så på ham. Han så sliten ut. Ikke nysliten fra jobb, men tappet.
Vi kan sette oss der, sa jeg.
Vi satte oss. Han så ned i hendene.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Start bare, sa jeg.
Hun dro, hun som jeg Hun dro for et halvt år siden. Sa jeg var kjedelig og uten ambisjoner. Han prøvde å smile. Ser du ironien?
Ja.
Jeg bor hos mamma. Jobben er borte, firmaet gikk konkurs. Alt har ramlet. Jeg innser at jeg gjorde en stor feil, Ingrid.
Jeg sa ingenting, bare ventet.
Med deg var alt så trygt. Du var der alltid. Jeg så deg aldri, skjønner jeg nå. Kallte deg tom. Han knep øynene sammen. Det kan ikke tilgis. Men du bør vite: jeg tenker på det. Ofte.
Jeg kikket bort på bjørka over stien, inhalerte duften av grill fra hagen ved siden av.
Pål, du er ikke skyldig i å ikke elske meg lenger. Slikt skjer.
Han var taus.
Men måten du sa det på “tomrom”, “møbel”, “få deg ut” det vil alltid gjøre vondt. Ikke fordi du er slem, men fordi det var unødvendig brutalt. Det har jeg aldri glemt.
Jeg vet.
Men samtidig ga du meg noe.
Han så undrende på meg.
Du dyttet meg ut. Jeg sto der med to bagger og førti tusen på konto, ante ikke hva jeg skulle. Jeg bodde hos tante Ragnhild, følte meg hjelpeløs, gråt nesten hver kveld. Men så fant jeg en gammel symaskin, begynte å sy igjen. Først til meg selv, så til andre. Jeg har mitt eget verksted nå, Pål. Folk kommer, og jeg elsker det jeg gjør.
Han så på meg med et uttrykk jeg ikke kjente igjen.
Om du ikke hadde kastet meg ut, hadde jeg sikkert blitt sittende. Laget lapskaus, visst ingenting om meg selv. Skjønner du? Jeg sier ikke at du gjorde noe fantastisk. Jeg sier bare at alt ble som det ble.
Så du har ikke tilgitt?
Jeg tenkte meg om.
Jeg bærer ikke nag. Det er ikke det samme som å gå tilbake. Jeg kommer ikke tilbake, Pål. Ikke for å hevne, men fordi jeg er der jeg vil være nå. I min egen tilværelse. For første gang.
Han så bort.
Vi kunne jo
Nei, sa jeg. Svakt, men bestemt. Nei, Pål.
Det ble lenge stille.
Hvordan går det med tante Ragnhild? spurte han til slutt. Han husket henne.
Bra. Jeg kjøpte fryser til henne. Er på besøk hver søndag, vi spiller idioten.
Han smilte skjevt.
Du har alltid vært et godt menneske, Ingrid.
Det har du også, bare ikke for meg. Vi passet ikke, egentlig.
Jeg reiste meg, løftet vesken.
Må du gå?
Ja. Jeg åpner tidlig i morgen. Klient kommer klokka åtte.
Jeg er glad for at det går deg bra. Virkelig.
Lige måte, Pål.
Det var sant. Ingen bitterhet, ingen skadefryd. Jeg håpet bare han fant noe godt igjen.
Jeg gikk gjennom løvtaket hjemover. Bjørka strakte skygger over asfalten, veska tynget skulderen, og inni lå en grønn ullbit og mønsterkatalog. I morgen ble det besøk fra fru Berg, pensjonert lærerinne som ønsket seg et langt, rett skjørt til vinteren.
Tankene jobbet allerede med skjørtets passform, hvordan linjene kunne jevne ut proporsjonen til fru Berg, som var lav og bred over hoftene. Det må tilpasses riktig en fin utfordring.
Samtidig merket jeg hvordan syrinen luktet sterkere nå på kvelden. En liten gutt raste forbi på sparkesykkel og sang en barnesang, og fra et vindu luktet det nystekt potet.
