En sommer var jeg på en klinikk for faste, for å rense kroppen. En dag gikk jeg ut for å sole meg, og ved siden av meg, på en solseng, lå det en vakker jente med utseende som en modell.
Vi ble kjent og begynte å prate sammen. Vi snakket om målene våre for fasten.
Jeg må ned 400 gram, sa hun. Jeg lo med en gang, trodde det var en spøk. Men hun mente det.
Jeg har vært feit i ett år nå. Kjæresten min sa han slår opp hvis jeg ikke går ned i vekt Ser du her? hun nappet tak i litt hud på magen. Jeg skjemmes over å sette meg
Etterpå gikk jeg lenge og tenkte på henne. Jeg kalte henne bare for Lise 400 gram.
Tydeligvis mener mannen hennes at slike som meg kunne blitt kastet utfor Prekestolen, for i det perfekte Sparta er det bare plass til syltynne folk fleskeposer passer ikke inn.
For noen dager siden havnet jeg i et stort ukjent selskap, vi hadde noe å feire på en restaurant.
En svært vellstelt dame satt i en lenestol, elegant med det ene benet over det andre. Strømpene glinset litt, bena var perfekte, hun hadde skoen hengende fra hælen, balanserte på tåa, og drakk vann på stettglass. Hun fanget alles blikk, særlig menns.
Så kom mannen hennes. Han gikk bort til bordet, håndhilste på alle mennene, og sa surt til henne gjennom tennene: «Dekk deg til! Må du vise frem låra dine ».
Hun rettet seg forskremt opp, rødmet og ba kelneren om et pledd selv om hun satt nær peisen. Hun pakket seg inn og ble sittende resten av kvelden som en fornærmet spurv.
Jeg har tenkt at jeg burde lese biografier om store forfattere og poeter, for å finne ut om livsstilen deres inneholdt noen hemmelighet for suksess. Men jeg ga fort opp, for man får ikke helt til å koble sammen det geniale i bøkene og skjønnheten i språket med det ganske menneskelige og hverdagslige i forfatterne selv.
Jeg sluttet helt, etter å ha lest om Lev Tolstoj. Jeg elsker Anna Karenina, men noen av de biografiske detaljene klarte jeg ikke å svelge.
Ikke bare hadde han et usunt forhold til døden og likte å bivåne selve prosessen Da kona hans, Sofja, etter femte barn (Maja), var svært syk og uthult og legene (altså doktorene) hadde forbudt mer barnefødsel, vil han bare si: «Hva skal jeg med henne da?».
Sofja fødte tretten barn
Jeg blar på Instagram. Det er som om hele appen er befolket av overdrevent perfekte Barbie-jenter. Dagene deres består av trening, solarium, kroppsbehandlinger og spa.
De skaper kroppen sin, og skjønnhetsindustrien står klar for å hjelpe dem. De jobber som profesjonelle skjønnheter, og det er en dyr og tidkrevende jobb.
Jeg respekterer enhver som jobber hardt, men jeg synes alt har blitt snudd på hodet igjen. Jenter vil være pene for å bli elsket.
For å bli sett og valgt av gutter.
De blir fortalt at skjønnhet ser ut sånn tynn, perfekte bryn, fylte lepper, stram rumpe og de nikker og løper for å gjøre seg til kopier av standarden.
Og for guttene er det blitt vanskelig å velge blant rekker av identiske dukker
En gang var jeg med mannen min på et hagemarked, han skulle kjøpe noe til hytta mens jeg ruslet rundt.
Jeg havnet ved standen med hagefigurer, gikk og tittet på lykter, blomster, små kaniner og rever av stein.
Ved gnomene store, fargesprakende og med rare sopphatter sto to menn og skulle finne den peneste gnom.
Han ene tok på gnomen, løftet og gransket, den andre lo og sa:
Kom igjena, bli ferdig! Du valgte prostituerte med den samme rynka panna i går
Veldig morsomt.
Dere, jenter, Lise 400 gram, Synnøve Dekk-lårene, Sofie 13-barn Hvorfor er det så vanskelig å elske seg selv, å sette pris på seg selv, å respektere seg selv?
Hvorfor har dere tatt til dere denne behandlingen som om dere var utskudd, og trodd at det er kjærlighet? Hvem har bestemt at perfekte kropper og fjes er en forutsetning for et godt forhold?
Jeg har mange beviser på at utseendet ikke har noe med kjærlighet å gjøre.
En venninne fant sin mann på sykehuset, på nyreavdelingen hun sjekket ham opp i sykehusfrakk, likblek og med en diger urinpose flørtende frem under nattskjorta.
