Hjemmevideo
Babycallen sto på kommoden, men kameraet var ikke vendt mot barnesengen til sønnen vår, men mot soveromsdøren. Jeg, Ingrid, la merke til det akkurat idet det kom et fremmed kvinnelatter ut fra kjøkkenradioen på vinduskarmen.
Jeg løftet ikke hodet med én gang. Teen i koppen var blitt kald, kamilleteen duftet knapt, nesten bare vann, kjelen klikket av og stilnet, og det var så stille i leiligheten at selv den minste lyd fanget oppmerksomheten. Sønnen min hadde sovet i en time. Marius hadde sendt melding halv ni og sagt han ble seinere i kontoret. Fredagen sneglet seg frem, treg som honning på skje, og hele kvelden tok jeg meg selv i den samme tanken: alt så normalt ut hjemme, men jeg fant ikke roen.
Susingen ble høyere.
Jeg snudde meg mot vinduskarmen, gikk bort og tok opp mottakeren med begge hender. Plasten var lett lunken i hånden, det grønne lyset blinket jevnt, akkurat som det skulle. Fra høyttaleren hørtes dempet pust, noen beveget seg, så en mannsstemme. Marius snakket lavt, men jeg kjente ham igjen umiddelbart. Jeg frøs. For han var åpenbart ikke på barnerommet, ikke i gangen, ikke i nærheten av barnet.
Han var et annet sted, langt borte.
Med en kvinne.
Jeg skrudde ned lyden, som om det kunne endre det jeg nettopp hadde hørt. Det gjorde det ikke. Kvinnen sa noe kort, småleende, jeg kunne ikke tyde ordene, men Marius svarte klart:
Vent litt. Hun er sikkert på kjøkkenet nå. Det er alltid te på denne tiden.
Tommelglippen min bommet på knappen, jeg prøvde igjen, traff, lyden ble svakere, men forsvant ikke. Radioen fortsatte å puste en annens liv inn i vårt hjem. Det føltes slik ikke som støy, ikke som en feil, men som om noen fremmede var til stede i leiligheten, med i kvelden, i vanen min rundt kjøkkenbordet når sønnen sov.
Langsomt løftet jeg blikket mot gangen. Fra kjøkkenvinduet kunne jeg se soveromsdøren, og bak den, i mørket, barnerommet. Jeg gikk dit barbeint, gulvet var kaldt mot føttene, og jeg stanset foran kommoden.
Kameraet var faktisk snudd.
Ikke mot sengen, ikke mot vinduet, ikke mot stolen der jeg satt og vugget sønnen min men rett mot døren. Den fanget et stykke av gangen og deler av ekteparets soverom. Marius hadde satt opp babycallen for tolv dager siden. Han sa det var for min trygghet. Sa at nå som sønnen vår var blitt større, kunne han våkne om natten, og om jeg var på kjøkkenet eller på badet ville jeg høre det med én gang. Det hørtes fornuftig ut da. Nå ble jeg tørr i munnen av å tenke på hvor mange kvelder han egentlig hadde brukt kameraet på å se på meg i stedet.
Igjen hørtes stemmen hans fra kjøkkenet. Lavere nå.
Jeg sa jo, ikke nå.
Jeg gikk tilbake, satte mottakeren på vinduskarmen, og husket plutselig nettbrettet. Felles, gammelt, lå det i roteskuffen sammen med kokeboken og våtserviettene. Marius hadde selv installert appen der da han kom med babycallen. Han sa det var praktisk om begge hadde tilgang. Han sa det på en måte som alltid hørtes ut som for familiens skyld. I vår familie var det alltid noe meget voksent og viktig: Alt skulle være åpent. Ingen hemmeligheter i en ekte familie.
Jeg fant frem nettbrettet, satte meg ved kjøkkenbordet.
Skjermen svarte sent. Fingrene mine var iskalde, selv om kjøkkenet var fuktig og klamt av vårvarme. Radiatoren under vinduet pustet uthet, kopphanken var varm. Kameraikonet blinket blått på appen. Under var det en arkivliste.
Arkivet.
Jeg stirret på ordet et øyeblikk som om jeg aldri hadde sett det før. Så trykket jeg.
Det fantes mange opptak.
