Dette er ikke greit! Tross alt, hun er jo moren hans! Han burde ta henne inn i sitt eget hjem! Slike kommentarer kommer ofte fra folk som står min mann nært. Jeg vet at vennene mine tenker det samme, men de sier det aldri direkte til meg. Grunnen til dette er situasjonen med svigermoren min.
Borghild er 83 år, veier godt over hundre kilo og er stadig syk. Hvorfor tar du ikke Borghild hjem til dere? spurte fetteren min for noen år siden Det er bra at du hjelper henne hver dag, men hva om noe skjer om natten? Det er tungt for henne alene. Daniel er jo hennes eneste støtte.
Det er klart at bestemor skal tas hånd om av sin eneste sønn, hans eneste kone og sitt eneste barnebarn. De siste fem årene har Borghild ikke forlatt leiligheten en eneste gang. Hun har vondt i bena og vekten gjør det vanskelig å bevege seg. Alt begynte for tretti år siden. Den gang var svigermoren min energisk, ung, sunn og sta.
Hvem har du tatt med til meg? spør moren til min kommende ektemann, Daniel, oppgitt. For denne har jeg ofret hele livet mitt?
Etter de ordene gikk jeg stille til bussen. På den tiden bodde Daniels mor på et velstående område utenfor Oslo, i et stort og flott hus. Hennes mann hadde en solid stilling, så Borghild levde godt lenge, også etter han døde. Den dagen fulgte Daniel etter meg. Jeg var heldig med mannen min: han lyttet ikke blindt til sin mor, men hadde respekt for de eldre. Han prøvde å berolige meg, forklarte at moren hans bare hadde en sånn personlighet.
Da vi giftet oss, begynte vi å spare til vår egen leilighet. Daniel dro og var borte i seks måneder. Han jobbet hardt. Etter noen år klarte vi å kjøpe et hus og pusset det opp. Vi besøkte ikke Borghild ofte. Hun rakk å fortelle verre ting om meg til Daniel og alle hun kjente. Du skjønner, svigerdatteren hindrer ham i å hjelpe moren. Hvordan det? Og så videre.
Hun bestemte seg for å flytte til byen, men pengene for huset var ikke nok. Hun foreslo at vi skulle bidra, og lovet at leiligheten skulle arves av sønnen vår, hennes barnebarn. Men hos en advokat, sa hun plutselig at leiligheten måtte stå i hennes navn, for en venn hadde sagt at bestemødre ofte blir uten hjem. Deretter sa hun at leiligheten skulle gis til den som tar vare på henne når hun blir gammel. Hun ville være husets frue! Hun mente vi kom til å lure henne og la henne stå igjen med ingenting.
Det er nå snart tjue år siden. Alle på advokatkontoret hørte henne klage og vi følte oss veldig utilpass. Vi bestemte oss for å droppe det. Hun flyttet nesten med en gang og lot oss ikke gjøre småting, som å pusse opp. Hun bodde der i en måned, før hun begynte å klage på at alt var gammelt og falt fra hverandre. Alt var min skyld: jeg hadde funnet feil leilighet og hadde planer om å lure henne.
Borghild elsket fetterens barn, men ignorerte sitt eget barnebarn. Hun later til og med å glemme hans bursdag! For noen år siden ble hun syk. Hun hadde lagt på seg så mye at det var vanskelig å bevege seg. Jeg tok med sunn mat, foreskrevet av lege. Borghild bannet og nektet å spise, hevdet at bare fetteren matet henne ordentlig, mens jeg sultet henne.
I fjor begynte mannen min å be meg ta henne hjem til oss. Ifølge ham hadde moren innsett alvoret og skjønte hun måtte følge legens råd.
Greit sa jeg. Men jeg satte betingelser: kjøkkenet skulle være mitt, jeg bestemmer maten og hun får ingen besøk fra sine fettere.
Svigermor ble opprørt og ville ikke flytte, fordi hun forestilte seg at hun skulle styre huset. Vi har nemlig bare én frue, og det er meg! Jeg måtte dra på besøk, gjøre rent, lage mat og til og med sove over. En favorittfetter uttrykte bare bekymring via telefon.
Svigermor klaget på telefonen om at jeg sultet henne: jeg ga henne ikke godteri eller røkt pølse. Hun ba meg komme med kake. Men fetteren, med sitt travle skjema, utsatte stadig besøket, selv om hun bodde tre ganger nærmere enn meg. Hun kom bare én gang i måneden med usunn mat, mens jeg passet Borghild daglig.
En dag ringte svigermor fetteren og klaget over at halskjede og kors var borte. Hun informerte begge om at vi var der samme dag, men var helt sikker på at det var jeg som hadde tatt dem.
Uten et ord la jeg mat på bordet hennes og tok opp kjede og kors som hadde ramlet ned bak nattbordet. Hjemme fortalte jeg Daniel alt og bestemte at jeg ikke skulle dra mer. Jeg foreslo at vi sendte henne til et eldrehjem. Daniel sa seg enig.
Denne lange erfaringen har lært meg én ting: Det er grenser for hvor langt man kan strekke seg for familie, og det er viktig å sette dem, selv om andre kritiserer deg. Til slutt må man ta vare på sin egen helse og sin egen fred.
