Det utsatte livet
Mamma, kan jeg ta en sjokolade fra boksen? Bare én! Vær så snill! Ingrid snek seg rundt skapet der moren hennes, Ragnhild, med møye hadde gjemt de ettertraktede godbitene.
Nei! De skal settes fram på bordet når vi får gjester. Spiser du opp alt nå, er det ingenting igjen til jul.
Ingrid ble sur. Hva spilte det for rolle om en tok en sjokolade nå eller senere? Hun ba jo ikke om alle, bare én! Hvorfor var mamma alltid sånn? Var noe godt, måtte det spares til en spesiell anledning, var noe fint, så fikk en ikke bruke det hverdags. Hvorfor kunne hun ikke bare ta en sjokolade, ta på seg den nye kjolen pappa hadde tatt med fra Oslo, og besøke Katrine? Mamma til Katrine sa aldri nei til å gå i nytt til barnehagen. Ingrid hadde hørt at hun sydde alle klærne selv til datteren. Men så var jo Katrine alltid mest pyntet i gruppa. Selv gikk Ingrid fortsatt med den gamle prikkete kjolen som hun var så grundig lei av.
Den gang forsto ikke Ingrid hvor mye slit all denne sjokoladen og de pene kjolene kostet foreldrene. Ragnhild jobbet på biblioteket og faren var ingeniør. Fra liten av hørte Ingrid ofte ordet «skaffe». Det betød at de hadde fått tak i noe nytt, noe som ikke var å få i butikken. Slik fikk hun de fine småskoene sine, og moren fikk seg nye støvler. Men etter det ble det poteter og makaroni nesten hver dag en måned, og moren brukte ikke støvlene med det samme hun bare sto og så på dem. Merkelig nok husket Ingrid de støvlene bedre enn noe annet, hver eneste skramme og slitasje som kom etter hvert.
Tiden gikk, og rundt dem forandret alt seg. Butikkene bugnet snart av varer, det var lett å finne klær, og søtsaker var ikke lenger et problem det var pengene det kom an på. Ingrid gikk på ungdomsskolen, da faren kom hjem en dag og smilte bredt:
Jeg fikk jobben!
Hun visste ikke engang hva det betød, men måten foreldrene jublet på varslet noe godt. Det stemte. Faren begynte i et norsk elektronikkfirma, og talentene hans kom i bruk som aldri før. Han blomstret, ble optimistisk, og klatret raskt oppover. Mye forandret seg. Moren satt ikke lenger om kveldene med notatboka for å finne noen ekstra kroner til Ingrid. Snart fikk hun sine første jeans, joggesko og mye annet hun hadde drømt om.
Ingrid slo fra seg tanken om å begynne i lære så tidlig som mulig, og bestemte seg for å studere videre. Foreldrene støttet henne fullt ut. Etter to år med kjedelige lesestunder, uten fest eller mye venninnekos, bestod hun eksamen med glans og ble student. Nå kunne hun slappe av, men Ingrid bestemte seg: først utdanning, så jobb så, etter hvert, alt det andre. Hun fikk toppkarakterer, fikk seg jobb via farens kontakter, og plutselig var alt på plass leilighet, bil, utenlandsturer. Men én ting manglet. Hun var alene.
Men dette plaget ikke Ingrid. Hun var ingen enkel pike, og hadde alltid hatt nok av friere. Alvorlige forhold hastet hun ikke med. Hvorfor? Hun hadde så mye hun skulle rekke mens hun var ung. Barn kunne komme senere, det var tid nok.
Først i trettifemårsalderen fikk hun et seriøst forhold. Hun og Eivind hadde jobbet i samme avdeling i flere år, alltid i nærheten uten egentlig å kjenne hverandre. Aldri hadde Ingrid forestilt seg at Eivind så på henne med beundrende blikk. Han var attraktiv og skarp akkurat slike menn Ingrid beundret.
