Krystallkatten
Tre søstre ved vinduet …
Mamma, det er nesten som dere, ikke sant?
Vera sukker.
Nesten. Skal du sove nå, eller? Jeg har en hel del jobb i kveld, og i morgen kommer du til å være trøtt på bursdagen din.
Å, nei, jeg lover! Nå sover jeg! Paulina graver seg ned under dynen, men så stikker hun nesa opp igjen. Blir det ballonger? Kommer Malin? Og …
Vera griper jenta, svøper henne godt inn i dynen og overøser henne med kyss, uten å bry seg om protestene.
Nå skal det sovast! I morgen får du vite alt.
Hun reiser seg, stikker Paulinas favorittteddybjørn i hendene hennes, og går ut, mens nattlampen får stå på. Paulina tør fortsatt ikke sove i mørket, så Vera passer alltid på at det er litt lys rundt i huset.
Nede på kjøkkenet lukker Vera døra stille, setter på vannkokeren og åpner laptopen. Masse å gjøre, men hun sitter noen øyeblikk i stillheten og samler tankene. I morgen blir det krevende. Ikke bare fordi Paulina fyller år og alt skal organiseres det gleder Vera seg faktisk til. Hun elsker feiringer, og spesielt om det handler om datteren. Men i morgen kommer slekten, og det er ikke fullt så hyggelig. Vera rister bestemt på hodet og henter tekoppen. Nok problemene får man ta når de kommer. Nå haster årsrapporten mest. Det ville ikke ha kunnet skje om hun hadde fulgt barndommens drøm om å bli oseanograf men bestemor overbeviste henne om å bli regnskapsfører. Livet ville kanskje blitt mer eventyrlig, men tryggere? Neppe. Vera lukker øynene kort og drømmer seg mot havet, smiler for seg selv snart er det ferie. Om bare ikke noe annet skjer.
Vera ble født i Oslo, i familien til Lida og Vidar Hovland. Etterlengtet, og alle gledet seg. Bestemødrene strålte, foreldrene kunne knapt tro at de hadde fått en så vakker jente.
Dere må få en til med en gang, så hun har noen å leke med! maste bestemødrene, og Lida lot seg overtale.
Det ble bare halvannet år mellom Vera og mellomstesøsteren, Nadja. Som barn var de både bestevenner og rivaler i alt, men uten å bli uvenner. De prøvde heller å overgå hverandre og heiet på hverandre når de fikk til noe. Lida passet nøye på at jentene ikke kranglet, og minnet dem alltid på at søstre er det nærmeste man har. De fikk begynne i samme klasse, og første skoledag satt de med tærne mot hverandre under pulten. “Jeg er her, ikke vær redd.” Vera var alltid mest nervøs, for hun følte alltid ansvar. Nadja kunne la matteleksene ligge og telle måker fra vinduet i stedet, mens Vera gjorde alt ferdig før hun reiste seg.
Vera! Kan jeg låne matteboka di? Jeg skriver det bare av, så går vi ut etterpå!
Løs oppgavene selv! svarte Vera og slet boka ut av hendene hennes. Galina skal sikkert flytte oss på prøve igjen, og da får du ikke hjelp. Skal jeg forklare temaet for deg i stedet?
Nadja ble fornærmet, men det gikk alltid fort over. Etter litt begynte hun å mase på Vera om å bli med til Frognerparken eller ned til Akerselva for å mate endene.
Da de gikk i sjette klasse, kom lillesøsteren Lubna til verden. Lida tenkte egentlig at to barn fikk holde, og ga klart uttrykk for skepsisen sin:
Ikke én til nå, Vidar! Jeg er ikke ung lenger, vet ikke om jeg orker.
Men Lida, du har jo to hjelpere, og jeg er her. Dessuten, tenk om det blir en gutt denne gangen!
Det ble en tredje jente Lubna. Høyrøstet, krevende, og så annerledes enn de to eldste at Lida først følte hun ikke kjente seg igjen. Fort slo det likevel rot at Lubna kom til å styre alt.
Forskjellen mellom å få barn som ung og som voksen kjente Lida fort på. Med de eldste lengtet hun mest etter fred, men med Lubna koset hun seg med alt. Alt annet havnet i andre rekke, også Vera og Nadja. Plutselig var det ingen som la merke til at søstrene gled fra hverandre.
