Da jeg var 55 år gammel, forelsket jeg meg i en mann som var femten år yngre enn meg, bare for å oppdage en sannhet som skulle snu hele livet mitt på hodet dette er historien min.
Vet du, i det jeg endelig begynte å tro på nye sjanser, kom det én hendelse som knuste alt.
Etter å ha bodd her i flere tiår, føltes stua mi plutselig fremmed. Jeg var 55, sto med en åpen koffert, og kikket ned på livet mitt og lurte på hvordan det hadde blitt sånn.
«Hvordan havnet vi egentlig her?» mumlet jeg, og studerte en krakelert kopp med hjerter og «For alltid og alltid» skrevet på, før jeg la den fra meg på bordet.
Jeg strøk hånda over sofaen. «Farvel til søndagskaffe og diskusjoner om Grandiosa.»
Tankene surret, sånn som små mygg som aldri lar deg være i fred.
På soverommet var det enda mer påtagelig. Den tomme siden av sengen stirret stumt tilbake på meg, og ga meg dårlig samvittighet.
«Ikke se sånn på meg,» mumlet jeg. «Det er ikke bare min feil.»
Pakking føltes mer som en jakt etter det som fortsatt betydde noe. PC-en min sto som en livbøye på arbeidsbordet.
«Du er i hvert fall fortsatt her,» sa jeg stille og la hånda på tastaturet.
Det var manuset mitt der, det jeg hadde skrevet på i to år. Ikke ferdig, ikke perfekt, men mitt mitt bevis på at jeg fortsatt hadde fotfeste.
Så tikket det inn en melding fra Mari:
«Kreativ skrivehelg. Liten øy. Ny vår. Vin.»
«Så klart vin,» humret jeg for meg selv.
Mari har alltid vært ekspert på å gjøre enhver krise til et eventyr.
Det hørtes både skummelt og forlokkende ut og var det ikke nettopp det jeg trengte?
Jeg bladde i mailen etter billettbekreftelsen. Den indre stemmen min var ikke nådig.
Hva om jeg ikke trives? Hva om jeg ikke blir akseptert? Hva om jeg ramler i havet og blir spist av torsken?
Men så slo en annen tanke meg.
Hva om det faktisk blir bra?
Jeg trakk pusten dypt og lukket kofferten. «Da stikker vi, da.»
Men det føltes ikke som en flukt. Jeg dro mot noe ukjent, men kanskje bedre.
Øya møtte meg med mild bris og lyden av bølger som slo mot svabergene. Jeg lukket øynene et øyeblikk og lot sjølufta fylle lungene.
Akkurat det jeg trengte.
Men stillheten varte ikke lenge. Straks jeg var fremme på skrivekurset, tok høy musikk og latter over for den rolige øy-følelsen.
Unge folk i tjue- og trettiårene slappet av i fargerike lenestoler med paraplydrinker i hånda.
«Dette er jo langt fra noen kloster-retreat,» mumlet jeg.
Gruppa ved bassenget lo så høyt at en måke fløy forskremt avgårde. Jeg sukket.
Kreative gjennombrudd, Mari? Joda.
Før jeg rakk å trekke meg tilbake, kom Mari gående solhatt på snei og Aperol Spritz i hånden.
«Åse!» ropte hun, som om det var år siden vi sist pratet og ikke kvelden før på mobilen. «Du ER her!»
«Angrer allerede,» svarte jeg spøkefullt, men gliste bredt.
«Slutt nå. Her skjer det underverker, det lover jeg.»
«Jeg håpet nesten på noe… roligere,» sa jeg og hevet brynene.
«Tull! Du må kaste deg uti, møte folk, få ny energi! Forresten du må hilse på noen.»
Før jeg rakk å protestere, dro hun meg gjennom folkemengden.
Jeg følte meg som en overarbeidet mor på skoleavslutning prøver å ikke snuble i sandaler og halvtomme plastglass.