På en firmafest lot Ingrid, kanskje litt brusende av vin, hodet hvile mot Eivinds skulder i en dans. Da våget han seg endelig:
Gift deg med meg. Vi er begge vellykkede, vi er blitt voksne. Det er på tide å stifte en familie. Jeg har likt deg lenge, faktisk elsker jeg deg, Ingrid!
Ingrid lo stille:
Å, Eivind, for noe tull. Vi har da god tid. Alt kan vi rekke.
Men neste morgen, da hun så Eivind i øynene, kjente hun plutselig en rolig stemme innvendig si:
Jeg sier ja.
Det ble et vakkert bryllup, Ragnhild gråt av glede, barna hun aldri trodde hun skulle få, kanskje lot vente på seg. Årene gikk, og Ingrid oppdaget at alt det hun hadde oppnådd var tomt sammenlignet med det hun nå hadde, etter å ha utsatt og ventet så lenge.
Mamma, det blir ikke noe fremtid for meg min fremtid er borte Hviskende, med sammenkrøllet papir i hendene, sto hun foran moren.
Kjære, du må ikke gi opp. Det finnes andre muligheter, vi kan prøve flere leger. Det finnes alltid håp.
Ingrid, utmattet, slapp papirene på gulvet. Alt i barndomshjemmet sto som før. Foreldrene nektet å ta imot penger til oppussing eller møbler, selv da faren ble syk, og moren knapt forlot huset. Ingrid gjorde det hun kunne mot deres vilje, handlet mat og restaurerte litt møbler. Hun pusset opp leiligheten for ti år siden, men nå, sittende i skumringen, tenkte hun kanskje tapetet skulle vært byttet, parketten slipt. Merkelig, hva som plutselig virker viktig når livet raser sammen.
De satt tause til mørket la seg, og Ingrid til slutt hvisket:
Takk, mamma.
For hva, jenta mi?
For at du lyttet. Det er ingen andre jeg kan gå til. Nå er det ingen bruk for meg lenger.
Ikke si slikt! ropte Ragnhild, og la hånden over datterens munn. Vi trenger deg både faren din og jeg! Og Eivind også.
Eivind trenger meg nok ikke lenger.
Hvorfor ikke?
Fordi dette er mitt problem, ikke hans. Han har fortsatt tid. Kanskje vil han få barn med noen andre.
Ingrid klemte moren kort og gjorde seg klar til å dra hjem.
Ikke bekymre deg, jeg klarer meg, mamma, mumlet hun og dro. Ragnhild ble sittende kraftløs på stolen i gangen.
Ingrid ville ikke hjem. I stedet ruslet hun ned til brygga. Ikke et menneske var å se, annet enn noen få hundeeiere og et gammelt par som hastet avgårde i høstvinden. Ingrid så etter dem og tårene presset seg fram. Engang hadde hun ønsket seg akkurat det livet; sammen til alderdommen, forstå hverandre med et blikk, eie alt sammen Nå visste hun at det ikke ble slik. Hun innså plutselig at hun elsket Eivind, men hadde utsatt denne erkjennelsen, som alt annet. Nå spilte det ingen rolle. Når man virkelig elsker noen, må man tenke på den andre, ikke seg selv.
Hun sto ved Akerselva, hvor hun ofte hadde gått med foreldrene om søndagene. Selv om det var iskaldt, fikk hun alltid is, og merkelig nok ble hun aldri forkjølet. Med egne barn kom slike turer aldri til å skje, tenkte hun trist.
Hun ristet på hodet. Ikke mer selvmedlidenhet! Hun måtte finne noe som kunne gi henne styrke til å gå videre. Det hun hadde oppnådd betød ingenting lenger. Karrieren kunne aldri erstatte det hun nå mistet. Hun visste ikke ennå hva hun skulle fylle tomrommet med, men hun visste én ting: Hvis hennes tid sto stille, gjorde ikke Eivind sin det.
På veien tilbake mot bilen stanset hun plutselig. En gjeng tenåringsgutter sto rundt bilen hennes. Det slo henne at hun ikke var redd. Hun hadde blitt så likgyldig.