Har dere sett på Frida Kahlo? Hva syns dere? Og øyenbrynene hennes? Ikke sant.
De beste mennene i hennes samtid kjempet for hennes oppmerksomhet.
For mange år siden tok de ut en visdomstann på meg det gikk dårlig. Munnen sprakk opp, jeg fikk feber og ble hoven i hele ansiktet.
Jeg lå hjemme, spytta blod, kinna var som puter, munnen sår, og jeg følte meg død. Mannen min ga meg kefir, for jeg klarte ikke spise noe annet, men jeg måtte ha næring.
Jeg fikk melkebart fra kefiren. Jeg tok speilet, så på meg selv og sukket «Herregud », og tårene rant.
Men han sa plutselig: «Du er den vakreste jeg vet om, hører du? Den vakreste! Nå også! Vil du gifte deg med meg?»
Etter at jeg ble frisk, var det restaurant, ring, knelende frieri, applaus fra gjester og servitører, ballonger og blomster og et «ja».
Men frieriet med kinna som puter og kefirbarten husker jeg med størst ømhet. For det var ekte. Jeg trodde ham For skjønnhet handler ikke om utseende kjærlighet handler ikke om perfeksjon.
Våre feil og mangler gjør oss levende og unike. Det er det vi blir elsket for!
Perfeksjon finnes egentlig ikke. Eller jo, men den er forskjellig for hver og én av oss.
Nå har jeg bestemt meg for å få tannregulering, for tennene er rett og slett skjeve.
Mannen min støttet meg:
Jeg elsker smilet ditt og skjønner egentlig ikke hvorfor du vil plage deg med regulering. Men gjør det hvis det er det du vil selv. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg latt det være.
Etter første barnet veide jeg 118 kilo, men mannen min slengte komplimenter til meg dagen lang, tok all motivasjon vekk for å slanke meg. Jeg gikk ned når jeg selv følte for det.
Vi så nylig bilder fra den tiden, med meg mykgjort på sofaen med babyen. Jeg spurte:
Hvorfor ba du meg ikke slanke meg? Se hvor feit jeg var
Du var min deilige bolle, slank deg hvis du vil. Jeg syntes alt var fint.
Og for fem år siden fikk jeg utslett av psoriasis en sommer, og flekkene krøp utover kroppen. Da vi dro på ferie nektet jeg å gå på stranda i badetøy, og mannen min spurte: «Hva er det som er galt da?», og jeg skjønte at han forstod det egentlig ikke. For ham var jeg flott, og psori fjernet ikke blikket hans fra meg.
Det er ikke mannen jeg reklamerer for her, men selve forholdet. Hvis en mann krever at du må passe inn i hans skjønnhetsstandard, handler det ikke om kjærlighet, men om makt.
Du er nydelig! Men hvis han bare ser feil, så er det makt han vil ha, ikke kjærlighet.
Man kan velge å gå etter en sånn mann i frykt for å miste ham. Men hva er det egentlig man mister? En undertrykker, som ser på deg som en hagegnom med sopp-lue?
Alle menn ønsker å være den dominante, men autoriteten deres må bygges på din beundring og respekt, ikke frykt.
Din lojalitet skal ikke være blind, den skal være et valg. Velg én du vil følge fordi han er trygg, sterk, pålitelig og mild. Han tar deg i hånda og fører deg, og du stoler på ham for du valgte ham.
Og retten til å føre deg må han først vinne Når du velger et menneske, velg et menneske som velger deg ikke en standard, ikke en mal eller modell, men et hjerte og et blikk som hviler på deg fordi du er deg. Det er oppskriften jeg har lært verden å kjenne på kroppen: Den som elsker deg for dine feil og mangler, er den eneste som kan gjøre deg vakker, helt uten at du trenger å gjøre annet enn å være.
Så la oss ikke lenger måle oss selv med grammenes tyranni eller knipe huden mellom fingrene og sukke. Gå ut i sola med såret munn eller spraglete hud, og tenk på at det finnes kjærlighet som ser deg virkelig ser. Og kanskje ligger den kjærligheten hjemme i sofaen med babyen din, eller kommer gående på et hagemarked mens du smiler til en steinete gnom.
Verden er full av blikk som bare venter på å oppdage det ekte. Kanskje er det på tide å møte ditt eget blikk i speilet og smile tilbake med eller uten kefirbart, med øyenbryn som Frida Kahlo, eller med tannregulering. Se deg selv slik du er: uperfekt, levende og fullstendig verdt å bli elsket.
Og når du våger det, da lover jeg det er alltid noen som vil elske deg akkurat der du står. Kanskje fordi du, uten å vite det, alltid har vært perfekt for den som virkelig ser.
