Min familie
Kjære vene, Ingrid, du er jo så vakker! utbrøt Anne entusiastisk da hun kom inn på datterens rom.
Ingrid sto foran speilet og ventet tålmodig mens Vilde, både venninne og selverklært stylist, fikset det siste med sløret. De siste hårnålene satt som støpt, og Ingrid snudde seg mot moren.
Mener du det, mamma? Ser det bra ut?
Du er helt nydelig, jenta mi! Den vakreste bruden i hele Norge! Anne sa det hun, og det snek seg et bredt smil over ansiktet. For slik hadde også hennes egen mor hvisket den gangen hun selv sto i brudekjolen. Det følger visst med rollen som mor.
Kjolen ble ikke funnet over natta. Ingrid var usedvanlig kresen når det kom til klær. Hun brydde seg verken om moteblader eller kritiske blikk i garderoben. Det viktigste var å trives selv. Med sin utmerkede smak og slanke figur var det omtrent ingen som noen gang hadde påpekt at hun valgte feil. Derfor falt ikke brudekjolen helt innenfor det som var trendy: den var verken spesielt åpen eller fluffy. Nei, Ingrid ville ha noe annet. Så salongansatte fikk svære øyne. Hvordan skulle de blidgjøre denne bruden? Heldigvis grep butikkens eier, Marianne, inn.
Jeg tror kanskje jeg har noe som passer deg.
Hun forsvant et øyeblikk og kom tilbake med en kjole i et beskyttende trekk. Da Marianne åpnet trekket, gispet Ingrid. Perfekt!
Enkel, uten dilldall. Eksklusivt stoff. Ingrid snudde seg mot speilet og visste, dette var kjolen for henne. Aldri har noe passet bedre. Ikke engang nødvendig med justeringer.
Hva sier du?
Jeg tar den!
Marianne smilte. En ørliten melankoli glitret i blikket hennes, men forsvant like fort. Ingrid trengte ikke vite at kjolen egentlig var bestilt til Marianne selv. Det ble aldri noen bryllup. Å gifte seg uten tillit eller kjærlighet det går jo ikke. Og hvis du mangler det ene, får du aldri det andre. Akkurat, Mikkel, hvorfor måtte du være sånn? Ville ha barn, et hjem og så forsvant du mellom to damer. Nå har du valgt Marianne ristet av seg sentimentale tanker. Livet går videre.
Til denne kjolen har jeg selvsagt sløret som passer perfekt. Hentet straks.
Ingrid blunket til moren:
Sa jeg ikke at jeg skulle finne akkurat det jeg lette etter?
Anne nikket hun kjente lykken blafre innvendig. Slike øyeblikk, de blir de beste minnene. Hun mintes da hun selv giftet seg; det var ikke bare å kjøpe hva som helst fra butikken før. Enten måtte du ta det som fantes i brudesalongen, eller så ble det hele hjemmelaga dugnad. Mors venninne jobbet på systua og sydde den for Anne. Noen skaffet stoff, andre glidelås og bånd. Kjolen ble flott. Men den bragte ingen lykke. Hun og ektemannen gikk hver til sitt da Ingrid var småjente. Ny kjærlighet, nye dramaer Anne ble overflødig, både som kone og mor. Ingrid vokste opp uten pappa. Han betalte barnebidrag herregud, ellers kunne folk jo stusse på hans anstendighet. Sånn var rekkefølgen. Alt på stell, bare nye kapitler. Men å møte datteren ville ikke Øystein høre snakk om.
Orker ikke mer styr i livet, var beskjeden.
Anne orket ikke mase. Bedre med ingen pappa, enn en som ikke vil ha deg.
Hun prøvde å gi Ingrid en ordentlig farsfigur. Men det funket ikke med stefaren. Kjæresten Anne bodde et år med, likte ikke barn. Liker deg, Anne, men å oppdra ungen din blir for mye, sa han. Da han foreslo å sende Ingrid til faren, pakket Anne kofferten hans og vinket adjø.
