På kanten av denne sommeren
Å jobbe på bibliotek i Oslo føltes monotont for Runa. Hun levde i bøkene og blant støvete hyller, men besøkende var det få av nå. Internett hadde overtatt for lesesalens varme stemning. Noen dager flyttet hun bare rundt på romanene, andre dager tørket hun med jævn rytme støvet av de bøkene som ingen lenger strakte seg etter. Fordelen med jobben var at hun fikk slukt utrolige mengder litteratur: romantikk, filosofi, eventyr, drømmer. Men da hun nærmet seg tretti, la hun merke til at romantikken alltid hadde vandret forbi henne som et glimt i et sidespeil.
Alder hadde innhentet henne, men ikke kjærligheten. Utseendet var helt vanlig, lønnen ubetydelig. Hun hadde aldri engang vurdert å bytte jobb hvorfor skulle hun det? Studentene kom bare sjelden, pensjonistene enda sjeldnere, ungdommene hadde egne steder å være.
For et par uker siden hadde det vært en konkurranse for bibliotekarer i fylket, og uventet vant hun hovedpremien to ukers fullbetalt tur til kysten ved Sørlandet.
Så fint! Jeg skal reise, sa hun glad til moren og venninnen. Med min lønn ville jeg jo aldri kommet meg hit, men nå kom lykken seilende rett i fanget.
Sommeren lakk mot slutten. Runa gikk barføtt på den øde stranden, kun et par turister satt i kafeen; havet hadde bestemt seg for å rase litt ekstra akkurat denne dagen. Nå tredje dagen ved sjøen følte hun behov for å gå alene, la tankene flyte og ønske.
Brått så hun en ung gutt bli feid av flytebrygga bølgen tok ham som i en drøm. Uten å tenke kastet hun seg uti. Heldigvis var det ikke langt ut, og selv om Runa aldri hadde vært noen svømmer av rang, hadde hun alltid kunnet flyte.
Bølgene hjalp henne å dra gutten etter nakken nærmere land, men så skjøv de ham ut igjen. Drømmevannet danset latterlig og vanskelig. Endelig sto hun i sanden til hoftene, med gutten i hånden.
Kjolen satt som limt til huden, og Runa stirret undrende på ham. Han er jo bare en tenåring, fjorten kanskje, bare høy for alderen og nesten lenger enn meg, tenkte hun. Hvorfor badet du i dette været? spurte hun.
Gutten reiste seg, nikket takk, og stavret seg vekk mellom drømmeskygger som om intet var skjedd. Runa trakk på skuldrene og lot blikket følge ham.
Morgenen etter våknet hun på hotellrommet og smilte. Solen kastet lekne stråler gjennom vinduet, havet roet seg og glitret blått, nesten som om det bad om unnskyld for gårsdagens uro.
Etter frokost spaserte hun til stranden og strakk seg ut på varm sand som om hun var en katt i et eventyr. Sent på ettermiddagen ville hun utforske parken, og der, nær fontenen, fant hun et skytespill. I ungdommen var hun god til å skyte på blink. Første skudd bommet, men andre satt midt i blinken.
Se der, sønnen min! Slik skyter man, hørte hun en mannsstemme bak seg. Hun snudde seg til sin overraskelse så hun gutten fra stranden.
Han så skremt ut, som om han gjenkjente henne gjennom sløret av drømmen. Runa skjønte at faren ikke visste noe om gårsdagens hendelse. Hun smilte svakt.
Har du kanskje lyst til å vise oss et mesterstykke? spurte den høye, vennlige mannen som presenterte seg med et varmt smil: Henrik, og sønnen min heter Eirik, han kan ikke skyte, og jeg selv er ingen ekspert heller, til min forlegenhet.
Etterpå ruslet de sammen, satt på kafé og slurpet is, steg inn i det snurrende pariserhjulet der alt virket uvirkelig og fjern. Runa antok at Eiriks mor snart ville komme og delta med dem, men ingen kom, og de to var rolige, som om det aldri var meningen at noen flere skulle delta.
Henrik var en spennende samtalepartner, visste mye om både hav og folkeeventyr, og hennes hjerte ble varmere for hvert øyeblikk. De snakket og lo. Runa, har du vært her lenge? Bare første uke, har fortsatt en til i reserve, svarte hun. Hvor er dere fra, om jeg får spørre?
Et pussig sammentreff de bodde også i Oslo. Alle lo høyt. Merkelig! Vi møtes ikke i byen, men her, på en strand som bare finnes i drømmer, lo Henrik og så vennlig på Runa.
Eirik deltok stadig mer i samtalen; han forsto nå at hun ikke kom til å si et ord til faren om det som nesten gikk galt dagen før. Sent på kvelden fulgte Henrik og Eirik henne til hotellet de avtalte å møtes neste dag på stranden.
Runa møtte opp først. De andre kom sent, nesten en time for sen. God morgen, hørte hun Henriks stemme, unnskyld oss, Runemor, vi forsov oss som noen sjørøvere på de syv hav. Eirik, ropte han, jeg går og bader!
Stopp! Du kan jo ikke svømme, utbrøt Runa.