Ikke bare ett, ikke to. Seks dager etter hverandre. Korte klipp, lengre biter, natt, dag, skygger, lyd, bevegelse, tomme rom, mine egne skritt i gangen. Jeg åpnet første fil jeg så meg selv bakfra. Grå cardigan, håret slurvete oppsatt, tåteflaske i hånden. Jeg gikk inn på rommet, la teppet over sønnen, bøyde meg over sengen, forsvant ut. Videoen varte i førti sekunder. Jeg tok neste klipp. Her var kjøkkenet gjennom den åpne døren, ikke komplett, men nok til å se at kameraet hadde meg som fokus.
Jeg bladde enda noen opptak nedover.
På hver video meg. Ikke sønnen. Ikke hans nattsøvn. Meg.
Jeg valgte opptaket fra onsdag, klokken 21:22. Marius stemme hørtes fra høyttaleren. Ikke nært, men fjernt, som fra et annet rom.
Ser du? Sa jeg ikke det. Nå sitter hun med te og mobil.
En kvinne lo.
Du overvåker kona di via babycallen?
Ikke overdriv. Jeg vil bare vite hva hun driver med.
Det var så stille på kjøkkenet at jeg kunne høre den knapt hørbare raslingen fra dynen på barnerommet. Jeg trykket på pause. Tommelen min ble nummen, som om skjermen stjal varmen fra meg. Jeg satt rett, urørlig, stirrende på samme flekk på bordflaten der flisen sprakk i fjor høst, da Marius mistet gryta og ble så sint for en dårlig dag.
Jeg startet avspillingen igjen.
Synes du ikke det er nok? spurte kvinnen.
Jeg bryr meg om hva som skjer hjemme.
I huset ditt, eller i hodet hennes?
Marius fnyste.
Det er det samme.
Jeg skrudde av lyden.
Jeg trengte ett minutt for å reise meg. På det minuttet gråt jeg ikke, holdt ikke hodet, slo ikke i bordet, selv om det virket som både luften, stillheten og det grønne lyset på vinduskarmen ventet på et slik dramatisk utbrudd. I stedet reiste jeg meg, gikk til vasken, slo på vannet og holdt hendene under den kalde strålen. Vann, fingre, håndledd, håndflater. Jeg så dråpene sprette mot stålet og tenkte at hvis jeg ikke gjør noe fysisk nå, så bryter jeg sammen.
Marius kom hjem nesten kl. 23.
På det tidspunktet hadde jeg rukket å se gjennom fem nye klipp, høre navnet Signe og få høre altfor mye om meg selv. Marius visste tydelig hvilket døgn jeg ringte moren min og klaget om tretthet. Han visste at jeg ikke sov på dagen, selv når sønnen sov. Han visste hvor mange ganger jeg sjekket barnevinduet på kvelden og hvordan jeg satt for lenge alene etter alle andre hadde lagt seg. Før hadde jeg trodd han bare kjente meg ut og inn. Nå visste jeg hvorfor.
Da nøkkelen gikk i dørlåsen, hadde jeg lagt nettbrettet i skuffen og vasket koppen.
Er du våken? ropte Marius i gangen.
Jeg ventet på deg.
Han kom inn på kjøkkenet, høy, i mørkeblå skjorte med oppbrettede ermer, telefonen i høyre hånd, handleposer i venstre. Innslag av grått ved tinningene, før hadde det vært sjarmerende, tegn på trygghet. Nå så jeg bare telefonen. Den de facto kanalen for å lytte til min hverdag og dele den med en annen kvinne.
Kjøpte yoghurt til ham, sa Marius, og satte posen på benken. Og cottage cheese til deg. Din var tom.
Akkurat som vanlig. Altfor vanlig. Der lå ubehaget mannen som tidligere på kvelden diskuterte med en fremmed når jeg drakk te, står nå her og pakker ut brød.
Takk, svarte jeg.
Han så granskende på meg.
Du ser blek ut. Hodepine?
Nei.
Hva er det da?
Jeg tørket de allerede tørre hendene i kjøkkenhåndkleet, brettet det, brettet ut igjen.
Bare trøtt.
Marius nikket. Ikke et snev av mistanke. Eller kanskje han bare lot som. Med ham var det alltid vrient å vite. Han kunne forklare alt når han ble fersket i småting, men han kunne også tie stille når det lønte seg for ham. Jeg husket plutselig året før, hvor overbevisende han argumenterte for felles bankkort. Praktisk. Alt synlig. En ekte familie skal jo være åpen. Jeg hadde aldri tenkt på at «åpenhet» helst betydde at bare én del skulle være synlig hans.
