Du er jammen streng, du, Vidar Johansen! Ikke rart de kaller deg Eremitten! Nei, smile vet jeg ikke om du kan. Bare se på deg gjør folk redde, du. Er det noen som har fryst deg fast? Hva er det egentlig med deg? Er ikke livet noe tess for deg?
Ingrid hadde fortsatt å snakke, men Vidar hørte ikke etter lenger. Han tok stille varene sine fra disken i den eneste butikken på bygda og gikk mot utgangen.
Dattera di, Ragnhild, var innom mora si igjen denne uka. Hadde med seg guttungen også. Hører du, Vidar? Hva om det er din? Skal han da gå alene gjennom livet, uten far? Han ligner faktisk forresten!
Ordene fulgte ham ut døra, og han snublet nesten i det lave trappetrinnet. Han snudde seg ikke. Til hvilken nytte? Folk har alltid sine meninger, og det de ikke vet, finner de på. Slike saker legger ikke Vidar frem for bygda og dessuten er det hans og Ragnhilds sak. Bare de to.
En uvanlig varm vårsol la seg over ansiktet hans og tvang ham til å lukke øynene et øyeblikk. Et ansikt, hugget i stein. Uten å åpne blikket gikk Vidar, steg for steg, før han ble stoppet av en barns stemme:
Forsiktig!
Gutten løp bort til trappen, plukket forsiktig opp to nøstete valper som lekte på trappa.
Du må passe på, ikke trå på dem!
Det butte nesen, mørke øyne med tunge øyelokk og de litt utstående ørene så lik ham selv. Akkurat det som naboene pleide å hviske om. Men Vidar visste utmerket at gutten, den nå betraktet ham så nysgjerrig, ikke var hans sønn. Slekt, kanskje, men ikke nærmeste.
Vil du ha en valp? Se på labbene! Som en ulv! Sterk kar blir det!
Vidar ristet svakt på hodet og gikk videre, men havnet i feil gate, nærmeste snarvei. Der tok kreftene slutt. Han lente seg mot det høye stakittgjerdet hos familien Solberg, jaktet etter luft han ikke fant.
Hvorfor dette? Hvorfor måtte hun komme tilbake og med den gutten, som kunne vært hans om alt hadde vært annerledes? Hadde Hans virkelig forlatt henne?
Tankene raste, hjertet banket urytmisk, akkurat som for sju år siden. Alt husker kroppen. Det kan ikke tvinges til stillhet, selv om det hadde vært best.
Lisbeth Solberg smalt porten igjen, så forskrekket på ham, og løp med åpne armer ut:
Vidar! Står det ikke bra til? Kom, skal jeg hjelpe deg! Eller skal jeg rope på Pål?
Varme hender over skuldrene. Vidar åpnet øynene.
Ikke nødvendig, Lisbeth. Jeg kommer meg skal bare gå litt.
Hvor skal du da, stakkar! Her, len deg til meg! Sånn, ett skritt om gangen. Ja, slik ja! Du veier mer enn du ser ut, vet du! Ikke riv opp hjertet ditt nå, Vidar! Hvordan skal jeg forklare for folk om det skjer deg noe? Du er jo en av mine pasienter, husker du? Nå sjekker jeg blodtrykket ditt og så tar vi sprøyten, kanskje to, så skal du se det løsner! Kom, følg med.
Beina hans ville ikke lystre, men Lisbeth var sterk. Nesten slepte hun ham med seg inn på tunet, sparket porten bak seg og ropte:
Pål! Kom og hjelp meg!
Vidar husket lite mer. Han våknet til på sofaen inne hos Solbergs. Noe trykket over brystet, han ville tro det var et hjerteanfall. Men da han åpnet øynene og så den lodne katten som vasket en av ungene sine på brystet hans, smilte han svakt.
Maja kjenner folk, hun. Kommer kattungene hit til deg, ja da er du bra kar, Vidar. Til andre tør hun ikke.
Lisbeth la fra seg barnas lekser og puslet rundt Vidar.
Sånn skal det være! Puls fin. Ikke skrem meg slik mer, Vidar! Veiene er dårlige, legebilen kommer ikke fram. Tenker du å dø? Det er for tidlig! Du har mer å gjøre.
Hva skal jeg vel gjøre? Har nå bare Røros og Tassen igjen
Kua di er stor og flott. Men hun trenger stell. Tenk om du blir liggende? Hvor skal ho da?
Vidar la først nå merke til de tett trukne gardinene og lyset på.
Hva er klokka, Lisbeth?
Bare bli liggende! Det er sent. Jeg lar deg ikke dra hjem. Du overnatter her. Ikke bekymre deg, jeg så til Røros på veien. Ho er i orden.
Lisbeth strøk Pål over kinnet idet hun passerte ham, og gikk på kjøkkenet. Pål satt seg ved Vidar.
Er det vondt?
Ja. Vet ikke hva som skjer med meg.
Jeg vet det. Ragnhild.
Ikke grav mer i det, Pål. Vidar snudde hodet, men møtte de grønne kattøynene.
