Ylvas hevn
Regndråpene trillet dovent nedover rutene, uten å ta mot til seg til å slå ordentlig til. Ylva hvilte pannen mot vinduet i minibussen som fraktet henne hjemover, men hjem hva var det egentlig nå? For henne hadde Oslo blitt hjem for lenge siden, den lille ettromsleiligheten hennes i en av blokkene på Tøyen, med byens evige sus rundt seg. Barndomshjemmet på Hamar sto igjen bare som et minne, et sted der foreldrene hennes fortsatt bodde, hvor hun hadde gått på skole, før hun dro sørover for å studere medisin, og etter hvert hadde vendt seg helt av med bygdas lunere ro.
I en alder av tjuesju hadde Ylva rukket å bli stolt av det hun hadde fått til. Først medisinstudiene ved Universitetet i Oslo, så jobb på et anerkjent hudpleieinstitutt på Frogner, og hun var alltid på jakt etter nye kurs og seminarer kjent for å satse alt for å bli best.
Egentlig hadde hun ikke tenkt seg hjem igjen nå heller, hadde det ikke vært for de små underlige tingene hun merket når hun snakket med moren eller faren. Når hun ringte mor, var far borte. Når hun ringte far, ante ingen hvor mor hadde tatt veien.
Mamma, hva skjer hos dere? spurte hun.
Morens svar var alltid unnvikende: Det går bra, alle har det fint.
Fra Gardermoen var det ikke mer enn et par timer i buss. Avstanden plaget ikke Ylva mer, hun var jo vant til storbyens fart og avstander.
Bussen rullet til slutt inn på busstasjonen på Hamar. Alt var slik hun husket det, bare den gamle skiltet på butikken over gaten var byttet ut, og de store trærne hadde vokst seg enda høyere. Sola kjempet seg plutselig igjennom skyene, og det virket som regnet hadde gitt seg her. Hun hadde sagt ifra til moren at hun kom, men nøyaktig når var hun ikke sikker på selv.
En sliten drosjesjåfør ruslet sakte ut på plassen. Hvor skal du? spurte han og dro kofferten hennes etter seg over sprekkete asfalt.
Til Kamvegen 52, svarte Ylva.
Barndomshjemmet hilste henne med åpne, blåmalte vinduslemmer. I hagen strakk heggbusken seg utover, og ved porten sto de tre bjørkene faren hadde plantet da hun gikk ut av ungdomsskolen.
Ylva! Moren, Anne, spratt bort til døra da taxien kom. Ylva, jenta mi, endelig! Hun gråt og lo på samme tid, da blikkene deres møttes.
Mamma, jeg har også savna deg, men du trenger da ikke gråte!
Det er av glede, hjertet mitt. Tenk, tre år siden sist!
Ylva satte fra seg kofferten, tok av seg jakken og støvlene, og lot seg synke ned i sofaen, bena utstrakt. Anne satte seg tett inntil, la armen rundt Ylva, og sammen satt de lenge i stillhet og bare kikket på hverandre.
Til slutt fikk Ylva stilt spørsmålet hun visste moren fryktet: Mamma, hvor er pappa? Er han ikke hjemme?
Ta nå litt mat først, så snakker vi, svarte Anne og gikk for å dekke på.
Hun la merke til den nye voksduken på bordet, det blomstermønstrete serviset hun aldri hadde sett før. Hjemme i byen hennes var alt stramt og moderne, dette var annerledes, men gammelt kjært. Mors karbonader var de samme, store og saftige, med salat fra hagen og søte ostepletter og et hav av skåler, som om hun ville trøste med mat.
Er pappa på jobb eller? Du sier ingenting.
Han er på reise, svarte moren og ble plutselig alvorlig. Både han og jeg har lyst til å snakke med deg, men det er så vanskelig over telefon. Du har alltid så travelt enten jobb, seminar, eller noe annet. Unnskyld at vi ikke sa noe før, men det var oss imellom: Vi har gått fra hverandre, pappaen din og jeg.
Gått fra hverandre?! Ylva satte fra seg koppen og gikk bort til foreldrenes rom, åpnet skapet farens klær var borte.
Hvor da? Hvor er han?
Sett deg litt, la meg forklare, ba Anne. Slike ting skjer, folk går fra hverandre etter mange år. Vi bestemte oss for å skilles, uten å krangle, uten beskyldninger.
Mamma, hvordan kan dere bare skille lag? Alt har jo vært fint?
Ylva hadde vært enebarn, hadde alt hun trengte, og lærte fort at hun kunne få både sykkel og stereo bare ved å mase nok. Faren kjøpte ny sykkel nesten hvert år, og da hun var tretten, fikk hun stereo selv om kjøleskapet var nytt pappa tok ekstravakter til det. På studiet hadde hun aldri behover å sulte eller gå i slitte klær farens lønn gikk stort sett til henne. Hun lærte å holde orden på penger og tok ikke alt for gitt.
Og hun gjorde det bra på skolen, derfor var foreldrene stolte da hun begynte på medisinstudiet i Oslo.