Jeg sov ikke den natten.
Sønnen gråt i søvne et par ganger, hostet én, og jeg sto opp før det egentlig var nødvendig. Marius pustet jevnt, lett snufsete, som et menneske uten en eneste grunn til å våkne midt på natten. Jeg lå i mørket og gjennomgikk månedene centimeter for centimeter. Spørsmålene hans. Nøyaktigheten. Hans ro: Du snakket lenge med moren din i dag? Eller: Hvorfor spiste du ikke på dagen? Eller nesten kjærlig: Du er blitt sliten, sant? Ingen kan vite så mye uten å få informasjon. Eller sniklytte selv.
Innen morgenen skjønte jeg én ting: Jeg kunne ikke snakke rett ut med ham med én gang.
For mange år har jeg bodd med en mann som starter alle vanskelige samtaler med å fylle luften med ord. Han ville forklart, villedet, snudd ting mot meg, fått meg til å fremstå som den nervøse kona som ser spøkelser. Jeg hørte ham for meg allerede: Du misforstår. Dette handlet ikke om deg. Signe er bare en kollega. Jeg var bare urolig for barnet. Du er bare sliten og ser ting. På det punktet var han suveren å vrenge en sak så problemet ikke var saken, men hvordan du reagerte på den.
Lørdag morgen var han usedvanlig myk.
Altfor myk. Han tok morgenstellet, byttet bleie, kokte grøt, vasket tallerkenen selv, noe han aldri gjorde ellers. Jeg betraktet ham leke med sønnen på gulvet, kaste en sokk i lufta, plukke opp skjeen, og tenkte hvor lett et menneske kan veksle mellom å være nærværende far og en fremmed observatør i sitt eget hjem.
Du er så stille i dag, sa Marius da vi var alene på kjøkkenet.
Er jeg vanligvis bråkete?
Kan være. Men ikke i dag.
Jeg åpnet kjøleskapet, tok ut yoghurt til sønnen, lukket.
Jeg sov dårlig.
På grunn av ham?
Nei. Bare sånn.
Han kom nærmere, la hånden på skulderen min. Før var det betryggende. Nå frøs jeg så kraftig at jeg måtte bite tennene sammen.
Ingrid, slapp av, da. Alt er som det skal.
Det var nesten det verste. Ikke løgnen, men hvor hverdagslig den var. Som om løgnen står opp med tøfler om morgenen og lager te uten å banke på.
Jeg snudde meg ikke.
Joda.
Ser du ikke på meg engang?
Jeg ser.
Nei, du gjør ikke det.
Så løftet jeg blikket. Marius smilte det smilet jeg før så på som tålmodighet. Nå virket det mer som visshet om at han kunne holde på samtalens dørhåndtak, ikke la den lukkes.
Har du fått for deg noe? spurte han.
Nei.
Takk og lov.
Så gikk han til sønnen. Han la ikke merke til hvordan fingrene mine klamret seg til bordkanten.
Dagen sneglet seg frem. Jeg levde i den som en som vet at gulvet er hult, men som likevel fortsetter å gå, vaske småsokker, åpne vinduer, lage suppe. Alle tingene hadde fått en ny betydning. Nettbrettet i skuffen var ikke lenger bare elektronikk. Babycallen var ikke for barnet. Mariuses mobil var ikke bare en telefon.
Da han kjørte for å handle bleier, åpnet jeg arkivet igjen.
Skjermen flommet av lys. Supperest og støv luktet fra kjøkkenbenken. Jeg gikk gjennom fil etter fil, ikke på jakt etter utroskap selv om det var det første tanken snek seg mot men etter grensen. Hvor gikk dette fra nært til fremmed? Hvilken dag? Hvilket minutt?
Svaret kom på et torsdagsopptak.
Her snakket Marius til Signe på en annen måte, nesten uten spill.
Mistenker hun noe? spurte Signe.
Ikke ennå.
Hvis hun begynner å grave?
Får hun bare gjøre. Jeg har alt dokumentert.
Såpass?
Ja.
Stille noen sekunder. Kjeven min stivnet.
Dette går for langt, sa Signe.
Jeg forbereder meg.
Også for barnets skyld?
Hvordan ellers?