Selv Maja skjønner det. Pål smilte, klødde katten bak øret. Hun forsto du var alene, så nå har du fått kattunger til å trøste deg. Først la hun dem i kurven og satt ved siden av, mens Lisbeth prøvde vekke deg. Da du sovnet, hentet hun ungene én etter én til deg. Dyr, Vidar, er smartere enn oss. De legger ikke alt til fornuft de bruker hjertet. Kanskje vi menneskene burde gjort det litt oftere? Du stenger alt inne. Hvor lenge orker du? Jeg skjønner at du er selvstendig, vil fikse ting alene. Men jeg, jeg kjenner at det er ikke greit med deg.
Hvorfor bryr du deg, Pål? Har du ikke nok eget?
Masse! Men husker du da jeg trengte hjelp; du spurte ikke, du hjalp bare. Og man skal gi tilbake, det vet du. La meg gjøre noe for deg nå jeg tror jeg trenger det mest.
Hvordan skulle du hjelpe?
Mormora sa; noen ganger må man gråte ut det vonde. Om man mangler noen å snakke med, rop ut i ei myr! Ikke hold alt inni! Sorgen eter deg sakte opp. Du har båret på dette så lenge. Jeg har aldri spurt, men i dag da jeg så Lisbeth prøve vekke deg, skjønte jeg at vi kan ikke la dette fortsette. Du er kanskje Eremitt, men vi er folk, ikke ulver. Sammen er vi sterkere. Jeg har kjent deg helt siden du startet i sjuende, da dere flyttet hit, eller?
Sjuende, ja
Skulle vi telt gråffer meg, vi er blitt gamle! Går og tier, men lever så tett. Når stormen kommer, sprekker det. Det er min skyld også, vi burde snakket for lengst. Du får kaste meg ut om du vil, men jeg hører og hjelper om jeg kan.
Jeg vet det Vidar strøk forsiktig kattungene og begynte, lavt: Hva skal jeg si Det er vondt, skammelig for en mann å fortelle. Slikt løfter vi ikke ut av huset. Du har sett alt: hvor forelska jeg var i Ragnhild, hvordan jeg reiste hjem fra Forsvaret til henne. Du var jo forlover da vi giftet oss.
Joda, jeg så mye. Men jeg skjønner fortsatt ikke hva som gikk galt. Alt var jo bra. Plutselig dro Ragnhild til byen, og du stakk til seters alene. Huska da mor di solgte kua; hun gråt, men sa aldri hvorfor.
Hun visste ikke. Jeg sa at jeg ikke elsket Ragnhild lenger. Foreldrene mine holdt på å slå hånden av meg
Det skjer ikke uten grunn. Hvorfor forlot hun deg?
Vidar snudde seg vekk. Tårer ville ut, men øynene var tørre alt grått ut. Han hadde gått i skogen, skreket navnet hennes, falt sammen, grått uten ende.
Jeg har bare én forklaring, men vil ikke tro Ragnhild var utro. Slik er hun ikke.
Vidar pustet tungt, og blikket mørknet.
Jeg så dem. Ingen hadde trodd meg om jeg bare sa det
Pål gispet.
Jeg tviler. Fortell alt.
Alt var galt, fra a til å. Hun løy, sa hun bare elsket meg, men Jeg mista både kone og familie. Slekta bien ærer styrke. Men hvis kona di velger en annen, hvor sterk er du da? Jeg er ikke verdt noe lenger.
Snakk ikke slik. Hva skjedde?
Husker du da jeg reiste til Oslo på møter? Skulle sette i gang gård, vi planla salg til kurstedet. Alt gikk på skinner, Ragnhild var først til å støtte. Hun kjenner hester, faren hennes var ekspert. Hun sørget for praten i Oslo med riktige folk. Jeg dro og alt skjedde hjemme.
Ingen sa noe. Hadde det vært kjent, visste hele bygda det.
Det var bare hjemme det hendte. Ikke for alles ører. Vidar sukket. Jeg har aldri fortalt dette. Du har rett, jeg har bært på en stein, som har vokst til et fjell.
Pål hostet av overraskelse.
Var det Hans, tremenningen din?
Ja Sammen med mora kom de hit fra Tromsø og bodde hos oss et halvår, rett mens vi fullførte huset. Ragnhild ville ha barn, for alt i verden, men det gikk ikke med oss. Så lot vi tiden gå Guds vilje Det kom barn men til meg, det var det ikke.
Jeg har sett gutten Flott kar, det. Skjønner fortsatt ikke.
Hva skal jeg tvile på? Så det med egne øyne. Vidar ville sette seg opp, men Maja freste, trykket poten inn i teppet og dro kattungen inn til seg.
Unnskyld, pus! Ville ikke skremme
Vidar la hendene beskyttende over kattungene.
En mor beskytter sine, det har naturen lært oss. Ragnhild ville ha barn, men jeg ville aldri til lege. Trodde aldri det var min skyld. Men hun Hun fant sin egen løsning. Ville hun, så fikk hun hjelp av ham.
Ikke trekk slike slutninger! Du har alt for god tid til å tenke nå dikter du.
Jeg rakk det, ja.
Men har du virkelig regnet på det? Kanskje du har holdt deg unna sønnen din, Vidar?
