I fjor ringte en gammel venninne meg og ba pent om jeg kunne la hennes beste venner bo hos meg en uke. De hadde bestemt seg for å slappe av ved sjøen, i bygda vår. Jeg syntes det var vanskelig å si nei, så jeg gikk med på det, men jeg forklarte tydelig:
Det er midt i høysesongen, så jeg kan ikke gi bort et rom gratis. Men på den annen side føles det heller ikke riktig å ta betalt av vennene dine.
Venninna mi svarte: De skal betale, du kan være trygg. Pengene er ikke et problem, de er bare redde for å bli lurt du vet, slike som tar betaling på forhånd og så nekter sommergjestene adgang eller kaster dem ut midt i ferien.
Ja, der tråkka jeg i salaten. Hadde jeg visst hvor mye ferien skulle koste meg, hadde jeg aldri sagt ja.
Jeg følte meg litt utilpass, så jeg ga dem en god rabatt. De fikk rommet til halv pris.
Så kom dagen da de skulle ankomme! Med dem kom en tenåringsjente, istedenfor den lovede familien, pluss en gutt på ti år. Vel, det var ikke enkelt de var venner, men det var tydelig at de ikke trivdes særlig i et tremannsrom!
Møtet var hyggelig. Jeg prøvde å lage en skikkelig god middag, og etterpå tok jeg dem med rundt på severdighetene i bygda. Jeg ønsket dem velkommen og dro til mine egne gjøremål.
På andre dag skyter gjestene sitt barn en vannpistol mot TV-en mens den står på. Foreldrene var til stede, men det stoppet ikke skøyeren. Paret beklaget og lovet å betale for reparasjonen TV-en var ødelagt, og den står fremdeles på vent. Jeg tok ut en ny TV fra rommet ved siden av. Hva skal de ellers gjøre på kvelden?
Så klarte en vennlig familie å brenne opp vannkokeren tenåringsjenta hadde glemt å fylle vann.
Og da de begynte å ommøblere rommet (det var for lite for dem), knakk to bein ett på nattbordet og ett på bordet. De syntes det var morsomt He-he, du har jo masse av denne typen møbler! Vi kan bare teipe fast bordbeinet, så blir det greit igjen. Og vi setter noe under nattbordet ikke noe stort problem.
Høydepunktet var en bråkete fest som varte til klokka to om natta, med skrik og rop fra fulle folk. Da jeg ba om at musikken skulle dempes rundt elleve, ble jeg møtt med: Slapp av, vi har betalt! Sant nok, de skrudde ned etter en ekstra kommentar.
Det var ikke vits å diskutere med fulle, så jeg bestemte meg for å vente til dagen etter. Neste dag tok jeg en ærlig prat med paret. Jeg sa at slik oppførsel var uakseptabel de er ikke de eneste feriegjestene her. Jeg bad dem passe bedre på utstyret.
Vennene trakk på skuldrene, litt fornøyd: Vi har jo betalt. Jeg ble irritert: Takk for at dere kom hit som venners venner, ellers hadde dere ikke fått bo her!
Etter mine ord begynte de å oppføre seg litt bedre, og utstyret holdt seg helt. Men vennskapet tok slutt der.
Vi snakket ikke med hverandre etter det. Likevel tok de med seg alle gavene og suvenirene jeg hadde ordnet for dem og vår felles venninne. Samtidig forsvant det to store badehåndklær og et laken av steinvasket bomull fra rommet.
Jeg må si at dette var venninna mi sine beste venner. Vi hadde vært sammen gjennom hele ungdomsskolen, helt til hun giftet seg og flyttet til en annen by. Hun beskrev vennene sine som hyggelige og veloppdragne folk. Hadde de virkelig vært det, kunne de ha tilbragt ferien hos oss hvert eneste år.
Sånn var det. Venninna mi tidde lenge, men en dag sa hun i en samtale: De syntes ikke om ferien De sa at jeg krevde for mye av dem og ødela stemningen. Og dette til tross for at de hadde betalt masse penger!
Synd, men med de pengene de betalte kunne jeg ikke engang kjøpe ny TV, ny vannkoker, bord, nattbord, sengetøy og håndklær. I tillegg kom nervene mine og misnøyen fra andre gjester. Det påvirker jo også ryktet, og neste år kan det hende turistene velger et annet sted.
Men jeg har fått masse erfaring og vet nå at det noen ganger er best å bare si nei.