Vi stoppet for en mann som så ut som han kunne prydet et reklameplakat:
Solbrun, avslappa smil, og hvit skjorte åpen akkurat så mye at det ble spennende, men ikke tacky.
«Åse, dette er Mads,» annonserte Mari.
«Hyggelig å møte deg, Åse,» sa han, stemmen var myk som en sommerkveld på Sørlandet.
«I like måte,» svarte jeg nervøst, men håpet det ikke lyste gjennom.
Mari så ut som om hun nettopp hadde giftet oss bort.
«Mads er også forfatter. Da jeg fortalte han om boka di, ville han gjerne møte deg.»
Kinnene mine brant. «Den er jo ikke ferdig engang.»
«Det spiller ingen rolle,» svarte han. «Det at du har holdt på så lenge det er imponerende. Jeg vil veldig gjerne høre mer.»
Mari blunket til oss og ruslet videre. «Jeg henter mer drikke bare slå dere løs!»
Jeg var småirritert, men etter noen minutter om det var Mads sin sjarm eller sjøbrisen som nesten ertet meg litt så sa jeg ja til å bli med på en gåtur.
«Gi meg et øyeblikk,» sa jeg overrasket over eget mot.
På rommet rasket jeg frem den mest sommerlige kjolen jeg hadde, og tenkte: Hvorfor ikke? Om først skal, så skal.
Da jeg kom ut igjen, ventet Mads allerede. «Klar?»
Jeg nikket og prøvde virke rolig, selv om sommerfuglene flagret vilt i magen.
«Vis meg rundt.»
Han tok med meg steder på øya som nesten ikke folk visste om en skjult bukt med huske i et tre, en smal sti til et utsiktspunkt turister aldri ville ha funnet på egenhånd.
«Du har talent,» lo jeg.
«For hva da?» spurte han og satte seg i sanden.
«For å få folk til å glemme at de føler seg helt utenfor.»
Han smilte enda bredere. «Kanskje du ikke er så utenfor som du tror.»
Vi pratet og lo mer enn jeg hadde gjort på evigheter.
Han fortalte om sine reiser og kjærlighet til bøker vi delte mange av de samme interessene.
Beundringen hans for boka mi virket så ekte, og da han fleipet med at han ville henge opp signaturen min på veggen om jeg ble en bestselger, kjente jeg en varme jeg hadde glemt hvordan føltes.
Men bak all latteren lå en uro jeg ikke klarte sette fingeren på.
Alt var… for perfekt, på et vis.
Neste morgen våknet jeg full av energi og nye idéer til romanen.
«I dag skjer det,» hvisket jeg til meg selv mens jeg klikket opp PC-en.
Men da skrivebordet kom opp, stoppet hjertet mitt.
Mappen med hele prosjektet to års slitsomt arbeid var borte.
Jeg lette febrilsk, klikket overalt, men den var vekk.
«Dette kan ikke være mulig,» sa jeg lavt.
PC-en sto urørt, men de viktigste filene var borte helt sporløst.
«Ikke få panikk,» hvisket jeg, men klamret meg til bordet.
«Du har sikkert sikkerhetskopiert den.»
Men jeg visste det innerst inne jeg hadde ikke gjort det.
Jeg sprang rett til Mari men ute i gangen hørte jeg stemmer fra naborommet.
Hjertet hamret.
Døra stod på gløtt. Jeg listet meg nærmere.
«Vi må bare tilby det til riktig forlag?» sa Mads sin stemme.
Blodet mitt frøs til is.
Der satt Mari og lente seg frem, stemmen hennes seig som sirup.
«Manuset hennes er fantastisk,» sa Mari. «Vi finner en måte å få det utgitt som mitt. Hun vil aldri forstå hva som skjedde.»
Magen min slo knute. Raseriet, sviket og verre, skuffelsen.