Pass deg for hva du sier! Jeg kan telle, om ikke annet. Det stemmer ikke.
Hva da?
Tanta mi, mor til Hans, var innom etter at Lisbeth fødte. Hun forklarte det meste.
Men hva så du den gangen du kom hjem?
De sto og omfavnet hverandre på kjøkkenet. Hans kyssa henne! Og hun sa ikke nei! stemmen til Vidar brøt, Pål så nervøst mot Lisbeth da hun kom inn.
Nå gir jeg deg sovemedisin, Vidar. Du trenger hvile vi tar resten senere.
Vidar nikket, lot tårene komme, og sovnet tungt da medisinen virket.
Pål vinket Lisbeth med inn og spurte:
Fikk du med deg alt?
Alt.
Hva tenker du?
Jeg skal gå en tur, Pål. Det er på tide å finne ut av dette. Jeg snakket med Ragnhild i går hun er nesten ikke seg selv lenger. Du ser det på henne; ikke skyld, men sykdom den spiser henne opp. Det må finnes en annen forklaring.
Til hvem skal du?
Først til tante Gerd og så til Ragnhild. Nå er det nok.
Lisbeth tok på seg jakka og forsvant ut. Pål ble sittende på trappa og tenkte.
Livet har aldri vært lett. Du tror du har lykken i hånden, men den forsvinner så fort. Han og Lisbeth hadde opplevd mye sammen mødrene deres, sønnen de mistet, og etter mange år kom tvillingjenter som gave ovenfra. Lisbeth hadde aldri tilgitt seg selv for ikke å ha sett faresignalene da sønnen ble syk, selv om sikkert hele sykehuset sa det ikke var hennes skyld. Hun holdt seg unna barn, livredd for å miste igjen. Han var stolt da han klarte å få henne til å roe seg, selv om det satt langt inne. Frykten hadde nesten drept henne. Nå forsto hun så inderlig godt hvordan det er å ha et barn uten far Ragnhilds gutt får ikke kjenne foreldrenes kjærlighet fullt ut, og Ragnhild selv holder seg knapt oppe for guttens skyld. Men gutten trenger mer styrke, støtte Foreldre.
Pål sjekket Vidar flere ganger mens natten gikk; han sov urolig, men sov. Utpå morgenen kom Lisbeth tilbake, ansiktet vått av tårer.
Tungt? spurte han lavt.
Åh, Pål. Folk kan være verre enn dyr.
Hun lente seg inntil ham og gråt, akkurat som jentene deres kan gjøre.
Det er Vidars sønn, Pål. Nå vet jeg det. Tante Gerd innrømmet alt.
Hvordan klarte du å få henne til å snakke?
Jeg vet ikke. Kanskje skammet hun seg, kanskje var jeg for hard kost for henne. Men så lenge har hun tiet for alle. Jeg begynte hos henne, hun fortalte forvirret. Ragnhild har aldri gjort noe galt hun var gravid før det Vidar så! Rakk aldri å si det. Tre spontane aborter hadde hun hatt, sa det til ingen. De to skulle søkt råd men alt grodde fast i taushet. Det er som om de er født til å gå alene med alt.
Hva med Gerd?
Hun innrømmet alt. Hun hadde bydd fra seg på familien gjennom stillhet og hevn. Det handlet om søsterfeide, helt fra ungdommen. Sjalusi, uoppgjort nag. Nå håpet hun at ved å såre Ragnhild kunne hun rette på egen smerte. Men det finnes ikke trøst i slikt, bare mer lidelse. Hun bad og hun gråt, og Tanja, mor til Vidar, slo henne til og sendte henne vekk. Nå tenker jeg på hvor mye som kunne vært annerledes om folk hadde snakket med hverandre fra første stund.
Lisbeth gråt, Pål holdt rundt henne.
Nå lager jeg frokost kommer du etter, kan du hjelpe. Vidar må få i seg litt, hans dag blir tung. Han har hugget så mye ved i sjela, det vil ta tid å stable alt.
Solstrålene glitrer over åskammen og kler tunet i gull.
Vidar kommer ut, ustø, kjent med sitt gamle jeg; han blunker mot lyset. Og da hører han fra trappen:
Er du faren min?
Gutten sitter med valpen tett inntil seg.
Se på labbene! Som en ulv, pappa. Dette blir hund av rang, ikke sant?
Vidar puster ut, setter seg ved siden av gutten på trappa, klapper valpen over hodet.
Dette blir en ekte kar. Du valgte riktig.
Gutten stirrer på ham med samme mørke, dype blikk. Vidar tør såvidt legge hånden over skuldrene hans og nikker.
Ja. Jeg er faren din, Sindre
Så flott! Kom, mamma lager frokost. Bestemor er kommet, og hun skal ta meg med ut for å se på hestene. Kan jeg få bli med?
Da brister snøret som har strammet hjertet. Noe retter seg inni ham. Han reiser seg, tar valpen i armene og sier:
Ja, Sindre. La oss gå inn. Vi har så mye å ta igjen, du og jeg. Så mye, sønn min
Solen har nettopp skutt sølv over tunet på denne norske vårdagen.