Det går helt fint, vennen min. Vi to klarer oss selv.
Ingrid skjønte bare at mamma valgte henne. Og det festet seg. Kanskje var det derfor Anne aldri opplevde tenåringsopprør hjemme. Mamma forble Ingrids nærmeste.
Ingrid, det er på tide! Ellers rekker dere ikke frem. Anne fikset på sløret og kysset datteren på pannen. Måtte du bli lykkelig, kjærligheten min.
Ingrid slo ut med armene og lo.
Mamma! Ikke få meg til å gråte nå Vilde har brukt evigheter på sminken, og skulle det renne, dreper hun meg.
De klemte: «Jeg skal gjøre mitt beste», hvisket Ingrid.
Bryllupsdagen forsvant på et blunk. Plutselig var Anne alene hjemme, satte seg på benken i gangen og kjente stillheten. Det var gjort. Ingrid skulle bo hos bestemor Annes tidligere leilighet, som hun hadde gitt ungdommene. Da mannen til Ingrid ikke hadde eget sted, og snakket om å bo hos foreldrene, sa ikke Anne noe men ga nøklene til datteren da svigersønnen var ute en kveld.
Dere bør bo for dere selv. Slik blir det best, vettu.
Men leieboerne, da, mamma?
Det er ordnet. De er ute før bryllupet er over.
Men det er jo penger dine penger. Vi hadde jo planer om å leie!
Hvor mye bruker jeg, Ingrid? Dette fikser jeg. Jeg jobber enda, jeg greier meg. Dere skal ikke bo i leie dersom vi har vårt eget.
Ingrid hoppet lykkelig rundt med nøklene.
Tusen takk, mamma! Nå har jeg kommet litt nærmere drømmen: et eget hjem.
Hjem?
Ja! Stort og lyst, med tre barnerom minst! Ingrid rødmet og klemte moren. Er det for drøyt?
Ingrid, ha så mange du vil, bare du og barna holder dere friske!
Godt du skjønner meg, mamma.
Og bedre at dine barn har en relativt ung bestemor! Anne lo og kysset datterens hodebunn. Hjem er hjem. Lev livet slik du ønsker din tur nå.
Anne ga seg ikke hen til erindringer om samtalen med svigerfamilien kvelden før.
Forlovelsesmiddag etter alle regler, hjemme hos bruden. Anne sto på kjøkkenet i flere timer. Med kun seg og Ingrid til daglig ble det jo ikke anledninger til å varte opp med sine beste retter.
Svigerforeldrene, Karin og Erik, virket hyggelige i starten. Men det gikk ikke lenge før svigermor, etter å ha pirket i fisken, rynket på nesa.
Jaja, dette var veldig annerledes.
Anne hevet brynet. Bestemors ovnsbakte ørret pleide å få folk til å synge, for ikke å snakke om søndagssteken. Erik spiste stille og tok gladelig både fisk og kjøtt. Han var fornøyd, så det ut til.
Lager Ingrid mat, eller? Karin satte tallerkenen til side. Regner med jeg må lære henne det meste. Men det går nok. Godt de flytter inn hos oss, da kan hun lære hvordan man steller for min Dennis. Han er jo min eneste litt bortskjemt, selvsagt. Ingrid er vel også enebarn?
Ja.
Oppdratt alene? Uten pappa?
Sånn ble det.
Klart, det setter spor. Hvordan skal jenter lære det rette om familie når en mann aldri fantes i huset? Ingrid virker hyggelig, men du skjønner jo oppdratt av bare mamma blir annerledes, det.
Anne bet tennene ihop. Ingrid dyttet tre ganger med foten under bordet «ikke ta det, mamma». Hun hadde advart Anne på forhånd: Dennis er ikke som dem!