Jeg trykket på pause og satte meg mer oppreist. Barnerommet var stille, på gata smalt en bildør, i etasjen over lo noen ungdommer. Verden fortsatte sin vanlige lørdag, men for meg lå det en annen utgave av familien min på nettbrettet en der mannen min samlet bevis til et formål. For en prat? For unnskyldninger? For å kunne overbevise om hvor utslitt jeg var, hvor stille, lite opplagt, hvor mange timer jeg satt på kjøkkenet?
Det ble vanskelig å puste. Ingen dramatikk, bare helt grunne og seige åndedrag.
Jeg lot opptaket spille videre.
Hører du deg selv? spurte Signe.
Jeg vet at jeg gjør det som er riktig.
Marius, dette handler ikke om omsorg lenger.
Om hva da?
Kontroll.
Han humret.
Sterkt ord.
Men treffende.
Jeg lukket filen.
Her hadde det virkelig skjedd et skifte. Før dette kunne man, hvor vanskelig det enn var, forklare det bort med et sidesprang, et vilt øyeblikk, klassisk mannskultur der han ikke trodde han ville bli tatt. Men dette handlet aldri egentlig om det; dette var planlagt overvåkning, rene rutiner, uten anger, bare prosedyre.
Marius kom hjem til kvelden med det samme uforstyrrede fjeset.
Kom med matposer, satte seg på gulvet med sønnen, leste om en traktor, og mellom to sider spurte han:
Har du ringt moren din i dag?
Det hørtes slapt ut, nesten tilfeldig. Men jeg følte det gjennom hele meg.
Nei.
Merkelig. Du pleier alltid ringe lørdag.
Glemte det.
Mmm.
Han bladde, papiret raslet mykt. Sånn. Et ord, en lyd. Og innimellom alt: presisjonen til en som er vant til å telle andres vaner.
Under middagen snakket han lite. Jeg enda mindre. Sønnen duppet med hodet, dasket barneskjeen mot bordet, dro brødsmuler på duken. Bare han levde sin sanne kveld her, uten dobbeltbunn og skjulte betydninger. Da Marius gikk for å vaske ham, tok jeg raskt frem nettbrettet og åpnet den nyeste filen.
Den var fersk.
Natt til søndag. Kanskje hadde Marius brukt appen etter jeg la meg. Første sekund så man bare tom gang. Så skritt, hvisking, bildur, og Signes stemme, langt nærmere.
Er du fortsatt trygg på at dette er nødvendig?
Ja.
Selv om det ender med brudd?
Jeg stivnet. Ordet var rolig, som å nevne tirsdagens værmelding.
Hvis det skjer, sa Marius, har jeg bevis for at barnet har det best hos meg.
Signe tiet.
Marius fortsatte:
Du hører jo, hun sover ikke. Hun har utbrudd. Sitter halve natta på kjøkkenet. Glemmer å spise. Det er jo synlig.
Marius…
Hva da? Jeg må tenke på barnet.
Du snakker som om du allerede har bestemt deg.
Jeg har ikke bestemt noe. Jeg bare forbereder ulike utfall.
Jeg orket ikke mer. La nettbrettet fra meg og holdt hånden mot munnen for ikke å utstøte en eneste lyd selv om ingen var hjemme akkurat da. Nå så jeg hvor dyp dette gikk. Ikke bare en prat, ikke bare en fremmed kvinne. Han samlet inn biter av livet mitt, ikke for å forstå, men for å sikre seg. For sin fremtidsfortelling. For dagen han kunne åpne mappen og si: Her, se, jeg lyttet ikke uten grunn.
Klokka på veggen tikket for høyt. Eller kanskje det bare var slik det føltes.
Jeg ble sittende til det lysnet. Jeg gråt ikke. Gikk ikke rundt. Sendte ikke mamma noen melding, selv om hånden kilte mot telefonen. Jeg bare så på skjermen, svart og tom, og lot innsiden bli rolig, bit for bit. Ikke mykt. Ikke varmt. Men jevnt, som hyller man setter krukker på: først ett faktum, så et til. Til sannheten har tyngde.
Sønnen våknet tidlig og insisterte, som vanlig, på å få hele verden med én gang. Grøt, kopp, ball, vindu, mamma, pappa. Marius løftet ham og lo da sønnen dro i kragen. Jeg så på dem og hørte for mitt indre øre en helt annen Marius-stemme: tørr, kalkulerende, fremoverskuende.