Hun dyttet hendene i lommene og gikk bestemt bort.
Hva skjer her da?
Guttene, ikke gamle, kanskje seksten, snudde seg.
Er det din bil?
Det er min, ja.
Det er en kattunge under panseret! Vi så den krype inn, men finner den ikke! Kan du åpne?
Forvirret åpnet Ingrid bilen og løftet panseret. Raskt fisket de fram en skitten, svart katt som fektet vilt med labbene.
Den biter, søren! Gutten som ledet an lo, og overrakte plutselig katten til Ingrid. Her, ta den!
Skal jeg? Ingrid holdt den tynnslitte pelsklen til seg. Hva i all verden skal jeg gjøre med den? Jeg har aldri hatt katt.
Du finner ut av det! Bare mat den godt, sa ledergutten, og de forsvant leende.
Vent! Ingrid lette i lommen og trakk frem en hundrelapp. Mamma sier dyr alltid fortjener en dusør.
Guttene takket og løp videre.
Ingrid satte seg i bilen og stirret på kattungen.
Og hva skal jeg gjøre med deg da?
Kattungen trampe vandret over fanget hennes, og malte for fullt.
Sånn ja Nå er jeg gammal og har katt. Alt etter boken.
Hun startet bilen og kjørte hjem.
Redd for å møte Eivind nå, utsatte hun samtalen til neste dag, og brukte kvelden på kattungen.
Herlighet, hvor har du fått alle de loppen fra? Et lite uhyre er du! Hva fikk meg til å ta deg hjem, tro? Hun vasket katten i vasken, Eivind holdt håndkleet.
Underlig… vanligvis skriker katter av vann, men denne protesterer ikke engang, sa Eivind.
Ikke hør du den maler? Det er som en liten motor under hendene mine.
Hun pakket kattungen inn i håndkle og bar den bort til matfatet.
Senere, kattungen sov ved siden av henne på sofaen, tok Eivind mot til seg:
Ingrid, har du tenkt mer på det vi snakket om?
Ingrid trakk pusten dypt. Vi må gå fra hverandre, Eivind.
Hva? Hvorfor i all verden det?
Fordi jeg ikke kan få barn. Det er min skyld. Du har ennå tid til å bli pappa med noen andre.
Eivind så forbløffet på henne. Tror du virkelig jeg er så enkel? Det er deg jeg elsker, barn spiller ingen rolle. Det viktigste for meg er deg ved min side, ikke noe annet.
Eivind tok kattungen og gikk ut. Jeg sover på kontoret i natt.
Ingrid nikket stumt og gråt da han var ute av syne. Slike tanker slet nettene i stykker. Det var kun én avgjørelse, tenkte hun, tross alt det som kunne skje, Eivind kom alltid til å være ærlig.
Hun sovnet i grålysningen. Hun merket ikke at Eivind dro på jobb, matet katten, la et pledd over henne og la igjen en lapp: “Kommer hjem i kveld, vi skal snakke. Ikke tro du stikker av jeg slipper deg aldri!”
Kattungen satt ved beina og glodde med grønne øyne.
Sulten? Kom, vi finner mat sammen.
Ingrid smilte, det første smilet på flere dager. Var det lappen fra Eivind, eller bare tiden som gjorde det lettere? Hun visste ikke. Men hun kjente at hun måtte leve videre.
Hun ringte jobben, sa hun var dårlig, og bestemte seg for å ta en fridag. Bestilte time til frisør og manikyr, og gikk ut i regnværet. Da hun kom til bilen, var hun allerede klissvåt.
Frisørsalongen var forsinket, og Ingrid bladde i et tilfeldig magasin. Midt iblant glansede reklamebilder lå et blad for barneomsorg. På midtsiden, store grønne øyne en gutt på kanskje fire, med et blikk som var underlig kjent. Hun forsto ikke hvorfor, men det traff henne et sted inne. Hun leste teksten under bildet og kjente at hjertet banket hardt.
Frisøren ropte på henne men ferden gikk en annen vei.