Han er fin, mamma. Du skjønner det etter hvert. Ikke bli sur om du hører rart, okey? Han har sine utfordringer med dem også, men det er jo ikke alltid det finnes alternativer
Først da skjønte Anne hva datteren mente. Hun hadde lyst til å be de velge utgangen, men stolte på Ingrids dømmekraft. Hun var ikke av typen som hoppet før hun hadde veid for og imot.
Da alle ryddet av bordet, ble Anne stående, og nå sto plutselig Karin bak henne på kjøkkenet.
Anne kan vi prate alene?
Ektemannen Erik så på henne med et oppgitt, nærmest unnskyldende blikk. Han var tydelig ikke enig i alt, men å gå imot kona, nei det var nok ikke hans greie. Anne nikket og ventet.
Anne nå blir det litt uformelt siden vi nå snart er i familie. Jeg er mamma, det er du også. Vil vite at min sønn får det bra. Dette er et krevende valg. Vil jo ikke at han skal havne ut på gale eventyr
Karin stoppet opp da hun ikke fikk respons. Hun ante ikke at Anne for lengst hadde lært at om man bare lar mennesker snakke uten å avbryte, så forteller de mer enn de burde. Nyttig ledertaktikk på legekontoret hennes.
Du må ikke tro vi ikke liker Ingrid, altså men jeg har mange spørsmål, og svarene må komme fra deg.
Jeg hører, svarte Anne, som kontrollerte impulsen til å avbryte. Hjertet slo, hun visste jo at det er flere enn svigermor som engster seg for barna sine.
Dere er skilt, det vet jeg, og ingen kontakt med faren. Men du kjenner vel hans familie var det sykdommer der? Drakk han? Sosialt vanskelig?
Nei, han var helt vanlig.
Kan du være mer konkret? Det gjelder jo barna, arvelighet er viktig! Jeg lukker øynene for at Ingrid er oppvokst i et enmannshjem og at du jobbet mye men dette må jeg vite.
Nå kjente Anne at taket var nådd, at hun snart ville bremse alle planer for datterens fremtid. Hun skulle akkurat til å åpne munnen da Ingrid stakk hodet inn døra og signaliserte «please, mamma!». Hun hadde ikke hørt innholdet, men skjønte instinktivt at her var det best å holde tilbake.
Mamma?
Ja, Ingrid. Jeg er straks ferdig her. Kan du finne bestemors finservise?
Anne ble rolig og, da døra igjen lukket seg, snudde hun seg til Karin.
Ingrid har flott arvemateriale, om du trenger dokumentasjon, så ordner jeg det. Sånn er det. Og jeg kommer ikke til å stille deg spørsmål om din familiesykdom. Tror vi overlever det her uten. Men jeg skjønner frykten din bare håper du ikke bruker den til å få Dennis til å snu så ofte, slik du frykter.
Anne grep kakefatet med napoleonskake og vinket Karin mot døra.
Nå venter barna bare på oss. Kan du hjelpe å bære?
Hun møtte Eriks blikk hun fikk et slags takknemlig blikk tilbake og resten av kvelden gjorde hun klart at samtalen var avsluttet.
De så ikke hverandre før bryllupet igjen. Ingrid og Dennis var begge i jobb, de betalte og ordnet alt selv. Med familie var det stort sett kun organisering på sidelinjen.
Hus begynte de med to år senere. Bestemors leilighet ble solgt og de kjøpte en tomt for pengene. Ingrid, høygravid og full kontroll, leste seg opp på alt innen bygg og styrte byggeplassen med en fasthet erfarne snekkere lot seg fascinere av. Ingen rakk ferdig før fødselen, så Dennis tok Ingrid hjem til Anne fra sykehuset tross svigermors protester.
Unnskyld at jeg slapper dere ned her, sa Dennis, mens han la det nyfødte bylten på sengen i Annes soverom.
Du gjør helt rett, Dennis. Nervøs pappa? Så rull ut lille Silje, det er varmt under det teppet.
Jeg tør ikke, mumlet Dennis.