***
På systua hadde jeg lovet meg selv å holde fri etter syv. Jeg hentet notatboka med mål, hilste på Husqvarnaen, lot fingeren gli over det svarte metallet.
Takk, hvisket jeg.
Det føltes litt teit å takke en symaskin. Men hvem skulle jeg ellers takke tante Ragnhild, Margrete, Anne på jobb? Kanskje alle. Kanskje tingenes tilfeldigheter. Det startet med stor urettferdighet, og endte i dette lyse rommet.
Jeg tok boka, slukket lyset, låste døra.
Trondheim levde videre utenfor. Folk, trafikk, barn som lo. Helt vanlig mai.
På vei hjem stakk jeg innom “Byens Bakeri”, kjøpte et brød med solsikkekjerner og et glass honning fra ei eldre dame med egen birøkt.
God kveld, sa jeg.
God kveld, svarte hun. Prøv honningen til frokost, den er ekstra god nå.
Takk, det skal jeg.
Hjemme i veska: brød, honning, mål-notater, mønsterblad. Kjolen jeg hadde sydd helgen før i offwhite lin, med løst belte og vide ermer deilig å bruke.
Ti minutter hjem til leiligheten. Tenkte på fru Bergs skjørt, bestillingslisten, at Anne var nesten klar til å klippe egne modeller.
Men så sluttet jeg å gruble, gikk og var til.
Himmelen over takene var fortsatt lys, svakt rosa mot vest. Svalene jaktet på mygg. Livet gikk sin gang, med alt sitt kaos.
“Kvinners lykke etter skilsmisse” ville vel Se og Hør kalt det. Som om det er en egen art. Jeg tenker ikke sånn. Jeg går bare hjem. Skal tidlig opp. Jeg har arbeid jeg liker. Jeg har tante Ragnhild å besøke. Jeg har klienter. Jeg har Husqvarnaen i vinduet. Og himmelen med svalene.
Det er nok.
Ikke overflod, ikke nød. Akkurat nok. Kanskje det er det som er ny start, andre vår, alt folk snakker om trygghet i seg selv, i alle aldre. Ikke på én dag, men sakte. En kjole, en klient, et lite verksted, en hybel, en mai-kveld med brød og honning i sekken.
Jeg ringte tante.
Er du hjemme, tante?
Hvor ellers? Ser på TV. Du?
Ingenting, bare ringer.
Liten pause.
Kommer du søndag?
Ja. Baker du kake?
Eplekake, hvis det passer deg, sa tante. Eplekake liker jeg.
Da blir det eplekake.
Jeg la vekk mobilen. Låste meg inn. Gangen luktet svakt av lin jeg hadde klipt stoff i går, på kjøkkenbordet mens regnet trommet. Lukten av stoff hang igjen. En god lukt.
Jeg satte på vann, skar brød, åpnet honningen. Honningen var lys, gyllen og blank.
Ute fløy svalene lavt. Kvelden falt på.
Jeg smurte honning på brødet og tenkte: for en gangs skyld, er alt faktisk ganske godt.
***
Morgenen var klar.
Fru Berg kom akkurat klokken åtte, som avtalt. Lav og kvikk, håret bølget hvitt og blikket årvåkent over brillene.
Ingrid Jørgensen, jeg har funnet bilde. Sånn vil jeg ha skjørtet. Men slett ikke for vidt.
Hun rakte meg et utskrevet bilde.
Det var et flott, stødig skjørt akkurat utfordringen jeg likte.
Sett deg, så forklarer jeg hvordan jeg har tenkt.
Fru Berg satte seg, la hendene i fanget.
Jeg har ønsket meg et slikt skjørt lenge. Visste bare ikke hvem jeg skulle henvende meg til. I butikkene er alt for ungdom. Men naboen min sa du hadde sydd kjole til henne, og hun følte seg som seg selv igjen etterpå. Fru Berg lo. Det er den beste anbefalingen jeg har fått.
Den beste jeg har fått også, svarte jeg.
Jeg fant frem notatboken, målte. Sola skinte på det nybonede tregulvet, Husqvarnaen ventet i hjørnet. Anne skulle komme klokken ti. Ny klient elleve.