Spliden fikk et navn Sindre. Han bodde like ved og var uinteressant helt til Vera fylte seksten. På vei hjem fra håndballtrening stanser han henne:
Vera, kan jeg snakke med deg litt?
Hun betrakter ham et sekund, så smiler hun forsiktig.
Jeg må hjem mamma venter. Vi kan møtes her klokka seks.
Sindre lyser opp.
Du er fin!
Det har jeg skjønt, ler Vera og løper hjem.
Hvem skulle hun fortelle om det pulserende sukkersuget, det klønete første kysset og alt som var nytt og skremmende? Selvsagt Nadja ikke med en gang, men Nadja skjønte fort at søsteren skjulte noe.
Hva som gikk av Nadja etter å ha fått høre om Sindre, forsto hun aldri selv. Plutselig var hun besatt av ham ikke fordi hun likte ham, men fordi alt handlet om å få oppmerksomheten hans.
Først skjønte ikke Vera noenting. Så ble det altfor sent. Da hun så Nadja og Sindre kysse på lekeplassen, gikk hun bare rolig forbi dem. Hjemme låste hun seg inne på rommet og overhørte Lubnas rop om å få komme inn.
Vera! Hva er det du holder på med? Slipp Lubna inn! Lida hamret på døren.
Vera åpnet til slutt, og da Lida så datteren, forsto hun akkurat hva det innebar å stirre inn i avgrunnen. Hun dyttet forsiktig Lubna ut igjen og la armen rundt Vera.
Jenta mi, hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?
Vera stirrer ut av vinduet, øynene tørre, og sier ingenting. Dette kan hun ikke sette ord på. Det gjør for vondt.
Hjelp meg å pakke. Jeg vil bo hos bestemor en stund.
Nadja kom heseblesende inn med røde kinn og snublet i døra med Vera og kofferten. Vera sa ingenting, gikk forbi henne og ut. Hun kom aldri tilbake. Lida, fortvilet, lot endelig sinne sitt gå ut over Nadja.
Hvordan kunne du!
Nadja sto overrasket, holdt seg for kinnet og så moren smelle døra så det klirret i stue-lysekronen.
Ingen i familien Hovland klarte å være fornærmet lenge. Etter en uke eller to begynte Lida å snakke med Nadja igjen. Men det tok Vera over to år før hun orket snakke med søsteren. Kanskje hadde det vart lenger om ikke moren hadde blitt alvorlig syk og tvillingsøstrene måtte samles for å hjelpe henne slåss mot sykdommen.
Unnskyld … stotrer Nadja, ser ned på hendene sine som skjelver for mye til å knytte seg.
De sitter i sykehusparken og venter på at operasjonen skal bli ferdig.
Det som har skjedd er skjedd … Vera snur seg mot henne.
Nadja forstår at tilgitt det er hun, men glemt, det blir det aldri.
Hun strekker forsiktig ut hånden og griper Veras håndledd; Vera trekker den ikke til seg, men svarer heller ikke. Slik sitter de stille sammen helt til faren kommer og sier at alt gikk bra nå gjelder det bare å vente.
Etter hvert bytter søstrene på å hjelpe hjemme, og Vera ser fort at Lubna er helt umulig å ha med å gjøre. Hun gjør alt akkurat slik hun vil ingen får henne til å høre etter.
Lida blir frisk, og livene deres dras i ulike retninger igjen. Vera flytter til Stavanger for å hjelpe farmoren der; når farmoren dør etter ett år, arver hun den store leiligheten.
Bo her, kjære, og stol på dine egne valg i livet. Selv familie kan bli fremmende når egne hensyn teller.
Vera smiler skjevt. Om det er noen som forstår det, så er det hun. Men detaljene er bestemor foruten.
Et par år senere gifter hun seg, uten brudekjole eller gjester. Bare hun og Anders på rådhuset. Anders har ingen igjen i familien Vera vil ikke be sin egen.
Hverdagen med Anders er rolig og trygg. Det eneste savnet er barn. Begge ønsker seg det så gjerne, men det går ikke. Legene finner ingen årsak.
Da venter vi, sier Vera bestemt.
Årene går og ingenting skjer. De begynner å vurdere å adoptere. Samtidig holder Vera kontakt med familien kun sporadisk, med brev og gratulasjoner til jul og bursdager. Et par ganger tar de turen til Oslo, men Vera avviser forsøk på å blande seg inn i livet hennes.
Jeg har valgt Anders, og dere får godta det, mamma.