Slapp av, hun er jo din! Instinktene fikser du. Bare prøv deg frem.
Anne stoppet Ingrid og sa stille:
Ikke forstyrr!
Første bading, første trilletur Dennis besto de med glans. Dagen etter kom Karin på visitt.
Dette er ikke menns oppgave, egentlig
Gammeldags, fnyste Anne, og sendte et beroligende smil til svigersønnen.
At hun selv var døden nær etter å kapre lille Silje for å gjøre «alt rett», nevnte hun ikke. Alle bestemødre mener jo de vet best og glemmer at de selv var like urutinerte.
Silje vokste seg sterk og sunn. Da huset sto ferdig feiret de innflytting, og halvannet år senere tenkte Ingrid på nummer to så slo krisen til.
Mamma, Silje har feber! Anne holdt pusten i telefonen; stemmen til Ingrid bar et uhørt preg av panikk.
Høy?
Ja, og den vil ikke ned.
Ring legevakten! Jeg kommer!
Anne raste gjennom Oslos gater, mens hun håpet på det beste. Men bønnen ble ikke hørt denne gangen.
Ambulanse, intensivavdeling og to dagers venting:
Vi gjør alt vi kan vent, sa legen.
Ingrid sto som en statue utenfor døra. Anne trakk henne ikke vekk hun kom med kaffe, te, og maste om litt mat.
Du trenger styrke. Silje trenger en sterk mamma.
Dennis løp mellom jobb og sykehus. Anne klemte svigersønnen når det røynet på.
Hold ut! Om du gir deg nå, mister Ingrid det helt.
Karin kom straks etter Silje var innlagt.
Hva har skjedd? Hvorfor ble barnet sykt? Arv eller smitte?
Karin, vær stille nå! Anne sprakk for første gang. Spiller det noen rolle?
Jamen Karin så fra Ingrid, lutet mot veggen, til Dennis og så Anne, som så brødsint ut, og plutselig ble hun stille. Unnskyld
Anne nikket, hva skulle hun gjort? Ikke alle skjønner grensene før de tråkker over dem.
Etter to døgn slo Silje øynene opp. Da kom mamma inn på rommet, og de ble flyttet til vanlig avdeling. Anne pustet lettet ut resten får de håndtert.
Noen dager senere, på besøk, lekte Anne med barnebarnet, fikk dyttet litt mat i Ingrid, og reiste seg for å gå. Da Ingrid stoppet henne.
Mamma, vent litt. Dennis kommer straks, vi ville snakke med deg.
Da Anne skjønte hvorfor, lukket hun øynene et sekund. Lykke
Så klart hjelper jeg! Du trenger ikke spørre engang!
Takk! Ingrid pustet ut. To barn, med alt Silje trenger klarer ikke uten deg.
Jo, du får det til. Du har jo Dennis!
Dennis stakk bustet hode opp av dynen hvor Silje lekte gjemsel.
Kan vi det?
Flytte inn her? Nei! Men det må jeg jo. Men kun midlertidig til Silje er frisk. Se på meg som sesongarbeider!
Mamma!
Hva? Klarte ikke finne noen annen metafor. Jeg hjelper gjerne, men å bo sammen hele veien? Det skal alle slippe.
Men jeg ønsker jo du er nær alltid!
Anne lo og klemte barnebarnet.
Jeg er alltid nær, jenta mi. Alltid. Men jeg er jo bestemor, du har din egen familie nå sånn skal det være! Hjelpe kan jeg, men bo nei. Sesongarbeider, ikke sant, Silje? Anne kysset henne og gikk.
Hjemme pakket hun, så ringte mobilen.
Anne? Det er vel litt rart men hvorfor skal du bo hos dem, og ikke jeg? Jeg kan mer om barnebarn! Du har jo jobb, jeg er ledig!
Karin, det er ikke mitt valg. Kanskje Dennis bør svare? Mitt oppdrag er kun å hjelpe når jeg blir spurt.