Hvem? undret Henrik. Eirik svømmer som en sel, han er best på skolen, jo.
Hun ble perpleks og tidde. Kanskje hun hadde tatt feil kanskje var det bare noe havet hvisket til henne i går.
De neste dagene var ren eventyrdrøm. De møttes hver morgen, skiltes sent, dro på utflukter og plukket skjell og latter. Runa lengtet etter å snakke med Eirik alene hun fornemmet at noe uroet ham. Muligens var det bare hennes egen drømmeangst.
En dag kom Eirik alene til stranden. Hei, pappa er syk, han har feber, sa han. Jeg sa jeg kunne være med deg her, så slapp jeg å sitte på rommet og kjede meg. Kan jeg? Runa smilte og spurte etter farens nummer, ringte opp Henrik.
God morgen, eller kanskje ikke helt god, sa Henrik sløvt. Temperaturen tok meg. Kan du passe på gutten min? Han skal høre på deg, lover han…
Ikke bekymre deg, jeg passer på. Han er nesten voksen og forstandig. Jeg titter innom deg senere, lovde Runa.
Da han kom opp av sjøen, la Eirik seg ved siden av henne og sa plutselig: Du er en ekte venn, vet du det? Han smilte hvorfor sier du det? Takk for at du ikke sa noe til pappa om bryggen. Jeg ble revet ut av bølgen og litt redd, egentlig.
Bare hyggelig, sa Runa stille. Eirik, hvor er mammaen din? Dere reiser alltid alene.
Eirik ble stille, tenkte seg om, så fortalte han, kanskje fordi han følte seg voksen nok nå. Far ble ofte sendt på oppdrag for jobben, mamma Mari og han var igjen hjemme. Folk trodde alt var bare hygge og harmoni. Men bak glansbildet var Mari en annen. En dag sa far:
Hør, jeg skal på kurs i Bergen i tre uker. Hvis alt går bra får jeg opprykk! Ny jobb, høyere lønn…
Det var som om moren ble glad. Faren dro, og Mari inviterte en kollega, Åsmund, og hans datter Sigrid hjem. Jeg skal jobbe med tegninger med Åsmund, du kan leke med Sigrid, hun er litt eldre, sa mor.
Sigrid var rask og våken. Etter kort tid foreslo hun en tur i parken, og Mari ga Eirik tusen kroner i hånden. Her, du må jo spandere is på jenta, lo hun. Det var første gang moren ga så mye.
De ruslet i parken, Sigrid snakket voksent, og Eirik følte seg plutselig liten og ubetydelig selv om han var både høyere og sterkere. Tre uker skled forbi.
Dagen før fars hjemkomst, sa Sigrid: Godt pappaen din snart kommer. Jeg har fått nok av å passe på deg. Foreldrene våre har bare brukt oss for å slippe oss ut av huset mens de har sitt… Mine foreldre er skilt for lengst, men sloss fortsatt om leiligheten.
Ubehaget strammet seg i Eirik. Han trodde, men tvilte. Men han la merke til hvor kaldt mor snakket til far etter han kom hjem, og hvor lite blikkene deres faktisk møttes. Det gikk opp et lys for ham: familien var på randen av sammenbrudd. Hvem skulle han snakke med? Mor? Far?
Så en kveld ble han vitne til det hele. Jeg har vært utro, og hva vil du gjøre med det? hørte han morens stemme. Ingenting, svarte faren, jeg søker om skilsmisse. Sønnen blir med meg, du har jo aldri brydd deg om han.
Helt greit, svarte moren trett, jeg får meg en ny familie.
Eirik løp inn på rommet og hørte samtalen fortsette. Han lå stille og lot verken tårer eller sinne slippe løs. Neste dag, lørdag, ble han liggende ekstra lenge mor pakket kofferten, far tastet på datamaskinen. Til slutt gikk døren med et smell. Far prøvde å forklare, men Eirik stoppet ham: Det er ikke nødvendig, pappa, jeg vet allerede alt og tenkte å si det selv. Vi klarer oss, sammen, jeg er glad i deg.
Faren smilte og dro hånden gjennom håret hans. Du er jammen voksen, gutten min. Du kan selvsagt møte moren din når du vil hun gikk fra meg, ikke deg.
Men Eirik ville ikke se moren ennå, ikke tilgi helt enda. Så etter stranden gikk Runa og Eirik innom Henrik med nyplukkede epler og kirsebær. Han var opplagt og lovte at morgendagen ble en perfekt stranddag.
Tre dager senere måtte Henrik og Eirik hjem til Oslo, mens Runa hadde to dager til igjen i drømmelandet ved havet. Sommeren var på hell. På kanten av denne sommeren tok de farvel. Henrik lovte å møte henne på flyplassen neste gang. Eirik smilte et smil fra stranden som fylte hele rommet.
Runa la ingen store planer, men lå henført og leste Henriks milde meldinger der han lengtet og allerede talte dagene til de skulle ses. Ikke lenge etter flyttet Runa inn hos Henrik og Eirik, og det virket som om sønnen ble lykkeligst av alle: for far, for seg selv, og for Runa.