Men dere sa ingenting…
Det skjedde nylig, forklarte Anne, men det har gått galt lenge. Og det spiller ingen rolle for oss hvor du er, både jeg og faren din er like glade i deg.
Flyttet han til bestemor sitt hus?
Ja, hvor skulle han ellers? Det er jo han som arvet det etter foreldrene.
Jeg må snakke med ham med én gang! Ylva reiste seg brått.
Han er bortreist, sa jeg, to dager til bare. Kommer tilbake i morgen.
Mamma, så meningsløst. Har han ny dame?
Anne sukket. Ja, han er ikke alene. Er du overrasket? Han er fortsatt en oppegående mann.
Hvem er det?
Du kjenner henne ikke. Hun er fra nabobygda.
Så hun bor nå i bestemor sitt hus?
Ja, hvor ellers skulle hun bo?
Ylva tok seg til hodet: Og du sier det så rolig, som om det bare er en høne som er blitt tatt av reven, ikke mannen din.
Ikke gjør dette verre enn det er, Ylva, vi skilte lag uten drama. Hva skal vi ellers slite oss ut med i vår alder?
Mamma, du er for ettergivende. Men jeg er ikke det. Urett må tas igjen! Jeg vil ikke se pappa, jeg snakker ikke med forrædere.
Anne så sørgmodig på datteren, rørt til tårer, men sa ikke mer. Kanskje ville hun mykne etter litt hvile, tenkte hun.
Senere kledde Ylva seg om, tok på en joggedress og vindjakke, og gikk ut. Etter bylufta følte hun seg nesten beruset av friskheten på Hamar. Hun tenkte på gamle skolekamerater hun ikke hadde klikket seg inn på Facebook for å snakke med tiden strakk aldri til, og hun hadde forandret seg mye. Det som tidligere hadde betydd alt, var borte.
Mamma, jeg tar meg en tur ned til Mjøsa.
Det regner snart!
Bare et lite stykke.
Bestemors gamle hus lå like etter svingen. Uten å nøle gikk Ylva inn gjennom porten, over trammen til entreen. Der sto det en kvinne, kanskje førti, med ryggen til, som rørte i en gryte.
Er du den nye som bor her, i bestemors hus? spurte Ylva, trett.
Du må være Ylva? Vilde har vist meg bilde av deg, velkommen inn, sa kvinnen, litt usikker.
Jeg er ikke her for deg det er mitt families hjem, ikke ditt.
Kvinnen så ned, lot gryta stå. Du trenger ikke være så hard. Vilde har gledet seg til å snakke med deg… Vil du ha te?
Hva heter du?
Jeg heter Inger.
Da vet du det, Inger, ta sakene dine og kom deg ut. Du har ikke noe her å gjøre.
Vilde tok meg hit, og uten ham drar jeg ingen steder. Jeg har ikke gjort deg noe ondt.
Du ødela familien vår! Uten deg hadde mamma og pappa vært sammen.
Du tar feil, Ylva. Det var allerede over…
En gutt på tolv kom til døren, så forbauset på begge.
Emil, gå på rommet ditt, sa Inger.
Ville bare ut og leke.
Det kan du, ja.
Emil smatt ut, men så nysgjerrig på Ylva. De klare blå øynene hans lyste av undring.
Du skal aldri få bo her, sa Ylva lavt og forlot huset.
Hun gikk med raske steg gjennom den høstkalde luften, frustrert og rasende. «Far har fylt bestemor sitt hus med fremmede», tenkte hun.
Hun ville skrike til ham, si hvor skuffet hun var, si at han hadde ødelagt alt hun trodde på. Hun innså likevel at hun ikke kunne kaste ut Inger og det gjorde henne bare enda mer fortvilet.
Etter alle årene i Oslo var hun blitt hardere. Orket ikke småprat eller sentimentalitet, hadde lært å stå på, overtale, hevde seg. Likevel, da hun satte nøkkelen i døra hjemme, kjente hun at det var nettopp dette huset og denne varmen hun egentlig hadde savnet.
Hvor var du? spurte Anne da hun så den oppjagede datteren. Har du vært nede ved Mjøsa så lenge?
Jeg så henne. Og sønnen. Nå må far til og med oppdra en annens unge.
Anne ble hvit i ansiktet, la hånden til strupen. Hvorfor, Ylva? Dette gjorde jeg ikke for din skyld.
Mamma! utbrøt Ylva, øynene flakket. Synes du det er greit? Dere var sammen i over tjuefem år! Føler du ingenting? Lengter du ikke etter å hevne deg? Det er jo dypt urettferdig!
Hvorfor, Ylva… Anne klarte nesten ikke snakke. Jeg har for lengst slått meg til ro. Vil ikke krangle mer. Han ble hos meg for din skyld, du var det vi hadde sammen. Oss imellom var aldri kjærligheten slik jeg alltid har hørt om.
Du sier det bare for å rettferdiggjøre ham.
Nei, jeg fikk han til å gifte seg med meg. Ikke fordi jeg var gravid. Jeg løp etter ham, han trodde vel at han ikke ville finne noen bedre. Du ble født og vokste opp i kjærlighet, men da du flyttet hjemmefra, var det bare du som holdt oss sammen.