Ja ja, Vera, men at du, slik du ser ut, kunne blitt til … ja, men det er ditt valg.
Vera orker ikke forklare hvor mye han betyr for henne. Hun har det rolig han hjelper hjemme, tar vare på henne når hun er syk, lager mat uten protester, vasker uten å klage.
Heldige deg! sukker Nadja, med småbarn på armen mens hun løper etter eldstemann. Min bare klager “Du glemte det!” og “Her er det støv!”
Vera lar søsterens klaging gå inn det ene øret og ut det andre hun ser jo at Nadja stort sett har det fint. Det kan ikke sies om Lubna.
Lubna vokser opp til å bli slående vakker. Store søstre er også pene, men visner i sammenligning. Foreldrene feirer jubileum, huset er fullt. Lubna takler så vidt å holde ut ti minutter, så forsvinner hun foreldrene blir sure, men hun bryr seg ikke.
Etter videregående gidder Lubna ikke mer skole.
Jeg skal bli modell!
Men hun var ikke forberedt på hvor hardt det er. Da hun møter en velstående mann, flytter hun inn hos ham uten å nøle, selv om han har kone og barn. Forsøk på å påvirke henne møter bare avvisning:
Slutt å mase om dere vil ha kontakt med meg! Jeg lever sånn som jeg vil!
Drømmene var store, men det hun fikk var lite. For å sikre seg mannen, ble hun gravid, men eventyret slutter der. Lubna raser, klager til kjærestens kone, men får bare høre at “sånne som deg har han alltid hatt mange av men jeg er kona.”
Men jeg venter barn!
Ja, men det forandrer ingenting jeg er mor til hans ekte barn.
Med det var samtalen over. Lubna kaster seg fortvilet rundt i leiligheten og venter på “sin” mann. Da han kommer, er det over for hennes del.
Du får klare deg selv. Jeg gir deg leilighet og barnebidrag, men ellers får du stelle deg.
Lubna stirrer vantro på døra, skjønner ikke hvordan hun kan sitte igjen alene.
Det er Lida som trår til når Paulina fødes. Lubna forsvinner i perioder, og Lida sitter igjen med barnebarnet, vet ikke hva hun skal gjøre. Etter hvert innhenter katastrofen dem Lubna omkommer i en bilulykke etter en fest.
Etter det gir Lida nesten opp livet, bare går i sin sorg. Vidar veksler mellom henne og lille Paulina. Til slutt ringer han Vera.
Uten å nøle tar hun ut ferie og kommer. Etter en måned er papirene ordnet, og Vera og Anders tar Paulina med til Stavanger. Bare foreldrene og Nadja vet at Paulina ikke er Veras egen datter. Mens Vera ordner adopsjonen, selger Anders leiligheten deres og gjør ferdig huset de har bygd.
Anders, du er fantastisk! Alt er akkurat slik jeg drømte om! Vera går rundt i huset, føler at dette virkelig blir et nytt liv.
Paulina bringer glede, liv og latter inn i hjemmet deres. Ni år går fort.
Hele denne tiden ser Vera sjelden familien. Til høytider samles de, og Vera føler at hun granskes gjennom et forstørrelsesglass. Lida, som aldri kom seg etter Lubnas død, blir vanskeligere og vanskeligere.
Du fikk ansvaret! Vi får se hvordan du klarer det. Tar henne med deg kunne du ikke heller ha bodd her og hjulpet meg?
Vera overser klagene og har vondt av henne. Hun vet at hadde det vært hun eller Nadja som døde, ville ikke sorgen vært like stor. Lubna var noe annet.
Men når hun ser Paulina, smelter Lida litt.
For en nydelig pike hun blir!
Ikke hold henne tilbake, la henne være lykkelig!
Vera lager tegn til Anders om å la være å svare med alle de skarpe ordene hun vet han har på tungen.
Ikke nå … sier hun stille, ser ham i øynene stormen legger seg.
Hvorfor, Vera? Hadde det ikke vært bedre å snakke ut?
Jeg vet ikke, Anders. Jeg har bare vondt av mamma. All den sinnet kommer ikke ut av noe godt.
Men hvorfor må du tåle det?
Kanskje fordi det er bare oss igjen? Noen må tåle henne.
Men hva om hun sier noe til Paulina?
Det tror jeg aldri. Hun ville ikke skade Lubnas barn.