Klokka ti sov barnet igjen.
Da skjønte jeg at jeg ikke skulle vente lenger.
Kjøkkenet var fylt av blekt morgenlys. To kopper sto på bordet, én uplukket. Marius leste nyheter på mobilen. Jeg gikk inn, plasserte babycallen og nettbrettet på bordet foran ham.
Han så opp.
Hva skal det bety?
Vi må snakke.
Nå?
Ja.
Det var ingen bønn, ingen mykhet i stemmen. Marius skjønte det. Han la ned mobilen med skjermen ned.
Hva har skjedd?
Jeg satte meg rett overfor. Hender fant bordkanten, holdt hardt, som om kant var tryggere enn alle ord.
Jeg skal bare ha et enkelt svar, sa jeg. Uten forklaringer.
Han smilte skjevt, men det var uro bak.
Prøv, da.
Jeg pekte på skjermen.
Hvorfor satte du kameraet mot meg, ikke mot sønnen vår?
Han svarte ikke straks. Dette, pausen, var selve svaret. Ikke forbauselse, ikke motspørsmål, ikke teater. Stillhet. Kort, men altfor tung for en uskyldig.
Hva mener du? sa han endelig.
Jeg trykket «spille».
Det velkjente susingen, latteren, hviskende stemmer. Og så Mariuses stemme, trygg, selvsikker, en stemme han ikke kunne trekke tilbake.
Jeg vil bare vite hva hun egentlig driver med.
Marius rykket til stolen skrapte i gulvet. Han rakk ut hånden etter nettbrettet, men jeg la hånden over.
Ikke rør det.
Han trakk hånden til seg.
Hvor fikk du det fra?
Fra arkivet. Ditt arkiv.
Ansiktet hans endret seg ikke med det første. Han holdt seg til vanen alt kan vris. Men opptaket fortsatte. Signe spurte om jeg mistenkte noe. Han svarte alt var samlet. Hun snakket om kontroll. Han bagatelliserte. Hver ny setning i stua spiste av hans makt.
Slå det av, sa han.
Nei.
Ingrid, slå det av.
Nei.
Han strøk seg over ansiktet, reiste seg, satte seg igjen.
Du skjønner ikke sammenhengen.
Forklar. Kort.
Jeg var bare bekymret for barnet.
Jeg spoler frem. Til han sier barnet ville få det mer stabilt hos ham.
Etter det knep han øynene igjen.
Bare et sekund, men det var nok.
Igjen, sa jeg lavt. Hvorfor holdt du øye med meg?
Jeg fulgte ikke med.
Hva er dette da?
Jeg kontrollerte situasjonen hjemme.
Gjennom en annen kvinne?
Han rykket til.
Signe har ikke noe med dette å gjøre.
Ikke påstå det.
Du blander alt sammen.
Nei, jeg har skilt det ut: Romansen for seg, kamera for seg, alle samtaler om barnet for seg. Og du lyver på alle punkter.
Marius reiste seg, gikk til vinduet uten å åpne det. Ansiktet speilet seg i glasset, han så ikke eldre ut, bare tommere.
Du er ikke til å snakke med i denne tilstanden…
Fullfør.
Han snudde seg.
Jeg prøver, men du…
Er det enklere med henne?
Hva har det med saken å gjøre?
Du diskuterte meg med henne. Teen min. Søvnen min. Samtalene mine. Trettheten min. Og sønnen min, om hvem du allerede hadde planlagt å fremstå som bedre forelder.
Han er sønnen min også.
Hvorfor samlet du da bevis, ikke støtte?
Her ble han virkelig rådvill. Ikke på navnet Signe, ikke på kameraet, men da jeg sa bevis. For det var ordet. Klart, uten skrik, ingen skjul fordekt som omtanke.
Du fatter ikke hvor mye det er å bære alt alene, sa han lavt.
Jeg så hardt på ham.
Alene?
Han så bort.
Jeg jobber. Jeg betaler for alt. Jeg kommer hjem og ser du ikke lenger klarer det.
Derfor satte du kamera på meg?
Ikke lag drama.
Selv nå?
Jeg ville følge med.
Du ville styre.
Han smilte nervøst.
Sterke ord, du. Fikk du hjelp av mora di?
Jeg ristet svakt.
Nei. Bare deg. Du dokumenterte alt selv.