Dennis avviser meg blankt! Ikke vet jeg hvorfor han sverger til deg egen mor og alt! Synes du ikke det er rart?
Spør ham, da?
Du er umulig å diskutere med! Du bør avslå dem, si at du er opptatt.
Karin, hører du deg selv? Jeg bare spør: Når var du sist hos Silje?
Hvorfor? Du er jo der hele tiden! Jeg rekker jo ikke å ha med mat!
Se der. Beklager, kan ikke snakke mer nå. Ha det.
Anne la fra seg telefonen. Krangler ødelegger familielykken på et blunk. Å bygge opp igjen er ikke bare. Karin skjønner det ikke. Men det gjør Anne. Hun ringte Dennis:
Dennis, vi må ta en prat.
Tre år senere:
Bestemor, skal du bli med meg på dans i dag, eller er det bestemor Karin?
I dag er det meg. Karin går tur med Pål. Mamma må jobbe.
Da spiser jeg hos deg?
Ja.
Hurra! Blir det de bollene du lagde sist?
Liker du dem? Da lager jeg!
Anne kikket i speilet mot Silje i barnesetet i baksetet.
Bestemor
Hva, snuppa?
Skal vi i dyreparken til helgen, med deg eller bestemor Karin?
Vi skal alle. Også bestefar. Han trenger en luftetur!
Får jeg ballonger?
Ja. Og is og sukkerspinn.
Fantastisk! Silje smilte bredt. Men Pål må også få ballong.
Klart det, vennen!
Bestemor
Ja?
Kan jeg betro deg en kjempestor hemmelighet?
Selvfølgelig!
Jeg skal få en bror eller søster snart.
Anne løftet brynet. Javel! Ingrid hadde glødet ekstra de siste dagene, men ikke sagt et ord. Etter at Anne nektet å flytte inn med ungdommene (og isteden ordnet en slags «turnustjeneste for bestemødre»), stolte Ingrid kanskje enda mer på henne, men diskuterte først alt med Dennis.
Det hadde ikke vært lett i starten konflikter må til for å bli klokere. Men sammen fikset de det. Det viktigste var jo Siljes helse og framtida til lille Pål. Til sist hadde Silje og Pål to bestemødre og en praktfull bestefar.
Hvordan vet du det? Anne skrudde musikken lavere.
Mamma og pappa pratet trodde jeg sov. Bestemor får jeg ønske meg søster?
Hvorfor spør du?
Blir jo synd på bror hvis jeg ikke vil ha ham!
Anne smilte. Flinke jente.
Er du glad i Pål da?
Veldig!
Da blir du glad i den nye også. Det gjør alle storesøsken.
Okei!
Da venter vi og ser hva det blir. Jeg har alltid drømt om bror. Gjerne to.
Seriøst?
Helt sant.
Da skal jeg vente på en bror også, sa Silje fornøyd og ordnet bamsene sine i setet. Kanin fra bestemor Anne, bjørn fra Karin.
Og vet du det er som en gave til jul! Før du åpner pakken vet du ikke hva du får.
Har du kjøpt gave til meg, bestemora?
Til jul? Nei, men kanskje til bursdagen din vil du vite en hemmelighet?
Så klart!
Bestemor Karin også! Men jeg sier ikke hva
Åh! Silje surmulte.
Nå da? Bursdagen din er snart, du får vite det da.
Okei, sa Silje og trippet mot porten med kaninen.
Anne tok sekken med svømmeutstyr og nikket til Karin som kom mot dem med Pål på armen.
Hei bestemor!
Hei selv! Så fin du er! Karin gliste. Vi går på tur.
Vi skal på dans må bare skifte.
Anne så hvordan Silje klynget seg til Karin og snakket ivrig om alt, og tenkte: Det er både lett og vanskelig. Å elske de nærmeste, høre etter, se dem og vite at man betyr noe. Å være en familie.