I det har Vera rett. Sine biter deles med Vera, aldri med barnebarnet. Hun ser hvor lykkelig Paulina er, og selv om hun misliker at hun helst ser på Vera som mamma, tier hun sannheten ville bare såre barnet.
Vera lukker laptopen og strekker seg. Uff, tiden har løpt fra henne; det er over midnatt. Hun drikker den kalde teen, ser ut av vinduet. Savner Anders han er på forretningsreise nå, men i morgen kommer han hjem. Han rekker kanskje ikke selve festen, men han er der til kvelden. Hun lurer på hva han har kjøpt til Paulina en overraskelse, ville ikke fortelle kona engang.
Dere får se, dere liker det!
Vera smiler, tenker at hun er heldig i kjærlighet, og legger seg.
Mamma! Gratulerer med dagen til meg! Paulina hopper opp i senga, kysser Vera, smiler bredt. Og deg! Gratulerer med at du har meg!
Takk! Gratulerer med dagen, fine jenta mi!
Paulina legger seg inntil Vera, snuser mot halsen hennes og mumler:
Er jeg stor nå?
Selvfølgelig! Hele ti år! Men vet du hva?
Hva da?
For meg er du fortsatt litt liten, sier Vera lurt, og Paulina ler.
Det er bra! Alle liker små barn!
Skammer du deg ikke? Hvem er det som ikke liker deg?
Vera kiler datteren, og latteren runger.
Nå er det gave-tid! sier Vera, trekker ut en liten eske fra nattbordet. Her, vær forsiktig.
Paulina åpner forsiktig, kikker opp på Vera og smiler.
Mamma … det er jo den!
Nettopp.
Krystallen med kattungen, som bestefar Vidar ga til Vera da hun var liten.
Til den eldste datteren … var det ikke det han sa?
Akkurat det.
Tusen takk! Nå er den min! Paulina stryker ørene på katten. Men mamma, jeg er jo eneste datteren din …
Vera smiler, og Paulina leter med blikket.
Er det sant? hvisker hun, nesten lydløst. Vera nikker, og Paulina hopper i senga, holder krystallkatten i neven roper høyt: Jeg skal bli storesøster! Mamma, hvem da?
Det vet vi ikke ennå, jenta mi.
Vera ser på Paulina som danser over gulvet og kjenner at hun har lyst til å gråte av glede. Så mange år, så mye venting.
Paulina stanser, snur seg, sier:
Det er den beste gaven du kunne gitt meg!
Vera står opp, trekker dynen til side.
Paulina fortsetter å hoppe, mens Vera finner en stor pakke i skapet.
Den er også til deg.
Det vakre, hvite bursdagskjolen forlater Paulina ikke likegyldig. Hun snurrer seg foran speilet, spør:
Når kommer alle?
Vera sjekker klokka, utbryter:
Vi har forsovet oss! Vi må forte oss, jenta mi!
De rekker det akkurat. Da gjestene kommer til lunsj, tar Paulina dem imot i latter og glede.
Hvordan går det? Lida dumper ned i en stol og ser alvorlig på Vera.
Alt bra, mamma. Paulina fikk bare femmere på skolen i år, og på pianotimer også. Hun er en glede.
Husk å sette pris på det, ikke alle får det slik.
Samtalen stopper opp, heldigvis kommer Nadja inn fra kjøkkenet, og praten dreier over på barna og mannen hennes. Vera hører på med ett halvt øre; Milena, eldste datteren til Nadja, fikk også bare toppkarakter, og Viktor, sønnen, ble boksemester i bydelen.
Plutselig runger Paulinas gråt fra barnerommet Vera stormer inn i rommet og ser Paulina stå midt på gulvet, full av tårer. Den hvite kjolen er flekkete. Vera gispet, grep fatt i hendene hennes.
Nadja! Førstehjelpsskrin! Det ligger på kjøleskapet, fort deg!
Alle springer rundt mens Milena sitter mutt i hjørnet, øynene på Paulina.
Paulina, hva har skjedd? Vera ser urolig på datteren.
Det er ikke sant! Hun lyver! Hun lyver!
Hvem lyver? Vera skjønner ingenting, prøver å få klarhet.
Sårene er overfladiske. Når hun har lagt bandasje og skiftet, tar hun Paulina med på soverommet og setter henne på fanget.
Vil du fortelle meg hva som har skjedd?
Først er Paulina stille, trykker ansiktet mot brystet til Vera. Så ser hun opp med grå øyne så like sin mor sine …