Hun løp inn på Eivinds kontor, la bladet foran ham.
Se!
Hvem er dette?
Jeg vet ikke. Men se! Du må innrømme likheten?
Hun dro han bort til speilveggen. Eivind så på bildet, på sitt eget speilbilde, og stivnet.
Utrolig mumlet han.
Jeg vet ikke om det er noe, eller om gutten har fått seg en familie for lengst. Bladet er gammelt. Men jeg vet én ting. Jeg nekter å vente mer!
Halvåret etter hentet de Sander fra barnehjemmet. To år senere fant Ingrid bilde av en jente, Marie, og tok henne hjem. Marie var knapt halvannet, og Ingrid ble alt. Fem år senere, etter noen rare symptomer, fikk hun høre legen si:
Gratulerer, du er gravid.
Nei, er du gal! svarte Ingrid vantro.
Julie fødtes til termin, til stor overraskelse i familien. Ragnhild rakk å møte barnebarnet. Hun gikk bort ett år senere, nedbrutt av sykdom, men kjempet så lenge hun kunne for å være tilstede for barna.
Dere er min glede mitt liv finnes i dere
Da Ingrid ryddet i foreldrenes leilighet, fant hun innerst i garderobeskapet en eske. Hun åpnet og hulket ukontrollert da hun så innholdet. Barna stimlet sammen, urolige.
Mamma!? Roper Sander uten å forstå.
Ingrid tok de gamle støvlene opp og trykket dem mot seg, slapp endelig ut sorgen hun hadde båret. Marie satte seg foran henne og kikket opp:
Hvorfor gråter du, mamma?
Ingrid klarte ikke svare, bare klemte datteren. Julie begynte å gråte, og Eivind kom løpende.
Nå holder vi opp, alle sammen. Ingrid, hva er galt?
Jentene tidde, og Ingrid så hjelpeløst opp:
Det var mammas Hun hadde tatt vare på dem alle disse årene
Hun la bort støvlene og undersøkte skapet. Der lå det pent sammenbrettede “medgiften” hennes som hun aldri hadde orket å ta med seg da hun giftet seg. Nå luktet det lavendel mellom fillene, duften hang igjen etter alle disse årene. Laken og duker lå der, broderiet hennes mor for lengst hadde laget, men aldri brukt. Alt var som moren hadde spart på, og aldri fått brukt.
Hvordan kan det ha seg? Mennesker forsvinner, men tingene de finnes fortsatt Hvorfor? Hvorfor utsetter vi og har tingene ubrukte? Vi venter på en “passende anledning”, men den kan hende aldri kommer. Det er feil! Urettferdig!
Eivind la armene om henne.
Julie klamret seg til morens ben og myste opp med grønne øyne:
Mamma!
Ingrid stivnet hørte hun rett? Eivind nikket.
Si det igjen!
Mamma! ropte Julie og la armene om Ingrid. Mamma
Sander og Marie jublet:
Hun sa det! Mamma! Nå må du ta oss med i Dyreparken, pappa!
Når da? spurte Marie ivrig.
Hvorfor vente til helga? svarte Ingrid og kysset datteren. Vi må ikke utsette ting som kan gjøres i dag. Kom!
Hun kastet et blikk på alt som lå utover gulvet. Det kunne ligge der, for det viktigste var å leve nå.
Kjørende gjennom byen, med latter fra baksetet, tenkte Ingrid: Ingen kan vite hvordan man gjør barna helt lykkelige men én ting skal jeg prøve å lære dem: Ikke sett livet på vent. For dette «senere» er bare et innfall, stadig like lunefullt. Når du tror øyeblikket nærmer seg, kan alt snu, og så kommer det kanskje aldri.
Kan vi få is?
Nå? Men vi har ikke spist middag, sa Sander.
Vi rekker det. Hva sier dere?
JA! barna jublet, Eivind smilte.
Du skjemmer dem bort, kjære?
Hvordan kan jeg la være, pappa? Når, om ikke nå?