Mads, som hadde fått meg til å le og åpne meg, var med på dette.
Jeg listet meg bort før de kunne se meg, og stormet til rommet for å kaste klærne ned i kofferten.
«Dette skulle jo være mitt nye kapittel,» hvisket jeg bittert.
Tårene brant bak øyelokkene, men jeg nektet å gråte.
Gråt er for dem som fremdeles håper på en ny sjanse jeg var ferdig med det.
Da jeg dro fra øya, føltes solskinnet som et hån.
Jeg snudde meg ikke.
Det trengtes ikke.
Noen måneder senere var bokhandelen stappfull, og folk pratet ivrig rundt meg.
Jeg stod foran med boka mi i hånda og prøvde konsentrere meg om alle de smilende ansiktene.
«Tusen takk for at dere kom,» sa jeg stemmen overraskende stødig.
«Denne boka er resultatet av mange års arbeid og… en reise jeg aldri planla å ta.»
Applausen var varm, men det stakk innvendig.
Boka var min stolthet. Men veien dit hadde vært alt annet enn enkel.
Sviket satt fortsatt i.
Da signeringskøen var borte og butikken ble stille, la jeg merke til en brettet lapp på bordet.
«Du skylder meg en signatur. Kaffebaren på hjørnet, om du har tid.»
Håndskriften var umiskjennelig.
Hjertet mitt hoppet over et slag.
Mads.
Jeg stirret på lappen, flau, usikker, rasende men også nysgjerrig og noe jeg ikke helt fikk satt ord på.
Et sekund vurderte jeg å krølle sammen lappen og glemme alt.
Men i stedet tok jeg på kåpen og gikk ut i regnet mot kafeen.
Der satt han.
«Du er tøff, som la igjen den lappen,» sa jeg og satte meg.
«Tøff eller desperat?» svarte han med det skjeve smilet.
«Jeg var ikke sikker på om du ville komme.»
«Det var ikke jeg heller,» innrømmet jeg.
«Åse, jeg må forklare. Det som skjedde på øya…
Jeg skjønte ikke først hva Mari egentlig planla.
Hun overtalte meg til at det var for ditt beste.
Men da jeg innså sannheten, tok jeg minnepinnen og sendte den til deg.»
Jeg stirret på ham.
«Mari sa du aldri ville tørre å gi ut boka selv,» fortsatte Mads.
«Hun mente at du trengte at noen overrasket deg, og løftet manuset ditt ut i lyset.»
«Overraske? Du mener stjele?» glefset jeg.
«Jeg skjønte det ikke før det var for sent.
Med en gang jeg innså hvor feil det var, tok jeg den med og forsøkte finne deg, men du var allerede borte.»
«Så det jeg hørte, var ikke egentlig slik jeg trodde?»
«Nei, Åse. Da det kom til stykket, valgte jeg deg.»
Jeg lot stillheten henge et øyeblikk.
Men sinne flammet ikke opp igjen.
Maktspillene til Mari var et tilbakelagt kapittel, og boka mi var ute på mine egne betingelser.
«Du vet, Mari misunte deg alltid,» sa Mads stille til slutt.
«Hun dro alltid sammenligninger fra universitetet. Følte seg alltid overskygget.»
«Og nå da?»
«Hun forsvant. Sluttet å svare på alt. Hun taklet ikke presset fra løgnene, da jeg trakk meg ut.»
«Du gjorde det rette. Det betyr noe.»
«Betyr det at du gir meg en sjanse til?»
«Én date,» sa jeg, og holdt opp pekefingeren. «Ikke tull det til.»
Smile hans bredte seg.
«Avtale.»
Da vi gikk ut av kafeen, greide jeg ikke unngå å smile selv.
Den ene daten ble til flere. Og etter hvert falt jeg for ham og denne gangen, ikke alene.
Det som startet med svik, endte i noe nytt forståelse, tilgivelse og, ja kjærlighet.