Stillhet. Jeg kunne høre sønnen vende seg i sengen, sukke i søvne. Alt strammet seg til en tynn strek inne i meg. Barnet sov. Huset sto. Teen var kald. Og nå skjedde det jeg aldri kunne sett for meg tre dager tidligere.
Du går i dag, sa jeg.
Marius så opp.
Hva…?
I dag.
Du er gal!
Nei.
Det er mitt hjem også.
Ja. Men i dag er det du som drar.
På hvilket grunnlag?
At jeg ikke blir her med en som har lyttet til mitt liv og diskutert min rolle som mor, som om barnet er en konkurranse.
Han slo i bordet. Svakt, men koppen skalv.
Du bare ødelegger for et opptak!
Jeg blunket ikke.
Du sa alt selv. Jeg har ikke mer å tilføre.
Og hva nå? Løper hjem til mora di?
Nå skal jeg skru av kameraet. Du pakker.
Du kan ikke bestemme alene.
Det gjør jeg nå.
Han stirret lenge, altfor lenge. Jeg så ingen sinne, ingen anger, ingen smerte. Bare irritasjon. Systemet hans hadde kollapset. Han rakk aldri å legge kortene først. Det var siste punktum.
Marius så ned først.
Greit, sa han. Vi tar praten senere.
Nei. Nå.
Jeg går ikke uten sønnen.
Du går alene.
Ikke kommander.
Pakk, Marius.
Han åpnet munnen, men da hørtes sønnens søvnige stemme. Jeg reiste meg straks. Han gjorde som alltid, men jeg stoppet ham med hånden.
Nei, jeg gjør det.
Jeg gikk inn til sønnen, løftet ham opp, kjente barnekrem og varm hud, søvnig pust. Det holdt for å ikke knekke nå. Jeg sto ved sengen og så på babycallen på kjøkkenet: hvor mange ganger hadde han sett meg sånn? Hørte hjemmets lyder som bare skulle tilhøre oss tre?
Midt på dagen hadde Marius pakket sekken.
Ikke hele livet. Bare et par skjorter, lader, barberhøvel, dokumenter. Idet han dro, forsøkte han å fylle stillheten med ord igjen.
Du river hjemmet for én samtale.
Jeg holdt sønnen tett og svarte ikke.
For én samtale! Du prøver ikke en gang å forstå.
Jeg forstår alt.
Nei, det gjør du ikke.
Det får holde nå.
Og hva sier du til folk?
Sannheten.
Han smilte kresent.
Hvilken sannhet? At jeg satt opp babycall?
Ja.
Og så?
Og at kameraet ikke fulgte barnet.
Han knep hånden rundt vesken.
Du kommer til å angre.
Kanskje. Men ikke på det jeg hørte.
Han tidde.
Ytterdøren smalt ikke. Ingen dramatisk slutt. Et knepp i låsen, lyden av heisen, noen hostet i oppgangen, og hjemmet var et hjem igjen. Bare med et nytt mønster. Møblene sto nye steder. Samme vegger, samme kopper, samme bord. Men linjen mellom hver ting var forandret.
Resten av dagen gjorde jeg lite.
Matet sønnen, byttet sokker, pakket barneklær i en pose, ringte til mamma og sa simpelthen: Marius skal bo for seg selv en stund. Hun ble stille i pusten, så spurte hun om jeg ville komme utover kvelden. Jeg sa kanskje, til natten. Jeg forklarte ikke mer. Ork har man ikke enda. Forklaringene kommer senere. Først kommer stillheten det å kunne gå fra rom til rom uten å glemme å skru av kjelen.
Mot kvelden gikk jeg inn til sønnen igjen.
Rommet var nesten akkurat som i går. Blå body med rakett hang til tørk. Grå pledd i stolen. Kameraet på kommoden. Svart, lite, grønt lys. Jeg gikk nærmere, så lenge på det, som om det var restene av et fremmed blikk som ennå ikke hadde sluppet taket i huset.
Jeg tok det i hånden.
Fingrene skalv ikke lenger. Det overrasket meg mest. To døgn med kulde, søvnløshet, stille bearbeidelse hendene var vel bare for slitne for mer uro. Jeg snudde kameraet, fant ledningen, dro ut kontakten.
Lyset sluknet straks.
Og barnerommet ble stille på en måte bare et rom kan være, der ingen lenger lytter til noen andre.