Hvorfor delte du aldri dette med meg? Jeg har vært voksen lenge nå, mamma.
Når skulle jeg det? Du er nesten aldri hjemme. Vilde var alltid ærlig. Han fortalte meg om Inger med en gang. Hun flyttet hit med sønnen etter at mannen hennes slo dem. Jeg kunne ikke holde på ham selv om det gjorde vondt.
Dere burde snakket sammen, reist bort, kanskje gått til en psykolog, sa Ylva.
Det er vel bare dere byfolk som går til psykolog! Her ordner vi opp selv, slik det alltid har vært.
Mamma, jeg forstår deg litt, men ikke helt… Du var viljesterk som ung men nå bare slipper du alt. Du lar livet bare flyte forbi.
Jeg vil ikke bare være venninne. Jeg vil bli elsket, jeg også! Jeg er jo ikke gammel, Ylva! Eller syns du jeg er gammel? Anne brast plutselig i gråt, stille og befriende.
Mamma, mamma, ikke gråt! sa Ylva og kastet seg rundt halsen hennes. Du er jo vakker og ung! Jeg skal alltid passe på deg.
Jeg prøver, svarte Anne, smilende mellom tårene. Du skulle ikke gått til Inger. Hun har ikke skylden. Vilde var ærlig, sa det som det var.
Ikke spill på følelsene mine nå, mamma. Det er deg jeg synes synd på, ikke henne.
Vi må tilgi, Ylva, selv om det er vondt.
Gi meg litt tid. Jeg vil ikke se far, sa hun.
Og meg? Skal du ikke se meg heller, om jeg en dag elsker igjen?
Da er det opp til deg, svarte Ylva. Kanskje du alt har funnet noen?
Kanskje, svarte Anne svakt. Husker du Maja Kristoffersen, hun fra klassen din?
Selvsagt husket Ylva Maja, de hadde vært venninner en stund. Men så slukte byen henne, og gamle venner gled ut.
Så klart jeg husker henne!
Maja har barn, og faren hjelper til med alt på gården nå. Synes du det er rart?
Nei, mamma. Men jeg klarer bare ikke venne meg til det. Alt har brutt sammen.
Ikke mist tilliten til noen for vår skyld, Ylva. Alt blir bra.
Dagen etter kom ikke Vilde hjem jobben hans ble forlenget, så han ringte flere ganger. Ylva tok ikke telefonen. Hun visste det var stolthet eller kanskje skam. Det var lettere å være sint.
Noen dager senere kom han endelig. Med en gang kjente Ylva ham igjen litt mer rynker, litt mindre hår, øynene rødsprengte og trøtte.
Skal du ikke engang snakke med meg? Ikke engang en klem til pappaen din?
Hvorfor skulle jeg det? Du har en ny familie nå.
Men Emil er ikke min, han er Ingers sønn. Du er alltid min. Unnskyld for at jeg ikke sa noe før.
Nå får det være nok, pappa, svarte Ylva og gikk inn på rommet.
Noen dager senere gikk hun ned til Mjøsa. Hun trengte ro bare se på bølgene, la tankene flyte. Plutselig hørte hun rop. Hun løp mot lyden og så Emil ligge sammenkrøpet i en plankehaug, sykkelen lå ved siden. Han hadde spiddet beinet på en rusten spiker. Uten å nøle kastet hun jakken på bakken, la ham forsiktig ned, og ringte straks faren.
Ute i bilen var Inger hvit av skrekk, nesten hysterisk.
I bilen! ropte Ylva, og sammen kom de seg til legevakta.
Inger gråt fortsatt av redsel. Vilde bar gutten inn, og Ylva ordnet med hjelp. Han får bandasjer og sjekk av beinet, sa hun, før hun gikk ut og lot familien være i fred.
Dagen etter sto Ylva med Anne på busstasjonen. Det grå været lå tett, og oppbruddet var tungt.
En gammel Toyota kjørte inn Maja hoppet ut, vinkende, med sin sønn på armen og broren etter seg.
Se, det er Maja! sa Anne. Så godt å se deg igjen, Ylva!
Skulle ønske vi hadde mer tid, svarte Ylva smilende.
Husker du meg? Datteren min begynte på skolen din, sa faren til Maja.
Husker, lo Ylva.
Idet minibussen kom, dukket Vilde, Inger og Emil opp. Gutten haltet, men smilte bredt.
Se, jeg klarer nesten å gå selv, sa Emil stolt.
Det tvilte jeg ikke på, du var modig, svarte Ylva og glattet håret hans.
Unnskyld, Ylva, jeg var så redd, sa Inger stille. Du er alt for Vilde, jeg har gjort opp med alt.
Ylva så rundt seg, møtte alles blikk og kjente at uansett sammen eller ikke, var de fortsatt familie, hver på sin måte.
Solen brøt gjennom skylaget, og idet bussen rullet langsomt ut av plassen, løftet Ylva hånden og vinket, tårene presset, men smilet var tilbake.
Jeg kommer igjen, det lover jeg, hvisket hun, og visste at hun mente det.
